«Langt vil jeg fare, alt vil jeg se…»

Av Alf Corneliussen (Njotarøy 2008)

Messegutt på hvalfangst med ”Terje I” sesongen 1948/49 

For 60 år siden dro Alf Corneliussen på hvalfangst. Den gangen var hvalfangst eventyret den store opplevelse for enhver unggutt. For mange ga hvalfangsten grunnlaget for senere velstand. 1968 var det første året Kosmos ikke sendte en ny ekspedisjon til Antarktis. En æra var slutt. Her forteller Alf Corneliussen om sine opplevelser som førstereisgutt om bord på hvalbåten ”Terje I”:

En septemberdag i 1948 satt jeg på dekket og skrelte poteter på hvalbåten ”Terje I”, tilhørende Balaena-ekspedisjonen, der jeg var påmønstret som messegutt. Etter å ha hentet båten hjem fra verksted i Arendal natten før lå vi ved kai i Tønsberg. Nå skulle resten av provianten om bord, og vi skulle dra utpå dagen. Mor og tante var nede og ønsket god tur. Jeg så mors bekymrede uttrykk da hun ble med forut og så min tremannslugar helt i baugen, under kanonen.

”Tate & Lyle”

Matrosene forut var langt fra edrue etter arendalsturen. ”Arthur Bukta”, som han kaltes, skulle holde sin hånd over meg, påsto han. Han var nesten som en legende i hvalfangerkretser – med alle sine utrolige historier. Han hadde også sin gamle mor om bord. Da hun forlot lugaren opp leideren, kikket Arthur opp under skjørtet hennes og ropte: ”Nei men mor, det står Tate og Lyle i bukserumpa di!” Det var nok for spøk, men kanskje hadde gamle fru Bukta en og annen gang sydd om gamle sukkersekker til underbukser.

Sjø- og fyllesjuke

Vi dro fra Tønsberg og inn Oslofjorden mot Steilene for å få bunkersolje. Da vi dro sørover derfra, hadde vi ikke mye fribord igjen. Det som siden skulle bli et vell av historier og opplevelser, begynte allerede utenfor Horten.

Det var blitt natt, og en av matrosene fikk antakelig dilla og ville ikke være med lenger. Han kastet skipssekken over bord, og var selv på vei over rekka da man fikk grepet ham. Skipssekken så vi ikke mer til, men mannskapet var fremdeles intakt.

Sørvesten kom, og båten slo i bølgene. Det ble ikke mye søvn den natten. Sjøsyken meldte seg straks jeg tørnet ut. Jeg ble stående og spy utenfor byssedøra helt til styrmannen grep tak i meg: ”Kom deg inn, gutt, hvis du ikke vil bli skylt på sjøen!” Jeg kom meg gjennom dagen og fikk også gjort litt nytte for meg, til tross for litt spying. Særlig ille var det da jeg serverte middagen forut – med feit saltkjøtt og erter. Jeg synes jeg kjenner lukta ennå.

Nå sto det ikke så rart til med resten av mannskapet heller. De viste seg å være en skikkelig sjørøvergjeng, 18 mann tror jeg vi var. Noen var sjøsjuke, de fleste var fyllesjuke, eller en blanding av begge deler.

Men det gikk seg til etter hvert. 36 timer skulle det etter sigende ta før vi var inne i den engelske kanalen. Det stemte. Mitt første møte med utlandet var et fyrskip som vi passerte. Noe slikt hadde jeg aldri hørt om før.

”Ledet” til Liverpool

Vårt første oppdrag var å gå innom Liverpool med noen guloster som skulle leveres til ekspedisjonens transportskip ”Thule”. Men å finne Liverpool var visst ikke så lett for våre navigatører. Rundt hele kysten av England lå det plenty av det som kaltes vrakbøyer. De markerte båter som var gått ned under krigen, og som var farlige for skipsfarten. Jeg vet ikke om dette eller manglende navigasjonsevner var årsaken – men vi fant i hvert fall ikke innseilingen til Liverpool.

Da det begynte å mørkne, kom en stor lastebåt i motsatt retning. 2. styrmannen var gift med ei engelsk dame og derfor best i engelsk. Han grep en ropert: ”Kan dere si oss veien til Liverpool?” skrek han. ”Follow us!” lød det fra brovingen på den svære båten. Vi tørna rundt og fulgte etter til Liverpool …

Møte med havnekneipen

Der fikk vi en kveld, og jeg fikk mitt første møte med ”kneipen ved havna”. Noen jenter som var vant med norske sjøfolk, spurte om vi ville bli med ”på loftet”. Fyrbøteren ble ivrig, husker jeg. Den iveren viste han også senere …

Etter å ha levert våre oster la vi trøstig i vei sørover. Det roet seg etter hvert om bord. Sjøsjuke og fyllesjuke forsvant. Det viste seg at vi var en trivelig gjeng. Vi passerte Biscayabukta i brukelig vær og stevnet mot St. Vincent på Afrika-kysten for å få ny forsyning av vann og frisk mat.

Skytteren hadde med kona, kalt ”Gusta”, og datteren med barn. De skulle være igjen i Cape Town mens vi var i isen og fanget hval. Gusta var en skøyer og godt likt av mannskapet. Når hun var lei av mannen sin, kom hun forut til oss med et svært brennevinsglass. Det gikk på omgang mens praten gikk.

St. Vincent

Nå gikk navigasjonen bra, og en dag lå vi på reia i St. Vincent, en liten drittplass uten kai. Straks ble vi overrent av svarte unger og mannfolk. Det var et stort øyeblikk for meg, som aldri hadde sett en neger. Dette var før fjernsynet kom. Nå for tiden trenger vi jo ikke reise til ”foreign port”, som det sto i passet mitt, for å se hvordan folk er og lever andre steder.

Det hadde vært mye prat om ”flatkusedansen” i St. Vincent. Jeg hadde fått utførlig forklart hvordan den foregikk. Eneste forlystelse å se på, ifølge mannskapet. Det skulle visstnok være to nakne kvinnfolk som løp mot hverandre til de klasket sammen.

Vi fikk aldri se det, dessverre. Skytteren nektet landgang. Arthur Bukta prøvde seg så smått og spurte Gusta om hun ville være med i land og se på denne dansen. Gusta var gem, men skytteren var sta. Dermed ble det med det.

Nå kom Arthur brummende – ”To blankisser (ulltepper) mess”. ”Vi skal kingse med puro.” (96 prosent sprit). Jeg ville nødig av med mine blankisser. ”Skal vi fryse i hjel på feltet, da?” spurte jeg. ”Nei, de er nødt til å gi oss nye når vi kommer til Cape Town,” sa Arthur. Så var det avgjort. Hvordan matrosene fikk det til, vet jeg ikke, men da vi dro ut fra St. Vincent sto ei svær kagge med puro på bordet.

Like utenfor St. Vincent passerte vi en hvalbåt som sto langt oppe på land. Det var noen år siden den var strandet der. Rormannen hadde vel kingsa noen blankisser, han også. Vi kom i hvert fall vel ut på vei sørover. Noen drammer for mye ble det vel for enkelte, men jeg kan ikke minnes noen spesielle episoder.

Over ekvator

Nå hadde vi fine dager fremover. Varmere og varmere ble det, gjennom stillebeltet og over ekvator. Tauverk og vaiere ble spleiset. Varmen ble plagsom, og vi fikk limejuice. Jeg husker at jeg skulle drikke mye, noe som skulle tynne blodet.

Jeg ble godvenn med telegrafisten, også han var matros. Jeg var ofte oppe i hula hans og lærte om radio og peileapparat. Når han sto til rors og jeg hadde noe fritid, var jeg oppe på brua og styrte. Det var ikke lett til å begynne med. Jeg var vant med motorsnekke. Når du der legger rorkulten om styrbord, så dreier båten babord. Jeg hadde aldri styrt med ratt før. Når jeg nå dro rattet styrbord, så dreide jo båten styrbord, og ikke babord, som snekka. Det ble mye vridning med rattet. Skytteren kom opp på brua og lurte på hva jeg drev med. ”Snu deg og se på kjølvannet,” sa han. Jeg må innrømme at jeg ble flau da jeg så slalåmløypa bak oss. Men jeg lærte jo også av dette.

Vi begynte å rake opp for bunkersolje, så tre dager før ankomst til Cape Town var vi innom en liten hvalstasjon som het Walvis Bay og bunkret. Vi hadde nå vært uten i ca. 25 dager. Snart var det å speide etter det berømte Table Mountain, fjellet som Cape Town ligger under. Det var et vakkert skue da det dukket opp.

Bråstopp i Cape Town

Nå skulle vi til kai, og det ble en voldsom opplevelse. Vi kom i ganske god fart. Gusta og jeg sto i byssa. ”Båten burde snart sakke på,” sa jeg. Det gjorde den ikke. Jeg hørte det ringte i maskintelegrafen, men det hjalp ikke det minste. ”Nei, Gusta,” sa jeg, ”la oss komme ut på dekk og sette oss, så vi ikke slår oss i hjel når vi treffer kaia.”

Akkurat, ja. Vi durte inn i kaia. De svarte havnearbeiderne for til alle kanter. Men hvalbåtens konstruksjon gjorde at vi sklei med baugen opp over kaikanten og sto nesten på ende. Så sklei vi ned igjen. Da gikk det for full fart akterover til vi stanga borti noen Norhval-båter. Så var det full fart forover igjen, men da peila vi oss inn på en vinkel i kaia, noe som gjorde at vi ble stående. Chiefen fikk til slutt stanset maskinen. Feil ved reverseringen, ble det opplyst. Vi får håpe at det ikke var feil ved maskinisten.

Men båten var like hel. Riktig nok måtte vi betale en masse kroner for ledninger og annet, samt kaia, som måtte repareres, men pytt sann. Det er ikke hver dag man kommer til Cape Town, så hvorfor ikke gjøre det med brask og bram.

Landlov i Cape Town

Der ble vi liggende i noen dager. Etter så mange døgn om bord gynget det godt da vi kom i land. Men det var nesten verre neste gang, da vi anløp Cape Town etter vel fire måneder i isen.

Nå skulle Cape Town oppleves. Skytteren skrev ut forskudd på lønn. Min beskytter Arthur tok meg med sammen med gutta. Vi skulle på Delmonico, sjølve hvalfangerrestauranten, med tak som blå himmel med stjerner på. Der fikk jeg kaffedoktor for første gang. Her lå jo hvalbåter fra de fleste ekspedisjoner og kokerier, og de fleste kjente hverandre fra tidligere besøk. Det ble en belivet kveld …

Ei svær matrone av ei serveringsdame for rundt. ”Hu der kaller vi for Blåhvalen,” sa Arthur, ”Rop Blåhvalen, vi må ha mer å drekke på.”

Og jeg, mitt dumme naut, rakte opp handa og ropte: ”Hei, Blåhvalen!” To sekunder deretter var a der, og jeg fikk en rett på trynet. Guttane lo.

Da vi drosja hjem til kaia om natta, slo 2. styrmann Rasmus seg helt vrang. Han greip ei flaske han hadde med og ville slå drosjesjåføren, en svart en, i hue i stedet for å betale. Han ble heldigvis stoppet.

Fyrbøteren, som var ekstra glad i jenter, hadde truffet ei svart jente som bodde langt oppunder Table Mountain. Henne skulle han treffe neste dag og ville ha meg med seg. Vi tok drosje og snodde oss oppover mot toppen av fjellet. Han hadde en adresse, men den var så dårlig at den bare forvirret. Da fikk han meg til å banke på annenhver dør. Men nei. Et sted sa de at det var fest på et lokale inne i bushen og tenkte at hun var der.

Det begynte å bli mørkt. Jeg likte meg dårlig, men fyrbøteren var så sjuk på kvinnfolk at vi fortsatte til lokalet. En svart politimann som sto der spurte hva vi skulle, noe fyrbøteren fortalte. ”Kom dere avgårde raskest mulig,” sa han, ”her er det for farlig for dere.” Heldigvis fikk vi snudd tilbake. Fyrbøteren hoppet av i byen. Jeg hadde fått nok og syntes det var godt å komme om bord.

Mot Antarktis

Neste dag var avgang satt til klokken 16. Fyrbøteren dukket ikke opp, han hadde ikke vært om bord om natten. Klokken ble 16, ingen fyrbøter. Skytteren drøyde. Han hadde ordnet innlosjering av kona med datter på hotell. Så, klokken 17, dukket fyrbøteren opp – sliten, men glad for at vi fortsatt lå der.

Da satte vi nesa sydover – trodde jeg. Men etter å ha gått i seks timer, så vi land forut. Rormannen hadde kjørt sakte, men sikkert i ring. Vi skiftet ham ut med en bedre og mer edru mann. Nå gikk kursen sørover mot Antarktis.

Utenfor Enderby Land skulle vi starte fangsten, men først måtte vi passere 40-gradene – ”The Roaring Fourties”, noe vi fikk føle. Vi hadde jo hatt noe dårlig vær underveis, så jeg hadde lært å komme meg over dekket med mat til mannskapet forut. Selv om strekningen fra byssa til kappen, nedgangen til mannskapsmessa, ikke var mer enn ti meter, måtte jeg ofte ha på full oljehyre. Det var våte duker på bordet, og slingrebrett. Det ca. fem centimeter høye slingrebrettet var inndelt i flere felter til pletter, fat og annet som sto på bordet. Maten måtte jeg ha i pøser med lokk på når jeg for over dekket. Man måtte fly fra byssa når båten var på vei oppover mot bølgetoppen. Så var det om å gjøre å nå frem til kappen, for der å holde seg fast mens vi passerte bølgetoppen og til vi nådde bølgedalen. Så var det ned leideren på vei opp mot neste bølgetopp. Var en uheldig å komme nedover leideren mens båten for nedover, var en sikker på å bli hengende i løse lufta.

Voldsomt uvær

Uværet kom brått om natten, noe jeg kjente godt der jeg lå forut. Det var å spenne beina fast i skottet og holde seg fast. Da jeg stakk hodet opp av kappen, møtte meg et underlig syn. Himmel og hav gikk i ett i en vanvittig vind og med noen bølger jeg ikke trodde fantes.

Det var trukket tauverk fra kappen til byssa, så jeg kom over på et vis. Stuerten hadde fått fyr på byssa, og noe kaffe fikk vi kokt. Ikke noe egg i dag, bare tørt brød og pålegg. Vi gikk med ganske sakte fart, med været om styrbord baug. Jeg prøvde å dekke på forut to ganger, men brød, syltetøy, kaffe og alt annet havnet i en krok like etterpå. Hele mannskapet måtte spise i offisersmessa midtskips, ved siden av byssa.

Oppe på brua fikk jeg virkelig se været. ”Terje I” var en forholdsvis liten hvalbåt, sammenlignet med dem som kom senere. Vi hadde åpen bru, halvannen meter høy og uten beskyttelse mot vær og vind. Sjøen slo over brua og matrosene sto i vann til knes. ”Venn deg til å holde øynene åpne,” sa telegrafisten, ”ikke lukk dem når det kommer en sprut.” En venner seg til slikt. Bølgene var enorme, sikkert 20 meter, kanskje mer – jeg vet ikke. Når vi var nede i bølgedalene og så oppover, var jeg ikke høy i natten. Her telte vi ikke stort mot naturkreftene.

Det var å stole på sjømannskap og båt. Hvalbåter var utrolig godt konstruert. Så vidt jeg vet, er det bare en som har gått under på grunn av været. Vi måtte legge oss på været, bare så vidt vi holdt styringsfart. Slik fortsatte det i to døgn. Hele mannskapet måtte holde seg midtskips. Noen lå på ei rist over maskinrommet, ellers ble det lite søvn.

Etter hvert bedret været seg. En formiddag det så sånn noenlunde ut, åpnet vi døra fra byssa og ut. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig fikk vi ei bølge på tvers. Vannet for inn og fylte byssa. Stuerten og jeg hang i hver vår stropp. Heldigvis var også døra fra offisersmessa på babord side åpen. Sjøen for ut der, men tok med seg en del utstyr og fylte hele ovnen. Kjelen med feit fårikål forsvant. Vi fant mye av maten igjen på de utroligste steder i messa.

Men alt har en ende. Vi hadde overlevd, og strevet videre. Et par dager senere så vi en lysning på himmelen mot sør. Det var lyset fra isen i Antarktis, og vi var klare til hvalfangst utenfor Enderby Land.

Fangst-start

Koka og alle hvalbåtene var kommet helskinnet ned. Nå begynte et annet liv om bord. Nå skulle det tjenes penger, og det gjennom hardt arbeid. Vaktene hadde til nå gått 4 – 8, det vi si fire timer på og åtte timer fri. Nå ble det 4 – 4, fire timer arbeid, fire timer fri. Aberet var bare at ved ”fast fisk” måtte frivakta på dekk. Noen dager med mye hval kom det til å gå døgnet rundt.

Vi startet med fangst av spermhval, eller spermasetthval, som er en tannhval. På den tiden var det ikke noen fangstbegrensninger på den. Finnhval og blåhval, som er bardehvaler, var det derimot tidsbegrenset fangst på, de kunne tas først om et par uker.

I forhold til de strømlinjeformede finn- og blåhvalene er spermen klumpete og har et butt, stygt hode. Ikke uten grunn er hodet konstruert slik. Spermens livrett er blekksprut, som den avliver ved å stange den mot bunnen.

Ca. 200 liter olje er det i hvalhodet. Det blir en buffer som demper støtet. Det trenges nok når spermen farer med en fart av 170 meter i minuttet og knuser blekkspruten. Spermen har et enormt oksygenforråd og kan dykke ned til over 1000 meter. Når den så kommer opp til overflaten, blir den liggende stille en stund for å samle ny oksygen. Da er den lett å skyte. Ofte ligger de i flokker.

Før langhvalsesongen starter, er alltid spørsmålet – gå østover eller vestover? Vi dro oss sakte mot vest. Det var mye hval denne sesongen, en av de beste i historien. Den sitrende jaktfeberen var den samme her på hvalbåtene som den jeg senere opplevde på rypejakt. Først hørtes fra tønna: ”Blåst på styrbord baug!” Så klang det to ganger i maskintelegrafen fra brua. Båten begynte å riste og la seg godt over da vi svingte styrbord. Nå var det full fart og full guffe i maskinen.

Fast fisk

Jeg står utenfor byssedøra og kikker. Jo, der ser jeg en tynn, høy luftstråle, rett til værs. Finnhval, sier jeg til meg selv. Spermen har et kort, vifteformet blåst, mens blåhvalen har et høyere og kraftigere blåst enn finnhvalen, og toppen av blåstet er soppformet. Vi nærmer oss hvalen. Hvis Arthur sitter i tønna, hører vi det godt. ”Steady så. Litt babord!” kommer det fra tønna. Arthur brøler og fekter med armene. Fra tønna ser han hvalen godt under vannet.

Skytteren står nå svær og brei forut på ”lemmane” med et godt tak i kanonen. Arthur skriker; ”Styrbord, sakte – babord og steady så!” Så kommer det vi venter på fra tønna: ”Der kommer’n på styrbord baug!” Det fosser i vannet, skytteren krummer seg sammen, og der skyter en svær rygg opp til overflaten. Bang! Der farer harpunen ut og i siden på hvalen. ”Fast fisk,” kommer det fra tønna.

Nå børjar spetakelet. Forløperen som er festet i harpunen farer ut. Den er igjen spleiset til hvallinen, som er en hel lenk og kan bli over 1000 meter. Hvallinen ligger oppkveilet i linebingen under dekk. Den går opp til hvalspillet, en slags steamdrevet vinsj, og derfra opp til blokka godt oppe i masta. Denne blokka er festet til noen enorme fjærer som sitter forankret i bunnen av skroget. Chiefen kjører hvalspillet, og det går unna når hvalen farer av gårde med harpunen i seg.

Når den har dradd ut noen hundre favner, blir den etter hvert sliten, og chiefen setter bremser på hvalspillet. Blokka trekkes ned mot dekket, hvor mye avhenger av hvor sprek hvalen er. Men snart må den gi tapt for overmakten og vinsjes inn langs skutesiden. Hvalrumpa hives opp, det skjæres hull i spolen og gjøres klart for kjetting, slik at den kan taues langs skutesiden. Et spyd med steamslange pumper opp hvalen slik at den flyter. Så planter vi hvalbåtens flagg, festet til en stang, i hvalen, slipper den og melder fra til bøye – båten som kommer og tauer den til koka.

Vi fosser videre mot neste blåst.

Vi er kommet langt vest, bortunder South Orkney, syd av Syd Georgia og nærmeste fastland er nå Argentina. Nå drar ekspedisjonen østover igjen. Vi skal jo innom Cape Town igjen når fangsten er avsluttet.

Fangst i råka

Skytteren var en godværsskytter. Ble været for ruskete, dro vi ofte inn i råker i isen hvor sjøen var roligere. Der inne i isen tok vi de blåhvalene vi fikk. Åpent vann og råker ble det her ytterst ved iskanten, og det skulle god erfaring til for å komme på skuddhold. Når blåhvalen dukket, måtte den jo etter hvert opp igjen for å puste. Da var det om å gjøre å ligge i rette råka.

Det var et enormt skue når en slik dukket opp på skuddhold. Ryggen var så brei at det var umulig å bomme. Hvalspillet fikk kjørt seg når en slik koloss på opp mot 30 meter skulle vinsjes inn. Da vi fikk to stykker på en dag, var det en stolt skytter som gikk til koka med en på hver side av hvalbåten. Vi tok ikke sjansen på bøyebåten med slik fangst.

Innpå fire måneder var det blitt siden vi forlot Cape Town. Vårt lille samfunn på 18 mann fungerte fint, men en merket at hjemlengselen begynte å melde seg. Den siste hvalen vi tok var nummer 286, noe som var fin fangst. Så bunkret vi for siste gang fra koka og fikk vår bunkersdram. Det fikk vi hver gang vi måtte langs koka og fylle opp drivstofftankene. Det ble et par drammer på hver.

Hjemover

Så forserte vi 40-gradene på nytt, og kom oss godt til Cape Town. Det ble ingen kollisjon med kaia denne gangen. Hvalbåten skulle overhales i Cape Town, så hjemreisen gikk med en annen hvalbåt. Det var en ombygd korvett fra krigens dager, og mye større enn vår, så vi følte oss nesten som om bord i et cruisefartøy.

Det var rart å sette føttene på landjorden i Cape Town etter så lang tid på sjøen. Riktignok fikk vi bare fire timer i land, men nok til at de fleste fikk handlet noe til familien. Pubrunden ble ganske hektisk før vi ranglet om bord i korvetten.

Det ble rene lystturen hjemover, fint vær og lite å gjøre. Ved ekvator fikk vi fin farge på kroppen. ”The white cliffs of Dover” ønsket oss velkommen til den engelske kanalen. Snart så vi Færder fyr – et herlig syn for et lykkelig mannskap idet vi seilte inn Huikjæla til Husøflaket. Så rart og trangt det virket inne mellom disse kjente holmer og skjær etter kun å ha sett åpent hav i seks–syv måneder!

Hjemkomst

Mor møtte opp på Husøflaket med lånt motorsnekke og rormann. Guttungen var forhåpentligvis blitt noe mer voksen.

På denne min første – og siste – tur til sjøs, innom fremmede havner og til Antarktis, fikk jeg føle og oppleve de ord som står på billedkunstneren Carl E. Paulsens fine skulptur Førstereisegutten, der han står med skipssekken nede ved Kanalbroen og skuer mot havet:

Langt vil jeg fare – alt vil jeg se før ferden tar slutt.
Alt som kan drømmes i verden, kan skje for en førstereisgutt.

* Tegningene til denne artikkelen er hentet fra Speiderens julenummer 1960 som har disse tegnere: Thor Wiberg, Birger Imslund, Thv. L. Ravn og Atelier Fossum.

** Fotografiene er hentet fra Tore Østevik: Snipp snapp snute, Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Vestfold fylkesmuseum og James Meiklejohn.