Av Lisbeth Higley (Njotarøy 2006)
Byggeskikk på Nøtterøy fra 1700 til 1940
Hus taler et tydelig språk. De forteller om sin tid, om samfunnsforhold, om påvirkning utenfra og de avspeiler økonomiske forskjeller blant innbyggerne på Nøtterøy og sier mye om livsbetingelser for menneskene som bodde i dem.
Godt bevarte bygninger med høy grad av opprinnelig utseende er viktige kulturminner. De har verdi — ikke fordi de viser en stilart – men fordi de representerer en historisk periode i Nøtterøys historie. Utformingen av omgivelsene har betydning for oss, og miljøvern dreier seg ikke bare om økologi, men også om å ta vare på de visuelle kvalitetene som tidligere tiders byggeskikk på øya vår representerer.
I dag bygges ofte hus i svært forskjellig stil på nye boligfelt. Til tross for ferdighusprodusentenes dominans i våre dager, råder individualismen. Det var større likhet i byggenormene før. Dette er et forsøk på å trekke fram noen eksempler på byggeskikk på Nøtterøy fra 1700-tallet og fram til annen verdenskrig. (1)
Ordet byggeskikk har varierende betydning avhengig av hvilken sammenheng det brukes i. Det kan benyttes om konstruksjon, om planløsning og om innvendige detaljer. Dessuten er plassering, hager og uthus også en del av byggeskikken. I denne artikkelen skal jeg fokusere på de ytre trekkene, eller det vi kaller stil.
Mange eldre hus på øya er selvfølgelig ombygd og påbygd flere ganger og har en livshistorie. Jeg har prøvd å finne fram til typiske representanter som er modernisert med pietet for de opprinnelige stiltrekkene, og i hovedsak har fått beholde sitt stilpreg uforandret og derfor er verdifulle representanter for sin tids byggeskikk.
Jeg skal ikke begi meg ut på å vurdere god eller dårlig byggeskikk, men bruke ordet verdinøytralt og beskrivende. Dette handler om å vise noen eksempler på hvordan folk faktisk har bygd på Nøtterøy.
De gamle, vakre våningshusene på Agerup, Sand gård i Årøysund, Vestre Ekenes og Mellom Kjøle ble fredet allerede i 1923, og våningshuset, bryggerhuset og stabburet på Prestrud gård — den tidligere Prestegården — er blitt fredet senere. Alle disse har vært avbildet og omtalt i Njotarøy tidligere. (2) Omtalt tidligere er også Lensmannsgården (3) og de ca. 100 år gamle herskapshusene Linde, Gimle og Ekeberg. (4) Jeg har derfor valgt å vise andre bygninger som kanskje er mindre kjent.
Svalgangshus
Det finnes ingen bolighus fra middelalderen bevart på øya vår. Men i begynnelsen av såkalt nyere tid (1500 – 1700) var det som kalles svalgangshus, med røtter tilbake til middelalderen, en bygningstype som var vanlig her. Det eneste eksempel på et sånt hus på Nøtterøy i dag er Svensrød på Torød. Men Øvre Smidsrød er også bevart og oppført på Vestfold Fylkesmuseum. I 2006 ble det tatt åringsprøver som viser at tømmeret til huset ble hogd i 1759.
Det karakteristiske med svalgangshus er at det har en innelukket svalgang. Alle rommene har dører ut til svalgangen og ikke seg i mellom. Også trappen mellom etasjene ligger i svalgangen slik at all indre kommunikasjon mellom rommene foregår via denne svalgangen.
Huset på Svensrød har en opprinnelig laftet kjerne og et tilbygg mot øst som hovedbygningens tak er trukket ned over. Det fremstår derfor som skjevt røstet. Påbygget er føyd så godt sammen med huset at det gir huset sitt preg.
Slike hus fantes i kystdistriktene i Vestfold, og i Lorens Berg kan vi lese at de var vanlige fra slutten av 1600-tallet og fram til ca. 1800. De kalles Vestfold-type, og vi kan videre lese at de i «all sin enkelhet er vakre bygninger. De viser store rolige flater uten noen overflødige meningsløsheter til å ergre øyet. Inngangssiden består f.eks. av en glatt vegg med døråpning. Fordi mønehøyden er lav, blir takflatene store og brede fordi de dekker over både svalgang og tilbygg, men det gir huset et preg av trygg bredde og stabilitet.»
Midtgangshus
I Årøysund ligger det et stort våningshus, som kalles Tollstasjonen, på Sandodden.(6) Det ble bygd av tollvisitør Rasmus Flastrup i 1770 og er et såkalt midtgangshus. Denne byggeskikken tok over for svalgangshusene og viser at man lokalt mottok impulser utenfra. Midtgangshus hadde blitt bygd av velstående byborgere siden første halvdel av 1600-tallet, men det var først i andre halvdel av 1700-tallet at denne typen ble mer alminnelig også blant bønder og skippere.
Betegnelsen midtgangshus refererer til en symmetrisk planløsning med to separate, like store tømmerkjerner plassert på hver side av en gjennomgående midtgang. Slike hus får en symmetrisk fasade med inngang plassert midt på husets langside. Inne i midtgangen fører dører inn til de forskjellige rommene og trapp opp til loftsetasjen eller annenetasjen. Tollstasjonen har et høyreist og bratt saltak og hadde nok opprinnelig smårutete vinduer med åtte glass i hver ramme, men i dag har den såkalte empire-vinduer med bare tre ruter i hver ramme.
Empirehus
Rundt 1800 var det oppgangstider og velstand som førte til økt byggeaktivitet her. Det ble bygd mange store og staselige framhus preget av rene og enkle linjer på gårdene. De ble bygd av skippere og redere som tjente gode penger på skipsfarten.
Et godt eksempel på et slikt hus er Tømmereik på Torød bygd rett etter 1800. Det er et enetasjes midtgangshus med en vakkert utformet sentralinngang. Huset har liggende panel, et kraftig saltak og Louis seize-vinduer med åtte ruter i hver ramme. Huset har en fløy på baksiden som er fra slutten av 1700-tallet og altså eldre enn hovedbygningen.
Framhuset på Oserød er et litt senere og litt større eksempel på samme byggeskikk. Louis seize-vinduet med åtte ruter i hver ramme er fortsatt i bruk selv om det nå var mulig å produsere større glassflater enn tidligere, og empirevinduet med bare tre ruter i hver ramme hadde blitt mer vanlig.
Byggeaktiviteten stanset ganske sikkert opp i de dårlige tidene under og etter Napoleonskrigene, men rundt 1850 ble det igjen bedre tider og mange nye hus ble bygd. Fortsatt var de av typen midtgangshus, men de nye framhusene bl.a. på Store Buer og Nyhus fikk halvvalmet tak.
De nevnte våningshusene har seks smårutete vinduer på fasaden. Rundt 1850 var empirevinduet med sine større glassflater absolutt vanligst, så bruk av den eldre smårutete Louis seize-typen i disse husene tyder kanskje på en viss konservatisme og ønske om å bevare og videreføre tradisjoner. Inngangen er fremdeles midt på den motsatte langveggen. Husene er reist på en solid og høy gråsteinsmur og har identiske mursteinsomrammede, smårutete kjellervinduer som er buet øverst. Kjellernes like utseende får en til å tenke at det kan være den samme mureren som har blitt brukt.
Steinhus
En av de mer særpregede byggeskikkene på øya vår var steinhusene — ofte med mer enn en meter tykke vegger. Seks av de ti vi kjenner til, består fremdeles helt eller delvis som kjellere i nyere hus; Østli i Kjønnerødkroken, Granheim på Veibakken, Petterødveien 42 (Oserødhovet), Solbakken i Hella, Stensrød i Munkerekka og Fjellveien 34. I tillegg vet vi at det var steinhus i Årøysund, på Søndre Nes, Hovlandsrønningen og et uthus/sommerfjøs i haven til lærer Helle på Skallestad.(7)
Steinhusene ble bygd av driftige, svenske innvandrere fra Båhuslen i siste halvdel av 1800-tallet. Denne innvandringen tok til først på 1800-tallet og økte så sterkt fra 1850. De kom fra et område som var kjent for sine mange steinbrudd og var nok vant til å håndtere stein. Mange tok tjeneste på gårdene der det trengtes arbeidskraft når mannfolkene på gården var til sjøs. Svenskene ryddet mye nytt land, gravde lange dreneringsgrøfter og la opp kilometervis med steingjerder. Andre igjen fikk arbeid på skipsverft, i den begynnende industrien eller til sjøs. Mange hadde ikke økonomisk evne til å kjøpe trevirke når de skulle sette opp en bolig, og de bygde derfor av stein som det var nok av.
Men lenge før den tid var tømmer en mangelvare på Nøtterøy som de fleste måtte kjøpe fra andre distrikter. Derfor er det sannsynlig at småkårsfolk hadde bygd steinhus her også før svenske innvandringen startet. I bygdeboka for Tjøme står det at det ble registrert 18 steinhus der ute i 1920. De eldste av dem var «fra begynnelsen av 1800-tallet, eller muligens enda eldre, og representerer kanskje en gammel byggeskikk рӑ øуа.» (8)
Opprinnelig hadde nok disse husene bare et lavt tak, men når økonomien tillot det, ble taket hevet, og det ble bygd et trehus oppå. Den første boligen ble da til en solid steinkjeller. Mange av disse steinhusene eksisterer altså fremdeles som deler av kjellere i nyere og større hus. Østli i Kjønnerødkroken er et opprinnelig steinhus som gir et godt inntrykk av hvordan de så ut. Den første kjente eieren var en murer fra Båhuslen som solgte det til en steinhogger fra samme sted. Hans sønn, Karl Oskar Johannessen, som bodde i huset til han 80 år gammel flyttet på Gipø i 1999, arbeidet også med stein. Han laget de vakre kulene av «villstein» som ble utstilt på Haugar Vestfold Kustmuseum i 2001.
Småhus
Flertallet av innbyggerne på Nøtterøy på 1700 og 1800-tallet bodde hverken i steinhus eller i store staselige hus. De fleste menn hadde sin inntekt fra sjøen som sjømenn og fiskere, eller de var håndverkere og arbeidere. Økonomien tilsa at de bygde mindre hus for familien sin.
De lokale håndverkerne som satte opp husene, benyttet seg av den samme byggeskikken som var vanlig for de større husene. De bygde stilrene, små hus med en midtpipe, saltak eller sperretak og empire-vinduer på en høy og solid grunnmur. Opprinnelig var disse husene malt i engelsk rødt eller gul oker, og de hadde rød tegl på taket. Mange av husene hadde både brønn og bakerovn i de små kjellerne.
Husene lå ofte nær sjøen på bygslet tomt, og det kan derfor ofte være vanskelig å bestemme nøyaktig alder på dem. De fleste som finnes i dag, er fra første eller andre halvdel av 1800-tallet, men det kan ikke utelukkes at enkelte ble bygd enda tidligere.
Sveitserhus
Arkitekter utdannet i Tyskland brakte sveitserstilen til Norge. Den var på mote fra ca. 1850 til ca. 1920 og overtok med sitt moderne formspråk etter empiren eller blandet seg med den. Det var som regel midtpipehus med fire rom som alle lå omkring pipa som muliggjorde varmekilder i alle rommene. Fra rundt 1900 var det vanligst å bygge halvannen etasjes hus med stående reisverk – som nå avløste lafting – på en solid, høy grunnmur. Sveitserhusene hadde forholdsvis slakt hellende og side saltak med store takutstikk.
Teknologien muliggjorde nå produksjon av vindusglass i store formater, og krysspostvinduet som slapp inn mer lys og luft, innebar et brudd med eldre tradisjoner. Sveitserhus ble ofte malt i andre farver enn oker, rødt og hvitt.
Båndsaga tillot også utarbeiding og masseproduksjon av den «snekkergleden» som forbindes med denne stilarten. Det profilerte listverket, dør- og vindusomramminger, «krimskramset» i gavlen og andre detaljer ble ofte malt i mørkere nyanser enn selve veggene.
Jugendhus og det nye Norge
Jugendperioden varte bare et par, tre tiår rundt 1900. Jugendstilens viktigste kjennetegn var smårutede vinduer i øvre ramme og mange av husene hadde valmede mansardtak. «På papiret» var husene enetasjes bygninger fordi takflatene var trukket langt nedover, men i virkeligheten hadde de to fulle etasjer. Med denne løsningen omgikk man forbudet som eksisterte mot å bygge bolighus i mer enn en etasje.
Jugendstilen fikk en kort levetid her fordi stilen ikke var «norsk» på en tid – før og etter 1905 — da vi skulle etablere «det nye Norge». I Norge førte frigjøringen fra Sverige til en sterk søken etter mer nasjonale uttrykksformer. Husene tok opp igjen trekk fra tidligere norsk byggeskikk som liggende panel og smårutete vinduer.
I 1920- og 1930-årene ble det bygd endel romslige «byggmester-eneboliger» på øya vår. De hadde en kubbeformet bygningskropp, og karnapper og balkonger ble mye brukt. Det var fremdeles vanlig med midtpipe-formen, men de med litt større grunnflate kunne ha to piper. Disse husene hadde enten halvvalmet- eller mansardtak-konstruksjon. Oval skifer ble mye brukt til taktekking, men vanlig tegl og glassert sort tegl ble også brukt.
Funkishus
Funksjonalismen oppsto i Tyskland i 1920-årene med Walter Gropius og Bauhaus og i Frankrike med le Corbusier som de ledende. I Norge ble stilen særlig brukt i 1930-årene. Den brøt med den tradisjonelle, norske byggestilen med rutete vinduer og innførte store vindusflater med mye lysinnfall. Husene kan lett gjenkjennes på at de typiske funkisvinduene er sprosseløse, og på at vinduene kan være plassert helt ute i hjørnene. Ofte har husene liggende kledning som er gjæret i hjørnene. Funkishus har ofte helt flate eller helvalmede tak. I Norge fikk de ofte valmede tak med svak vinkel på hellingen slik at snø og is ikke skulle bli liggende. Funkis var en praktisk stil som vektla funksjonelle løsninger på bekostning av alt som ble ansett som overflødig. Stilkopiering og overdreven utsmykking var ute, og det var også midtpiper og symmetri.
Funksjonalismen la vekt på enkle former og det skulle være en klar sammenheng mellom form og funksjon. Husene fikk sin individuelle planløsning ut ifra behovene i den enkelte familie.
Kilder:
Takk til Thore Holm, Marite Juul og Ingrid og Ivar Gulliksen som delte lokalkunnskapene sine og tok meg med rundt på Nøtterøy og Veierland. Takk også til Siv Abrahamsen Anholt i Vestfold Fylkeskommune for gode råd.
Litteratur: Tore Drange m.fl.: Gamle trehus, Universitetsforlaget 1996.
Noter
- Jeg har fått lov til å benytte meg av Vestfold Fylkeskommune, Historisk riss for Vestfold, 2005. Delen om Byggeskikk og stilhistorie s. 26 – 45 har vært til stor hjelp for meg.
- Thore Holm: Fredede bygninger på Nøtterøy, Njotarøy 1987 Ivar Hanssen-Bauer: Gammelt skrap, eller hus med sjel? Njotarøy 2000 Jan Brendalsmo: For Gud eller egen vinning?, Njotarøy 2004.
- John M. Hovland: «Et av de fedeste Lensmandsombud i Landet», Njotarøy 1996. Knut Mello: Da «fiffen» slo til på Fagertun, Njotarøy 2004
- Øystein Sårheim: Gimle, Njotarøy 1988, Linde, Njotarøy 1993/94, Ekeberg, Njotarøy 1994/95
- Vestfold Fylkeskommune. Brev av 7.6.04 angående «Reguleringsplan nr. 309 Torød øst.
- Helge Paulsen: Landhandleriene i Årøysund, Njotarøy 1990 har et foto av Tollstasjonen tatt i 1908 eller tidligere. Huset står på festet tomt under gnr. 55, Sandløkken.
- Olaf Hoff omtaler ni slike hus på Nøtterøy i Vestfold minne 1966. Helge Paulsen i «Nøtterøy — 1800-årene» nevner ett til.
- Et av steinhusene på Tjøme, Steinane, gnr. 43, bnr. 31, ble fredet i 1923. Anders Bugge i Lorens Berg «Tjøme, en bygdebok», 1920
Legg inn en kommentar