Knottehus

Akkurat én måned før jeg fylte elleve år, døde bestefar, og uten at noen la noe press på meg, tilbød jeg meg å bo hos mormor en periode i håp om at sorgen skulle bli litt lettere å bære. Jeg oppfattet det så absolutt ikke som noe offer, for mormor var verdens snilleste. Og det var ikke bare fordi hun stekte vafler hver eneste søndag gjennom alle år jeg kan huske.

Av Tom Brodin – Njotarøy 2019

Rett nok bodde onkel Rolf også i det da 58 år gamle huset på Gamle Hellavei, men av naturlige grunner var han ikke mye til selskap. Han arbeidet på Anker Akkumulatorfabrikk i Horten, og seks dager i uka i all slags vær og føre syklet han grytidlig til jernbanestasjonen i byen, slapp ut lufta av slangene så sykkelen ikke skulle bli stjålet og tok toget til Horten. Etter arbeidsdagens slutt var det motsatt prosedyre, og det var nesten kveld før han kunne innta middagen hjemme hos mor. Trøtt og sliten forsvant han fort ut på «gutterommet» i uthuset. Og på lørdagene etter jobben dro han gjerne rett til hytta si på Vesterøya utenfor Sandefjord. Den hadde han bygd med sine egne hender.

Det hører også med til historien at tante Bjørg var fast inventar fra lørdag ettermiddag til søndag kveld. Hun hadde hatt polio som jentunge og var avhengig av drosje fra og til Linde, der hun arbeidet som arbeidsterapeut blant internatboende gutter og jenter fra hele landet, med polio, muskelsvinn og andre invalidiserende sjukdommer.

Plankekapp og spiker eller leire

Jeg regner med at det må ha vært i løpet av det året jeg bodde hos mormor at jeg fikk vite at huset var et knottehus. Hvordan hun visste det, er jeg ikke sikker på. Kanskje hun og bestefar hadde fått informasjon om det da de kjøpte det i 1947. Mer sannsynlig er det nok at Olaus Svenneby i Hella hadde oppdaget det. I likhet med bestefar døde Svenneby den siste uka i august 1964. Bare kort tid i forveien hadde tømreren fra Hella kledd om sørveggen på huset, med – av alle ting – vestlandskledning. Den harmonerte absolutt ikke med den stående kledningen på resten av huset, som forresten fortsatt står der den dag i dag. Vestlandskledningen ble slått rett utenpå den originale kledningen, men da kjøkkenvinduet og ytterdøra ble flyttet ut så de ble liggende i plan med veggen, kan byggemåten ha blitt avdekket.

Pål Syse på Tjøme er barnebarnet til Svenneby og er blitt fortalt at bestefaren ikke var særlig begeistret for knottehus. Han om det, vi som har bodd i ett, har sansen for den veldig spesielle byggemåten.

Sannsynligvis var det Svenneby som fortalte at også huset som ligger like ved stien som går ned mot Søndre Hella er et knottehus. Så derfor er det ikke så rart at jeg også bestandig har visst at huset til pastor Gran, som en periode også var eid av Ingri og Odd Lande, var bygd på den samme måten. Og nå i ettertid har jeg fått det bekreftet av Marit og Roger Snørteland, som har eid Hellaveien 14 siden 1993. De kunne også fortelle at huset deres er bygd i 1905, mens Gamle Hellavei 16 er bygd året etterpå, ikke usannsynlig av de samme håndverkerne. Forskjellen er bare at knottene i det første er klint sammen med leire, mens kirkesanger Andersen, som var byggherre i Gamle Hellavei 16, kanskje syntes det var tryggere med spiker.

Kledningen stabiliserer veggen

Mormor døde i 1972, og det gikk ikke så bra for onkel Rolf, som overtok huset. Han var alvorlig blyforgiftet etter å ha pakket batterier gjennom mange år. I tillegg trøstet han seg med egenprodusert flaskefôr. Det ble et stusselig liv, som tok slutt en januardag i 1984. Da bar huset sterkt preg av manglende vedlikehold.

Hun som etter hvert skulle bli kona mi, og jeg, fikk tilbud om å kjøpe huset for en rimelig penge, og med ungdommelig pågangsmot slo vi til. Vi tok det verste først, som å legge om taket som lakk på sju steder. Men etter hvert kunne vi begynne inne, og noe av det første vi gjorde var å fjerne veggen mellom de to stuene. 78 år med ei av stuene avstengt gjennom hele vinteren bortsett fra jula fikk være nok. Døra og dørkarmen forsvant, og det malte granpanelet på begge sider, og da først fikk jeg svaret på hvordan et knottehus er bygd. Korte og enda kortere plankekapp lagt etter hverandre og lag på lag over hverandre. Og når vi forsiktig dyttet på konstruksjonen, sto den og skalv. Det som sørget for stabiliteten i hele huset, var inner- og ytterkledningen, som holdt de bærende veggene solid på plass.

Også en liten veggstump av knott mellom kjøkkenet og stua forsvant da vi flyttet åpningen en meter for å få bedre benkeplass. Den måtte vike til tross for gode minner om bestefar som hver søndag lå på divanen med fotebladene godt plantet i veggen mens hardingfelespillet til Sigbjørn Bernhoft Osa i Folkemusikkhalvtimen vakte til live minner fra barne- og ungdomsår på Vestlandet.

Billigste sort byggematerialer

Sammen med andre rivningsmaterialer endte knottene som vinterved. Det var tett mellom årringene, og det var rart å tenke på at sommerlig solenergi fra langt tilbake på 1800-tallet, og kanskje århundret før også, ble gjort om til god fyringsvarme så mange år seinere. En annen tanke som også raskt meldte seg, var at knottehus var fattigmannshus bygd i ei tid da materialer var dyrt og arbeidskraft billig. Den eneste logiske forklaringen på at det hadde vært så mye plankekapp å få tak i, måtte være at plank som skulle eksporteres sjøveien, måtte kuttes i like lengder. Først en mannsalder seinere skulle jeg få bekreftet teorien.

Huset er såkalt halvannenetasjes, og det viste seg at andreetasjen ikke var knott, men vanlig bindingsverk, noe som ganske sikkert hadde å gjøre med at det ikke ville vært så lett å få gavlveggene stabile. Også verandautbygget, med soverom oppe, var av bindingsverk. Alt bindingsverket var forresten uisolert før vi isolerte det, så det var ikke rart at tante Bjørg mer enn én gang opplevde at vannglasset hun hadde stående i vinduskarmen på soverommet over verandaen frøs til is.

Knotteveggene holder derimot godt på varmen og er derfor ikke blitt etterisolert. Jeg mener å huske at kraftig maskinpapp sørger for å hindre trekk.

Stadig mindre av huset er knott

Et knottehus blir gjerne mindre og mindre av et knottehus etter hvert som tida går. Så også med Gamle Hellavei 16. Veggen mellom de to stuene er allerede nevnt, og i 1988 ble drøyt tre meter yttervegg av knott erstattet med en kraftig limtrebjelke da vi blant annet utvidet kjøkkenet.

Så fikk huset fred i nesten tredve år. Da overtok Petter, sønnen vår, og samboeren, Beate. Og akkurat som vi gjorde en grundig sjau, gjorde de det også. Sånt gjør godt for gamle hus. En liten veggstump mellom det som én gang var bestestua og gangen ble borte, i likhet med veggen mellom stua og det som hadde vært glassverandaen, men som nå er blitt trapperom. Det var forresten her det første inngrepet i knottekonstruksjonen ble gjort i 1918, da det ble skåret ut en døråpning.

Ulike dimensjoner fra hus til hus

Det er ikke mange som har noe særlig greie på knottehus idag, men gamle byggmestre som Helge Th. Andersen, Frank Berg og Harald Bakke, har alle sammen vært borti det. Og de kan fortelle at dimensjonene på plankekappet kan være ganske forskjellig.

Jeg målte ikke dimensjonene på materialene i de to veggene jeg fjernet på åttitallet, men jeg antar at dét også var 8×13 centimeter, som vi målte det til i denne omgangen, det vil si 3×5 tommer etter tommestandarden på 2,614 centimeter fra 1875.

Knott i Vestfold, knubb i Østfold

At knottene nettopp hadde å gjøre med utskiping av plank, fikk jeg bekreftet i vår, da jeg kontaktet marinarkeolog Dag Nævestad, som jeg tilfeldigvis kjenner fordi han er broren til en god kompis, veterinær Tom Muhrman i Øraveien.

Det jeg ikke visste, var at Dag også har veldig god greie på knottehus, eller knubbehus, som han kaller dem. For det er det de heter i Fredrikstad, hvor han har dokumentert mange av dem. Fredrikstad kalles, som kjent, plankebyen, og Dag kan fortelle at dampsaga drevet med en lokomobil, og med sirkelrundt sagblad, revolusjonerte plankeproduksjonen på 1850-tallet. Tømmeret kom med Glomma, og det ble arbeid for mange.

– En del av lønna var knubb, forteller marinarkeologen, – når arbeidsdagen var slutt, hadde hver arbeider rett til å ta med seg tre lengder, eller kanskje flere, med plankekapp hjem. Disse sparte han på, solgte, kanskje, eller kjøpte fra andre, og til slutt kunne han bygge seg hus.

Dag Nævestad opplyser at knubben, eller knotten som vi altså sier på denne sida av Oslofjorden, ble stablet som murstein og murt sammen med en blanding av leire og kumøkk. Han har også kjennskap til at det brukt spiker, som i Gamle Hellavei.

– Ofte hadde de ikke råd til kledning, forteller han, – så i første omgang nøyde de seg med tjærepapp, i tillegg til at de satte inn knubben med tjære eller linolje, som ga en viss beskyttelse mot råte.

Yrkestittel: splittvedjenter

Hvis all plankekappen skulle vært brukt til husbygging, ville det nok vært vesentlig flere knottehus enn det er. Den kunnskapsrike Nævestad kan fortelle at mye ble brukt til å drive lokomobilene, og jammen ble mye av det lastet ombord i skutene til England, hvor de også trengte fyringsved. For plank i riktig dimensjonerte lengder kunne ikke fylle all lastekapasiteten til skutene.

– De som gjorde den jobben, var splittvedjentene, forteller han. – De bar knubb ombord i skutene og fylte det som var av hulrom, særlig i baugen og akterut.

Flere knottehus i distriktet?

Hovedområdet for knottehusene er altså i Sarpsborg-/Fredrikstadområdet, så et naturlig spørsmål blir om knotten som er blitt brukt her hos oss, kommer derfra, eller om den kan ha blitt skåret på denne sida av fjorden. Akkurat det får bli et åpent spørsmål som vi neppe får noe svar på rundt 110-120 år etter at byggemåten var på topp her i distriktet.

Men det vi veldig gjerne vil vite, er om du bor i eller kjenner til knottehus på Nøtterøy, eller i distriktet ellers. Da kan du sende en epost til tom@brodin.no eller ringe 95 99 34 58.

Knottehus på Tjøme

På bildet under kan du se Dalsveien 125 på Tjøme da det ble restaurert rett etter tusenårsskiftet. Der kan du se knottekonstruksjonen opp til overkanten av vinduene, mens det så kommer 6-7 rader med grovere plank i fulle lengder. Disse har de trolig betalt mer for. Og trekanten opp til mønet er åpenbart bygd omtrent på samme måten som vi gjør det idag.

Jan Egil Kaase eide huset fram til han solgte det midt i august i år, og han kan fortelle at det også var bygd like etter århundreskiftet og var på knapt seksti kvadratmeter, det vil si omtrent som Gamle Hellavei 16.

Knottehuset på Tjøme får meg også til å tenke på mormor, som var tjømling og vokste opp i Barkevika. Hun fortalte at det hendte hun gikk til «Dær’n», som hun sa. Kanskje hun hadde ei venninne der, kanskje til og med i det som skulle bli nummer 125 og på den tida sikkert var et splitter nytt og flott hus. Det hun i alle fall ikke hadde anelse om, var at hun som 52-åring skulle bli eier av et knottehus på Nøtterøy.

Ikke knubb, men kubb

Kubbehus, altså uten den østfoldske n-en, er også et begrep for en spesiell byggeskikk som vi skal spandere noen få ord på. Dette fikk jeg også lære noe om i arbeidet med denne artikkelen, da jeg etter tips fra byggmester Frank Berg kontaktet Bygg og Bevar. Dette er et samarbeid mellom Klima- og miljødepartementet og Byggenæringens Landsforening. Olle Christer Stenby kunne fortelle at kubbehus skiller seg fra knubbehus/knottehus ved at kubbene er like lange og ligger på tvers av veggens lengderetning, murt sammen med leire.

På nettstedet byggogbevar.no omtales disse husene som en raritet, som bryter med hva vi regner som holdbare byggemetoder, men som på tross av dette, fungerer svært godt.

Det fins to hovedtyper, enten at kubbekonstruksjonen er bærende eller at den er stablet mellom en type bindingsverk. Kubbehus er særlig brukt som uthus og er ideelle ved at veden transporterer ut fukt gjennom veggene. Kanskje noen av leserne kjenner til sånne hus også her i distriktet vårt, til tross for at de stort sett er blitt bygd på det indre Østlandet, hvor husene ikke er særlig utsatt for slagregn, som kan angripe den sårbare konstruksjonen.

Knottehus, noe for vår tid også?

Når vi bygger hus idag, er det strenge krav til energibevaring, og det brukes derfor mye isolasjon i veggene. Det betyr at det er solide bredder på konstruksjonsmaterialene i både vegger og tak. Og den som har vært på byggeplasser, har oppdaget at det blir ganske mye plankekapp, som i beste fall blir ved. Da slår tanken meg at dette avkappet måtte kunne bli til utmerkede, moderne knottehus. Veggene ville bli massive og lagre store mengder karbon. Gjort riktig, er det ikke umulig at sånne hus ville komme godt ut i miljøregnskapet. Noe å tenke på …?