Johs. Kvaal Grepstad:
Den fullstendige skatteligningen for «Nøterø» for året 1885 ble i sin tid utgitt som «Tillæg til Tønsbergs Blad». Listen gir opplysning om den enkelte skatteyters formue, inntekt og skatt for de i alt 1356 skatteyterne i kommunen. Foruten disse opplysningene vedrørende den enkelte skatteyters økonomiske stilling, forteller skattelisten også om den enkeltes yrke og bosted på øya. Ut fra disse opplysninger kan vi tegne et interessant bilde av Nøtterøy-samfunnet anno 1885.
Nøtterøy kommune hadde i 1885 stort sett samme utstrekning som i dag. Den avskallingen av kommunen som fant sted da en bit av øyas nordre del, bestående av Revodden, deler av Fagerheim, Kaldnes og Teie, ble overført til Tønsberg by, skjedde noen år tidligere, nemlig fra 1. janauar 1877.
1885 hadde Nøtterøy et innbyggertall på rundt 6.000. Folketellingen i 1875 viste 5.463 og tellingen i 1890 6.070 innbyggere. Skattelisten forteller oss at den samlede, antatte formue i kommunen var på 4.578.900,- kroner, og samlet antatt inntekt på 665.190,- kroner. Dette ga en samlet kommuneskatt stor kroner 26.113,89 hvorav kroner 20.619,21 vedrørte inntekten. For oss virker disse tallene nærmest latterlig små, men også i 1885 føltes og var skatten for mange tyngende. En gjør her rett i å huske på at dette med direkte kommuneskatt var en ny foreteelse for landkommunene. For disse kommunene ble denne skatten innført først ved lov av 5. april 1882.
Skatteplikt
Mens matrikkelen tidligere var skattegrunnlaget for landkommunene, ble også for disse ved skatteloven av 1882 innført en personlig skatteplikt på formue og inntekt. Loven hadde utførlige regler om selve formuer- og inntektsansettelsen, om klassefradrag gradert etter forsørgelsesbyrde og om framgangsmåten ved ligningen. Selve ligningsarbeidet ble ifølge loven i hver kommune utført ved en ligningskommisjon som kommunestyret oppnevnte for tre år. Da dette var før selvangivelsenes tid, loven om selvangivelse kom først i 1911, berodde derfor ligningsarbeidet i stor grad på skjønn. Det første – ja det helt overveldende – inntrykk en får ved gjennomgang av skattelisten, er at Nøtterøy den gang var et samfunn helt avhengig av og bundet til sjøen og havet. Ved opptellingen av skatteytere som ifølge oppgitt yrke har direkte tilknytning til sjøen og havet, slik som matroser, jungmenn, styrmenn, skipsførere, skipsredere, tømmermenn, stuerter, båtsmenn, seilmakere, fraktemenn og rorskarere kommer vi fram til hele 1 030 av de 1 357 skatteyterne. Legger en så til de 37 som bærer yrkestittelen «Lods og Lodsdreng» og de 33 med angivelsen «Fisker», er en oppe i hele 1.100 som hadde arbeidsplass med direkte tilknytning til sjøen og havet. Det er her grunn til å understreke at sel- og hvalfangst var en viktig del av sjøfarten for 110 år siden. Det var jo sel- og hvalfangsten som blant andre Svend Foyn satset på. I 1885 var hele 79 skip i denne farten hjemmehørende i Nøtterøy med en besetning på tilsammen 788 mann. Nå kan en selvsagt ikke regne med at alle 788 var hjemmehørende i Nøtterøy herred, men en god del av dem hadde utvilsomt sitt bosted i Nøtterøy.
Bosetningen på Nøtterøy i 1885 var i langt større grad enn i dag konsentrert langs kysten -naturlig nok siden det var sjøen som hovedsakelig ga «leveveien og levemåten.» For losene og fiskerne var det selvsagt en fordel å bo nær «arbeidsplassen». Derfor finner vi «Lodsene og Lodsdrengene» bosatt i «Brevig, Torød, Midelborg, Aarøsund, Næsbryggen, Oterbæk, Østre Bollæren, Skrydslingen, Ormøbaaen og Stranden». De 33 «Fiskerne» har stort sett de samme bostedene slik som Aarøsund, Bollæren og Oterbæk. Nye bosteder er «Gaasø, Lindholmen, Kjøleholmen, Vassholmen, Roppestadholmen og Bjærkøy.» Også en stor del av øyas øvrige befolkning bodde langs kysten. Den gang hadde forøvrig atskillige av de mange mindre øyer og holmer som omkranser hovedøya vår fast bosetting, slik som «Steinkloss, Bollærne, Fuglehuk, Masselø, Gaasø, Bjerkø, Linholmen, Kjøleholmen, Vassholmen, Roppestadholmen, Skrydslingen, Søndre og Nordre Aarø, Ormø og Ormøbaaen.»
«Kommandøren»
Den helt dominerende skattyter i Nøtterøy var «Kommandøren», den yrkestittel som ble hengende ved Svend Foyn etter at han i 1870 ble utnevnt til Kommandør av St. Olavsordenen. I skattelisten for Ramdal krets står han oppført som «Kommandør Svend Foyn» med 1.100.000 kroner i formue, kroner 68300,- i inntekt og kroner 3434,20 i samlet skatt. Skatten hans utgjør hele 13,15 % av totalt skattebeløp i kommunen. Ut fra dette forstår vi kanskje bedre Tønsberg kommunes anstrengelser for å beholde Svend Foyn som skattyter i byen. En må gå nokså langt ned i såvel formues-, inntekts- og skattebeløp før en finner nest største skattyter i kommunen Det var «A.B. Bulls Enke» på Fagerheim. Hun står med 180.000 kroner i formue, 9.380 kroner i inntekt og kroner 503,68 i skatt. Ved videre rangering etter størrelsen av skattebeløpet kommer skipsreder Otto Thoresen fra Rosanæs med kroner 416,34, skibsreder J.A. Jacobsen fra Sande med kroner 386,60 og skipsreder Gullik A. Jensen fra Næs med kroner 351,66. Skattelisten opererer ellers med overraskende mange skipsredere, i alt 54 personer, mens yrkestittelen «Skibsfører» er tildelt tilsammen 166 skattytere. Nå vet man naturligvis ikke eksakt hva begreper «Skibsreder» den gang omfattet. Helge Paulsen har sikkert rett når han i sin bok «Nøtterøy 1800-årene» sier om dette forholdet at «praktisk talt alle rederne var skippere eller tidligere skippere som på sine eldre dager sluttet å seile og ble redere.»
43 gårdbrukere
En annen relativt stor yrkesgruppe ifølge skattelisten er og har vel til alle tider vært folk knyttet til jordbruket. Ved å telle opp listens antall «Gaardbr.» kommer en fram til i alt 43 skattytere fordelt over hele øya. De er fra kretsene «Sparrødningen, Gurerød, Torbjørnerød, Skjærverødningen, Sanderød, Sevigen, Lofterød, Skjærve, Anildrød, Kjønderød, Kjærgrav, Strengsdal, Semsrødningen, Otterbæk, Ulvø, Næss, Bugaarden, Stangeby, Hovland, Gunnestad, Sande, Gipø, Elgestad, Øhre, Tandstad, Smidsrød, Bjørnebo og Bjærkø.» En må vel kunne anta at for disse 43 var gårdbrukets avkastning den alt overveiende del av inntektsgrunnlaget. Ellers hadde jo mange av sjøfolka ved siden av boligen en liten «jordlapp» som da kone og barn nyttet best de kunne i mannens fravær ute.
Yrkestittelen «Skolelærer» er angitt for tilsammen ti mannspersoner bosatt i følgende seks skolekretser: Skjærve, Torød, Bergan, Herstad, Foynland og Tømmerholt (Snipetorp). De tre kretsene Skjærve, Torød og Bergan hadde to «skolelærere» hver, noe som indikerer et større antall barn og muligens større kretsstørrelse.
Av «Landhandlere» er ført opp i alt ni stykker – fordelt på følgende kretser (bosteder): «Glomsten, Sevigen, Buerstad, Midelborg, Otterbæk, Knarberg, Kjønderestranden, Tømmereg og Kjæraas». Men i denne bransjen må en ikke glemme «Nøterø Forbrugsforening» på Borgheim. Den sees ført opp med både bestyrer og handelsbetjent. Forbrugsforeningen var jo i 1885 en relativ nyskapning, idet den jo ble stiftet i 1877.
18 skomakere
At Nøtterøy-samfunnet i 1885 var annerledes enn dagens, vitner også det relativt store antall skomakere på øya om. Hele 18 personer – fordelt over hele øya — hadde skomakeryrket som levevei. Uten å ha noen oppgave over antall slike yrkesutøvere i sammenlignbare kommuner, må en vel kunne anta at Nøtterøy den gang var godt «beskodd» på dette området. På Elgestad er ført opp en «Gjæstgiver» og på Herstad to «Vognmenn». Fra bygdebøkene vet vi at på gården Elgestad var alt fra 1840-åra av distriktets eneste offentlige skysstasjon plassert. Her var det samtidig gjestgiveri. Skysstasjonen og gjestgiveriet lå jo gunstig til for veitrafikken langsetter øya – 6 kilometer fra Stenkanalen og 8 til Sevigen, hvor overfarten til Tjøme fant sted. Da amtet (fylket) endelig i 1870/71 fikk ferdig det vanskelige veistykket fra Sevigen og videre langs stranda til Kjøbmannskjær, ble fergestedet flyttet dit. Fergestrekningen over til Tjøme ble da mer enn halvert. Veien Stenskanalen – Kjøpmannskjær var forøvrig den ene av de tre rodebelagte veiene på Nøtterøy i 1885. Den andre veien gikk fra kirken og ned til Hella. I Hella opererer da også skattelisten med «Færgemand Ole Olsen» som jo tilhører «fergemanns-dynastiet Olsen». (Se Njotarøy 1993/94.) Øyas tredje offentlige bygdevei gikk fra Borgheim, litt syd for kirken og til Årøsund.
I skattelisten finner en tilsammen ti «Fragtemenn» og «Rorskarer». Disse var bosatt blant annet i «Aaresund, Midelborg, Smidsrød, Næss og Tangerødningen». Det var som kjent flere faste overfartssteder mellom de mindre øyene i kommunen og hovedøya, for eksempel mellom Bjerkøy og Knarberg, Kalvetangen og Skjæret og mellom Føynland og Nesbryggen. Det er ellers klart at sjøen i 1855 i langt større utstrekning enn senere ble nyttet som alminnelig samferdselsåre for både gods og mennesker.
Skattelisten inneholder lite i tilknytning til det en kan kalle bedrifter. Inne på Teie er riktignok ført opp «Tønsberg Tæglværk» med en formuesverdi på 20.000 kroner og en anslått inntekt på 2.500 kroner. Verket beskjeftiget i 1885 hele 75 mann. Her på Teie sees også «Teie Jordeiendom» til en antatt formuesverdi stor kroner 10.000 og ute på Vestre Bollæren er «Gr. W. Jarlsbergs Eiendommer» ført opp med en verdiansettelse stor kroner 37.600. På Tokenes sees oppført «Interesseselskabet Finnmarken» med en formuesverdi på kroner 4 000 og i Knarberg «Kranpladsen» med verdi kroner 1600. Dette er alt som ifølge skattelisten kan regnes som «bedriftsbeskatning.»
I listen er ført opp 28 skattytere med yrkesbetegnelsen «Arbeider» og 12 med yrket «Formann» En tør vel gjette på at det her hovedsakelig dreier seg om folk sysselsatt i datidens industri. De fleste av dem var også bosatt på nordre del av Nøtterøy som Teie, Smidsrød, Kolberg og Tandstad.
26 enker
I alt 26 skattytere bærer betegnelsen «Enke». Det er vel sannsynlig at det her vesentlig dreier seg om sjømannsenker. Det relativt høye enketallet understreker at sjøen den gang nok var en farligere arbeidsplass inn i dag.
En annen yrkestittel, som gjenfinnes fem ganger, er «Jomfru». Som yrkesbetegnelse er den helt forsvunnet, selv om ordet jo også i dag er kjent og anvendes, men nok da med et annet innhold og en annen mening enn i 1885. Skattelisten opererer med i alt seks «Seilmakere». Dette yrket finner en igjen også i dag, men med langt færre utøvere. Riktignok var man allerede i 1885 begynt å skifte ut vinden med damp som drivkraft for båtene, men den store overgangen fra seil til dampmaskin kom jo her i landet først i 1890-årene. Av andre yrker som det opereres med, og som mer eller mindre er forsvunnet, og hvor listen har to av hver kategori, er «Rebslager, Hjulmaker og Sadelmaker.»
Det norske forsvaret er representert med en mann, nemlig «Fanejunker P. Nielsen» fra Føynland. Fanejunker var den gang høyeste grad av underoffiser i infanteriet. Denne ene representant for forsvaret får ellers en meget hederlig ,omtale i Helge Paulsens bok om Nøtterøy i forrige århundre, for sin innsats i samband med «legdens» avskaffelse på Nøtterøy.
Ellers var øysamfunnet i 1885 utstyrt med forskjellige slags håndverkere som i dagens samfunn; for eksempel 2 skreddere, 11 snekkere, 4 murere, 9 malere og 7 smeder, men bare en feiermester. Ute på Fulehuk var det den gang fast bosetting med en «Fyrforvalter». Fulehuk fyr var alt da et relativt gammelt fyr. Det tentes første gang 1. november 1821 og ble ombygd i 1850.
«Kjæk og ligetil»
Skattelisten gir også innblikk i et samfunn med de vanlige, offentlige institusjonene slik som bygdebank med bankkasserer på Borgheim, lensmann på Fagertun og kirke med sogneprest, personell-kapellan, kirkesanger og kirketjener. Kirken hadde forøvrig nylig, i 1883, gjennomgått en større utvidelse og restaurering, da den blant annet ble forlenget med 20 alen.
I verket «Norges Land og Folk, Jarlsberg og Larvik Amt» gir forfatteren Amund Helland følgende attest til befolkningen i Nøtterøy rundt 1880: «Kystbefolkningen i Nøtterø og Tjømø har mange sjømænd, lodser, fiskere og fangstmænd Befolkningen ytterst ved kysten er kjæk og ligetil. Hvad de har lært, forstaar de tilgagns; fare og deres daglige ernæring udvikler dem.»
Det er denne kystbefolkning i øysamfunnet Nøtterøy som en her, på grunnlag av opplysningene i kommunens skatteliste for 110 år siden har søkt å gi et lite innblikk i.
Kilder:
Lorens Berg, Nøtterø. En Bygdebok
Amund Helland, Norges Land og Folk, Jarlsberg og Larvik Amt
Helge Paulsen, Nøtterøy 1800-Årene
Legg inn en kommentar