Av Per Velde – Njotarøy 2019
1932 ble det bygd tre hvalbåter for Sovjetunionen på Kaldnes. Dette var svært velkomment for verftet som ikke hadde andre oppdrag, og ble også støttet av byens to aviser – bestillingen reddet arbeidsplasser og var positiv for næringslivet. Men utenfor Tønsberg skapte det bekymring i konservative kretser at man bygde for Sovjetunionen, både for konkurransens skyld og fordi kommunistene slik fikk teknologi og kunnskap Norge ikke burde dele med dem.
Den 12. desember 1931 forteller Tønsbergs Blad (TB) nærmest med begeistring om en stabelavløpning ved Kaldnes Mekaniske Verksted. Det flagges på Tårnkranen for den første av tre hvalbåter som nå er klar, bestilt av Sovjet-Russland, og med to russiske ingeniører til stede. Bare tre måneder har gått siden arbeidet begynte. Etter en fem måneders storlockout hvor 60.000 ble utelukket fra norske verft – båtene skulle vært levert i november – er det nå full fart, og båtene kan bli ferdige alt i januar. Og Kaldnes-direktør Damsleth forteller til TB at russerne er strengere enn oss, krever mer utstyr og har særskilte krav til vaskerom etc. «De ligger ikke på noen måte tilbake for oss,» og alt skal være av nyeste og mest moderne slag. Tidlig i januar 1932 foretas den første prøveturen. Båtene er av en litt mindre type, og formålet er hvalfangst i Beringhavet. Ved sjøsetting av båt nummer 2 er direktør Damsleth, teknisk personale og utsendinger fra Sovjet ombord. Båtenes førere blir russere mens nordmenn skal gjøre fangstarbeidet.
Midt i februar sies det så at båtene er klare om 14 dager. Og navnene er «Entusiast», «Avantgarden» og «Trudfront» («Arbeiderfront»). Deretter er det ikke mer arbeid på Kaldnes, ordrebøkene er tomme, og det blir hel arbeidsstans. Arbeidsløsheten er nå stor i Norge og stiger stadig. Og arbeidskontoret i Tønsberg karakteriserer situasjonen som «trøstesløs». Mens Vestfold Arbeiderblad (VA) kommenterer: «Står det kapitalistiske samfund foran sitt ragnarokk? I alle kapitalistiske land herjer krisen med millioner av arbeidsløse. Bare i Sovjet-Russland er der ingen ledighet.»
Men kan russerne hvalfangst?
Nei, det kan de ikke. Hos de norske og britiske selskapene i Antarktis er nesten alle i besetningene norske, nordmennene er verdensledende innen hvalfangst, og bare Norge produserer alt materiell og nødvendige spesialprodukter. Også russerne må derfor ansette norske, noe som passer bra, for tusener av hvalfangere går ledige. Flere hvalskyttere har alt oppsøkt den russiske legasjon i Oslo for å søke jobb; de er blitt elskverdig mottatt, men samtalene har vært vanskelige for tjenestemannen talte bare russisk. Og ingen er foreløpig «forhyret».
Hva så med lønn?
Ja, lønn er det store og kompliserte spørsmålet. Sovjet-Russland har lite vestlig valuta å avse, og det må jo nordmennene ha, for rubler går ikke i vest. Nordmennene blir derfor gjort oppmerksom på at de da må bosette seg i Russland, ja – det er faktisk kravet – pengene de tjener får ikke komme ut av landet. Helt umulig, sier hyreagenter som for øvrig har tilbudt sine tjenester til russerne, uten å få svar; legasjonen må avvente svar fra Moskva. Det hevdes også at det kan bli tvilsomt med hyre på grunn av den truende situasjonen i Østen – Japan har gått inn i Mandsjuria, og fangstfeltet Beringhavet er ikke langt unna: Hvalbåtene skal ha base i Vladivostok.
I slutten av februar går så båt nummer 3, «Trudfront», prøvetur med en russiskhandelsdelegasjon, ingeniører, offiserer og andre. Sovjet-Russland har nå overtatt de to første båtene, og den siste følger om en uke. Legasjonen mottar stadig henvendelser om hyre, men kravet er at de norske må bosette seg i landet. Nå skal hvalbåtene ligge i opplag ved Kaldnes for russernes regning for å vente på kokeriet som kommer i mai – et eldre passasjerskip som er ombygd i Leningrad – men som må vente til sjøen blir isfri. Deretter skal det sammen med hvalbåtene gå til fangstfeltet.
Båtenes tekniske ytelser og garantier
Sett utenfra – fra en ikke-kyndig – er det et uhyre komplisert og omstendelig forhold å bygge et skip med alt som må avtales. I «Specifikation over 3 Hvalfangere at bygge for Den russiske handelsrepresentation i Norge», et dokument på over 50 sider, fins det tusenvis av tekniske beskrivelser for hva dette «moderne hvalfangerdampskib, utstyrt for fangst i Nord-Pacific» skal inneholde. Det samme med den omfangsrike kontrakten på tysk for disse Walfängerdampfer med «Handelsvertretung der Union der Sozialistischen Sowjet-Republiken in Norwegen, Oslo.» Prisen per skip er 365.000 i norske kroner. Med dette følger et vell av garantier og klausuler: Ytelsen er 800 hestekrefter, og hvis prøveturen viser at dette ikke stemmer, må Kaldnes betale erstatning for hver prosent under ytelsen. Er ytelsen mer enn 5% under garanti, kan russerne heve kjøpet. Erstatningen begynner alt hvis hastigheten synker fra garantert toppytelse 12,75 knop og ned mot 12,20. Skipet har 85 tonn kull ombord, og erstatning inntreffer også hvis forbruket av brennstoff er høyere enn garantert. Etter prøvetur må russernes representanter innen 72 timer levere inn skriftlig klage på skip eller maskineri, ellers gjelder skipet som overtatt. Handelsrepresentasjonens ingeniører skal underveis kunne inspisere overalt på Kaldnes, ha tilgang til alle papirer og ha et arbeidsrom på verftet. Kaldnes gir full garanti i ett år, og må stille med garantimaskinist(er) for hele eller deler av garantitida, med norsk lønn, og russerne betaler reisen tur-retur Tønsberg. (Av det som siden hendte, ser det ikke ut til at dette ble gjort.) Eventuelle konflikter avgjøres av norsk domstol etter norske lover.
I verden er det nå overproduksjon og store lagre av hvalolje, og mange fangstflåter går ikke ut. De norske hvalfangstselskaper er samtidig i konflikt med oljetrusten i London – prisen på hvalolje har gått ned fra 25 til 12 pund per tonn, og man snakker om dumping. Samtidig inntreffer en dramatisk nyhet: Salvesenrederiets kokeri «Saragossa» har brent i Wendelhavet, men alle 200 ble reddet over i hvalbåter og brakt til Syd-Georgia.
1932 er et vanskelig år for Kaldnes. Fjoråret hadde brakt et underskudd på 50.000 kroner, noe som langt på vei skyldtes lockouten på over 5 måneder. De russiske hvalbåtene var verftets eneste bestilling denne vinteren, og etterpå er det ikke mer arbeid. Kaldnes har søkt om reduserte avgifter for vann og strøm, og i mars retter generalforsamlingen – under en middag i Tønsbergs Handelsstands lokaler – kraftig kritikk mot Tønsberg kommune, men ordføreren er hard: Det er ingen grunn til å hjelpe en privat bedrift å bli konkurransedyktig. Dette topper seg om høsten når Kaldnes ikke betaler en strømregning på 8.500 kroner, og formannskapet enstemmig stenger av strømmen; Kaldnes må permittere 30 mann. Styreformann Finn Bugge i Kaldnes er desperat: «Vi betaler så meget mere enn våre konkurrenter» – muligens nesten dobbelt så mye. Og Framnes, Fredrikstad og Nyland blir nevnt som verft som slipper billig unna. Etter en uke betaler Kaldnes de 8.500, strømmen skrus på igjen, og det kommer til forhandlinger om ny strømtariff.
Kaldnes og Tønsberg venter på at russerne skal dra ut
I begynnelsen av april heter det at den russiske hvalekspedisjonen skal dra i slutten av måneden. Det er foreløpig bare snakk om 8-10 norske mannskaper, men ingen kontrakter er tegnet. Men ingenting skjer, i stedet kommer nye opplysninger: 30 nordmenn vil nå få jobb om bord, de fleste erfarne folk fra Tønsberg-distriktet skyttere, flensere og kokere. Og – det vil bli tillatt å føre ut 40% av hyra i pund eller dollar, 60% er i gullrubler og må brukes i Russland. Skytterlønnene sies å være svært høye, høyere enn i Norge – 450 rubler pluss 75 rubler ekstra per blåhval. Men fortsatt venter de på det ombygde kokeriet i Leningrad som nå sies å være en amerikansk lastebåt på 8.000 tonn og som vil få et mannskap på 150- 200 mann; arbeidet ledes av en norsk ingeniør. Kontraktene er nå i orden og ligger til godkjenning i Moskva.
Men fortsatt ønsker russerne at de norske skal bosette seg i landet. Det lokkes med leilighet, og at leia bare er 5-6% av leia i Norge. De som er gift bør ta med familien, det er svært billig å leve der, for disse 60% kan de leve sorgløst mellom sesongene og enda ha 40% til overs, rein netto.
Til dette er TB skeptisk – får se om løftene holder.
Samtidig kommer det til en avtale mellom britiske og norske selskaper om en begrensning og fordeling av fangsten, og her blir for første gang begrepet kvote introdusert. Muligens går alle rederier ut til høsten. Og da krever VA at ingen går ut før hvalarbeiderne har fått tariffavtaler – i fjor ble lønna slått ned.
I juli undrer man seg på når den russiske hvalfangsten skal komme i gang, båtene ligger fortsatt der. En russisk-tysk kaptein ved navn Smith hadde tidligere opplyst at fangsten skulle begynne i april, båtene var blitt godtatt av den russiske hvalfangstkommisjonen (som ble sagt å ha dårlige kunnskaper ved bestilling), og russiske mannskaper skulle komme, men likevel var dagene blitt til uker og måneder. Deretter het det at båtene skulle møte moderskipet i midten av mai – i Kiel eller Oslofjorden, og i sitt værelse på Sjømannshjemmet satt kaptein Smith i daglige konferanser med skyttere og andre fagfolk. Det ble tegnet noen kontrakter med gode hyrer, og avgangen var nå utsatt til juni, hadde han tidlig på våren fortalt, men fortsatt viste ikke russerne seg. En ny melding om at båtene skal gå ut 18. juli, blir knapt trodd, og båtene blir liggende. Mange hvalselskaper blir denne sesongen hjemme, det fins ingen lønnsomhet, og det hevdes at russerne nå driver hemmelighold av ekspedisjonen til Beringhavet.
I slutten av juli avlegger TB hvalbåtene et besøk. Det er 18 mann per båt, en tysker er forhyrt som skytter, men ingen kan si noe om avgang, ingen ved «den russiske brygge» vet noe, og sjefen har reist til legasjonen i Oslo for å få svar fra Moskva. Mens arrogante offiserer kommanderer mannskapet – som «små Staliner», mener TB. Mannskapet sier også njet når avisa vil fotografere, og én virker truende. Mannskapet synes heller ikke å ha peil på hvalfangst – måten de håndterer utstyret på virker ukjent for dem, her ligger for eksempel harpuner fra Sandefjord på kaia, og alt utstyr er norsk. Og ti firmaer har gitt anbud på provianten. Til dette uttaler direktør Damsleth at det er bare godt å si om russerne, alt har vært forretningsmessig korrekt fra deres side. På byen er båtene blitt samtaleemne, nå som russerne har innfunnet seg. Og TB snakker med en norsk skytter som ikke vil reise før kontrakt og garanti om lønn er i orden – «man kan ikke gå her på fattigkassa» – men han vil ikke ha familien til Sovjet, og kontrakten er bare på ett år.
Politiske motsetninger om hvalbåtene i Tønsbergs aviser
Etter TBs reportasje springer de politiske motsetningene ut i full blomst i avisene – polariseringen mellom den borgerlige og sosialistiske leir i synet på Sovjetunionen, med skremmebilder og paradisomtale. Her blir dette sentrert rundt de russiske hvalbåtene, for hittil har det bare vært informerende artikler. VA er ikke fornøyd med reportasjen til «det erkereaksjonære høireorgan TB», som skriver som i borgerpressa for øvrig – «et sammensurium av sludder og fantasifoster» som har som mål å bakvaske og diskreditere Sovjetunionen, «et ledd i deres løgnpropaganda mot arbeiderstaten». Og VA tar med seg 35 arbeidere og arbeiderkvinner ombord og slår etterpå fast at Tønsbergs Blad og deres «presseslusk» har tatt seg vann over hodet. For de som nå har vært ombord «smiler foraktelig av erkesludderet i TB». Men TBs «oppsett kan nok få det til å gå koldt nedover ryggen på borgerskapets gamle tanter».
Så hvordan blir så VA og de 35 mottatt? Hjertelig er ordet, de får gå overalt på båtene, det er ingen hemmeligholdelse om ekspedisjonen og forholdene om bord, og russerne besvarer ivrig alle spørsmål. Og det blir gitt interessante opplysninger om arbeidsforhold, hygiene og lønn. Og VA finner ingen avstand mellom offiserer og arbeidere. De får se messa som er for alle – der sitter de side om side, og ikke som på norske båter. Og overalt høres «tovaritsj» – kamerat – her er alle like, den kollektive ånd er i høysetet. Hygienen er bedre enn på norske skip. Og lugarene? Store og lyse med fritt sengetøy som skiftes hver tiende dag, lugarer reingjøres hver dag – ikke som på norske skip – og avisa spør: I hvilket norsk fartøy holder rederiet håndklær og laken? Overalt ombord hersker den strengeste orden og renslighet.
Og det er mer. Hvordan avgjøres eventuelle tvistemål? Jo, på alle russiske skip er det en komité på 4 mann som avgjør. Lønnsforholdene for matroser og fyrbøtere er i kroner 430 og 470 pluss prosenter for hver hval, og en fyrbøter har én måneds ferie med lønn, matrosen i 14 dager. Hver båt arbeider etter en tre måneders plan, også med kulturinnslag. Og mannskapet uttrykker begeistring for den sosialistiske oppbyggingen hjemme, for der øker arbeidernes og bøndenes sosiale og kulturelle stilling for hver dag. Og VA oppsummerer at alle i den norske delegasjonen var begeistret for forholdene ombord, og dette vil de bringe videre «og gi TBs erkesludder det glatte lag».
Til dette repliserer TB syrlig at VAs reportasje bare viser Arbeiderpartiets nære forhold til kommunismen. Og ironiserer: Lønningene er jo så fantastiske med 430 kroner pluss prosenter per hval at det burde bli masseutvandring til Russland! Og avisa minner om at de første tre måneder er prøvetid og at det er lønn først fra Vladivostok. Og mye kan skje, for arbeidslovene i Russland gjelder for alt som ikke er «kontraktert». Og nå prøver de altså å få folk til å bli ved at familier får betalt reise ved fast opphold. Dessuten har VA ikke nevnt dette med å bruke 60% av lønna i Russland pluss andre problemer.
Og slik fortsetter det. VA repliserer at borgerpressa klokelig ikke nevner at norske fangstfolk bare tjener 120-140 kroner måneden. Og til TBs innvending om at det russerne er ute etter bare er å lære av de norske, å få kunnskap (og bli konkurrenter), så kan man peke på at norsk hvalfangst i årevis er blitt ført over til England, og at engelske selskaper stort sett har norsk mannskap – og der er det ingen klager! Dette sies bare fordi det er Russland det dreier seg om.
Vestfold Arbeiderblad hevder altså at det er stor likhet om bord, og nevner felles messe. I de detaljerte spesifikasjonene som verftet har satt opp, og som altså skal være det mest moderne for hvalbåter, er det midlertid store forskjeller materielt mellom mannskap og offiserer. Dette er planer fra Kaldnes’ side som russerne har rett til å få endret og som Kaldnes må godta uten meromkostninger. Planene må «approberes», som det står. Vi vet imidlertid ikke om det ble større endringer for likhet, det ville nok vært nevnt. La oss se på litt av dette: I dekkshuset av stål skal det være bysse, proviantrom og messe. På toppen av dette ligger skytterens lugar, han må kunne rykke ut på kort varsel. Skytteren skal ha bord og sofa med plysj (!) og skuff under. Offiserslugarene ellers skal ha sofa med stoppet rygg i imitert skinn, mens mannskapet må nøye seg med benk foran køya, skap, speil og vaskeservant. Og kanskje litt tøft: «Adkomst gjennem luke i gulvet og leider ned.» På offiserenes WC legges det fliser, mannskapsklosettets gulv sementeres. Skytteren skal ha møbler av hel mahogni, de andre av furu. Skytter og offiserer skal ha beslag av messing, mannskapet får «forkobrede beslag». Offiserene får vegglampe av messing med kuppel, mannskapet får svinglamper over bordet og vegglamper av jern på WC. For øvrig er det dampoppvarmingsradiatorer i alle lugarer. Offiserene skal også ha vannkaraffel med 2 glass. I messa skal det være 15 ølglass, 15 drammeglass, 15 vinglass og – kuriøst nok – bare 12 eggeglass!
Avispolemikken fortsetter
Fram til månedsskiftet juli/august 1932 hadde det altså vært politisk borgfred mellom Tønsberg-avisene om de russiske hvalbåtene. TB kunne ikke være imot oppdrag til lokalbedriften Kaldnes (som etterpå hadde driftsstans hele sommeren), mens VA var bekymret for alle de oppsagte og deres familier og nøden som ville komme – og kritiserte TB som ikke var opptatt av dette. Typisk for polariseringen er at når TB forteller om en gruppe norske arbeidere som var blitt skuffet over Sovjet-Russland og hadde vendt hjem, så kan VA korrigere med at dette slett ikke var tilfelle. Samme høst spotter TB det lokale Ap-laget som skal holde «halleluja-møte om den russiske revolusjon». Før dette hadde advokat Nerdrum tordnet mot «kommunistbladets uvederheftige agitasjon.» For dette var en tid da VA brukte storslegga mot kapitalismen:
«I kapitalismens paradis, Amerika, er det 12 millioner ledige. Folk skyter seg, og i Detroit dør hver dag 4 av sult.»
Stor overskrift til 1. mai: «Frem til demonstrasjon mot det råtne kapitalistisk samfund!»
«I alt vårt arbeide må socialismen være målet!».
Og om en av landets rikeste kommuner: «Borgerstyret på Nøtterøy vil ikke hjelpe fattige.» Det er streik og underbetaling ved byggingen av Vrengen bro, og det fortelles at statspolitiet rykker ut til konflikten ved bygging av Torød skole. Og i TB: «Urostifterne fra Torød og Stangeby dømt. Bratteli fikk 150 dager og Løgavlen 100 kroner i bot». VA har mye lokalstoff om streikebryting, konflikter og blokade av firmaer – mens TB forsvarer arbeidsgiverne – og om den verdensomspennende krise og kapitalismen som nå kanskje går mot slutten. En grotesk sak vedtatt av Stortinget, var at fattigunderstøttede var ugilde som kommunestyremedlemmer. Dette ble sabotert i noen Ap-kommuner, og TB skreiv: «Det revolusjonære DNA lystrer ikke».
Slik tørner de to «verdensanskuelsene» sammen i avisene.
Fra venstre kommer også sterk kritikk om hvorfor det er krise i hvalfangsten: Selskapene tenker bare profitt og støtter ikke Kaldnes, båtene sendes til verft utenom Tønsberg og til utlandet for vedlikehold og utrustning. Rederiene har foretatt enorme utvidelser, alt for mange hvalbåter og kokerier har utløst katastrofen; dette er mangel på ansvar – blant annet fra Anders Jahre. Nå driver mye av dette over på utenlandske hender – Unilever nevnes – i stedet for at tusener av våre landsmenn kunne hatt arbeid. «Vi må ikke glemme alle spekulantene som har vært med på denne enorme overproduksjonen». Hele våren er det usikkert om hvalflåten går ut til høsten, og selskapene vil ikke si noe, men i juni meldes det at 20 kokerier skal ut – 5.000 mann får jobb, mange av de ledige, men lønna blir slått ned. Dette fører til at interessen for å ta russisk hyre synker.
Byggingen av de russiske hvalbåtene hadde vakt kraftige reaksjoner i hvalfangstselskapene i 1931/32, for hele flåten lå i opplag, og de fryktet Sovjet som konkurrent. Kritikerne var imot at russerne skulle få tilgang til kunnskap gjennom norske mannskaper og det vi i dag ville kalle hvalfangstteknologi, og advarte nordmenn mot å ta hyre der. Venstreavisa Vestfold fryktet at mange ville ta hyre, men trekke seg igjen på grunn av kravet om flytting til Russland. Mens andre borgerlige aviser advarte mot løftene om høye lønninger. Tidens Tegn mente forholdene i Russland var dårlige, dessuten var det umulig å vende tilbake, og avisa mente å vite at reise, kost og losji og arbeidsklær skulle betales av hvalfangerne selv. Og man kritiserte plikten til å si ifra om forbedringer og oppfinnelser ombord uten godtgjørelse, for slik ville forbedringene havne hos russerne – for øvrig nøyaktig som på norske skip. Og det ble argumentert med at mens man hos Kosmos hadde fast hyre på 150 kroner, så var størsteparten av lønna utbytte av fangsten, nemlig en fast sum per hval, og da kunne denne parten være 2-3 ganger over hyra. Slik sett kunne norsk og russisk hyre bli omtrent lik, i tillegg til at de norske kunne få inntekter i land om sommeren. Men her glemte de den enorme arbeidsledigheten med nødsarbeid over hele Norge. Mens altså VA og andre sosialistiske aviser, for eksempel Arbeiderbladet, tok til motmæle og forsvarte Sovjets rett til å hyre folk. Bakgrunnen for å ta hyre hos russerne burde være enkel å forstå: I 1931/32 gikk flåten i opplag i Vestfold-fjordene, og 6.500 sjøfolk ble satt på land. Den gang kom det ikke fram i avisene, men dagens historikere kan fortelle mer om lønn: At det på norske båter var enorme lønnsforskjeller – som hvalfangerne jo visste om: En skytters inntekt kunne tilsvare ti flensere, mens flenseren tjente mer enn 10 messegutter!
Sovjet ønsket fagarbeidere til landet for å få opplæring
Å hyre nordmenn til hvalbåter var et ledd i Sovjet-Unionens politikk for å rekruttere fagarbeidere og spesialister fra industrialiserte land for å utvikle økonomien. Det skulle være arbeidsavtaler på forhånd, og de måtte bli i minst ett år. I Hedmark søkte 2.000 skogsarbeidere om innreise, og 150 fikk jobb. Det kom også forespørsler om jobb fra medlemmer av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, fra gruvearbeidere på Vestlandet og industriarbeidere fra det indre av Østlandet. Det fantes også norske sjøfolk på sovjetiske skip. Antallet som fikk arbeid på hvalbåtene ble til slutt bare 12-15; av cirka 30 søknader fra Tønsberg-distriktet ble bare disse godkjent i Moskva. Hvem de var vet vi ikke så mye om, et stort hinder var nok kravet om flytting, men de fleste var unge, ugifte, eventyrlystne og hadde politiske sympatier for Sovjetstaten og fellesskapsøkonomien, mye tyder på at flere var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti. Hvalfangere flest stod ellers fjernt fra arbeiderbevegelsen, Vestfold var et blått fylke, og et meget betydelig antall av disse var fra landsbygda eller småbrukere. Rederne og Hvalfangerforeningen skaffet seg hele tida oversikt og opplysninger om folk med radikale og sosialistiske sympatier, og disse ble luket ut og svartelistet. Allerede fra 1913 fantes et omfattende system for rapportering om «uønskede elementer», og agitasjon, fagorganisering og oppfordring til streik kunne føre til hjemsending og utestenging. Først i 1935 fikk Norsk Sjømannsforbund fotfeste i disse gruppene. Her kan det også nevnes at flere av hvalfangstselskapene støttet Fedrelandslaget og de borgerlige partiene økonomisk.
Ekspedisjonen drar endelig av gårde
På seinsommeren forlater så båtene Tønsberg og drar først til Kiel for å slutte seg til moderskipet – kokeriet «Aleutene» på 5.106 bruttotonn; det har kommet dit fra Leningrad for klargjøring. Om ekspedisjonens forløp har vi ikke så mye stoff, men det fins noen reisebrev og intervjuer i norske aviser, en erindringsbok skrevet av kaptein og ekspedisjonsbestyrer, tyskeren Otto Kraul, pluss et brev fra en norsk partifunksjonær (NKP) i Vladivostok.
Hele besetningen med hvalbåter og kokeri var på 186 personer. Først krysser de Atlanteren til Panama og videre gjennom Panama-kanalen. De prøver seg med litt fangst i farvannet utenfor Mexico som ikke er særlig vellykket, men lenger vest i Stillehavet blir det skutt 22 hval og produsert 35 tonn hvalolje. Underveis til Vladivostok må de først bunkre kull og proviant på Hawaii, noe som vakte oppsikt, for dette var de første sovjetiske skip i Honolulu. Der ble de liggende en uke før den 40 dagers etappen til Vladivostok, dette forteller en sjømann i et brev til Tønsbergs Blad, og om kapteinen heter det at han tidligere hadde vært offiser i tsarens marine, «men nu en almindelig borger og kamerat». Besøkende om bord ble mottatt av den russiske stuerten som på gebrokkent engelsk fortalte at båtene var bygd i Sverige. De amerikanske journalistene kunne berette om norske, amerikanske, russiske og tyske mannskaper – amerikanerne der hadde fått jobb som kokker da ekspedisjonen var innom Jamaica – dette var av rein eventyrlyst, for de var ikke kommunister. Det vakte også oppsikt at det om bord i båtene var 12 kvinner – i tillegg til kapteinens kone var kvinner stuerter og reingjøringspersonell – noe helt nytt og et tegn på kvinnenes nye rolle i sovjetstaten, for ellers forekom ikke kvinner som mannskap. Mest oppmerksomhet fikk den 18-årige ballerina Valentina som var telegrafist – «en vakker liten russisk pike».
De amerikanske journalistene intervjuet den erfarne skytter Olav Ektvedt fra Tønsberg som fortalte at alle hadde part av resultatet pluss fast månedshyre utbetalt i den valuta hvor de oppholdt seg. Tidligere på reisen hadde de fått både pund og dollar, og her i Honolulu forventet de mer dollar.
Men alt var ikke bare idyll. Ifølge kaptein Kraul irriterte de sovjetiske partifunksjonærene seg – for de var også om bord – over «at amerikanske journalister vidt og bredt skreiv om den frie kjærligheten om bord på moderskipet». Deretter rømte tre av det sovjetiske mannskapet, og nesten alle ble sendt i land for å lete etter dem, men forgjeves. Og etter en tid i sjøen dukket det opp ti amerikanske blindpassasjerer som bønnfalt kapteinen om å ta dem med til Russland mot betaling, men nei – de ble fraktet tilbake til Honolulu. I ettertid fortalte den norske hvalfanger og kommunist Ove Hansen at de hadde håpet å komme til Sovjetunionen «hvor der ikke finnes arbeidsløshet».
I sin erindringsbok fra 1939 – Käpt’n Kraul erzählt (kaptein Kraul forteller) – heter det at alle nordmenn på kokeriet var kommunister og hadde sovjetstjerne og NKPs partiemblem på brystet under arbeidet. Kraul hadde for øvrig lang erfaring fra norsk hvalfangst, han hadde vært skytter og også arbeidet på Syd-Georgia og var eneste ikke-nordmann med relevant erfaring som var tilgjengelig – i tillegg skulle han være bestyrer og administrere hele ekspedisjonen.
Dårlig mottakelse i Vladivostok
Både Kraul og nordmennene ble overrasket over mottakelsen i Vladivostok da en brysk gruppe fra det hemmelige politiet (OGPV) gikk om bord og ransaket hele ekspedisjonen. Og da direktøren for det ansvarlige statsselskapet kom for å inspisere, ble Kraul irritert over at verken han eller de norske skytterne ble presentert – det var høyst uvanlig at disse høystatuspersonene ble oversett. Kraul var også forbauset over at OGPVs dekksvakter var væpnet – dette ble forklart med at de skulle hindre sabotører og spioner i å snike seg om bord.
I slutten av februar 1933 fikk Kraul ordre om å skyte finnhval til kjøttproduksjon, for matforsyningen til Vladivostok hadde brutt sammen og arbeiderne manglet mat, men forsyninger var på vei fra Odessa. Hvalolje var ellers det viktigste, det var bare i Japan at folk var storspisere av hvalkjøtt. Hos de norske var imidlertid stemningen laber, de hadde ennå ikke fått den avtalte lønna. Og Kraul forteller at nordmennene var desillusjonert over forholdene og følte seg lurt. Verdi og kjøpekraft for rubelen var nemlig langt lavere enn i kontrakten, og pengene rakk bare for få dager, og det var ikke mulig å sende «trekk» hjem slik de pleide. Skytterne prøvde å reforhandle kontrakten, men forgjeves. Også flenserne på kokeriet klagde og oppsøkte den russiske direktøren; de var også misfornøyd med kostholdet og høyst uvant med at det var matmangel om bord – norske hvalskuter hadde alltid kraftig og solid kost, og ofte mye bedre og mer enn man hadde råd til hjemme.
Kraul bad derfor flenserne gå til ledelsen for den kommunistiske sjømannsklubben – Interclub – som avviste klagen. For der ble de som gode kommunister bedt om å støtte opp om Sovjetunionens hvalfangstekspedisjon og ikke klage. Ifølge Kraul ble de svært skuffet over klubbledelsen. «Seinere sa de bannende til meg at det ville vært bedre å være arbeidsløs i Norge enn å arbeide for rubel i Russland.» Til tross for klagene ble de tildelt en sentral rolle i byens 1. mai-feiring i 1933. Der defilerte militære tropper, politiske ledere, offiserer og utenlandske diplomater foran svære tribuner, og de norske marsjerte inn og tok oppstilling med hvalfangstekspedisjonens flagg. Av en eller annen grunn ble de geleidet av unge kvinner. Bak dem kom utenlandske sjøfolk med Interclubs flagg. En av de norske bar kokeriets flagg med følgende tekst: Første sovjet-russiske hvalfangstekspedisjon.
Deretter fulgte et stort tog med russiske mannskaper og arbeidere, med røde flagg og plakater. Kraul avslo å gå i spissen, for i kontrakten hans stod det «ikke delta i politikk».
Til Moskva for «omskolering»?
Få dager seinere får Kraul beskjed om at de skal gå til Kamtsjatka og starte sesongen umiddelbart. Kraul innvender at det er umulig hvis ikke de norske får lønnsøkning, nok til «et anstendig liv». Får de ikke nye kontrakter, truer de med å nedlegge arbeidet. Kravet ble deretter raskt behandlet i Moskva – og innfridd! Mens direktøren i Vladivostok fikk sparken. Lønnsvilkårene var nå omtrent som på norske skip. To dager seinere fulgte en sjokkartet overraskelse: Samtlige norske spesialarbeidere – 12 mann – ble sagt opp! Nordmennene ble svært opprørt og forbannet – og særlig fordi de ifølge Kraul var kommunister – de hadde jo kontrakt til august! Men protestene ble ikke hørt; de ble sendt tilbake til Norge over Moskva med tog, 18 dager stuet inn i godsvogner.
Til Krauls fortvilelse ble det i all hast hyret inn nye og uerfarne folk til kokeriet, blant annet 45 kvinner til å ta seg av reingjøring, bysse, messe og konservering av hvalkjøtt. Og han skriver at det er første gang i hvalfangstens historie at et kokeri drar ut på fangst uten en kvalifisert arbeidsstokk. De eneste med erfaring var 2 norske skyttere. Vi må derfor anta at disse ikke hadde vært blant klagerne.
Her kan historien egentlig stoppe, men den har et lite «etterspill». Samtidig som hvalfangerne ble sendt med toget, skreiv en norsk NKP-funksjonær i sjømannsklubben i Vladivostok til partifellene i Kominterns skandinaviske sekretariat i Moskva, en kilde som viser den politiske sida bak nordmenns opphold i Sovjetunionen. Funksjonæren orienterer om forholdene på båtene og mange uheldige episoder. Kameratene i Moskva bes ta hånd om hvalfangerne og vurdere om det er forsvarlig å la dem reise hjem til Norge. De fleste ønsket visstnok å bli i Sovjetunionen, men et par mann ville hjem og måtte kanskje overtales, kanskje kunne de få jobb på den kommende hvalfangstflåten i Leningrad. For framferden deres i Vladivostok hadde ikke vært bra. Ikke alle er medlemmer av NKP, noen er sosialister og sympatisører, men funksjonæren er svært skuffet over disiplinen hos de kommunistiske hvalfangstkameratene – «de har opptrådt meget dårlig her». Det har vært fyll og bråk, men det måtte også medgis at forholdene har vært elendige. Det må man ta i betraktning før man kaller dem dårlige kommunister. De fleste er svært skuffet.
Dette skyldtes imidlertid ikke ledelsen i statsselskapet eller kommunismen, sier han, men en spesiell «psykose» som fins i Østen: «Vladivostok er en by med folk som svindler, spekulerer, røker opium og tar morfin, dertil tjukt med horer; i en slik by må man gå støtt på beina for å klare seg. Og nordmennene klarte det ikke. De har drukket og svindlet og forsøkte til og med valutasvindel på klubben her.» Han anbefaler derfor at de må tas hånd om av kameratene i Moskva og omskoleres, det er fortsatt håp for dem, men det må sørges for egnet arbeid, for oppførselen i Vladivostok hadde vært uakseptabel. Og han var engstelig for at noen av disse hjemme ville løpe til den borgerlige pressen og spre negative og usanne rykter om Sovjetunionen.
Her slutter historien om de russiske hvalbåtene fra Kaldnes og hvalfangerne fra Tønsberg-distriktet. Om deres mulige «omskolering» i Moskva vet vi ingenting, og om hjemkomsten svært lite.
Jeg tar likevel med et par opplysninger fra Norsk Hvalfangsttidende om båtenes videre ferd. Fangsten foregikk ved Kamtsjatka og nordover, i et område det ikke hadde vært fangst siden Vega av Sandefjord var der i sesongen 1925/26. Fra Kamtsjatka gikk ekspedisjonen nordover mot Beringhavet, gjennom Beringstredet og inn i Nordsjøen, og deretter sørover igjen. Bladet har fått statistikk fra den norske legasjon i Moskva og nevner fangsten i 1932 på 22 hval vest i Stillehavet og at det i 1933 ble tatt 203 hval, «trolig mest småfaldende finnhval». Utbyttet var 6.700 fat olje som bladet antar vil kunne bli brukt i en kommende sovjetisk tranproduksjon. Men om denne oppstod og kom på nivå med Møllers tran, har vi ingen opplysninger.
Kilder:
Tønsbergs Blad og Vestfold Arbeiderblad 1931-1933.
Arbeiderhistorie 2004: Artikkelen «På hvalfangst under sovjetstjernen» ved Dag Ingemar Børresen.
Dessuten: Kontrakt mellom Kaldnes Mekaniske Verksted og Sovjetunionens handelsdelegasjon, mai 1931 (tysk), og «Specifikation over 3 hvalfangere for Den russiske handelsrepresentation i Norge» (norsk) samme tid (Vestfold fylkesarkiv).
Norsk hvalfangsttidende, 1933-34 (Vestfold Fylkesarkiv).
Legg inn en kommentar