Harriet Marie Terjesen:
Denne artikkelen gir et lite innblikk i kriminaliteten på midten av 1600-tallet. Var vold en konsekvens av tapt ære? Var seksuelt samvær før ekteskapet lovlig? Var det mange vinningsforbrytelser? Var det godtatt å nye alkohol i kirketiden?
I fogdens bøteregister for året 1648/49 finner vi følgende nedtegnelser vedrørende «Nøtterøenn»:
Abraham Sunde tildømbt for slagsmaall att bøde
Penge____________________________ij Rixdr
Hans Smidtzrøed, Afftinget for hans Quinde komb for tillig
Penge____________________________ix mark
Iffuen Neess, Afftinget Aff Sin Yderste Formue paa Sin Quindes Wegne For noget ringe Tiffuerij Hun bleff befunden med, att giffue
Penge____________________________w Rixdr
Peder Buer, Afftinget for hand drach Under predickenn
Penge__________________________ij dr i mark (1)
For dette året finner vi fire innbetalinger for forseelsene slagsmål, tyveri, helligbrøde og barn født for tidlig etter ekteskapsinngåelsen. Men hvor representative var disse lovovertredelsene på 1600-tallet?
En studie av kriminalitetsmønsteret på 1600- tallet i Agder viser at bøtelagte voldsmenn var vanligst tidlig i århundret, mens mot slutten av 1600-tallet var den vanligste forseelsen ektepar som fikk barn for tidlig etter inngått ekteskap (2).
I denne artikkelen vil imidlertid ikke en tilsvarende tendens bli verken bekreftet eller avkreftet for Nøtterøy, grunnet blant annet at flere årganger av lensregnskapene fra Tønsberg len dessverre har gått tapt. I og med at en ser i fogdens bøteregister at dette også var lovbrudd som ble begått på Nøtterøy på midten av 1600-tallet, vil ovennevnte saker bli nærmere omtalt.
«For slagsmaall att bøde»
Sverre Steen gir oss følgende bilde av 1500-tallet:
Folk betalte bøter for hundrevis av store og små voldsforbrytelser, hugg og slag, hår-drag, knivstikk, øksehammerslag, bit . . .(3)
Steen hevder at det var økende kriminalitet i samfunnet fra 1520-tallet. Han setter dette i sammenheng med et stigende folketall og strengere kontroll, men han mener at den viktigste årsaken var at samfunnet i reformasjonsårhundret var i moralsk oppløsning. Går en til studier som er gjort av 1600-tallet, ser man at antallet slagsmålssaker sank utover i dette århundret. Denne tendensen fremkommer i undersøkelser fra både Rogaland og Agder, hvor en finner en markant nedgang i antallet voldssaker mot slutten av århundret.
I historikerkretser har det vært diskutert om dette har å gjøre med en reell synkende tendens, eller om det er omvendt. Jørn Sandnes har i sin bok «Kniven, ølet og æren» skissert to oppfatninger om kriminalitetens omfang i tidlig nytid.(4) Den første kaller han «siviliseringssynet», som kjennetegnes ved at kriminaliteten går tilbake.
Det motsatte synet kaller han «kriminaliseringssynet». Sandnes påpeker at de fleste nyere historikere har et syn på denne problematikken som er en kombinasjon av de to ovennevnte skolene: «Kriminalisering på 1500-tallet, fulgt av sivilisering fra utpå 1600-tallet.» (5)
Men kanskje en helt annen innfallsvinkel gir oss den beste forklaringen på at vold var så dominerende i bøteregistrene på 1600-tallet.(6) Eva Østerberg er en av flere historikere som ikke nødvendigvis setter antallet voldssaker i sammenheng med et lovløst og brutalt samfunn, men at det derimot hadde å gjøre med såret ære. Eller sagt på en annen måte: Hvis et slagsmål ble brakt inn for retten, kan det ha sammenheng med at offerets ære på denne måten ble gjenopprettet.(7) Betydningen av å beskytte æren bunner i datidens forståelse av meningen i begrepet. Nå på 2000-tallet er æren et vagt, subjektivt aspekt ved ens personlighet. Ære på 1600-tallet var derimot en mer objektiv størrelse, hvor den som var uten ære, fikk sine livsmuligheter sterkt beskåret, både økonomisk, juridisk og statusmessig.(8) Ættens ære og beskyldninger som rammet den, stod helt sentralt. Det utløsende ord kunne være fornærmelser og skjellsord eller konkrete beskyldninger om brudd på avtaler, forsømmelser, usanne påstander eller annet. Slike situasjoner skapte gjerne konflikter, som i neste omgang kunne føre til vold.(9)
Slagsmålssaken fra Nøtterøy trenger derfor ikke nødvendigvis å indikere at Nøtterøy på midten av 1600-tallet var et voldssamfunn, da denne saken heller kan vise oss hvordan en person rettet opp sin sårede integritet. Det skulle sannsynligvis mindre til den gang for å bringe en slik sak inn for retten, enn hva som er tilfellet i dagens samfunn. Så det at Abraham Sunde rundt 1650 ble dømt til å betale bøter for et slagsmål, kan si mer om den mentale urett enn om de fysiske skadene han pådro voldsofferet.
«For noget ringe Tiffuerij»
I en av sakene ovenfor ble det innbetalt fem riksdaler for «ringe Tiffuerij». Hva kvinnen hadde stjålet fremkommer ikke i kilden, men ut fra innførselen «ringe» har vi opplysninger om at det ikke var et grovt tyveri. Tyverilovgivningen som var gjeldende på midten av 1600-tallet, er hovedsakelig nedfelt i tyvebolken i Kong Christian den fjerdes Norske Lovbok av 1604. Straffen ble fastsatt i forhold til verdien av tyvegodset og antallet ganger forbrytelsen hadde funnet sted.
Grunnet kildens begrensede opplysninger er det vanskelig å konkretisere saken angående konen til Even Nes ytterligere. Selv om ovennevnte tyveri ble betraktet som «ringe», ble tyveri generelt på 1600-tallet ansett som et grovt lovbrudd. Men som i mange andre lovbruddskategorier fantes det gradsforskjeller.
Av flere historikere blir det norske kriminalitetsmønsteret i tidlig nytid i utgangspunktet generalisert til å være et samfunn hvor tendensen gikk fra vold til tyveri. Denne påstanden blir imidlertid motbevist å kunne være beskrivende for 1600-tallet, i og med at tendensen er vanskelig å spore innenfor et såpass begrenset tidsrom. Eva Østerberg har undersøkt tesen for et lengere tidsrom, og har kommet frem til at det er først etter andre verdenskrig at tyveriraten øker
. . . det [er] viktig att notera brytpunktet – da våldet minskar och stölderne økar – intet överlappar i tid. Den stora omsvängningen vad gjäller våldskriminalitet inträffar möglingen redan under slutet av 1500-tallet i vissa områden, men framför allt under 1600-tallets lopp. Ökningen av stöldbrottsligheten i sin tur har inget som helst att göra med vare sig 1600-tallet eller med industrialiseringen i sluttet av 1800-talet. [ . . . ] Det var istället först i folkhemmet efter andre värdskriget! (10)
I England var derimot tyveri den dominerende forbrytelsen i tidlig nytid. På slutten av 1500-tallet og først på 1600-tallet utgjorde tyveri omkring 70 prosent av alle registerte forbrytelser. Mens prosenttallet i Norge for tyveri vanligvis lå på 5-10. Så tidspunktet for når tyveri blir dominerende i «kriminalitetsstatistikken» varierte altså fra land til land. Det er imidlertid verdt å merke seg at tyveriene det ofte var snakk om på 1600-tallet, handlet om ikke å «motstå fristelser» som; å tyvlåne en båt, å ta litt av naboens høy eller ta en gjenglemt øks ute i marken.(11)
«For at hans Quinde komb for tillig»
På 1600-tallet var all seksualitet utenfor ekteskapet forbudt. Det kunne bli reist søksmål hvis to ugifte personer hadde seksuelt samkvem, selv om paret giftet seg i ettertid. Leiermål var fellesbetegnelsen myndighetene anvendte på seksuelt samkvem mellom ugifte personer. I lovgivningen ble det skilt mellom hvorvidt de to ugifte giftet seg eller ikke. Dersom paret ikke giftet seg med hverandre, ble det omtalt som uekte leiermål. Giftet paret seg, ble det betegnet som ekte leiermål eller for tidlig samleie. I 1617 ble denne type handlinger kriminalisert for begge kjønn.
I saken som ble referert innledningsvis betalte «Hans Smidtzrøed for hans Quinde komb for tillig», altså en sak vedrørende for tidlig samleie. Denne type saker finnes det mange av i det norske kildematerialet fra 1600- og 1700-tallet. Men selv om myndighetene kriminaliserte seksuelt samkvem mellom ugifte, er det mye som tyder på at folkets mentalitet ikke var i samsvar med lovgivende myndigheters holdninger. Sølvi Sogner påviser i sin doktorgradsavhandling «Folkevekst og flytting», at det seksuelle samlivet startet før vielsen for over halvparten av de inngåtte ekteskapene på 1700-tallet i Rendalen.(12) Andre undersøkelser av andre lokalsamfunn viser det samme. Så at konen til Hans Smidsrød var gravid da de giftet seg, var altså ikke så uvanlig – selv om staten prøvde å forhindre det.
En undersøkelse av kriminalitetsmønsteret i Rogaland på begynnelsen av 1600-tallet viser at sedelighetssakene utgjorde 14 prosent. Innenfor dette geografiske området er det mulig å spore omlag 1350 leiermålssaker i kildematerialet fra første halvdel av 1600-tallet. I underkant av halvparten av disse sakene gjaldt for tidlig samleie. Den resterende halvparten var vedrørende uekte leiermål, altså seksuelt samkvem mellom to ugifte som ikke inngikk ekteskap i ettertid.(13)
I denne type saker vil en kanskje anta at det er kvinnene som er dominerende i kildematerialet. I ovennevnte undersøkelse fra Rogaland er konklusjonen at det var mennene som sto for innbetalingen til kongens kasse for saker angående for tidlig samleie. Når det gjelder uekte leiermål, er det først etter 1650 at kvinnene blir mer fremtredende i kildene, men mennene var fortsatt i overvekt.(14) En annen undersøkelse viser også at kvinnene blir mer fremtredende fra midten av århundret, og kvinnene ble hardest rammet av gjeldende rett jo lengre opp mot 1700-tallet en kommer.(15) Dette er i samsvar med en studie fra Telemark som viser at det var flest kvinner som måtte stå ansvarlig på begynnelsen av 1700-tallet, mens andelen menn økte mot slutten av 1700-tallet.(16)
Denne endringen kan kanskje ses i sammenheng med at antallet personer som måtte stå til rette for leiermål avtok, selv om det var en økning i illegitime fødsler frem mot det 19. århundret. Med andre ord ble trolig leiermål av øvrigheten ansett som mindre alvorlig mot slutten av 1700-tallet, og gjeldende rett ble mer samsvar med folkets mentalitet. Det å få stadfestet farskapet og sikre oppveksten til barnet ble etter hvert viktigst. Myndighetenes begrunnelse for reaksjon kan sies å endre karakter fra å være moralsk til økonomisk i løpet av århundret.(17)
«For hand drach Under predickenn»
Den siste av sakene omhandler Peder Buer som drakk under prekenen. Denne saken må trolig ikke leses bokstavelig. Sannsynligvis var ikke ugjerningen at Peder drakk i kirken. Det antas her at sakens reelle innhold var at Peder Buer nøt alkohol på en helligdag før høymessen var avsluttet.
Peder begikk helligbrøde, som er betegnelsen for at helligdagslovgivningen ble krenket. Hviledagen skulle holdes hellig. Ingen måtte arbeide på en søndag eller helligdag, og enhver borger hadde plikt til å delta i gudstjenesten. Ethvert annet gjøremål i kirketiden var å anse som helligbrøde.
I Christian den fjerdes recess fra 1643 finnes detaljerte bestemmelser vedrørende helligbrøde, deriblant en bestemmelse om alkoholkonsumering:
vin, brendevin eller anden drik ei tilstedis at udtappis, før end høimessen er at ende (18)
Det å bryte helligdagsfreden er ikke et lovbrudd som forekom ofte i Norge på 1600-tallet. I en undersøkelse fra Agder utgjorde helligbrøde en prosent av det totale kriminalitetsmønsteret, og denne ene prosenten omfatter også andre type overtredelser av helligdagslovgivningen.(19) Peder Buers lovovertredelse kan sies å være ekstraordinær. Så vi kan anta at de fleste respekterte helligdagsfreden.
Fogdens bøteregister
De fire sakene som ble referert innledningsvis, er saker som er funnet i lensregnskapet for Tønsberg len for regnskapsåret 1648/49. Lensregnskap var fogdens opptegnelser over «visse rente» og «uvisse rente». Den «visse rente» var en opptegnelse over statens faste inntekter fra lenet, som for eksempel jordebokavgifter (eiendoms-skatt). Den «uvisse rente» var opptegnelse over inntekter av varierende størrelse, som for eksempel bøteinntektene.
Bøteregisteret eller Sikte- og sakefallslistene, som var den benevnelsen som ble anvendt på 1600-tallet, var en fast post i lensregnskapene. Her finner en opptegnelser over innbetalte bøter og innbetalte forliksbeløp (ang. forlik se nedenfor). De originale lensregnskapene oppbevares på Riksarkivet. De er imidlertid mikrofilmet, så kilden er dermed lett tilgjengelig, men den finnes bare i gotisk håndskrift. Da dette er en kilde hvor tjenestemannen hadde god tid til å skrive inn innførslene, er skriften som regel lett å tyde. Flere årganger av lensregnskap fra Tønsberg len har dessverre gått tapt.
Lensregnskapene er en kilde som blant annet kan benyttes til studier av kriminalitet Regnskapene gir oversikt over innbetalte bøter og forliksbeløp samt at en på utgiftssiden kan finne opplysninger om utgifter i forbindelse med fullbyrdelse av straff, som lønn til bøddelen. I noen tilfeller kan også avskrift av selve saken fra domstolen ligge vedlagt, og disse er spesielt verdifulle i tilfeller hvor rettsprotokollene har gått tapt. Noen ganger er det også i lensregnskapene opptegnelser over beslaglagt eiendom, grunnet for eksempel at en kriminell rømte før saken kom opp for rettsapparatet eller før dommen ble fullbyrdet.
I mange tilfeller inngikk en lovovertreder forlik med fogden, for å unngå offentligheten ved at saken ble tatt opp på tinget. Det finnes imidlertid eksempler på at forlikssaker også blir referert på tinget, og er dermed nedtegnet i retts-protokollene, men mange saker unngikk denne formen for offentlighet.
Tre av de fire refererte sakene innledningsvis er «afftinget», noe som tyder på at det i disse sakene er inngått forlik med fogden. I saker hvor det ble inngått forlik med fogden kan selve forliksbeløpet være redusert, sammenlignet med hva boten ville ha vært hvis det falt dom i saken. Men sum-men kan også være i samsvar med gjeldende rett, selv om selve rettsapparatet ble holdt utenfor.
Men uavhengig av hvordan forliket ble inngått, får vi ved hjelp av noen få nedtegnelser i et bøteregister et lite innblikk i 1600-tallets mentalitet. Vold og tyveri var, som i dag, uakseptabelt. Det at helligdagsbrøde og seksuell samkvem før ekteskapet var kriminalisert, forteller først og fremst noe om myndighetenes syn på akseptabel livsførsel. Det er ikke sikkert at Nøtterøys innbyggere hadde samme oppfatning om hva som var rett og galt. For eksempel er det ikke usannsynlig at seksuelt samkvem før ekteskapet var både vanlig og akseptert av folk flest.
Noter
1 Riksarkivet, Lensregnskap for Tønsberg len, 1648-1649: 28.5. Bøtene er i rekkefølge: 2 Riksdaler. 9 mark. 5 Riksdaler. 2 daler og 1 mark.
2 Løyland, M., Slagsmål, leiermål og bøtelagte egder 1600 – 1700, Tingbokprosjektet Oslo 1992: 139
3 Steen, S., Tidsrummet fra omkring 1500 til omkring 1640, bd. 4 av Det norske folks liv og historie gjennom tidene, Oslo 1935: 150
4 Tidlig nytid omfatter tidsrommet fra reformasjonen til ca. 1800 i Norge.
5 Sandnes, J., Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet. Universitetsforlaget 1990: 30
6 Sandnes 1990: 49
7 Østerberg, E., «Domböckernas människor: skurkar och vanligt folk», i Skurkar och vanligt folk. Brott och straff i släktforskningen, Sveriges Släktforskarförbund, Årbok 1993: 10f
8 Sandmo, E., Tingets tenkemåter. Kriminalitet og rettsaker i Rendalen, 1763-97, Tingbokprosjektet, Oslo 1992: 125
9 Sandnes 1990: 83
10 Østerberg 1993: 14
11 Sandnes 1990: 86ff
12 Sogner, S., Folkevekst og flytting. En historisk demografisk studie i 1700-årenes Øst-Norge, Universitetsforlaget 1979: 324
13 Terjesen, H. M., Blodskam og leiermål i forbudne ledd. En studie med utgangspunkt i kilder fra Rogaland i tidsperioden 1602-1659/61, Tingbokprosjektet, Oslo 1994: 42ff
14 Terjesen 1994: 64ff
15 Teiste, K., Mellom liv og lov. Kontroll av seksualitet i Ringerike og Hallingdal 1652-1710, Tingbokprosjektet, Oslo 1993: 111
16 Aune, A., Avkriminalisering av leiermål. Ein studie av lov og rettspraksis i leiermålssaker i Nedre Telemark sorenskriveri 1727-1797, Tingbokprosjektet, Oslo 1994: 111
17 Aune 1994: 125f
18 Christian den fjerdes recess 1643, utgitt av Norsk historisk kjeldeskriftsinstitutt, Oslo 1981: 166
19 Løyland 1992: 145
Legg inn en kommentar