Krigsminner fra Islinsæter

Einar Gjelstad, Anker Marthinsen, Ove Tollefsen (Njotarøy 1990)

Hjemmestyrkene på Nøtterøy og Tjøme (Mil.Org.-område 1533) opplevde de siste krigsmånedene som sin mest hektiske periode. Aktiviteten i alle områdets avde-linger var høy, preget av det faktum at krigen tydeligvis gikk mot sin avslutning. Tyskernes aktiviteter ble ikke mindre, men økte merkbart i perioden.

Til tider var vanskeligheter og krisesituasjoner en del av hverdagen. I tidsrommet ultimo mars til 20. april 1945 gjennomlevde området seks alvorlige krisesituasjoner, som etterhvert resulterte at en mann ble skutt og drept (Erling Solheim), fire arrestert, en familie eksportert til Sverige, to ledere i dekning hos «gutta på skauen» og 43 mann i dekning innenfor områdets egne grenser.

Det er da også en slik krisesituasjon som innleder historien om Islinsæter. Den er skrevet av Ove Tollefsen, Anker Marthinsen og Einar Gjelstad og gjengis endel forkortet.

Områdesjefen (Ove Tollefsen med dekknavnet Brenna) måtte gå i total dekning den 25. januar 1945, en situasjon som man visste måtte vedvare til krigens slutt.

Medio februar kunne Brenna flytte til Kjønnerød. Mil.Org. hadde fått tillatelse til å disponere andre etasje i et hus hvor familien Andersen bodde i første. To av Andersens sønner, Ivar og Willy, var Mil.Org.-folk. Huset ligger inne i en lund, fullstendig usynlig fra vei og 50-60 meter bak Einar og Ole Gjelstads hjem. Beskrivelsen er nødvendig for det etterfølgende.

Tysk aksjon

Fredag kveld 20. april 1945 satt Brenna i møte med sine tre kompanisjefer: Kitil Kravik, sjef for 1.kp. og Brennas nestkommanderende, Gunnar Svensen, sjef for 2.kp. Tjøme og Hans Lund Vinghøg, sjef for 3.kp. Sambandssjefen, Anker Marthinsen, var også til stede. Utenfor var Willy Andersen og Finn Hansen på vakt.

Brenna forteller: Vi var på det nærmeste ferdig med sakslisten, da det plutselig hørtes iltre maskinpistolsalver i nærheten. Willy Andersen kom stormende opp trappen og meldte om tysk angrep på Gjelstads hus. Vår første tanke var at tyskerne angrep feil hus, og at det var oss de var ute etter. Slike situasjoner måtte vi alltid være forberedt på, og det var da heller ikke noen panikk å spore. Å ta en væpnet konfrontasjon med tyskerne var, av helt åpenbare grunner, helt urealistisk. Man kunne ikke sette hele områdets sentrale ledelse på spill, hvis det fantes andre muligheter. Det hele ble et spørsmål om å bringe ledelsen og vaktene i sikkerhet. På et øyeblikk fordelte vi de våpen som fantes på dekkplassen mellom oss og fjernet alle spor av illegal virksomhet. Willy tok seg av radioen, som han dumpet i utedoen og fikk beskjed om å krype til køys. (Han bodde i huset.) Finn tok seg hjem over skauen. Vår sikreste vei ut var gjennom Andersens kjøkkenvindu i første etasje. Dette lå lengst fra Gjelstads eiendom, hvor tyskerne romsterte. De var forøvrig assistert av norske nazister.

Vi avtalte møteplass ved nord-enden av Strengsdalsvannet. Dit skulle vi begi oss enkeltvis, etterhvert som vi kom ut. Jeg skulle ut først og bli under vinduet for å kontrollere at alt gikk etter planen.

Bare Vinghøg fikk problemer. På grunn av sin digre korpus klarte han ikke å presse seg gjennom vinduet. Han løste problemet ved å sende sitt våpen ned til meg og gav beskjed om at han ville gå og legge seg i Andersens seng i ekteparets soverom. Fru Andersen var alene den natten …

I mellomtiden hadde Anker klart å åle seg frem til Gjelstads hus. Gutta hadde trukket lodd, og Anker hadde vunnet oppdraget. Han kom tilbake og kunne fortelle at tyskerne var på vei til bilene sine, og at de hadde tatt med seg Ole Gjelstad, Einars bror. Det begynte å demre for oss at det var Einar Gjelstad tyskerne var ute etter. Einar var sjef for tropp 34 — en dobbelttropp med fem timannslag. Dessuten var han en av lederne for områdets planleggings- og aksjonsgruppe.

Einars historie

Også Mil.Org.-folk forsøkte å ivareta et visst sosialt samvær under krigen. Einar var med i en bridgeklubb og spilte kort på Oserød den kvelden. Klokken var omtrent halv tolv, og vi antok at Einar var på vei hjemover. Spørsmålet var om han ville få problemer med tyskerne på veien hjem. Han kom seg imidlertid hjem til Kjønnerød uten vanskeligheter, men forsto med en gang at noe var rivende galt. Hans bror var ikke å finne, og foreldrene, som lå i sitt soverom, ba ham komme seg vekk på flekken. «Ole er tatt — det er deg de er ute etter!»

Einar beveget seg forsiktig bort til kommandoplassen, som han fant ubevoktet, stille og forlatt. Han regnet med at vi hadde trukket nedover mot Strengsdalsvannet, og med et plystresignal fikk han kontakt. (En strofe av «Pål sine høner» ble besvart med «Alle fugler» — avtalt på forhånd). Fem mann var dermed samlet på møteplassen ved Strengsdalsvannet. Natten var klar. Vi småfrøs.

Med de opplysningene vi hadde, analyserte vi situasjonen så godt det lot seg gjøre. Det var neppe noen tvil om at tyskerne måtte ha fått sine opplysninger ved å presse en Mil.Org.- mann som de hadde arrestert noen dager i forveien. Han var tatt for en ren bagatell, som ikke hadde noe med vår aktivitet å gjøre, men tyskerne måtte ha hatt sine mistanker. Mannen tilhørte Einars tropp. Det var tatt omfattende forholdsregler ved arrestasjonen, men altså ikke nok. Det var lite sannsynlig at den arresterte kjente noen av kompanisjefene. Dette var et lyspunkt.

Kitil Kravik ble sendt hjem for å vente på nærmere ordre. Hans Lund Vinghøg hadde fått beskjed av Brenna om å komme seg hjem så fort forholdene tillot det. Gunnar Svensen, som var fra Tjøme, skulle på veien hjemover prøve å skaffe et midlertidig dekksted for Brenna, Einar og Anker. Einar måtte gå i dekning for resten av krigen og valgte å kampere sammen med Brenna. Anker var antakelig ikke i faresonen, men det var viktig at han, som sambandssjef, til enhver tid var disponibel for Brenna. Disse to hadde kampert sammen en rekke dekksteder. Gunnar Svensen ville sende kurer tilbake til oss med nærmere instruksjoner. Møteplass og stikkord ble avtalt for kuréren.

Vi hadde kanskje handlet annerledes om vi hadde visst at tyskerne fortsatte jakten på Einar. På Borgheim bodde Einars forlovede, Maren Sem. Hun fikk et meget ubehagelig, nattlig besøk, og unngikk med nød og neppe å bli tatt med som gissel. Deretter forsøkte tyskerne å pågripe en annen sentral Mil.Org.- leder, Ole Kristian Bekkevar. Ole befant seg imidlertid på et tre ukers befalskurs hos «Gutta på skauen» bl.a. sammen med to andre ledere i dette området, Tor Lotherington og Tor Notland. Mil.Org.-mann, Kjell Andersen, ansatt hos Bekkevar, ble tatt som gissel.

Taterholmen

På forbausende kort tid kom kuréren fra Tjøme med beskjed til oss om å møte i Styrsvik klokken fem om morgenen. Kuréren ankom ved halv tre-tiden. Vi hadde altså god tid på oss, og turen til Styrsvik gikk uten problemer.
Einar, som var best kjent i trakten, la veien over Kjærgrav, og valgte stier som ikke var for plagsomme for Brenna. På grunn av betennelser i begge føtter kunne Brenna bare bruke tøfler som fottøy. I Styrsvik holdt vi oss i skjul til vi fikk øye på en båt på vei fra Tjøme. Den ble rodd av en eldre Mil.Org.-kar fra Tjøme, kaptein Holck. Han rodde oss over mot Tjøme og satte oss, til vår store forundring, i land på Taterholmen, og fortalte oss at her kunne vi bli så lenge vi ville!

Taterholmen er, som navnet forteller, en holme i Vrengen. Her lå det en del småbåter i vinteropplag. Ellers var det på holmen ei diger sjøbu, bygget av vertikalt stående plank med flere centimeters mellomrom. Bua var bare egnet til oppbevaring av gods som hadde godt av gjennomtrekk. Som bolig for mennesker var bua ubrukelig. Kaptein Holck, som begynte å forstå at det var nokså spesielle personer han hadde rodd over, virket også temmelig betenkt. Han tilbød seg å ro inn til Tjøme for å undersøke saken nærmere. Han fikk beskjed om å være så rask som mulig, for dette var intet blivende sted! Han var sikkert redd for at han kunne misforstått ordren.

Ikke før var Holck forsvunnet, dukket det opp tre tyske kanonbåter vestfra, antakelig fra Melsomvik, for å oppta sin patruljetjeneste i fjordområdene. Båtene gikk i linjeformasjon og passerte oss på kloss hold. Som en forstår, var det temmelig risikabelt å krysse Vrengensundet selv tidlig på morgenen. Kaptein Holck, som bare hadde fått bekreftet at han hadde oppfattet ordren riktig, rodde oss tilbake til Styrsvik. Det var tydelig at Gunnar Svensens ordre på et eller annet tidspunkt var katastrofalt misforstått. Klokken var litt over seks da vi ble satt i land i Styrsvik. Vi brakte ryggsekker, soveposer, håndvåpen og oss selv i dekning i skogen, hvor vi i ro og mak kunne diskutere situasjonen. Det viktigste var nå å finne et krypinn hvor vi kunne få litt søvn. Einar vurderte flere hytter i området, men anbefalte til sist Islinsæter som den mest passende. Sultne, trette og småfrosne la vi i vei. Det var et tynt lag med snø på bakken.

Islinsæter

Islinsæter i åsen vest for Strengsdal viste seg å tilfredsstille de fleste krav vi måtte stille til en dekkplass. En solid hytte, gjemt av skog, med to adkomstveier, gode forsvars- og rømningsmuligheter, passe langt fra folk og med en fantastisk utsikt over fjorden og Tjømelandet. Vi er nå kommet til helgen 21. og 22. april 1945. Brenna gikk straks i gang med å utarbeide meldinger. Det var viktig å få tatt igjen forsinkelsen som episoden på Kjønnerød var årsak til.

Samband og vakt

Anker, som var sambandssjef og ansvarlig for at forbindelsene til enhver tid var i orden, måtte først og fremst reparere de bruddene som episoden på Kjønnerød hadde forårsaket. Anker var ikke direkte ettersøkt og kunne bevege seg fritt. I løpet av lørdag fikk han gjenopprettet sambandet med avsnittssjefen og med de viktigste ledere i området, uten at disse fikk vite om kommandoplassens beliggenhet.

Det meste av sambandsnettet var intakt og kunne brukes som før, men visse endringer måtte gjøres på grunn av flyttingen. Enkelte kurérer måtte byttes ut med andre, som var bedre kjent i Strengsdalsområdet og lettere kunne ta seg frem eller tilbake til Islinsæter uten å bli sett.

Einar organiserte en vaktstyrke som kunne innkalles ved behov. Søndag flyttet Einar et våpenlager som lå gjemt ved Kjønnerød. Selv om dagene hadde vært travle, ble de to første kveldene på Islinsæter innledning til en rekke hyggekvelder. Vi hadde fått tak i en radio, et nokså nødvendig redskap for oss, og kunne lytte til de norske sendingene fra BBC. Nyheter på norsk kom hver dag klokken 15, klokken 19 og klokken 21. De alliertes fremgang ble diskutert og behørig avmerket på våre kart over frontområdene. En kortstokk hørte også med til utstyret, og etterhvert utviklet vi en viss ekspertise i tremanns-bridge.

23. april til 27. april

Islinsæter fungerte på alle måter tilfredsstillende som kommandoplass. Like før episoden på Kjønnerød hadde Brenna hatt et møte med sjefen for D 15, Josef Haraldsen, med dekknavn Martin. Fra dette møtet hadde han fått med seg de nødvendige direktiver for Mil.Org.s frigjøringsoppgaver. Direktivene var generelle og måtte tilpasses forholdene i de enkelte områdene. Vårt område var nokså spesielt med sine seks festninger og fort, fjorten andre forlegningplasser for tyske styrker, tre fangeleirer med russiske krigsfanger for å nevne noe. Området ville altså få en mengde oppgaver å løse frigjøringsprosessen. Da ville Brenna naturligvis få selvstendige oppgaver å løse. Områdets mobilisering var hans ansvar, likeledes ville han få ansvaret for russiske krigsfanger, rapportering og administrasjon. Han ville også få et visst ansvar for at frigjøringsprosessen ble gjennomført med ro, verdighet og disiplin i området.

Einar hadde på mange måter den vanskeligste jobben av oss tre på Islinsæter. Som sjef for en dobbelttropp i tillegg til spesielle oppgaver i områdeledelsen, hadde han hendene fulle i lange tider. På grunn av arrestasjonsforsøket, som førte til episoden på Kjønnerød, ble han tvunget til å beordre førti mann i dekning. Han valgte å holde dem mest mulig samlet og innsatsklare. De ble delt i to grupper, den ene ble forlagt på Veierland, den andre på Ravnøy.

Ankers «forlovede»

Når Brennas egen sambandslinje med kompanisjefen på Tjøme, en daglig forbindelse via meldeplass Tønsberg, ble for langsom, tok Anker turen til Tjøme selv. I den forbindelse hadde han skaffet seg en fiktiv kjæreste på Tjøme. Brua over Vrengen var ofte bevoktet. Hvis Anker ble stoppet og kontrollert på vei utover, skulle han besøke «forloveden», og ble han stoppet på tilbaketuren, kom han fra den samme «forlovede». Dette, kjære lesere, var i tyskernes øyne god nok grunn til å passere brua. De betraktet Anker med misunnelige blikk! Selvfølgelig fantes det en jente på Tjøme som kunne bevitne at hun ventet på, eller hadde hatt besøk av kjæresten. Det ble aldri bruk for damens attest. De «forlovede» kjente hverandre ikke i det hele tatt. Denne forholdsregelen berget Anker flere ganger. På slike turer brukte han legitimasjonskort, utstedt på et ganske annet navn enn hans eget. Kortet så svært så tilforlatelig ut fordi det hadde lensmannens stempel og personlige underskrift. Hvordan vi greidde å få NS-lensmannen på Nøtterøy til å undertegne slike legitimasjonskort, får bli vår søte, lille hemmelighet.

Et alternativt samband for en kampsituasjon forelå selvfølgelig. I dette inngikk også radiosamband som skulle sikre kontakten mellom områder og avsnitt. Våre telegrafister hadde selv bygget to stasjoner. I møte med to telegrafister, brødrene Reidar og Frank Evensen, på Islinsæter ble dette radiosambandet testet. Resultatet var meget brukbart.

«Teddy» og Ole kommer

Den 4.mai kom Tor Lotherington, «Teddy». Han var cellesjef, («gutta på skauen» lå i små forlegninger som ble kalt celler) og hadde gjennom mange måneder fått en grundig opplæring. Brenna hadde tidlig gjort avtale med sjefen for D 15 om å få avgitt Teddy til spesielle oppgaver i vårt område, så snart krigen nærmet seg slutten. Han skulle være Brennas personlige assistent og fikk tittelen «stabssjef». Teddy brukte mye tid på å gjennomgå operasjonsplanen slik at han ble grundig kjent med den og intensjonen bak.

Den 5. mai kom stabsoffiser Ole Kr. Bekkevar til Islinsæter. Ole var også i faresonen etter arrestasjonsforsøket natten til 21. april. Han kom direkte fra kurs hos «gutta på skauen» og måtte finne seg en ny dekkplass. Han var svært allsidig og kunne brukes til mye.

Troll på Islinsæter

Før vi går over til sluttfasen, finner vi det hensiktsmessig å fortelle litt løst og fast fra oppholdet på Islinsæter. Humøret var ikke til å klage på, og vi hadde adskillig moro sammen. Noe overordnet-underordnet forhold merket vi aldri noe til, hverken på Islinsæter eller i andre sammenhenger. Vennskap, samhold og knirkefritt samarbeid måtte til i krigens dager. Alle må på do en gang i mellom. Teddy var naturligvis intet unntak i så måte. Som de fleste hytter på den tiden, hadde Islinsæter en do i uthuset. Døren til dette viktige sted var forsynt med ei vanlig krok på begge sider. Et lite vindu på sørveggen sørget for nødvendig lys. På grunn av terrengets helling var det ganske høyt fra bakken og opp til vinduet.

En vakker morgen følte Teddy trang til å avlegge stedet et besøk. «Der man sitter godt, bør man sitte lenge», mente Teddy og tok seg god tid. Om litt hørte han en ungeflokk i nærheten. Ungene nærmet seg Islinsæter, og både vi inne i hytta og Teddy på sin trone var stille som mus. Et par av ungene oppdaget at kroken på døren var av og gav seg til å dytte på døren for å undersøke saken nærmere. Ved felles anstrengelser klarte imidlertid kroken på innsiden og Teddy å motstå ethvert angrep. Dette pirret naturligvis ungenes nysgjerrighet ytterligere. «Det er noen på do», ropte de til hverandre. Dette måtte undersøkes, og ungene samlet seg under dovinduet. Den modigste av dem ble dyttet oppover veggen utenfor, og om litt kom en lys guttelugg til syne i vinduet. Teddy forberedte sitt forsvar. Da guttungen kom så høyt at han kunne se gjennom vinduet, laget Teddy de skrekkeligste grimaser, formet hendene som gripeklør, viste tenner som ei sinna bikkje og knurret faretruende. Guttungen datt ned på bakken med et vettskremt hyl: «Det sitter et troll der inne!»

Nedover stien mot Strengsdal raste ungene med skrik og skrål. Noen trillet, noen sprang. Inne i hytta skjønte vi ingen ting før Teddy kom inn med buksa på halv stang og kunne fortelle hva som hadde skjedd. Han ga oss en reprise på sin forestilling for gutten i vinduet, og det var virkelig nifse saker vi fikk se.

Men hva nå? Ville de brave borgere til Strengsdal gå manngard etter trollet?
Neppe!
Det ville vært mer enn rart om ikke folk i Strengsdal etter hvert hadde forstått at det foregikk ett eller annet på Islinsæter. Men i de dager sladret man ikke om slikt, parolen var klar i så måte. I dette tilfellet var folks unger blitt skremte, og det kunne få følger. Men det gikk bra.

Liten tue — tungt lass

De tre kompanisjefene var i møte med Brenna på Islinsæter den 27. april 1945. Møtet var slutt ved 23-tiden. Det var blitt stupmørkt og skyene øste kaskader av vann over alt og alle. Anker skulle være los for Kravik og Vinghøg gjennom skogen til Kjærgrav, hvor de hadde syklene sine. Men Vinghøg ville ingen hjelp ha. Han fant stien uten problemer og begynte på sin møysommelige vandring. Plutselig ble stien borte for ham, og han kom ut i veiløst terreng. På alle tenkelige måter forsøkte han å finne stien igjen.

Han kommer etterhvert ut i myrlendt terreng og merker at han synker dypere etterhvert som han tar seg frem. Plutselig synker det høyre beinet hans nedi til kneet. Det venstre synes å hvile på tryggere grunn. Han får et svare strev med å trekke beinet opp av myra, men klarer til sist å plassere det ved siden av det venstre. Sannheten går opp for ham i all sin gru! Den svære mannen står på en liten tue, uten muligheter for å komme hverken frem eller tilbake. Klokken nærmer seg ett. Det er fremdeles stupmørkt, og skyene fortsetter ufortrødent sin intense vanning. På den vesle tua blir Vinghøg stående til det lysner av dag.

Omsider lysner det såpass at han finner ut av uføret. Stien, som han hadde mistet, er naturligvis bare noen få meter borte!

Tysk besøk

Lørdag den 28. april kom Willy Andersen, som var kurér mellom meldeplass Borgheim og Islinsæter, med en pakke som han hadde fått beskjed om å bære forsiktig. Pakken ble straks åpnet og viste seg å inneholde tobakk og sigaretter, nok for lang tid fremover. Ikke rart at Willy hadde fått ordre om å bære forsiktig!

For en kveld det ble! Anker slapp for en gangs skyld å lage mat. Willy var og er kokk av yrke. Vi hadde et par dager i forveien fått en mer enn alminnelig innholdsrik matforsendelse, så Willy hadde bra med råstoff. Herlig å slappe av med god mat og en skikkelig røyk etterpå.

Det ble sent før vi krøp til køys. Anker og Einar var først oppe søndag morgen. Det første som ble gjort hver morgen, var en forsiktig rekognosering. Einar åpnet varsomt den øverste delen av hyttedøren. Døren var av seterdør-typen, delt horisontalt på midten. Einar ble stående temmelig perpleks ved det synet som møtte ham. På trappen, med ryggen til, sitter to tyske soldater og prater sammen. Einar våget ikke å låse døren. Det ville kunne høres. Han ga Anker tegn til å legge seg på gulvet for å støtte den nederste delen av døren, mens han forsiktig lukket den øverste. Deretter vekket han de andre tre ved å legge hånden sin over munn og nese på de sovende etter tur. Dette tegnet på fare er ikke til å misforstå. Han former munnen til leselige ord:«Tyskere utenfor!» De tre blir liggende stille. Ingen grunn til å lage støy. Skuddklare våpen er for hånden.

Anker, som gjorde tjeneste som dørstopper, kunne høre tyskernes småprat utenfor. Etter et kvarters tid ruslet tyskerne sin vei, men faren var bare delvis over. Var de to tyskerne bare ute og gikk morgentur, eller hadde de et oppdrag? Hadde tyskerne fått mistanke til Islinsæter ? Hadde de to merket at det var folk i hytta, og ville de i så fall rapportere?

Det tok en del timer på tå hev før vi kunne fastslå at det ikke var gått alarm i noen tysk forlegning i nærheten. Alt var normalt.

Nifst møte

En dag på Islinsæter fortalte Einar at han ville foreta en våpentransport til Veierland samme kveld. Han ville bli på Veierland natten over for å drive våpeninstruksjon og øvelser. Han ville bruke seg selv og to andre som bærere og sikre transporten med to vakter. Anker, som mente han kunne trenge litt mosjon, ville gjerne være med og bære, noe som passet Einar bra. Anker kunne returnere til Islinsæter med rapport til Brenna så snart våpnene var brakt ombord i båt. Det var ikke bruk for ham på Veierland. Etter mørkets frembrudd dro gruppen avsted. Foruten Anker og Einar var Ivar Andersen, Willy Andersen og Egil Johannessen med. De dro først til et våpendepot på Kjærgrav, hvor bærerne fordelte de nødvendige våpen mellom seg. Slike transporter foregikk alltid langs «hemmelige stier». Denne transporten skulle imidlertid til sydspissen av Nøtterøy, hvor en båt ventet.

I tett tåke og nattemørke ville det bli for tidkrevende å ta seg frem i det vanskelige terrenget sydover. Av den grunn valgte Einar å bruke hovedveien sydover fra Lysheim. For å lette børen noe, ble den fordelt på fire. Det ville gi muligheter for å komme seg raskt unna. Willy ble sendt foran som vakt. Han skulle varsle med et hosteanfall. I bakken rett opp for Inta Fabrikker i Kjøpmannskjær dukket plutselig to tyskere frem ut av mørket uten at Wily fikk gitt varsel. Tyskerne passerte på en halv meters avstand, men sprang det de kunne da de fikk se geværpipene. Det var lite sannsynlig at disse to ville melde fra til sine overordnede om sin flukt. Turen fortsatte. Der hvor ungdomslokalet lå, oppdaget de at en tysk patrulje med lommelykter kom gående mot dem fra Vrengen Bro. Det var ikke annet å gjøre enn å kaste seg inn i krattet mot en åsrygg bare fire-fem meter fra hovedveien. Lysstrålene fra lommelyktene flommet over dem og deres skuddklare våpen. Denne patruljen var på fire mann, som også fikk det travelt med å komme seg unna. Med våpen rettet mot seg bedømte de vel situasjonen som håpløs. Det kan vel også tenkes at de ikke ville risikere livet så sent mot slutten av krigen.

Enda en liten tysk patrulje kom ned fra Vrengen Bro da våre folk var kommet litt lenger opp i bakken. Her var det enklere å finne dekning i et lende med småbusker vest for veien. Willy hadde under disse episodene forenet seg med resten av gruppen.

Da utstyret var kommet ombord, skulle Anker ta seg tilbake. Alt gikk bra inntil to tyskere hoppet frem fra et skjulested ved Lysheim landhandel. Med hendene i været ble han kroppsvisitert. Men som vanlig under slike oppdrag hadde han bare på seg sitt falske legitimasjonskort, lommetørkle og kam. Det var igjen «forloveden» på Tjøme som reddet situasjonen. Etter dette kom reaksjonen. Han kom seg inn i ukjent terreng, kom for langt syd og drattet ned en fjellskrent. Med flenger i klærne, skrubbsår og smerter i det ene beinet, kom han tilbake til Islinsæter og avgav rapport til Brenna.

Det grydde av dag.

Teknisk vidunder

Det var visse vanskeligheter med å etablere fast vakthold ved Islinsæter. Et klokt hode fant ut at vi kunne konstruere et eller annet teknisk varslingssystem til nattebruk, som kunne gi et forvarsel dersom noe nærmet seg. Etter mye blyanttygging og hodekløe fant han ut at et trådsystem med en sinnrik forbindelse til en liten bjelle inne i hytta måtte være løsningen.

Trådene måtte plasseres i god avstand fra hytta, slik at de dekket alle adkomstmuligheter. Trådene burde plasseres i støvlehøyde, mente det kloke hodet. Først ville han teste en prototyp i lite format, som kunne plasseres i nærheten av hytta. Nødvendige materialer til prototypen, som tynn tråd, trinser og bjelle etc., ble straks rekvirert, og kurer ble sendt til Tønsberg for å gjøre innkjøpene.

En kveld ble ideen satt ut i livet. Tråder ble montert på flere steder i nærheten av hytta og forbindelsene etablert til ei lita bjelle inne. Systemet ble testet ved at en av oss ruslet omkring ute. De andre satt andektig inne og lyttet til klokkens klemt hver gang han kom bort i en tråd. Det virket!

Det virket bare så altfor godt! Om kvelden kom faresignalene rett som det var. Hver gang for vi opp, grep til våpen og styrtet ut for å møte inntrengerne. En gang fikk vi øye på skyggen av en katt, og en annen gang av et større dyr, muligens en rev. Vaktsjefen kom på besøk og laget adskillig lyd i bjella. Nei, dette var til å få nerver av. Systemet hadde sine åpenbare mangler og ble straks rigget ned.

Det kloke hodet, som hadde investert elleve kroner og seksti øre i prosjektet, anså sin fordring som tapt. Han protesterte mot offentliggjørelse av oppfinnelsen og mumlet noe om opphavsrett og lover om åndsverk og patenter, men gav seg mot et løfte om evig anonymitet!

Fred og frihet

På Islinsæter steg spenningen og forventningene fra time til time. Tyskerne hadde kapitulert i Danmark, og danskene hadde gjenvunnet sin frihet. Men hva med Norge, «Festung Norwegen»? Ville tyskerne kapitulere også her, eller ville de fortsette kampen? Det var vel ikke mange som trodde på det siste alternativet, men befrielsen av Finnmark skremte.

Mandag 7. mai 1945 ved tolvtiden kom en kurer med melding til Brenna fra sjefen for Avsnittet: Oppgi kjennetegn og møteplass for Blå Topplue 7/5 kl. 18.00.

Brenna sendte kureren tilbake med følgende svar: Brun Genser møter Blå Topplue i veikryss ved Engås i dag kl. 18.00.

Anker møtte Blå Topplue på Engås klokken seks, for anledningen iført brun genser, og loste ham til Islinsæter. Blå Topplue var Brennas nærmeste overordnede; Rolf Hauland med dekknavn Sør, nestkommanderende i avsnittet. Ingen tvil om at noe viktig var på gang. Det ble et hjertelig møte mellom Brenna og Sør, som ikke hadde sett hverandre på lenge. Sør hadde med mobiliseringsinstruks, som bl.a. forutsatte at mobilisering skulle være gjennomført og styrkene klar til innsats 9. mai klokken to om natten. Sør hadde også med penger og en del andre ting som Brenna ville få bruk for. Etter en kort konferanse mellom de to, ble Sør eskortert tilbake til Engås, hvor sykkelen hans lå gjemt.

Norske flagg vaiet allerede fra mange stenger.

Tirsdag 8. mai 1945

Jubeldagen for de fleste. Ventetid for oss.
Kl. 08.00 Frokost.
Kl. 09.30 Våpenpuss.
Kl. 11.10 Vi mottar ilmedling om plyndring av radiolageret på Folkets Hus, Herstad. Brenna rykker ut med fire mann for å undersøke saken. Det kunne ha spart seg. En alt for ivrig Mil.Org.-mann hadde observert en rekke mennesker ved Folkets Hus og trukket sine egne slutninger uten å undersøke saken nærmere før han sendte rapport. Utlevering av beslaglagte radioapparater foregikk under full kontroll av kommunal tjenestemann.
Kl. 14.00 Lunch.
Kl. 16.30 Sambandssjefen, Anker Marthisen, mottar fra Brenna mobiliseringsordre til følgende kompani og troppssjefer: Kitil Kravik, Gunnar Svensen, Hans Lund Vinghøg, Torgeir Andersen, Bjarne Brendalsmo, Einar Gjelstad, Hans Pedersen, «Pete» Petersen, Finn Jonassen, J. M. Nilsen Østbo, Georg Flåtten, Arne Ingvaldsen. Til følgende fagsjefer: Aggie Henriksen, Anders Ellefsen, Erling Pedersen, Yngvar Evensen, Erling Gjertsen.
Personellet på Islinsæter er allerede mobilisert. Litt senere høres brølet av en motorsykkel. Mobiliseringen er i gang.
Kl. 18.00 Anker melder at alle ordre er levert. Vi smører litt niste, pakker det vesentligste og gjør oss klar til å dra.
Kl. 19.00 Transportansvarlig, Egil Johannessen, melder at bil står klar ved foten av stien. Vi går ut til friheten.

En nøkkel vris om … Farvel, Islinsæter.

Tyske befestninger og aktivitet i Nøtterøy/Tjøme-området i 1945
1. Norsk ubåtstasjon. Teie hovedgård med brakkehy. Stor tysk forlegning. Leir for russiske krigsfanger. Kanalbruk periodevis bevoktet.
2. Grindløkken skole med org. Todt avdeling og Todt lager.
3. Føynland. Besatt oljetankanlegg og militært lager på Kalvetangen.
4. Husøy. Besatt oljetankanlegg.
5. Melsomvik, Stokke. Mindre fort, marinefartøyer etc.
6. Skjerve skole. Forlegning av okkupasjonsstyrker.
7. Bergan/Oserød-området. Vardås fort, tysk forlegning, leir for russiske krigsfanger, brakkeby med administrasjons- og anleggskontorer, Todt-forlegninger, ordinære okkupasjons- og vaktstyrker på Bergan skole.
8. Torød. Okkupasjonsstyrker på Torød skole og innkvartert i stor brakke ved Torød kapell, også oppgaver på Vetan.
9. Vetan. Hovedkommandoplass for Ytre Oslofjord befestninger.
10. Tømmerholt/Tenvik-området. Stadig patruljert.
11. Håøya. Marinestasjon og andre avdelinger.
12. Bollærne festning. Tyske styrker og russiske krigsfanger.
13. Måkerøy fort. Forlegninger for marinesoldater, stasjon for enmanns ubåter og div. andre tyske avdelinger.
14. Ormelet. Leir for russiske krigsfanger.
15. Tjøme Radio. Tysk besatt.
16. Torås fort.
17. Hvasser. Tysk radarstasjon.
18. Verdens Ende. Konstant bevoktet, lyskasteranlegg etc.
19. Færder fyr. Tysk besatt.

I tillegg til de nevnte forlegninger, beslagla tyskerne en rekke boliger til forskjellige formål, og tyske streifpatruljer holdt Nøtterøy og Tjømes skjærgård og øyer under oppsikt.