John M. Hovland (Njotarøy 1991)
Kan bekkene tale? Kanskje de som kaster seg ut fra høye stup og krumper seg i ville juv. Også de som sildrer, har sin melodi. Har de late, langsomme Nøtterøybekkene noe å fortelle? Mange kilometer av dem er lukket og bortgjemte, trolig for all tid. Men ennå finnes noen av dem som årer i landskapet. John M. Hovland har undersøkt om bekkene bærer på gamle hemmeligheter. Det gjør de. Her er resultatet av hans undersøkelser.
Natur- og kulturlandskapet på Nøtterøy preges av den store leirsletten syd og øst for Tinghaug, de små dalene og de lave åsdragene. De større, åpne bekkene er selve livsnerven i det kulturlandskap som etterhvert har utviklet seg og som vi alle synes er så vakkert. Nøtterøys topografi ble for en del utformet ved den prosess som ble innledet med isavsmeltingen for 10-12000 år siden og den landhevning som har pågått siden. Åsdragene viser en typisk støtside hvor isens store trykk mot fjellgrunnen under isens fremrykning høvlet av fjellet på nordsiden. Trykket avtok i syd hvor isen falt ut i sjøen. Vi fikk en bratt leside med sterk stigning opp fra sjøen slik vi ser det mot Vrengensundet. Vi har to store bekker som begge har sitt avløp til Ekenessundet. Den østre bekken, Bergan-Buerbekken begynner like nord for Torød kapell og har sitt utløp i sjøen ved Neslund på Hjemseng. Med sine tilløp fra mindre sidebekker er denne bekken ca. syv km. lang, hvorav ca. en halv er lukket. Nedslagsfeltet til denne bekken er ca. fire kv.km. Det vestre og sentrale vassdraget består av flere større bekker med en rekke tilløp av mindre, åpne bekker.
Bjønnes-Lofterødbekken, Stangebybekken, Meumbekken og Sannebekken samlerseg i en stor bekk med avløp i båthavna på Hjemseng.
Dette sentrale bekkesystemet er i alt 17 km. langt, hvorav fem km. i dag er lukket. Nedslagsfeltet til bekkene er ca. 15 kv.km. En registrering av åpne bekker, som har karakter av avløpsbekker på Nøtterøy, viser at det i alt er ca. 23,4 km åpne bekker og ca. 15,6 km lukkede, tilsammen ca. 39 km avløpsbekker, som i sin tid alle var åpne.
Hvorfor forsvant så mange åpne bekker?
Kulturlandskapet er gjenstand for stadige forandringer avhengig av menneskenes inngrep; grunneiere eller offentlige organer. Kunne vi tenke oss Nøtterøy sett i fugleperspektiv for 150 år siden, ville vi nok hatt vanskelig for å kjenne oss igjen.
Nøtterøy var en bygd med jordbruk som hovednæringsvei helt fram mot år 1800, da sjøfarten etterhvert ble viktigere. I det 17. århundre var det en meget stor befolkningsøkning på Nøtterøy og en tilsvarende sterk økning av antall bruk. Leilendingsbruket ble avløst av selveiende bønder. Ved eierskifte ble gården delt mellom barn eller andre arvinger. Denne oppdeling førte til oppstykking av gårdene i små teiger eller løkker, som ble liggende i teigblanding med forskjellige eiere.
Grensene mellom teiger og naboer ble markert med åpne bekker eller steingarder og ble en yndet vokseplass for gras, trær og busker tilpasset naturgrunnlag og klima. Vi fikk et kulturlandskap som nok var idyllisk og romantisk, men uhyre upraktisk med hensyn til bruken av jorda. Dette «lappeteppet» som denne oppdelingen og teigblandingen representerte, passet ikke inn i arbeidet med å legge til rette landbruksforholdene i takt med den tekniske utvikling, som resulterte i nye og bedre redskaper, nye og mer krevende kulturvekster og behovet for større avkastning og bedre økonomi i næringen fra begynnelsen av 1800-årene.
Det ble en stadig større interesse for det vi i dag kaller strukturrasjonalisering i landbruket, sammenslåing av løkker og teiger og oppheving av teigblandingen. Dette var vanskelig å få til på frivillig basis, og 17. august 1821 ble det vedtatt en lov om «Jord- og skovutskiftning».
Drensrør fra Rosanes
Den nye utskiftningsloven kom samtidig med at produksjonen av teglrør ble en stor industri i Østfold, som hadde kort og grei forbindelse med Nøtterøy. Senere fikk Nøtterøy sin egen drensrørproduksjon da teglverket på Rosanes ble etablert 1877. I 1880 ble det produsert 100 000 drensrør på Rosanes, som i 1890 var det største teglverk i Vestfold.
Det var allikevel først da vi fikk de større fabrikkproduserte sementrør at lukkingen av de større, åpne bekkene skjøt fart og spesielt etter at gravemaskiner ble tatt i bruk. Overgang fra hestekraft til traktor og større landbruksmaskiner var drivkraften i dette arbeidet, som gav større effektivitet og bedre økonomi for gårdbrukerne. Effektivitetshensynet i landbruket var hovedårsaken til at vi mistet de idylliske løkkene med beitedyrene, omkranset av åpne bekker og steingarden med frodig busk- og krattvegetasjon.
Vi skal se på et eksempel på hva en slik strukturrasjonalisering har betydd for ett bestemt gårdsbruk på Nøtterøy med ca. 150 dekar dyrket jord. I 1920 var denne jorda fordelt på 21 teiger, som gir en gjennomsnittlig størrelse på ca. 7 dekar. Det er i årenes løp lukket ca. 1550 meter åpne bekker med rørdimensjon fra fire til tolv tommer. Det er fjernet ca. 600 meter steingard og lagt om og fjernet noen gårdsveier slik at skifteantallet i dag er fire med gjennomsnittsstørrelse ca. 37 dekar.
Bortsett fra vindkraften, som menneskene har nyttet fra de eldste tider, så er vannet, vannfallet eller fossekraften den første urkraft som mennesket fant på å ta i bruk som arbeidshjelp for seg selv, og historikere regner med at det var til maling av korn at vannkraften først ble tatt i bruk.
Kort om kvernkallens historie
Den type kvernbruk som var vanlig i Norge, ble kalt for kvernkall som ble drevet av et undervannshjul. En annen type var vasskallen, som ble drevet av et overvannshjul. Betegnelsen på anleggene er ofte kvernbruk. Vi vet at det var en rekke kvernbruk i de åpne bekkene på Nøtterøy. Menge av sporene etter dem er utslettet ved lukking av bekkene, men det kan ennå påvises ruiner eller spor fra middelaldertid i de bekkene som fortsatt er åpne. Historikere antar at kvernbrukene ble utviklet i Østen, og at de ble kjent i Middelhavsområdet for ca. 2000 år siden og at ideen kom til Norden i vikingtiden. Vi kjenner ikke eksakt alderen på de første bekkekverner som kom til Nøtterøy. Den første dokumentasjon på at det var bekkekverner i Norge, var år 1209. I 1320 stadfestet kong Magnus et gavebrev til St. Stephans hospital i Tønsberg fra sine forfedre, bl.a. Håkon Håkonssøn. Gavebrevet gjaldt flere gårder og to møller i Tønsbergdistriktet.
Kvernkallen i Kvernhusbekken
Kvernkallen ble som regel lagt til en bekk hvor det var muligheter for å grave ut et basseng for utjevning av vanntilførselen til kvernkallen, som vanligvis var i drift bare i flomtider. Kvernkallen i Kvernhusbekken er det naturlig å plassere nedenfor de nåværende dammer nord for Grindstuveien. Her var det naturlig å lage utjevningsbassenget for kvernkallen, et anlegg som bryggeriet senere utvidet for å tjene bryggeriets vannforsyning og for å skaffe is for nedkjøling av bryggeriets produkter før moderne kjøleteknikk ble tatt i bruk.
Kvernkallen som må ha stått i Kvernhusbakken, hadde skråstilte skovler nederst på en loddrett aksel som ble kalt kvernkall. På toppen av kvernkallen var det festet en øvre kvernstein som roterte når vannet ble satt på skovlene, som dreide kvernkallen. Den nedre kvernsteinen lå fast, og kornet ble malt mellom kvernsteinene. I oversteinen var det et «øye», hvor kornet ble ført ned til understeinen. Flere gårder var ofte sammen om en kvernkall, men ofte var det bare en eier, som foruten maling av eget korn, også tok imot korn fra andre for leiemaling, noe som gav kjærkomne inntekter. Teie hovedgård, som største korndyrker på Nøtterøy fra middelaldertid, var nok eier av denne kverna.
Kvernbrukene var i bruk langt inn i vårt århundre. På 1800-tallet ble det bygget en del vindmøller som drivkraft for møllene, men disse fikk ingen utbredelse. Det ble oppført en på Haugar, og det skal også ha vært en vindmølle på Smidsrød. Vi vet ikke når bekkekvernene på Nøtterøy opphørte; kanskje for 100 år siden ville være det riktige.
Kvernhusbekken var en attraktiv vannkilde for privatboligene i bekkens nærhet, og spesielt viktig ble den for Tønsberg Bryggeri, da denne bedriften ble etablert. Bryggeriet bygget de store dammene som ennå preger omgivelsene, og privatpersoner laget sine egne små bassenger, f.eks. Thv. Berg.
Bryggeriet ordnet sin egen vannforsyning ved å legge en rørledning fra bassengene i Teieskogen og ned til et basseng, kalt Gåsedammen, i nærheten av bryggeriet, på vestsiden av Skoleveiens forlengelse nordover. Det sies at ledningen bestod av trestammer som var uthulet ved hjelp av glødende jernstenger.
Korntørking på Sanne
Det var en forutsetning for maling av korn med møllesteiener at kornet var tørt. Ellers klisset det seg til mellom steinene og tettet «øyet» for tilførsel av korn til nedre møllestein. På Østlandet ble disse tørkene kalt for «kjoner», og vi finner spor etter en slik på Sanne. Kjona må derfor være like gammel som kvernkallen, i hvert fall her i Norden.
I motsetning til kvernkallen, som ble bygget i et vassdrag, ble kjona bygget i tilknytning til gårdens øvrige bebyggelse. Kjona var bygget i to etasjer. I første etasje var det det et ildrom med steingulv. I annen etasje, som hadde en større grunnflate, var kornbingen med gang langs tre ytterkanter. Kjonene ble også brukt til tørking av malt, som var et viktig råstoff for en omfattende ølbrygging i eldre tider. Kjona ble også brukt til tørking av f.eks. kjøtt. I eldre tider var badstuer vanlig over hele landet, og svært ofte ble kjonene bygget slik at også dette viktige formål ble tilgodesett.
Sagbruksvirksomheten på Nøtterøy før 1617
Skogen på Nøtterøy har alltid hatt stor betydning for landbruket, og som eksportartikkel også for sjøfartsnæringen. Det kan nevnes at i løpet av fem uker sommeren 1628 gikk det 19 båtlaster med tømmer og trematerialer fra Grindholmsund ladested (Vrengensundet) til Nederland og England.
En ny industriell aktivitet ble tilført Nøtterøy omkring 1570 ved anlegg av sagbruk i noen av de største bekkene på Nøtterøy. Denne nyvinning gjorde skogen vesentlig verdifullere, når tømmeret kunne foredles og eksporteres som bjelker, bord eller plank. Det var oppfinnelsen av sagbladet med vig i sagtennene som gjorde denne sagskuren mulig. (Sagtennene ble bøyd en liten tanke ut, annen hver tann henholdsvis til venstre og høyre). Det var vannkraften i våre bekker som gjorde det mulig å bygge og drive en «oppgangssag», som var navnet på de eldste sagbruk med bakgrunn i oppgangssagens konstruksjon. Sagen ble oppfunnet i ca. 1530, og vi vet at ett av de fire sagbrukene som ble etablert på Nøtterøy, ble anlagt i Skjerpebekkens nedre del som ble lukket for mange år siden, slik at ruinene ikke kan påvises. Sannsynligvis lå sagen like nedenfor Sagglovaveien. Restene av vannbassenget synes å ha ligget ovenfor den nevnte veien.
Oppgangssagen er en vanndrevet sag. Ett eller flere sagblad er festet til en ramme, som beveger seg opp og ned. Rammen har forbindelse med en vannrett aksling som drives av et vannhjul. Var det f. eks. festet fem sagblad til rammen, skar den ut fem bord samtidig. Sagbrukseieren beholdt som regel det midtre og største bordet for arbeidet. Sagbruksdriften på Nøtterøy fikk dessverre ikke lang levetid. Den var en meget lønnsom forretning og førte til gode tider for lokalbefolkningen.
Historien om oppgangssagen forteller mye om samfunnsforholdene i denne tiden. Retten til å drive næringsvirksomhet var å betrakte som et privilegium for byborgere, og det ble gjort forsøk på å stoppe sagbruksdriften på Nøtterøy. Det endelige opphør av sagbruksdriften på Nøtterøy skjedde ved et dekret i 1617, og det ble heretter bare mulig å eksportere rundlast fra kommunen. At sagbruksdriften var en god forretning bekreftes for så vidt av bl.a. skattematrikkelen fra 1667 hvor det bestemmes at et flomsagbruk eller bekkebruk skulle betale henholdsvis 25 og 6 riksdaler i skatt. Til sammenligning ble en fullgård pålagt 6 riksdaler.
Stampa — den første vaskemaskin
Det kan ikke påvises ruiner eller andre spor etter den såkalte stampe på Nøtterøy, men vi vet den har eksistert i distriktet. I Våle er det en litt større bekk som fortsatt kalles «Stampeelva» oppkalt etter det eller de stampehus som sto der. Vi bør kunne anta at den også har vært brukt på Nøtterøy.
Hovedprinsippet er som for oppgangssagen med rammen som beveger seg opp og ned. Forskjellen består i at stampa har fire uavhengige stokker som i tur og orden blir løftet av en knastaksel, som ble drevet av et overfallshjul. Stokkene falt ned i et meget stort trau av sin egen tyngde og stampet det tøyet som lå der. Klærne på den tiden besto av vadmelstøy, og det finnes sikkert ennå eldre kvinner som kan bekrefte det slit det var å håndvaske slikt tøy. Vaskevannet som ble brukt i stampa, ble oppvarmet i store bryggepanner eller kjeler utenfor stampehuset.
Nøtterøys første industriområde
Det er naturlig at en finner de eldste fornminner knyttet til de eldste gårder. Sandvin (Sanne) er et av de eldste bruk sammen med Njotarvin (Nøtterø gård), begge fra tiden før vikingtiden. Eiendommen Sanne må gjennom flere hundre år vært et sentrum på Nøtterøy, ikke bare på grunn av gårdens alder, men brukernes dyktighet, initiativ og virkelyst ved utnyttelse av eiendommens naturlige ressurser, bl.a. den som Sannebekken representerer. Den øvre del av Sannebekken er blitt lukket i den senere tid, men i den del av bekken som fortsatt går åpen, finner en tydelige spor etter både kvernkall og oppgangssag. I nærheten av bebyggelsen på bnr. 1 finner vi rester av ei kjone, og møllesteinene ligger utstilt på bnr.3. Rederivirksomhet og en betydelig skipsfart ble drevet fra Sannegårdene.
Jan Rasmussen Sanne var bruker på Sanne omkring 1800. Han var en av Tønsbergdistriktets dyktigste og mest kjente skippere. Han ble da også Nøtterøys første stortingsmann, valgt som første representant fra Jarlsberg grevskap 1821. Samme år leverte han sitt forslag til et norsk flagg, men hans forslag fikk ikke flertall.
Vi vet at det var anlagt oppgangssager både i Semsbekken og Gipøbekken, men ikke hvor de var lokalisert. Vi vet at det fra Gipøbekken enkelte år ble eksportert betydelige mengder skurlast. I Tokenesbekken, på grensen mellom Torbjørnrød og Tokenes, var det et kvernbruk og med bakgrunn i det meget store vannbassenget som vi ser i dag, må en kunne trekke den slutningen at her har det vært en meget betydelig malingsvirksomhet.
Bergan-Buerbekkens hemmeligheter
Det er noen som hevder at det skal ligge en båt fra meget lang tid tilbake i Bergan-Buerbekken like nord for broen over bekken ved avkjøringen til Rubberød. Nøtterøy Historielag har bekostet en undersøkelse av dette forholdet, men fagfolk har ikke kunnet påvise at det er tilfelle. I et historisk perspektiv er det ikke lenge siden denne bekken var seilbar med relativt store båter, så en må ikke bli forundret om det før eller siden vil bli registrert fornminner i denne bekken.
Nøtterøy kommune er fattig på fornminner når en vurderer det som er registrert, for der finner en ikke mye. Vi bør arbeide for bedre kjennskap til lokalhistorien vår i bl.a. i våre vassdrag før ytterligere lukking som fjerner alle spor, finner sted.
