“Livet skal ha talende gjerninger til ord”

Av Johannes Smith (Njotarøy 2011)

Olaf Knudsen – en “foregangsmand i havedyrkning”

Johannes Smith var overlærer ved Møllergata skole og engasjerte seg sterkt i skolehagesaken, som han skrev flere artikler om i Norsk Havetidende fra 1892 og senere. Denne sto i nr. 9, 1909 og er utlånt av Bjørn Backman. Smiths språkform er bevart, men ortografien er forsiktig modernisert. Mellomtitlene er satt til av redaksjonen.

En dag leste jeg i en avisnotis bl. a. følgende: “Få, om overhodet noen folkeskolelærer i vårt land er så ivrig og omhyggelig havedyrker som Olaf Knudsen på Nøterø, en mils vei fra Tønsberg”. Disse linjer gav mig stor lyst til at gjøre nærmere bekjentskap med denne mann, og jeg tenkte, at så snart ferien kommer, skal jeg reise ut til ham og ta ham på fersk gjerning.

Den “ivrige havedyrker”

I stekende solskinn drog jeg da tidlig en eftermiddag utover Nøterø for at finne mannen, og det var en lett sak; for alle, som jeg spurte om veien, kjente ham riktig godt, kunne jeg forstå, og en gammel mann fortalte uten videre, at Knudsen var nummer 1 i havebruk på de kanter. Den første halvdel av veien over Nøterø fører gjennem et i sannhet smilende landskap, og fra de mange små hjem lyser der tilfredshet og fruktbarhet. Haver ved alle huser, så vidt jeg kunde se. Da jeg nærmet mig målet for min vandring, avløstes slettene av lave, lange fjellknauser, og til slutt kom jeg gjennem en allé opp i den ås, hvor den søkte, “ivrige og omhyggelige havedyrker” og lærer Knudsen hadde sitt hjem og sin gård: Svendsrød. Jeg støtte like på eieren med en gang. Han kjørte gjødsel, men neppe hadde jeg bedt om unnskyldning for at jeg som vilt fremmed så freidig kom og forstyrret ham, før han straks satte hesten på stallen, og han var senere sammen med mig til sent på aftenen.

Svendsrød som skolehave

Jeg blev først vist inn i stuen, der var som en liten “løvsal”, dannet av en mengde store bladplanter, og det slo mig ved synet av alle de forskjellige billeder av Henrik Wergeland, som prydet veggene, at denne dikter særlig var Knudsen kjær og nok blev betraktet som et forbillede. Så fortalte Knudsen, at han nu var 73 år gammel og hadde i all sin tid, siden han var blitt voksen, vært lærer ved Thorud skole på Nøterø. Rundt skolehuset hadde han hatt “den lykke” – som han uttrykte sig – å ha noen mål jord, som han straks tok fatt på og omgjorde for størsteparten til en innholdsrik have.

“Og hele tiden har jeg også benyttet den som skolehave i den forstand, at jeg ofte har tatt mine større elever med ut i den, fortalt om havevekstene, lært dem å så, plante og luke etc., og hvert år har jeg utdelt frø og planter til barna, for at de ved sitt hjem kunde praktisere, hva de hadde lært på skolen, og mange, mange av dem har gitt både sine foreldre og mig megen glede på den måte”, sa Knudsen.

“Brendende plantekjærlighet”

Der er hundreder av vidnesbyrd om, hvorledes K. ved denne sin skolehaveundervisning og ved å meddele sine elever noe av sin brendende plantekjærlighet, har satt sitt preg på tallrike hjem rundt omkring i bygden. Elevantallet ved hans skole, har gjennemsnittlig vært ca. 100, og når han da har virket i henimot 54 år, så forstår enhver hvilken rekkevidde en sådan lærers gjerning får.

Knudsen var formodentlig den første lærer her i landet, som fikk i stand skolehave – i alle tilfeller har han lengst hatt en skolehave og prøvet, hvilken verdi den har som undervisningsmiddel og demonstrasjonsfelt. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til at spørre en sådan erfaren lærer om hans mening angående skolehavers nytte. “Jeg forstår ikke, hvorledes naturhistorieundervisningen i landsfolkeskolen kan bli fyldestgjørende uten skolehave – og sådan som de fleste barna henger ved den!” svarede han.

Og da jeg bad ham uttale sin mening om betydningen av undervisningen i naturkunnskap, fikk jeg følgende beskjed: “Intet fag utvikler åndsevnene bedre hos barna end naturkunnskap – det er min overbevisning.”

Men Knudsen har ikke alene som lærer med veldreven skolehave påvirket kretsens barn og foreldre til å utnytte og glede sig over havevekstene. Han har tillike ved anlegg av en storartet have på sin gård, sin forsøksdyrkning, sine drivbenker, sin frøavl, planteskole og grundige kunnskaper om havekultur, som han alltid velvillig og i rikt monn har latt flyte utover til alle søkende og interesserte, vært en havekulturens foregangsmann i videre kretser, idet han har forsynt mange med det nødvendige til at drive en betydningsfull binæring.

Fra grisegård til prydhave

Havebruket i Thorud skolehave blev Knudsen for lite. Han måtte ha mere jord i drift, større albuerum for sin plantedyrkning. For 38 år siden kjøpte han derfor den skolen nærliggende Svendsrød gård, hvor han senere har boet.

“Da jeg kom hit, var jorden meget skral; men på noen år fikk jeg den til at bære udmerket. Hvor prydhaven ligger, så det ut som i en grisegård den gang jeg overtok eiendommen. Jeg har selv plantet hvert tre, hver busk i åsen, beretter K. Den først avdeling av haven, som ligger like inn til husveggen, er blomsterhave. Den var samtidig en liten botanisk have ved de mange, mere sjeldne blad- og blomsterplanter. Og sådan trivsel!

Her fantes en veldig pyramideplante, Cupressus Lawsoniana, visstnok et av de største eksemplarer i landet, ca. 15 meter høy, og et kristtorn-”tre”, hvis make man skal søke lenge efter. En pregtig Chamaecyparis hadde sin egen historie. Den hadde først vært potteplante, men skrantet, så at den burde utkastes; i stedet ble det besluttet, at den skulle utplantes, og se, den ble helbredet, begynte å vise sin ynde, og står nu ca. 4 m. høy i haven. Lenge måtte jeg beundre et storslagent bladbed med Funkia grandiflora! Forøvrig var hans 20 sorter georginer, rekker av skinnende store tigerliljer og av de små buskaktige, eiendommelige sommercypresser (Kochia trichophylla) samt et lysthus, at legge merke til. Langs den ene husvegg klatrer vinranker villig op mot taket, og den halve langvegg var tett dekket av en eneste Kjæmpe Aristolochia, mens Epheu dekket delvis stenmuren rundt havens sydside. Av prydbusker, som Knudsen særlig syntes å sette pris på, var den broketbladede Philadelphus coronarius og Spiraea ariaefolia.

Velpasset planteskole

Hvorledes Knudsen fik tid til at holde god skikk og orden i denne prydhave, når han samtidig hadde så store andre sortimenter å ta vare på, er mig en gåte; men hemmeligheten lå vel i hans uoppslitelige energi og serdeles høyt utviklede interesse for det skjønne og botanikken. Jo, det er sant – han har hatt udmerket medhjelp i en forståelsesfuld, dyktig husholderske, der – så å si – har vært hans fullmektig i havedepartementet og der gått opp i sitt arbeide omkapp med mesteren selv. Hun kjente plantene i haven, som om det skulle være hennes børn, og kunne endog de latinske navne på alle sammen. Hennes ord var: “En plante uten navn, har ingen verdi, synes jeg.”

Knudsens drift av en mindre, men velpasset planteskole, grunnlagt for størstedelen på egne, ganske omfattende og omhyggelige forsøk med de forskjellige sorter, har vært bekjent langt utenfor Nøterø og naturligvis hjulpet meget til havedyrkningens fremme. I over 30 år har K. solgt frukttrær, frukt- og prydbusker, foruten en mangfoldighet av urteaktige kjøkkenhaveplanter og blomstervekster fra drivbenk. Han har på de kanter vært som et lite forsyn i den veien.

“Udmerket frugt”

“Jeg har forsøkt det meste av det nye på havebrukets områder, som jeg hadde grunn til å tro var forsøk verd og valgt det efter min mening beste til videre kultur”, sa Knudsen. Nu hadde han over 100 bæredyktige frukttrær i minst 40 forskjellige sorter. Hans omtale av endel gjengir jeg her:”Signe Tillisch er en av de beste eplesorter, jeg har. Fin, god vinterfrukt. Særdeles lett selgelig, da den ligner Gravensten. Säfstaholm og Klareple (høstfrukt) er visstnok mest efterspurt her. Stenkyrkeeple er svært fruktbart og årsikkert samt selger sig godt. Denne sort tror jeg ikke noensinne har vært angrepet av sopp. En lokalsort er St. Olafseple, fortrinlig vinterfrukt, fremkommet på en nabogård. En annen Nøterø-sort er Ringshaugeple med prektig høstfrukt. Jeg har et gammelt cellinitræ (vineple), der nesten hvert år bærer megen og udmerket frukt.”

På min forespørsel om hva K. hadde erfart angående Åkerø, svarte han, at han ville  betegne denne sort som lunefull og mindre fruktbar; den likte sig ikke hos ham på sandmuld. Den er visst en utpreget lerjordsplante. “Den fornemste pæresort, jeg kjenner, er Grev Moltke. Den er mest dyrket i disse distrikter. Dernest holder jeg på Clapp’s Favorite, som gir mest av sig av mine pæretrer. Jeg har mang en gang fått 25 øre stykket, og i fjor fik jeg kr. 1,50 pr. femliter. Ohio Beauty holder jeg for den beste gule morell; men av plommer står Reine Claude d’Oullins som nr. 1 i min have. Kirke’s plomme synes jeg også godt om; men de blå plommer er ikke så salgbare som de gule.”

Stikkelystne bier

En mann, som har så stor frukthave som K., aktet og æret selvfølgelig biene. Han hadde nu ni kuber, som han selv hadde forarbeidet. Sine første bier fikk han fra den bekjente birøkter, presten Dzierzon i Schlesien. Disse bier var riktig snille; men da de krysset sig med norske bier, gav det et avkom, som var mere stikkelystne. “Det var biene, som drev mig til tobaksrøkning, da jeg i 30-årsalderen begynte å stelle med disse smådyr. Jeg holdt dem unna ved å trekke kraftig på snadden”, fortalte han. For biforingens skyld dyrket han den av biene særlig yndede plante Borago officinalis.

Med hensyn til bestøvningsforholdene hos pæretreet hadde K. gjort en interessant iakttagelse. Et pæretre, som han hadde fått fra botanisk have i Kristiania, bar nemlig i 20 år ikke noen frukt, selv om det blomstret rikt. K. ompodet en del grener på treet; men det år podene blomstret, begynte de gamle uompodede grener, og siden har han høstet en mengde frukt både på den gamle og nye del av treet.

Bedre frø enn i utlandet

“Frødyrkning av forskjellige havevekster har jeg drevet med i mange år, og jeg har solgt frø både til gartnere og andre. Vi kan godt selv avle ikke så lite av det havefrø, vi trenger her i landet, mener jeg. Av flere slags rotfrugter, kål, aster, salvie m. fl. høster jeg frø, som jeg holder som bedre enn de utenlandske. Det har forsøk vist. Mitt frø av egen avl er således meget mer spiredyktig, og plantene blir tildels større og kraftigere også.”

Ved siste havebruksutstilling i Tønsberg fikk Knudsen stor sølvmedalje for 20 sorter frø av blomster- og kjøkkenhavevekster. Apropos Salvie. Denne plante stod i høy kurs hos K., og han hadde gitt den forholdsvis stor plass i haven. Salvie kjøper de noe av i hvert hus her, sa han. Man tørker salvieblader om høsten og lager the av dem ved at koke vand, litt melk og salvieblader sammen, og det gir en både sund og smakelig drikk.

“I slekt med Wergeland”

I en årrekke har Knudsen vært formann i Nøterø landboforening og herunder selvfølgelig lagt meget an på havebrukets fremgang. På Nøterø finnes mange sjømannshjem, og det er derfor særlig kvinnene, som har æren av å ha praktisert som havebrukere. De ved jo best, i hvor høy grad haven kan være leverandør til husholdningen, og derfor innrettet sig efter dette. Så har de gått i skolen hos Knudsen!

Da jeg spurte ham om opprindelsen til hans store kjærlighet til havebruket, svarte han kort og godt: “Det lå i min natur. Jeg er jo i slekt med Henrik Wergeland og tilbragte tiden fra mitt 8. til 10. år hos ham på “Grotten”.

Knudsen har vært en såmand og plantemester – fremfor alt en oppdrager til plantekultur. Hans lyst har stått til å lære gamle, unge og barn å kjenne de gode, nyttige og vakre planter. Og ungdommelig, kjekk og våken som gamlingen ennu er, håper jeg, at han fremdeles i mange år må være å finne som den, der oppelsker alt godt og vakkert.

Ved “Havedyrkningens Venner”s 25-års jubileum i år ble lærer Knudsen hedret med selskapets medalje i sølv med diplom for sine fortjenester av havedyrkningen.

Note: Det var vel i tidens ånd at Knudsen unnlater å nevne at han er Wergelands sønn.