Sverre Mitsem:
Om Ragnvald Arnold Knudsen på Svensrød
Med tillatelse fra tidligere redaktør i Tønsbergs Blad, Sverre Mitsem, gjengir vi et intervju med Wergelands sønnesønn, Ragnvald Arnold Knudsen, som også bodde på Torød. Intervjuet ble foretatt for 50 år siden og var gjengitt i avisen i Mitsems glimrende portrettintervjuserie «Dengang da… ». Omtalte Martin Niemøller (1892-1984) ble en kjent tysk teolog, ubåtkommandant under første verdenskrig, i opposisjon mot Hitler-veldet og plassert i konsentrasjonsleir 1937-1945. Siden biskop og leder for Kirkenes verdensråd. Niemøller og Ragnvald Knudsen pleiet et livslangt vennskap etter deres dramatiske møte. Red.
I begynnelsen av mai 1881 mottok skolebestyrer Olaf Knudsen på Torød på Nøtterø et trykt innbydelseskort for Oslo. På kortet stod det: Komitéen for Henrik Wergelands Monument giver sig den Ære at inbyde Hr. Olaf Knudsen til at overvære Statuens høitidelige Afsløring Tirsdag den 17de Mai 1881 Kl.4. Eftermiddag.
Olaf Knudsen var en kjent mann, som hadde gjort meget for utviklingen av skolevesenet på Nøtterø fra dengang han som 19 års gutt begynte der som omgangsskolelærer og på grunn av sin ungdom fikk det råd av sogneprest Harbitz, stortingspresidenten, å «holde børnene tre skritt fra livet.» Knudsen var også kjent som blomsterelsker, og hans innflydelse på havedyrkingen på Nøtterø kan ikke måles i tall – skjønt også i tall: Da han begynte sin virksomhet på Nøtterø, var det lite frukttrær i bygden, men innen han sluttet lå herredet som nr. 10 i landet når det gjaldt fruktavl.
Det var imidlertid hverken som skolemann eller som blomsterelsker Olaf Knudsen blev invitert til avsløringen av dikterens statue. Det var som Henrik Wergelands sønn. Og de som er særlig interessert i arveanlegg, vil kanskje si at det på sett og vis allikevel var blomsterelskeren som var invitert.
Dette er ingen ny avsløring av Grottens første store beboer. Halfdan Koht, hvis ry som historiker er næsten like stort som hans rykte som utenriksminister, utgav i 1908 et såkalt folkeskrift om Henrik Wergeland, og der heter det bl. a.: «Han (Wergeland) tok til seg desse åra (medan han budde i Grotta) ein son han hadde fått med ei jente i Eidsvoll siste åre han var heime; den guten hadde det liksom «Veslebrunen», når Wergeland vart sint på han, rømde han burt til Bekkevolds, og kom heimatt når sinne var yver.»
Ellers står det ingen steder i historien at Henrik Wergeland hadde noen barn; i ekteskapet med Amalie Bekkevold hadde han jo ingen. Og allerede før prost Wergelands tjenestejente Gunnhild Mathea i 1835 fødte sønnen Lars, forelå det fra Henriks side så vidt mange eskapader at myndighetene fant den diktende teolog uegnet som sjelesørger. Et «uekte» barn skulde ikke bidra til noe embede. Derfor, eller blandt annet derfor, blev forholdet en slags hemmelighet. Men man kan ikke egentlig si at den gode Henrik fornektet sin sønn. At han tok til sig den 7 års gamle Olaf Knudsen – navnet hadde gutten fått efter Gunhild Matheas far, som het Knud – tyder hverken på likegyldighet for avkommet eller utpreget sans for hemmeligheters bevarelse.
Da er diskresjonen mer utpreget hos Olaf Knudsen, og hos hans sønn igjen, Ragnvald Arnold Knudsen, som fremdeles bor på Torød, og som fyller 75 år den 22de i denne måneden.
Jeg sitter og snakker med ham uten at vi kommer inn på bestefar Henrik; Ragnvald Arnold vil helst ikke ha noe i avisen i det hele tatt, og når han først forteller er det helst om sine opplevelser som maskinist. Men han har et billede på veggen av dikteren.
Jeg ser på det og sier: – Er De opkalt efter Henrik Arnold?
Han kapitulerte:
– Ja, jeg er vel det. Jeg tenkte engang på å ta navnet Wergeland og snakket med far om det. Han hadde ikke noe imot det, men sa:«Da får du sandelig utrette noe stort også.» Og så lot jeg det være. Jeg tenkte at det kom mer an på mannen enn på navnet.
– Snakket Deres far ofte om sin avstamning?
– Aldri i sine yngre år. Han var jo lærer her i 50 år, før han selv snakket noe om det. Det hendte nok at farmor, som også bodde her, ymtet om det til naboene, og på sine gamle dager plumpet far også av og til ut med det.
– Han lignet vel på Henrik Wergeland?
– Åja, han gjorde nok det, men kanskje ikke så meget i skinn som i sinn. Han var så glad i dyr og blomster, det var vel en del av arven. Han kunne bli stående på tunet her i lange stunder av gangen og glede sig som et barn over en aller annen blomst. Å se en blomst dø var for ham en ulykke, som om et menneske døde, ja næsten enda verre. «Menneskene kan snakke de, de kan beklage sig, det kan ikke blomstene,» sa han en gang. Noen likhet med Henrik Wergeland var det vel i utseendet også, og det blev sagt om min søster Dagny Andrea Barstad, som er død nu, at hun lignet påfallende på Camilla Collett.
Jeg sitter og ser på Ragnvald Knudsen, ligner ikke han også på Wergeland? Å kunne se familielikhet er en slags begavelse, jeg har den ikke og kan ikke påstå at likheten er der. Jeg spør ham om han ligner på dikteren, og Ragnvald Knudsen Svarer:
-Ånei, jeg tror ikke det. Men nu kommer fruen til undsetning:
– Kan De ikke se det? Wergelands ansikt var nok litt bredere, men ellers er det en slående likhet. Bare tenk på statuen av Wergeland, – hvis De hadde truffet min mann i hans yngre år, vilde De ha sett det. Han ligner mer på Wergeland enn svigerfar gjorde.
– Kjente De «hemmeligheten» da De giftet Dem? spør jeg fruen.
– Nei, jeg ante ingenting. Min mann sa ikke noe hverken i forlovelsestiden eller efter at vi giftet oss. Lenge efterpå fikk jeg høre det rent tilfeldig av husholdersken hos gamle Knudsen.
– Har Deres mann arvet noe fra Wergeland bortsett fra utseendet?
– Sansen for naturen og kjærligheten til blomster er bevart, men var nok enda mer utpreget hos svigerfar.
– Ingen kunstnerisk begavelse i noen retning?
– Du har da malt endel i din ungdom, sier fruen henvendt til Ragnvald Knudsen. Disse pastellene på veggene her har han laget, fortsetter hun, og det blomsterbilledet der inne i den andre stuen har han malt.
Jeg spør Ragnvald Knudsen direkte:
– Har De aldri skrevet noe?
– Nei ingenting, undtagen brev hjem, sier maskinisten og smiler.
Pastellene ser riktig fine ut, og blomsterbilledet også. Men det som Knudsen helst vil jeg skal se på er en marmorbyste av en vakker ung dame med hatt og slør. Alt er av marmor, også sløret.
– Den kjøpte jeg i Italia under første verdenskrig, forteller han. Den heter «La Valetta», som betyr «Den beslørede». Jeg var maskinmester ombord på «Bygdønæs» dengangen – amerikanerne kalte forresten båten for «By Godness». Jeg hadde med mig bysten ombord, og så blev vi opbragt av en tysk ubåt langt ute i Atlanteren. Kapteinen og jeg ble tatt ombord i ubåten, endel av tyskerne gik ombord i «Bygdønæs», og så blev ubåten tatt på slep.
– Hvorfor?
– For at den skulle spare olje. Denne tyske ubåtchefen var litt av et menneske, han vilde ikke sette oss i livbåtene langt til havs”). Vi blev tatt med til kysten utenfor Madeira. Jeg sa til tyskeren: «Nu mister jeg vel bysten min?» Men ubåtkapteinen lot folkene sine signalisere over til «Bygdømæs», og da jeg kom i livbåten, lå «La Valetta» fint innpakket i bunnen av livbåten. Og nu står den her på Torød, efter å ha gjort reisen hjem fra Italia via Madeira og Bergen. Donkeymannen vår var portugiser, og Madeira var jo portugisisk besiddelse, så vi blev godt motatt dernede.
Ragnvald Knudsen snakker sig Varm Om Madeira, altså om stedet:
– Det var mye rart der. De brukte sleder som kjøretøier i gatene, og det var ganske rart å se fine damer underveis til teatret i lange kjoler, utstyrt med parasol og kjørende i sleder som ble trukket av okser. Men et herlig sted var det. Skulde noen reise på bryllupsreise, måtte det være til Madeira.
– Hvordan blev De egentlig sjømann når Deres far var skolemann og Deres bestefar……
– Det falt sig slik, og jeg likte det. Med Wilhelmsens gamle «Tellus» var jeg helt på Japan, ja jeg kom dit senere også forresten. Det er vakkert i Japan, jeg reiste med toget fra Yokohama til Tokio midt i kirsebærblomstringen, det var uforglemmelig. Det var like efter den russisk-japanske krig. I Nagasaki var vi ombord og beså et stort russisk krigsskib, som japanerne hadde tatt op. De japanske officerene vist oss rundt og beklaget bare at de ikke hadde noe å skjenke oss med…..
Den 22. august er Wergeland-ætlingen, den siste av stammen, i hvert fall av den direkte gren, 75 år. Han bor ikke lenger på farens gård Svendsrød, men har flyttet til Solås, fremdeles på Torød. Ragnvald Knudsen har tatt dette stedet i besiddelse igjen efter at det har tjent som tilholdssted for tyskerne. Selv de har ikke klart å ramponere så meget at inntrykket av et herlig sted er ødelagt.
– De hadde «Revier» her, sier fru Knudsen. Det var visst et slags sykehus eller rekonvalesenthjem eller noe slikt. Og så var det stor trafikk av tyskertøser her. Jeg sier med Petter Dass:
Hvis Solås-skogen kunde snakke,
Gud hjelpe tøsenes nakke!
Nu forsøker Ragnvald Knudsen å bøte på det som er ødelagt på Solås, det lar sig nok gjøre. Men noen trær er hugget som Wergelands sønnesønn sikkert vilde ha skånet. Såpass nær stammen har også dette eple falt.
Og så var han vilter i sin ungdom, også det fortalte fruen.
Men det behøver jo ikke Henrik Wergeland få skylden for.
*)En leser meddelte efterpå at vedkommende ubåtchef var ingen ringere enn Martin Niemøller, «ubåtpresten». Niemøller forteller selv om opbringelsen av «Bygdønæs» i sin bok «Fra ubåt til prekestol».
Legg inn en kommentar