Koster som flyktningemottak

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2014)

Flukten til Sverige over Oslofjorden

Norge har en 1619 km lang felles landegrense med Sverige. Nesten hele grensen går gjennom skog, vidde og fjell. Grensen er fredelig, den er ikke belagt med minefelt på noen side, heller ikke finnes militære installasjoner som bunkere og kanonstillinger nær grenseområdet på noen side. Også til sjøs finnes grenser, selv om de er usynlige.

Under andre verdenskrig hadde Norge (eller den tyske okkupasjonsmakt) full territoriell kontroll utenfor kysten ut til 7420 meter. Hele Indre Oslofjord lå godt innenfor norsk kontroll. I Ytre Oslofjord med mer åpent hav, ville Norges og Sveriges sjøgrenser møtes på høyde med Tjøme, for siden å fjerne seg fra hverandre desto lengre sør man kom. Området mellom de to lands sjøgrenser var internasjonalt farvann.

Flukt fra Norge

Det var under krigen umulig for tyskerne eller deres norske hjelpere i Grepo (Grensepolitiet) å kontrollere hele land-grensen til Sverige. Dette muliggjorde at ca 40 000 nordmenn krysset grensen til Sverige under okkupasjonen. I tillegg kom ca 3 000 mennesker som krysset ytre Oslofjord og kom seg velberget i land på Koster, utenfor Strømstad.

Flyktningetrafikken til Sverige begynte umiddelbart etter 9. april 1940. Det kunne være norske sivilister som ville unngå krigshandlinger der de bodde og som dessuten hadde slektninger eller venner på svensk side. Mange av disse kunne etter kort tid returnere til Norge med tysk tillatelse.

Langt mer omfattende var flukt av norske militære. Soldater fra den norske 1. divisjon flyktet over grensen i Østfold og ble etter folkeretten internert. De ble sendt tilbake til Norge etter 10. juni 1940 da både svensker og tyskere oppfattet at det var blitt fred i Norge. En annen gruppe unge nordmenn som flyktet til Sverige, var vernepliktige som etter kapitulasjonen i Syd-Norge søkte seg til Nord-Norge. Veien dit gikk gjennom Sverige. En annen liten gruppe var nordmenn som forgjeves håpet å bli flydd direkte fra Sverige til England eller som var villige til å dra den lange omveien om Sovjetsamveldet, Japan og USA for å komme seg til England.

Svensk motvilje og velvilje

Det er liten grunn til å legge skjul på det faktum at Sverige var tyskvennlig så lenge lykken smilte til de tyske våpen, det vil si i 1940, 1941 og ut 1942. Grensen var bedre bevoktet på svensk side enn på norsk, og flyktninger fra Norge kunne risikere å bli avvist av svenske lensmenn etter at de hadde krysset den magiske grensen mellom den fiskegrå norske krigshverdagen og Sverige, som flommet over av bensin, gatelys og nylonstrømper.

Å ta seg av den norske flyktningestrømmen var ikke bare et ansvar for svenske myndigheter, men også for norske. Ansvaret ble liggende på den norske legasjonen i Stockholm. Den forsøkte med små midler å ta vare på den norske flyktningemassen i Sverige. Det ble etablert oppsamlingsleire som Øreryd, der mannlige flyktninger skulle motiveres for innsats i svensk vedhugst. Tiltaket var ikke dundrende populært, for å si det mildt. Svenskene var inntil utløpet av 1942 strengt nøytrale: ingen motstand mot Tyskland kunne tolereres, på den annen side fikk man ta imot flokken av lata ock njutningssjuka norrmänn…

Men i løpet av 1943 og ikke minst i 1944 skiftet stemningen totalt. Heretter skulle norrmännen få svensk støtte til å opprette polisstyrkor, politistyrker. Det var langt fra noen regulær hær men langt bedre enn skogsarbeid. Og styrken vokste. I 1945 var 10 000 nordmenn innlemmet i politistyrkene, hver mann med sin karakteristiske Husqvarna maskinpistol.

Milorg organiseres

Det aller meste av grensetrafikken til Sverige gikk over land. Tyskerne klarte aldri å ha oppsyn med den 162 mil lange grensen. I 1942 forsøkte norske NS-myndigheter å styrke grensekontrollen ved å opprette Grepo, Grensepolitiet, en underavdeling av Statspolitiet. Det hadde sine sentra i tettsteder langs grensen, men fortsatt fantes mange hull. I 1942 ble Milorg grunnlagt. Milorg skulle være en hemmelig norsk militærorganisasjon som primært skulle gi allierte styrker støtte hvis det kom til en britisk-amerikansk invasjon av Norge. I løpet av 1943 var Milorg bygget opp i sin senere form med en sentralledelse, distrikter, som igjen var delt i avsnitt, overordnet områder. Vestfold ble D 15, Nøtterøy og Tjøme ble område O 1533. I 1943 var Milorg å regne som et skjelett, uten mye kjøtt på skrotten. Vervingen av pålitelige jegere (menige soldater) gikk tregt. Ikke alle var villige til å ofre livet ved å delta i en militær motstandsbevegelse. Dessuten manglet Milorg noe enda viktigere: instruktører og våpen. Det siste kom på plass vinteren 1944 og særlig i 1945.

Nye fluktruter

I 1944 var presset på den tradisjonelle grenseflukten økende. Det ble nødvendig å finne nye ruter. Her ble Område 1533 sentralt. Nå skulle flyktninger fra Oslo, Buskerud og Vestfold heretter krysse Ytre Oslofjord med mål Koster i Sverige, syd for Strømstad. Fra 1944 og til frigjøringen i mai 1945 regner man med at 3 000 personer kom seg uhindret i land på Koster.

Det er bare på dårlige filmer at tyskerne opptrer som idioter, grusomme, men enfoldige. Selvsagt var de klar over den nye fluktruten til Sverige, men de hadde ikke oversikt over flukten på norsk side. Et meget betimelig spørsmål blir: Hvorfor ble ingen av de 3 000 flyktningene i 1944-45 tatt?

Dessverre finnes ingen systematisk oversikt over forhør av tyske fanger etter frigjøringen. Men tidligere Hauptsturmführer, Herbert Noot, har i samtale med forfatteren gitt sin forklaring: Det var ikke så viktig å hindre norsk misnøye å unnslippe til Sverige, det viktige var å hindre en invasjon av Norge.

Kjakan i storm

Det kan lyde som selvrettferdigelse i ettertid og er vel delvis det. Blant flyktningene fantes personer som det tyske sikkerhetspolitiet kunne ha stor interesse av å avhøre. Dessuten gikk ikke Sverige-trafikken bare en vei, den brakte også farlige personer tilbake til det okkuperte Norge. Et godt eksempel er overfarten til «nr 24», «Kjakan» Sønsteby, som ankom Nesbryggen fra Koster den 20. januar 1945 etter en stri overfart i full vinterstorm.

En annen forklaring kan være at den norske motstandsbevegelsen, både den sivile og den militære i 1944 og særlig i 1945 hadde bygget opp et godt apparat for «security», det vil si sikkerhet og vakthold på steder der tyskerne kunne slå til, som på Vrengen bro. Selve båttrafikken gikk også greit. Særlig på Tjøme var det mange yrkesfiskere. Fiskeri var en viktig næring både for tyskere og nordmenn under hele okkupasjonstiden. Derfor lå mange fiskebåter syd av Færder med kort avstand til Koster. I nattemørke i vintertiden patruljerte tyske vaktbåter utenfor mulige invasjonsstrender, men hørte man en enslig motorbåt, sveipet man bare med lyskaster: det var ikke invasjonen, denne natten heller.

Fra Vestfold til Koster

Det er mulig at Sverige-trafikken begynte fra Sandefjord. Fiskeskipper og tidligere storsmugler, Einar Sørensen, gjenopptok sine gamle kunster, bare at denne gang skulle ikke brennevin inn, men mennesker ut. Einar Sørensens sto sentralt i et opplegg som frem til frigjøringen skal ha fraktet ut 800 personer. Så kom eksporten fra Tønsberg og Nøtterøy-Tjøme. Flyktningeruten over Tønsberg ble ledet av journalist Birger Warhuus i Tønsbergs Blad, Han tok imot flyktninger og fikk dem innkvartert på sikre dekksteder i påvente av transport til Sverige. Selve transporten sto fiskehandler Rolf Brynilsen for.

Brynilsen disponerte fiskeskøyta «Anna» som nokså uhindret kunne krysse fjorden til Koster. I tillegg hadde han som legitim fiskehandler god kontakt med lokale fiskere på Tjøme som lett kunne overtales til å bringe flyktninger til Koster.

Kongen av Koster

Koster er blitt et viktig begrep og et legendarisk stedsnavn. Stedet, eller øygruppen, ligger like syd-vest av Strømstad, kjent som et sommerparadis for norske båtturister i vår tid. «Kongen av Koster» var tolloppsynsmannen Håkan Reinholdsson, født i 1900. Han ble ansatt i tolloppsynet i 1922 og var under krigsårene sjef på Koster. I tillegg fikk han nå tittelen «marinpolis». Den siste tittelen innebar at han hadde hovedansvaret for at ingen, tyskere, nordmenn eller allierte krenket svensk territorium på og rundt Koster.

Selv om det var sterk frykt i Sverige og Strømstad for et tysk angrep i april 1940, skjedde ingenting. Kosterøyene lå opplyst og fredelige både i 1940, 1941, 1942 og mesteparten av 1943. Deretter begynte båttrafikken fra Vestfold.

Koster består av to store øyer, Nord-Koster og Syd-Koster, adskilt av Kostersundet. Mesteparten av bebyggelsen ligger på Långe garde på Syd-Koster. Der lå også tollstasjonen som under krigen ble oppgradert til å bli hovedkvarter for den bevæpnede «marinpolisen». Håkan Reinholdsson var sjef for to kjære medarbeidere, Ragnar Nordstrøm og Harry Nordberg. Disse tre tok imot ca 3 000 flyktninger i krigens to siste år, førte dem opp til det store trehuset midt i Kostersundet, registrerte dem og sørget for at de raskt ble sendt videre med fergen «Stjärn II» inn til Strømstad.

Nært slektskap

Trafikken var betydelig, og mange Kosterbarn kjente de norske båtførerne med deres norske dekknavn. Når høyere svenske myndigheter spurte om det forekom brudd på nøytraliteten, svarte Reinholdsson: «Nei, på Koster har ingenting blitt observert.» Og det slo man seg til ro med krigen gikk mot alliert seier. Nordmenn og svensker er broderfolk tross mange kriger, og Reinholdsson påpeker at svenskene på Koster egentlig er nordmenn. Båhuslen var jo norsk land helt til freden i Roskilde i 1658, men uansett norske røtter, var svenskheten grunnfestet. Han forteller at en sen kveld var en norsk båt med flyktninger ankommet Kosters ytre skjærgård. Reinholdsson ropte: «Morn da!» til dem som en hilsen, men fikk til svar: «Herregud, er vi i Norge?»

Noe heldigere var Håkan Reinholdsson da Milorg fraktet 18 flyktede franske tvangsarbeidere fra Årøysund til Koster sommeren 1944. Da flyktningene var kommet trygt i land på Marinpolisens stasjon og fikk fortalt hvem de var, ville Reinholdsson hilse dem med de eneste utenlandske ord han kjente: «Vive la France»!

Fred og refleksjon

Operasjonene mot Koster gikk uhindret hele 1944 og resten av okkupasjonstiden i 1945. Alle norske flyktninger ble så raskt som mulig fraktet videre til det sentrale mottaket på Kjesäter, hvor hver enkelt gjennomgikk helsesjekk og et grundig avhør. Flyktninger fra andre nasjoner ble internert i spesielle leire i påvente av freden.

I klok ettertid vil ikke Håkan Reinholdsson fremheve sin egen innsats. «Vi handlet risikofritt. Uten frykt for Gestapo.» Slik gikk dager og ikke minst netter og nye måneder. Alltid sto de tre marinpoliserna klare. Og ikke bare de tre, men også deres hustruer. De gjorde klar senger i den gamle tollstasjonen og bød på kaffe – hvis de øyeblikket hadde noen. Håkan Reinholdsson kan ikke få fullrost nok kvinnene for deres innsats.

Et interessant spørsmål kan reises: Hva tok flyktningebåtene med seg tilbake etter en vellykket levering på Koster? Sivorg i Tønsberg tok med seg små mengder mat og andre nødvendigheter, Milorg på Nøtterøy tok ikke med seg noen ting, ifølge områdesjef Ove Tollefsen. Sikkerhet, «security» ble prioritert høyest. Det hadde man lært, særlig i 1942 og 1943.

Harrys rute

Da gjenstår bare Sentralledelsens rute fra Tjøme under ledelse av «Harry», eller Jakob Jacobsen som var hans borgerlige navn.

Det er allerede berettet om Kjakans dramatiske ferd fra Koster til Nesbryggen i januar 1945. Med seg hadde han en koffert full av sprengstoff. Sprengstoffet må han ha fått utlevert på det norske militærkontoret i Stockholm. Det ble fraktet som bagasje tvers over Sverige og på båtturen til Nøtterøy og videre til Oslo som reisegods på toget. En sentral person i flyktningetrafikken fra Tjøme var Gunnar Svensen. Han har fortalt at en gang fikk de beskjed om å frakte en kasse som skulle til Sentralledelsen i Oslo. Det var viktig at kassen ikke ble våt. Men det ble den, og da Svensen åpnet kassen for å sjekke innholdet, ble han meget overrasket. Innholdet var ikke våpen, men sjokolade og fin toalettsåpe. En unødvendig transport, etter Svensens mening.

Eventuell returfrakt er behandlet i noen detalj fordi Håkan Reinholdsson i intervju med svensk presse etter krigen hevdet at tollstasjonen på Kloster ikke bare var senter for mottak av flyktninger, men også en base og lager for militært utstyr som skulle smugles til Norge. Det kan være en feilerindring. Milorg fikk vinteren 1944-45 store forsyninger med våpen via flyslipp, Milorg i Vestfold mottok flere sendinger i Lardal. Svensk militært utstyr var bare synlig under frigjøringen i forbindelse med de svensk-utdannede polititroppene.

Men uansett, Håkan Reinholdsson står som en bauta i den vellykkede flukten fra Vestfold til Koster. Han var nødankeret på svensk side, noe som førte til at han fikk den høyeste norske militære utmerkelse, Frihetskorset, etter frigjøringen. I tillegg mottok han Kjakans bok med dedikasjon og takk i 1960 og en utskåret hvaltann med tekst i sølv fra Milorg i Vestfold.

I skrivende stund er alle minnene fra Koster borte. Håkan Reinholdsson er en nær sagt glemt person i Strømstad og hans minnegjenstander er borte. Hverken Strømstads Museum eller hembygdsföreningen på Koster har mye å vise frem. Kanskje kan denne artikkelen sette fart i letingen etter disse brokker av vår felles fortid på tvers av Ytre Oslofjord.

Kilder

Ole K Grimnes: Et flyktningesamfunn vokser fram
Egil Christophersen: Vestfold i krig
Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr 24»
Krigsminner. En beretning om Mil.org 1533
Oddmund Ljone: Artikler om flyktningetransporten til Sverige, «Vi Menn» august-september 1979
Gøteborgsposten 4/9 1960: Håkan Reinholdsson berettar.
Vestfold, 24.5. 1962 Gunnar Svensen forteller.

Av alle disse kildene er nok Ljones artikler de viktigste, selv om de er skrevet 34 år etter krigen, da mange av de involverte ennå var i live. Det er meldt at Hembygdsföreningen på Koster planlegger å utgi en bok av Folke Larsson. Den er bestilt til historielagets bibliotek, men innholdet er ukjent.