Måkeskrik og bølgesang — med utsikt til Huikjæla

Av Rena Andersen (Njotarøy 2007)

Nøtterøy Sjømannsforening og Breidablikk Sjømannshjem

Vakkert beliggende til sjøen på østsiden av Nøtterøy ligger en gammel, ærverdig bygning, som også er et kjent og kjært landemerke for de som ferdes i skjærgården. Breidablikk Sjømannshjem er en stiftelse som ledes av et styre bestående av tre representanter fra Nøtterøy Sjømannsforening og tre kommunalt valgte representanter. Man må gå tilbake til stiftelsen av Nøtterøy Sjømannsforening for å få med seg bakgrunnen for opprettelsen av Breidablikk Sjømannshjem.

I 1902 ble ”Nøterø Sømands- og Ungdomsforening” stiftet, og blant initiativtakerne var kapein og reder Gullik Jensen, som ble født på Vestre Bolæren i 1839. Han giftet seg med Frederikke Hansdatter fra Gåsøy, der de bodde en tid før de flyttet til fastlandet. I 1900 kjøpte han eiendommen Breidablikk på 16 mål og bygget her en herskapelig villa. Han nøt stor innflytelse og hadde mange verv bl.a. som medlem av herredsstyret og formannskapet, formann i fattigstyret,  mangeårig medlem av Nøtterø Sparebanks direksjon og en særdeles aktiv formann i Nøtterøy Sjømannsforening. Hans kongstanke og store ønske var å få etablert et ”hjem for utslitte sjømenn.»

Første søknad om støtte

I desember 1919 søkte Nøtterøy Sjømannsforening Sosialdepartementet om bevilgning av midler til opprettelse av et slikt gamlehjem. De håpet å få bidrag fra det såkalte ”kullfraktoverskuddet”. Samme måned svarte departementet:
”I skrivelse av 9. desember har den ærede forening søkt om støtte av bevilgningen til Fremme av Samfundsnyttig Boligbygging til aa føre opp et hjem for gamle, veltjente sjømenn. I anledning herav tillater man sig aa meddele, at der efter de regler som Stortinget har fastsatt for bevilgningen ikke antas aa være adgang til aa gi bidrag til opførelse av et saadant hjem.”
Det gikk noen år før noe skjedde, men i februar 1925 mottok Sjømannsforeningen et brev fra Sjøfartskontoret i Oslo:

”Kullfraktoverskuddet.
I desember 1920 sendte den ærede forening til Socialdepartementet gjennom Fylkesmannen et andragende om bidrag av kullfraktoverskuddet til bygging av et gamlehjem for sjøfolk. På grunn av en bestemmelse om at bidrag kun skulde gis til institusjoner i byer, kunne foreningens andragende den gang ikke komme i betraktning. Nu skal resten av kullfraktoverskuddet fordeles. Men denne gang er det adgang til å gi bidrag også til gamlehjem utenfor byene. Som følge herav og da jeg av Socialdepartementet er anmodet om å fremkomme med forslag om fordelingen, tillater jeg mig å forespørre om sjømannsforeningen denne gang er ansøker. I så fall tillater jeg mig å anmode om at andragende må bli innsendt hertil snarest mulig. Dette bør inneholde de fyldigst mulige opplysninger til hjelp ved andragendets bedømmelse. L. T. Hansen (sign.)»

Dette ble mottatt med stor glede i Sjømannsforeningen og formannen svarte selvfølgelig bekreftende.

Kullfraktoverskuddet

Hva dette var, ligger mye i navnet. Under første verdenskrig ble norske båter satt inn i kullfarten fra England til Frankrike. Rederne måtte betale en viss avgift av denne frakten til staten, og denne avgiften skulle etter krigen gå til sjømenn eller deres etterlatte eller til veldedighet for sjøfolk.

Sommeren 1925 skrev fylkesmannen i Vestfold til ordføreren i Nøtterøy: ”Socialdepartementet har den 21. ds. tilskrevet mig således:
”Under henvisning til rundskrivelse fra nærværende departement av 29. august 1924 angaaende fordeling mellom gamlehjem for sjømenn og (eller) sjømannshjem i andre byer enn Oslo, Bergen og Trondhjem av det beløp på 1.000.000 kroner av Kullfraktoverskuddet som Stortinget i 1924 stillet til raadighet i omhandlede øiemed, meddeles at departementet efter samraad med Sjøfartsdirektøren efter derom innkommet andragende av beløpet har tildelt:
Nøtterøy Sjømannsforening: Til oppførelse av et gamlehjem: kr. 70.000,-.”
Bidraget er tilstått på betingelse:

1. ”At hjemmet under like vilkaar staar aa pent for sjøfolk ikke alene fra vedkommende kommune, men ogsaa fra det omliggende distrikt d.v.s. den landsdel for hvilken vedkommende sted er dens naturlige bycentrum. Herr fylkesmannen bees paase at beløpene blir anvendt overensstemmende med hvad foran er anført.
2. At de øvrige til opførelsen (ominnredningen, forandringen) av hjemmet nødvendige pengemidler tilveiebringes eller behørig sikkerhet derfor stilles innen en frist som herr fylkesmannen herved bemyndiges til aa fastsette. Fristen maa ikke overskride 5 aar regnet fra og med 1. juli 1925.
3. At tegninger og bygningsbeskrivelser vedkommende oppførelsen godkjennes av en av herr fylkesmannen oppnevnt dertil kompetent myndighet. Mulige utgifter til honorar m.v. blir det offentlige uvedkommende.

Man imøteser meddelelse om vedkommende bidrags mottager godtar de foran nevnte betingelser.
Bidraget vil bli utbetalt naar der innløper meddelelse til departementet om at vedkommende har godtatt de stillede betingelser”.
Hvilket herved meddeles og til underretning og videre kunngjørelse for foreningen. Forslag til fristbestemmelse efter pkt. 1 imøtesees. Likeledes skal jeg utbe forslag på en kompetent myndighet som kan oppnevnes til å godkjenne tegninger og bygningsbeskrivelser.
Meddelelse om foreningen godtar forannevnte betingelser imøtesees.
Hermann Meinich (sign.)”.

Stor glede i sjømannsforeningen

Kaptein Didrik Iversen, den nye formannen i Nøtterøy Sjømannsforening, tok dette opp i styret som ga sin tilslutning, og han svarte selvfølgelig bekreftende også på dette brevet.
Dessverre var Gullik Jensen nå gått bort, han døde i 1924 og fikk ikke oppleve at hans kongstanke skulle gå i oppfyllelse.
Nøtterøy Sjømannsforening maktet ikke oppgaven alene, og den søkte derfor Nøtterøy kommune om tilskudd, og i møte 11. desember 1925 bevilget et enstemmig herredsstyre det samme beløp, kr. 70.000.

Hvor skulle hjemmet ligge?

Det ble nå opprettet en arbeidskomité bestående av kaptein Didrik Iversen, lærer A. M. Helle, los Nils Andersen fra Sjømannsforeningen og kjøpmann Ludvig Andersen, kaptein Ole Dahl og fru Jenny Berulfsen fra kommunen. Kaptein D. Iversen ble valgt til formann, kaptein Ole Dahl nestformann og lærer A. M. Helle sekretær.
Deres første oppgave var å finne et egnet sted, og tilbudene ble flere. Arbeidskomitéen besiktiget Breidablikk, hvor tomten var på 16 mål og hadde 650 fot strandlinje, dessuten mye skog. I tillegg kom tilbud om to tomter i Hella tilhørende henholdsvis Steinulv Svalastoga og frøken Helga Danielsen, en tomt i Kjøpmannskjær tilhørende Olaf Bjerke og en tomt i Årøsund tilhørende Andersen, Rønningen.
Arbeidskomitéen gikk enstemmig inn for Breidablikk da dette måtte være et perfekt sted for sjøens menn. Forhandlinger ble igangsatt og tilbud fra arvingene lød på kr. 59.000. Arbeidskomiteen tilbød kr. 45.000, men høynet budet til kr. 50.000 som arvingene aksepterte, og kjøpet ble inngått i januar 1927.
Approbasjonskomitéen, som var oppnevnt av fylkesmannen og besto av skipsreder Thorvald Berg, doktor Edv. Jespersen, kommuneingeniør Rød, byggmester M. Thorsen jr. og byggmester O. Bekkevar, godkjente også kjøpet.

Byggeprosessen

Arbeidskomitéens første avgjørelse ble om den skulle bygge etter koloniprinsippet eller pleiehjemsprinsippet. Koloniprinsippet innebar at det måtte bygges fløyer på hver side og en sentralbygning i midten. I fløyene ville det bli innredet små leiligheter med kjøkken og stue hvor pensjonærene kunne stelle seg selv. Ønsket de å kjøpe mat, kunne de gjøre det fra sentralbygningen. Når den tid kom at de ikke lenger klarte å stelle seg selv, ville de bli overført dit.
Men Breidablikk ble bygget ut etter pleiehjemsprinsippet. Hver pensjonær fikk sitt rom i første, annen eller tredje etasje. I første etasje var det også en oppholdsstue og spisestue. A. M. Helle hadde tenkt seg hvordan dette burde være og kom med et utkast som gikk på å forlenge bygningen med 5.5 m i lengden og 2.5 m i bredden. Dette ble lagt til grunn og arkitekt Nilsen, Drammen ble engasjert. Han var kjent for å ha bygget flere gamlehjem i by og bygd og var ansett som ekspert på området. Det innkom syv anbud på ombyggingen og byggmester Nundal, Nøtterøy, fikk tilslaget på kr. 57.700. Underleverandører kom i tillegg. Arbeidskomitéen gikk inn for, med fem mot en stemme, å legge beste sort hollandsk, glasert taksten. Etter hvert fant den ut at den måtte suppleres med noen damer med tanke ”på å fremkomme med forslag til det huslige utstyr til hjemmet”, og fru Sigrid Helle, fru Helga Dahl, fru Thora Andersen, fru Andrine Andersen og fru Emilie Iversen ble valgt.
Innvielsen fant sted 2. desember 1928, og denne dagen ble det servert torsk med smør og poteter, deretter kaffe med kaker, fløte og sukker.

Bestyrerinne og ansatte

Den første bestyrerinnen var Borghild Sanne, som var ansatt fra oktober 1928 og hennes lønn var kr. 1.200 pr. år. Hun ble værende til august 1941 og ble etterfulgt av søster Martha Stange som var ansatt til 1. november 1949. Dette året ble også en sykesøster tilsatt, Randvei Hopland.
Martha Stange utarbeidet en kontrakt for hjemmets pensjonærer som blant annet inneholdt den gjeldende pensjonspris og at pensjonæren for denne fikk kost, losji, oppvarming, vask og tilsyn med klær. Personlige klær og sengeklær måtte vedkommende selv holde og dessuten selv bekoste utgifter i forbindelse med sykdom. Ved innflyttingen måtte pensjonæren fremskaffe legeattest. Misbruk av berusende drikk var forbudt. Pensjonæren pliktet også å innbetale kr. 300 som ble betalt tilbake ved leieforholdets opphør. Beløpet ble forvaltet av styret som hadde rett til å ta dekning i det for eventuelle utgifter, f.eks. Ved pensjonærens død og begravelse. Denne garantien ble opphevet først i 1975.
Senere ble det ansatt et bestyrerpar, og det var også meningen å bygge en bestyrerbolig, men Sjømannsforeningen motsatte seg å ta opp et lån på eiendommen selv om kommunen ga garanti for et lån på kr. 150.000. Fra 1972 ble det igjen bestyrerinner.
Foruten disse har det hele tiden vært en kokke, to piker og en ekstrahjelp når det var behov. En trofast kokke hadde hjemmet fra 1956 i Borghild Karlsen, som ble værende i 21 år til hun gikk av for aldersgrensen.

Driften av sjømannshjemmet

Sjømannshjemmet kunne ta i mot 19 pensjonærer, og en femtedel av disse skulle være personer uten tilhørighet til sjømannsstanden. Pensjonsprisen var fra begynnelsen kr. 75 pr. måned. Ordensregler for hjemmet ble utarbeidet, likedan instruks for bestyrerinnen. Belegget ved hjemmet var fra første stund upåklagelig, men søkere som hadde en form for sykdom, fikk ikke plass da dette ikke var noe sykehjem.
Utover i 1930-årene behandlet Tilsynskomiteen (tidligere Arbeidskomiteen) vesentlig søknader om plass, det var alltid mange søkere, og venteliste ble opprettet. Forøvrig sørget den for vedlikehold, diverse innkjøp og reparasjoner.
Foruten hovedhuset var det også en sjøbod, ei brygge samt et hønsehus som skulle ettersees.
Søknad om utleie av rom til sommergjester ble avslått av hensyn til de eldre beboerne, selv om sjømannshjemmet godt kunne trengt noen ekstra kroner.
Pensjonsprisen ble stadig forhøyet. Fra Priskontoret for Buskerud/Vestfold og Telemark kom skrivelse om prisforhøyelse i juli 1949 med forhøyelse til henholdsvis kr. 150 og kr. 160 gjeldende fra 1. mai samme år, og i 1950 fra samme kontor skrivelse om pensjonspålegg til henholdsvis kr. 175 og kr. 185.
Men lønningene steg i takt. Bestyrerinnens lønn som i 1928 var kr. 1.200 pr. år var i 1950 kr. 300 pr. måned samt fritt opphold.
Det hendte, men meget sjelden, at pensjonærer måtte sies opp. En gang hadde en pensjonær skrevet ufordelaktig om hjemmet i Tønsbergs Blad og ville ikke dementere dette. En annen hadde forårsaket en del bråk. Begge disse måtte flytte. For øvrig synes det som om det gikk i en vennlig og god tone.
Etter hvert blir mer moderne hjelpemidler aktuelle. I 1949 ble fryse- og kjøleanlegg anskaffet, i 1950 installert oljefyr, i 1952 anskaffet oppvaskmaskin og deretter vaskemaskin. Disse anskaffelsene ble kostbare, og pensjonsprisen økte også igjen til henholdsvis kr. 205 og kr. 225 fra 1. mars 1953.
Samme år ble bygningene på Breidablikk taksert, og branntaksten var følgende: Hovedhus kr. 275.000, uthus kr. 12.000, hønsehus kr. 3.200 og sjøbod kr. 4.000, til sammen kr. 294.200.

Populær brygge

Bryggen var populær i nabolaget. Ledige bryggeplasser ble leid ut, og sommeren 1959 ble det besluttet at de som leide båtfeste, skulle betale seksti kroner pr. år forskuddsvis. Men båtplassen kunne inndras med øyeblikkelig virkning hvis en pensjonær trengte plassen.
Hønsehuset ble etter hvert så forfallent at det må rives. Hagen trengte også en oppgradering, og styret ba herredsgartneren om å pløye opp hagen, fjerne gamle trær, plante nye og legge plen, og en slik fornyelse skjedde i 1963.
Revisors anmerkning til regnskapet samme året var imidlertid at det burde settes opp en inventarliste og at større arbeider måtte settes ut på anbud. Likeledes foreslo han å legge om regnskapsførselen, da han fant nuværende form ”lite i pakt med tiden.”
”Breidablikk alderdomshjem for sjømenn” var det offisielle navn, men etter hvert ble hjemmet på folkemunne kalt Breidablikk Sjømannshjem. Det skjer en navneforandring, og sorenskriveren i Tønsberg stadfester ”Breidablikk Sjømannshjem” i brev av 9. november 1970.
Tidlig på 1990-tallet ble låven, som var svært forfallen, revet og bygget opp igjen.
Leilighetene, som var på ca. 60 kvm. ble svært små for ektepar. I 1993 ble sju av leilighetene bygget på med et lite soverom slik at de ble ca. 70 kvm, og i 1997 fikk ytterligere tre leiligheter et ekstra soverom. Samtidig ble det anlagt parkeringsplasser og flere garasjeplasser.
Styret behandlet utover i 1990-årene søknad om leilighet når slike ble ledig, sto for små reparasjoner, maling av hovedhus og leilighetene og behandlet årlig regnskap for både aldersboligene og sjømannshjemmet. Regulering av husleien skjedde årlig. Likedan var det små vaktmestertjenester som skulle utføres, som plenklipping og ikke minst snømåking vinterstid. Det er hele tiden et godt samarbeid med beboerne av leilighetene, da det jevnlig innkalles til orienteringsmøter. Dessuten har jo beboerne også sin representant i styret. Et meget godt samarbeid er det også med Leganger Hansens Legat.

Krigsårene

Protokollene forteller om jevnlige møter under hele krigen. Tidlig kom påbud fra myndighetene om blendingsgardiner, og styret godtok tilbud fra Magnus Larsen i Tønsberg, for levering av blendingsgardiner for kr. 627,27. Ny sentralovn for vedfyring ble også anskaffet dette første krigsåret. Tidligere var det fyrt med cinders og koks.
Hver vinter ble det hugget ved til fyring. Men vinteren 1942 som var spesielt kald, ble det hugget førtien og en halv favn ved i hjemmets skau og tre furutrær som ble solgt til barken ”Lindgard” for kr. 450. Denne lå i opplag utenfor Fjærholmen under hele krigen. Av disse pengene ble kr. 415 brukt til hugsten og de resterende kr. 35 ble gitt de pensjonærene som hadde arbeidet med kvisten.
Foruten hugst til vedfyring ble også en del trær hugget til materialer. I tillegg til ved fra egen skau ble det bestilt tretti favner fra kommunen dette året.
I 1948 lot for øvrig Helle. som var rektor på Bergan skole, elever fra skolen plante fire hundre grantrær og tre hundre og femti furutrær slik at Breidablikk igjen kunne få tilbake skogen.
Tidligere var det på et lite stykke syd på eiendommen satt poteter, men nå foreslo herredsgartner Schjesvold å pløye opp og sette poteter nord på eiendommen i tillegg til grønnsaker og bærbusker. Frukttrær var allerede plantet. Man kan jo tenke seg hvilken husholdning som skulle til med så mange pensjonærer. Det ble saftet, syltet og dyrket grønnsaker og poteter til eget bruk.
Regnskapene ble gjennomgått hvert år. I 1943 forelå regnskap som viste et overskudd på kr. 1.239,99 og husholdningsregnskapet viste et overskudd på kr. 1.212,06. “Dette må sies å være utmerket i betraktning av de vanskelige tider vi arbeider under.” bemerket revisor John Elmer som fikk et honorar på kr. 25.
På slutten av krigen står det å lese at naziordfører O. Frick ønske å gripe inn i ledelsen av Breidablikk Sjømannshjem. Han ville ikke utbetale årlig bidrag før herredsstyrets valgte komité hadde utredet kommunes rettigheter ved sjømannshjemmet. Komiteens medlemmer var ligningssjef Kr. Bjønness sosialsjef J. Foden og kjøpmann Amundsen.
Lærer Helle sendte et svarbrev med ti punkter hvor han meget klart viste til alle de skrivelser og vedtak som var fattet siden Nøtterøy kommune bevilget kr. 70.000 til bygging av Breidablikk Sjømannshjem. I punkt 10 sier han blant annet: ”Det har i alle årene siden 15. oktober 1928 vært bestemmende for styrets beslutninger å lede hjemmet på en sådan måte at pensjonærene var tilfredse og tilgodese bygdas folk så langt vi hadde adgang til. Saklig behandling har alltid vært det bærende prinsipp i styrets møter og saklig forståelse og tillid har i alltid møtt på alle hold så det ville være utrolig skade for hjemmet om den misforståelse av styrets arbeide for hjemmet skulle tiltrå.”
Allerede i mai 1945 ble de herredstyreoppnevnte styremedlemmene, som var fjernet av nazistyret, gjeninnsatt i sine verv. Det var Willy Thomassen, Jenny Berulfsen og Singdahl Hansen.
Etter krigen, ble det i protokollen limt inn følgende erklæring:

”Undertegnede, formannskapets ordfører i Nøtterø og undertegnede formann i Nøtterøy Sjømannsforening erklærer herved, at følgende personer utgjør det for Breidablikk Alderdomshjem for Sjømenn lovlig valgte styre:
Lærer A. M. Helle, hvalskytter Lars Jensen, kullhandler Otto Andreassen, skipsfører E. Velle, fru Clara Bjørnstad og hr. Johan Johansen.
Vi erklærer videre, at det nevnte styre er trådt i stedet for Arbeidskomiteen for Sjømannssaken for sjøfolk i Nøtterø, hvem eiendommen Breidablikk, g. nr. 28, b.nr. 49 av skyld 16 øre i Nøtterø herred, ved skjøte av 15/1.1927. tgl. 1/2 s.å. blev tilhjemlet, og således nu representerer skjøteinnehaveren for eiendommen.
Nøtterø, den 20. august 1947
Alf Christensen (formand i Nøtterøy Sjømannsforening) sign.
Peter Syse ordføreren i Nøtterøy (sign.)”

Fra denne dato er det et styre, og dette representerer skjøteinnehaveren for Breidablikk.

Gaver

Sjømannshjemmet har fra starten av mottatt pengegaver, spesielt fra rederier og større bedrifter i distriktet, Nøtterø Sparebank, fra arvinger av de som har vært pensjonærer og fra privatpersoner. Dessuten mottok Sjømannshjemmet midler fra testamenter. I 1932 opprettet kaptein Tellef Thomassen og frue et legat til fordel for Sjømannshjemmet pålydende tjue tusen kroner. Dette legatet ga årlig avkastning. I 1951 fikk sjømannshjemmet også en testamentarisk gave på ti tusen kroner fra Dora Ringe. Avkastningene av sistnevnte var merket til vedlikehold av brygga. Nøtterøy kommune ga foruten årlige bidrag også god støtte ved flere anledninger.
I Tønsbergs Blad av 14. november 1969 kunne man lese følgende: ”Vakker gave til Breidablikk – 10.000 kroner fra anonym giver.» Noe senere fikk hjemmet et stort, norsk flagg og deretter loggutstyr og en gammel oktant. ”Johan og Julie Fodens Legat” og ”Forvalter Emil M. Nord og hustru Petra F. Gokstads Legat” ble overført til Breidablikk Sjømannshjem. Disse legatene ble overført fra Nøtterøy Røde Kors hvor de var øremerket et pleie- og rekonvalesenthjem som var planlagt, men som ikke ble noe av.
Årlig støtte fra disse legatene var av vesentlig betydning for driften av hjemmet.
Allerede den første våren var det en tilstelning på Breidablikk til inntekt for kjøp av radio. Det var underholdning, sang og bevertning og inngangspenger var en krone. Men det holdt ikke til radio, men med tilskudd fra en pengegave fra A/S Tank Transport på fem hundre kroner var radioen sikret!
Så kom fjernsynets tid, og styret gjorde en henvendelse til kommunen om bidrag til dette og fikk to tusen kroner til stor glede for pensjonærene. Dette skjedde høsten 1961.
Tilbake til 1938, da en ung pike ved navn Else Berntsen muliggjorde et piano på sjømannshjemmet. Hun hadde selv lært å spille piano som syvåring, og nå søkte hun Nøtterøy Sjømannsforening om bidrag til et piano på Breidablikk. Fra lensmannen fikk hun tillatelse til å gå rundt med en innsamlingsliste, og på den måten fikk hun samlet kroner åtte hundre. Hun kjøpte et brukt piano som ble sjømannshjemmets eie. Dette ble skiftet ut en del år senere da sjømannshjemmet mottok en minnegave fra Anna og John Weiby, nemlig et nytt piano. Else Berntsen ble senere Else Berntsen Aas, og senest sist vinter underholdt hun og hennes mann med pianospill, sang og lysbilder på sjømannshjemmet.
Høsten 1987 skjedde det utrolige. Sjømannshjemmet mottok en testamentarisk gave fra Kamilla Louise og Adolf Mathias Sæther, Smidsrødveien 17, Teie. Da de ikke hadde noen arvinger, testamenterte de hele sitt dødsbo til Breidablikk Sjømannshjem, med unntak av kr. 25.000 som skulle avsettes til gravsted. Innbo gikk til sjømannshjemmet og Nøtterøy Sjømannsforenings lokaler på Breidablikk. Høyeste bud på eiendommen var kr. 1.100.000. Til sammen fikk sjømannshjemmet kr. 1.443.570. En storslått gave!
Men det stoppet ikke med dette. Sjømannshjemmet mottok nok en arv da Martha Alvilde Johansen testamenterte hele sin eiendom ”Anildrød» til Breidablikk Sjømannshjem. Denne eiendommen besto av bolighus, uthus og låve. Foruten dette var det også en mindre skogsparsell ved Tjærgrav. Dette var i august 1988. Eiendommen ble solgt for kr. 625.000, mens skogsparsellen fremdeles er i sjømannshjemmets eie.
I desember 1992 fikk sjømannshjemmet en hvalkanon som hadde vært brukt på hvalfangst i Antarktis om bord på en av hvalbåtene tilhørende en av Kosmos-ekspedisjonene. Denne ble anskaffet ved et ”spleiselag” bestående av Leganger Hansens Legat, Nøtterøy kommune og styret for Breidablikk Sømannshjem.
Samtidig mottok sjømannshjemmet et stokkanker i gave fra Kaldnes mek. verksted; dette kom fra hvalkokeriet ”Ronald”. Disse gjenstandene pryder nå hagen og er plassert på østsiden ut mot sjøen.

Helle — 29 år som formann

Lærer Helle hadde sittet i ledelsen siden begynnelsen i 1926. Det første året var han sekretær, deretter formann med unntak av krigsåret 1942. I februar 1951 meddelte han at han ønsket avløsning. Etter innstendig henstilling fra styret tok han gjenvalg, og protokollen viser at hans siste underskrift som formann var på styremøtet 4. mars 1957, etter til sammen drøye 31 år — hvorav 29 som formann!
Den siste saken han tar opp, er vanskeligheter internt i styret. Disse vanskelighetene oppsto med kommunens representanter angående eierforholdet og driften, selv om erklæringen fra 1948 klart sier at det er det til enhver tid sittende styre som representerer skjøteinnehaveren på Breidablikk.
I kommunestyremøtet 17. april 1958, sak 153/58: ”Breidablikk alderdomshjem for sjømenn” ble det gjort bl.a. følgende vedtak:
”1. Trygve Henriksen anmodes om å innkalle det nye styret for Breidablikk alderdomshjem for sjømenn til konstitusjon.
 2. Det nye styret anmodes om å la utarbeide statutter for hjemmet og få disse godkjent.”

Styrets sammensetning var: Trygve Henriksen, Henry Larsen og Harald Brede fra sjømannsforeningen og Finn Høstmark, Josefine Evensen, Birger Thorsen fra Nøtterøy kommune. Formann var Trygve Henriksen fra Nøtterøy Sjømannsforening.
Vedtekter ble utarbeidet og godkjent av formannskapet og Sjømannsforeningen og i oktober samme år var dette i orden og Breidablikk Alderdomshjem for sjømenn ble en stiftelse.
Disse vedtektene ble trykket opp i 1961 og var satt opp i ni punkter. Formålsparagrafen lød slik:
”Breidablikk alderdomshjem for sjømenn har til formål å ta i mot i pensjon gamle fra Nøtterøy og omliggende distrikt. Personer tilhørende sjømannsstanden har fortrinnsrett til 4/5 av plassene. 1/5 av plassene disponeres av Nøtterøy kommune.”
Slik praksis hadde det vært hele tiden.

Salg fra eiendommen

Arbeidskomitéen ble i 1929 omdøpt til Tilsynskomitéen, og allerede i 1930 behandlet denne en forespørsel om salg av tomt fra Breidablikkskogen. Prisen ble foreslått til to kroner pr. kvm., men Tilsynskomitéens svar var at myndighetene måtte gi tillatelse og at prisen i tilfelle ble tre kroner pr. kvm. Men det ble kun med denne henvendelsen.
Naboen i nord, Otto Larsen, fikk imidlertid i 1939 kjøpt en liten parsell — ”lengde 50 m og bredde nede ved stranden 6 m.” Dette ble enstemmig godkjent til en pris av tre kroner pr. kvm. Det ble senere i april 1946 gitt tillatelse til å avstå vei langs gjerde mot nord og oppsetting av brygge for kaptein Wilhelmsen, til samme pris pr. kvm., men båtfestet måtte ikke komme over på Breidablikks eiendom.
Flere år senere behandlet styret søknad fra nabo i syd om kjøp av en parsell av Breidablikks eiendom til å oppføre en hytte. Styret gjorde da enstemmig følgende viktige beslutning:
”Styret anmoder formannen om å rådføre seg med en jurist angående å få anført på skjøtet en bestemmelse om at fremtidige styrer for Breidablikk Alderdomshjem for sjømenn ikke har anledning til å selge grunn av Breidablikks eiendom.”
Fra styremøtet 5.mars 1956 refereres følgende: ”Formannen har hatt rådslagning med høyesterettsadvokat Odd Nerdrum, Tønsberg, om saken og har utarbeidet forslag til statutter for hjemmet som han vil utarbeide hvis styret beslutter det.
1. Advokaten vil undersøke om det lar seg gjøre å få styrets beslutning om forbud mot salg av grunn av Breidablikk Aldersdomshjem for sjømenns eiendom påført skjøten som heftelse.
2. Styrets beslutning om at Breidablikk Alderdomshjem for sjømenn blir en stiftelse underlagt fylkesmannen i Vestfold og Sosialdepartementet, og hjemmets statutter godkjennes av Sosialdepartementet.”
Men: ”Styret beslutter enstemmig at der ikke selges nogen av Breidablikks grunn og at det må anføres på skjøtet som hefte.
Pkt. 2: Utsettes inntil videre.”
Vedtak om å gjøre Breidablikk Alderdomshjem for sjømenn om til en stiftelse og underlagt fylkesmannen og Sosialdepartementet ble altså utsatt.
På møtet i august 1937 mottok styret en henvendelse fra Kommandanten for Oslofjord festning om tillatelse til å legge telefonsjøkabelen fra Bolæren i land ved Breidablikk på nordsiden av sjøbua. Styret gikk inn for dette. I dag står det en pumpestasjon på stedet som besørger vann til Østre Bolæren. Dette har i alle år vært Forsvarets ansvar, men i og med at Nøtterøy kommune/Vestfold fylkeskommune kjøpte Østre Bolæren i 2005, har disse nå ansvaret for denne pumpestasjonen.

Utbygging av eiendommen

Etter hvert skjedde en del ting på Breidablikk. Flere ønsket at eiendommen kunne bygges ut mer. Allerede i 1968 behandlet styret ”Prosjekt Sjømannspensjonistenes Boligbyggelag”. Styret vedtok enstemmig å avvise forslaget, da et slikt prosjekt ligger utenfor Breidablikk Sjømannshjems statutter. Men i oktober 1969 behandlet styret igjen ”Henstilling fra eldreomsorgen på Nøtterøy” om muligheter for utbygging. Dette var første steg.
Nøtterøy Sjømannsforening solgte sin eiendom på Oserød i 1973, og disse pengene gikk til Breidablikk Sjømannshjem. Betingelsen var at Sjømannsforeningen skulle få sitt eget rom og få holde alle sine styre- og medlemsmøter der. For midlene Sjømannshjemmet fikk, ønsket de å føre opp et tilbygg på fire rom i bygningens sydvestre hjørne. Tegninger og byggemelding ble sendt, men Nøtterøy Brannvesen oversendte saken til Statens Branninspeksjon. Den kunne ikke godkjenne det anmeldte tilbygg og kom i tillegg med et pålegg om at tredje etasje nektes brukt med øyeblikkelig virkning! Sjømannshjemmet hadde hele tiden fulgt de pålegg som var kommet. Det hadde automatisk brannvarslingsanlegg som utløste varsel både ved ild og røyk, kjemiske brannslukningsapparater, kledning som var brannvernende i trapper og korridorer. Matheisen var demontert, det var innbygd brannsikre etasjeskillere og panikk-beslag var påmontert dørene samt mye annet. Befaring ble foretatt, men på grunn av nye, strenge brannforskrifter ble det ikke gitt dispensasjon. I tilfelle måtte hele bygningen utstyres med våtsprinkelanlegg.
For å opprettholde antall pensjonærer, som var et bærende økonomisk grunnlag, søkte styret Nøtterøy kommune om tilskudd til sprinkelanlegg. Kommunestyret gjorde vedtak om å garantere for et lån på kr. 96.000 til sprinkelanlegg med pantsikkerhet i eiendommen. Vedtaket forutsatte at styret endret vedtektene slik at personer bosatt i Nøtterøy fortrinnsvis ble gitt plass i hjemmet. Vedtektene slik de var, tillot å ta imot pensjonærer kun fra omliggende distrikt.
Nytt sprinkelanlegg ble således montert og tredje etasje kunne igjen bli brukt, mens tilbygget ikke ble realisert av økonomiske grunner.
Tanken om større utnyttelse av eiendommen modnet etter hvert, og i oktober 1976 ble det besluttet at formann og viseformann skulle kontakte rådmann og bygningssjef for videre utbygging. Kommunen var positiv til prosjektet, og arkitekt Hovi ble engasjert. Han la fram forslag om å bygge nitten leiligheter nord og vest for hovedhuset. Dette ble selvfølgelig den store saken i årene framover. Kostnadsrammen for disse var ca. tre millioner kroner. Lånerammen var 2.8 millioner. Til byggekomité ble valgt fra styret Anne Marie Estensen, Eie Andersen og Morris Haraldsen. Anlegget sto ferdig i mai 1979 og sytten leiligheter ble fordelt, de resterende to ble brukt til hår- og fotpleie og bestyrerleilighet.
Innskudd for en leilighet var kr. 55.000.
Nå skulle det også velges en beboerrepresentant til styret.

Leganger Hansens legat

Men utbygging av Breidablikk med eldreboliger stoppet ikke med dette. Leganger Hansens Legat kom etter hvert inn i bildet, og i desember 1979 ble forslag til bortleie av grunn på Breidablikk styrebehandlet. I januar 1980 vedtok styret å leie bort sju mål sydvest på eiendommen til legatet. Der skulle de oppføre eldreboliger for sjømenn eller deres etterlatte.
Festetiden er 99 år regnet fra 1. juli 1980 med rett til fornyelse. I forbindelse med bortfeste måtte vedtektene forandres, denne gang gjaldt det paragraf 8, som ble forandret til: ”Styret representerer hjemmelsinnehaveren for Breidablikk, g.nr. 28 b.nr. 49 av skyld 16 øre i Nøtterøy. Styret har ikke adgang til å selge eller bortleie grunn av Breidablikks eiendom, dog med unntagelse av ca. 7 mål grunn til Leganger Hansens Legat.”
Sammen med Leganger Hansens Legat satte styret for Sjømannshjemmet opp et felles bryggeanlegg med ca 20 båtplasser, avhengig av størrelse. De disponerer 10 plasser hver.
Sjømannshjemmet praktiserer den dag i dag utleie til naboer så fremt det er ledige plasser, men disse opphører straks det er behov fra beboerne. Parkeringsplasser og garasjer ble opparbeidet på østsiden.

Modernisering og ny drift

Våren 1980 blir arkitekt Hovi igjen kontaktet og han la fram en skisse til ombygging og modernisering av første etasje på Breidablikk. En gave på kr. 500.000 fra Leganger Hansens Legat ga rom for dette.
Onsdag 10. september 1980 var en stor dag på Breidablikk, da det var innvielse av ombygget og nyoppusset første etasje i hjemmet.
Eldreomsorgen i Nøtterøy kommune hadde en rivende utvikling på denne tiden, det var bygget aldersboliger og hjemmehjelpen var sterkt utvidet. Selv om det var ”fullt hus” på sjømannshjemmet, var det likevel tungt å drive, og styret diskuterte ofte sjømannshjemmets rolle i framtiden. De innså at den måten hjemmet ble drevet på, ikke ville tilfredsstille fremtidens krav. Etterspørselen etter private plasser var fallende. Styret gjorde derfor en viktig beslutning i mars 1986 da det «anmoder Nøtterøy kommune om å være behjelpelig med å nedlegge driften av Breidablikk Sjømannshjem og erstatte nåværende form for drift med et eldresenter for østsiden av Nøtterøy.”
Det ble holdt et fellesmøte med representanter fra kommunen med rådmann og ordfører, representanter fra Leganger Hansens Legat og fra Sjømannshjemmet hvor det var enighet om å følge henstillingen fra Sjømanshjemmets styre.
Kommunestyret behandlet saken i oktober 1986 da det ble fattet følgende vedtak: ”Nøtterøy kommune ser positivt på forslaget fra styret i Breidablikk Sjømannshjem om omgjøring av hjemmet til et eldresenter for den østlige delen av kommunen.” Fra nå av utviklet det seg et nært samarbeid mellom styret og kommunen.
Pensjonærer og beboere av aldersboligene ble orientert om at omleggingen ville ta to-tre år, og fra juni 1986 ble det inntaksstopp ved hjemmet etter nærmere 60 års drift.
Årene 1987/88 ble imidlertid Gipø bygget om. Femten pasienter ble midlertidig flyttet til sjømannshjemmet. Da Gipø sto ferdig i 1988, flyttet disse tilbake, og igjen var det åtte beboere.
I hovedutvalget for helse- og sosialomsorg ble omlegging av driften ved sjømannshjemmet behandlet i april 1989 da det vedtok at ”Nåværende drift av Breidablikk Sjømannshjem avvikles innen 1. april 1990.” Det skulle være et framtidig eldresenter, og aktiviteter for ytre Nøtterøy skulle legges til Breidablikk. Distriktskontor for hjemmehjelp og hjemmesykepleien skulle legges hit.
Sjømannsforeningen ga sin tilslutning til ombyggingen og at Breidablikk stilles til rådighet for Nøtterøy kommune mot at den fortsatt skulle få ha sitt styrerom og få avholde sine styre- og medlemsmøter der. Den fikk sine lokaler i annen etasje.
Styret hadde ansvar for de pensjonærer som var igjen, men disse ble overtatt av Nøtterøy kommune, likedan betjeningen som var fire personer.
Sjømannshjemmet ble bygget om etter Hovis tegninger, og styret kunne nå på grunn av hva de hadde arvet, påta seg kostnadene med ombyggingen. For styret var det ingen vanskelig avgjørelse å legge disse midlene inn i ombyggingen, da disse nå ble brukt på eldre på Nøtterøy og lagt ned i eiendommen Breidablikk. Kostnadsrammen var satt til 1.75 millioner.
Det ble utarbeidet en detaljert leiekontrakt mellom Nøtterøy kommune og sjømannshjemmet. Leietiden var 20 år uten oppsigelse. Etter denne tid skal hele kontrakten reforhandles. Leiesummen ble satt til kr. 90.000 pr. år, men den skal hvert år indeksreguleres.
Fredag 15. februar 1991 var det innvielse av eldresenteret — en merkedag i sjømannshjemmets historie. Rena Andersen, som hadde sittet som formann siden 1987, ga en fyldig historikk over Breidablikk og Elsa Renberg fremførte en prolog over stedet.
Hjemmebaserte tjenester i helse- og omsorgsetaten ble nå sentralisert fra Breidablikk. Samtidig ønsket styret å tilrettelegge for dagvirksomhet for eldre på østsiden av øya, slik som middagsservering og lignende, på linje med Ekeberg Eldresenter.

Sjømannsforeningen har alltid vært og er flittig bruker av stedet. Fra tidlig på 1970-tallet til 1995 ble det såkalte ”Breidablikkstevnet” arrangert på forsommeren. Det var meget populært, som oftest ledet av den dyktig entertaineren, Edgar Karlsen. Det samlet foruten beboerne og medlemmene av sjømannsforeningen også folk fra nærområdet og andre. Det var dekket til ute i hagen og foruten bespisning var det underholdning, sang og musikk. I dag avholder de sine styremøter jevnlig, og medlemsmøtene er meget populære og svært godt besøkt.
I 2002 kunne Breidablikk Sjømannshjem feire 75 år. Dette jubileet var sammenfallende med Nøtterøy Sjømannsforenings 100-års jubileum, og det ble behørig feiret blant annet med jubileumsmiddag på Borges Pensjonat. Journalist Tore Asplin skrev en bok i forbindelse med jubiléene, der han gir en grundig og detaljert beskrivelse om Nøtterøy Sjømannsforening og Breidablikk Sjømannshjem.

Da sosialtjenestene i Nøtterøy kommune ble flyttet til Sjølystsenteret i 2005, ble det ledige lokaler på Breidablikk. Nøtterøy Sanitetsforening leier i dag stedet, Anne Lise Krøgli er deltidsansatt, og det drives forskjellig kursvirksomhet som PC-kurs, bridge osv. Dessuten arrangeres det hyggeaftener med allsang og kåserier en gang i måneden. Disse er også populære, og ønsket er å nå flest mulig, slik at Breidablikk blir brukt og kan bli et levende sted hvor eldre treffes og hvor de kan bli engasjert i forskjellige aktiviteter. I og med denne nye driften blir stedet i dag kalt ”Aktivitetshuset Breidablikk”.

Styret har alltid nok å passe på, fordi leilighetene etter hvert begynner å bli slitt, og kjøkken og bad blir fornyet etter hvert som de blir ledige. Sommeren 2006 ble hovedhuset malt, og denne sommeren fikk de små husene med leilighetene nye farger, samtidig som parkeringsplass og småveier fikk nytt asfaltdekke.
Et lite apropos til maling av hovedhuset: i 1929 kostet det for skraping, flekking og to strøk maling kr. 575. I 2006 ble det betalt ca. kr. 170.000 for det samme arbeidet.

Sjømannshjemmet har betydd mye for lokalmiljøet opp gjennom årene. Det har ikke bare vært en institusjon bak et flettverksgjerde, men tilhører hele bygda og er kjær for oss alle i nærmiljøet. Flere av bygdas husmødre har hatt småjobber der, og pensjonistene har vandret omkring i trygg forvissning om at de har tilhørt et kjent og kjært sted. Navnet vitner om hvor stor betydning sjømannsstanden har hatt for vår kommune. Beliggenheten, et landemerke for de som ferdes i skjærgården, forteller også for mange utenom vår kommune hvilken betydning sjøfart og skipsfart har hatt.
Jeg vil påstå at Breidablikk Sjømannshjem bygger på tradisjoner og følelser for mange nøttlendinger – ennå!

Det er skrevet flere sanger/prologer til forskjellige anledninger. Til Nøtterøy Sjømannsforenings 100-års jubileum og Breidablikk Sjømannshjems 75-års jubileum i 2002 ble det skrevet en omfattende prolog av Knut Andersen, og jeg vil avslutte med et vers av denne:

Men hva var mer naturlig enn at hjemmet skulle bli
på stedet Jensen hadde bygd og lagt sitt hjerte i?
Med måkeskrik og bølgesang – og utsikt til en soloppgang
Til Huikjæla der de for
Med seil og damp mot syd og nord
Og riktig kunne snuse inn et snev av tang og sjøsalt vind!
Så derfor passet navnet godt, for ”Breidablikk” det lyder flott!

Formenn:                                                                            Bestyrerinner/bestyrerpar: 

Kilder:

Breidablikk Sjømannshjems protokoller
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie.
Tore Asplin: Nøtterøy Sjømannsforening 100 år — Breidablikk Sjømannshjem 75 år