Matauk, lek – og krig

Av Ivar Haaland (Njotarøy 2011)

Barndom i Øgårdsveien i krigsårene

Øgårdsveien er en kort veistubb i Teie hageby på indre Nøtterøy. Veien er kanskje 800 – 900 meter lang. Nøtterøy var både før og under annen verdenskrig en stor sjøfartskommune. Dette viste seg tydelig i Øgårdsveien, hvor nesten alle hadde eller hadde hatt en tilknytning til sjøen.

Der bodde åtte krigsseilere, tre kapteiner og fem maskinsjefer. Våre fedre var uteseilende sjømenn i motsetning til våre jevnaldrendes fedre, som var hjemme. Av øvrige beboere kan nevnes en kaptein hos Wilhelmsen som var hjemme under krigen, to hvalskyttere som ikke kom seg ut for sesongen 39/40, en pensjonert sjømann og to tidligere sjømenn som hadde startet annen virksomhet, som fiskematkjøkken samt buss-selskap (senere Øybuss).

Bebyggelsen i Øgårdsveien var opprinnelig stort sett horisontalt delte tomannsboliger med ca ett mål tomt, inkludert hage. Huseieren bodde i 1. etasje, og 2. etasje ble leid ut. En leieinntekt på 60 – 80 kr måneden kom godt med for å finansiere et huskjøp kanskje i størrelsesorden 25 000 – 30 000 kr.

Krigsseilerne vender hjem

Våre fedre var ute gjerne ca. to år av gangen. Det var tøft å være sjømann i de dager. Så kom krigen, og far ble borte i fem-seks år. Hver tiende mann måtte dø, heter det i Per Hanssons kjente bok om innsatsen til den norske handelsflåten hvor over 30 000 mann deltok. Det var over 3 000 falne i den norske handelsflåte. Heldigvis stemte ikke dette for krigsseilerne fra Øgårdsveien, for alle kom hjem. Olavs far kom fra japansk fangenskap med ødelagt helse og døde få år etter krigen. Stein Egils far kom hjem midt under krigen. Skipet var blitt torpedert i Syd-Atlanteren, mannskapet tatt opp av tyskerne, og etter ett år i tysk fangenskap kom de hjem. Det var første gang jeg så en battledress. Han var nemlig blitt kledd opp med erobrede effekter før hjemsendelse. En av fedrene kom ikke hjem. Han hadde funnet seg en ny kone i England. Det var en følge av den såkalte bigamiloven som Nygaardsvold-regjeringen hadde ansvaret for. (1) Men alle fra Øgårdsveien overlevde altså. Noen fortsatte å seile etter krigen, det var det de kunne. Noen gikk i land til annet arbeid innen shipping og sjøfart.

Et annerledes ungdomsliv

Hvordan opplevde vi barn av uteseilende sjøfolk krigsårene? Radioapparatene var beslaglagt, og det var kinostreik fordi den kommunale kinoen ble ledet av en nazist. Alt organisert idrettsliv lå nede etter nazistenes forsøk på å overta alt fra de sentrale organisasjonene til de enkelte lag. Foreningsvirksomhet var begrenset. Speiderbevegelsen var forbudt. Vi fikk gå på pastor Grans KFUM-møter på menighetshuset ved Teie torg hvor nå kirken ligger.

Matauk

Vi var blant annet travelt opptatt av matauk, det vil si å skaffe mat til oss selv og familien. I hager og på såkalte parseller, små jordlapper på ca 250 m2, dyrket vi poteter og grønnsaker. Langs grøftekanter og på åpen mark slo vi gress til kaninene som de fleste hadde. Det var villagriser og villahøns som skulle ha mat.

Vi sultet ikke, men maten var enkel. Det hendte at det kom fiskere fra Hvaler til Teglverket og solgte sild eller makrell. Da dannet det seg lange køer. I det hele tatt var vi smågutter flinke til å stå i kø. Det var en del av hverdagen, for det var knapphet på alt. I årene før krigen hadde herredsgartner på Nøtterøy, Ole Schjesvold, planlagt mange villahager. Det skulle vere epletrær, kirsebær og plommer, samt bærbusker, men det var også plass til poteter og grønnsaker. Dette kom godt med til matauken.

Lek – og svartebørs

Vi hadde tid til lek. Det var løkkefotball og mye leking i gata som ball-slåing, jeppe pinne, hoppe tau, sisten, gi et lite vink osv. Det var ingen biler, så vi hadde gata for oss selv.

Rosahaugparken, som da ikke var anlagt, sammen med Teglverket var et herlig lekeområde, og det ble flittig brukt. Da vi ble eldre, var også Teieskauen et område som måtte utforskes.

Vi var i et miljø med enestående samhold. Vi hadde en felles fiende, nazistene og tyskerne. Vi sto sammen. Vi var i samme båt. Det ga en enestående moralsk styrke, et overtak, vi tålte mye. Men samholdet strakte seg ikke lenger enn at vi kunne drive med svartebørs, det vil si skaffe oss mat til overpris, eller ved bytting som kanskje kunne gå ut over fellesskapets behov. Et eksempel var at vi ett år hadde en ganske stor eplehøst fra to hager. Da fikk vi en kontrollør på besøk, som skulle veie opp avlingene og inndra til fellesskapet, det som var over en viss kvote. Selvfølgelig hadde vi fått nyss om at kontrolløren kom og stukket vekk en del epler slik at vi bare hadde kvoten å vise frem. Egoismen er sterk.

Jøder og jøssinger

Det var noen nazister på Teie, men det var ikke mange. Vi hadde en gutt i klassen. Faren hans, tidligere hvalfanger, var fangevokter på Berg, det vil si fangeleiren som ble anlagt like nord for Tønsberg. “Pappa passer på jødene”, sa en yngre bror av gutten i klassen. “Hvis ikke jødene er snille, så skyter pappa dem”. Ja, jødene ble som kjent ikke lenge på Berg. En mye verre skjebne ventet dem. men etter jødene kom det mange jøssinger i fangenskap der. Jeg glemmer ikke så lett toget av frigitte Berg-fanger i marsj over Semslina på vei til byen i mai 1945. Som oss alle var de veldig glade da.

Barn i krig

Hva drev vi barn ellers med i krigsårene? Vi fulgte veldig med i Wehrmachts gjøremål, det var spennende. De drev stadig med øvelser og hadde en hektisk byggevirksomhet. Brakkeleiren på Teie vokste fort. Skyttergraver ble gravd i Teieskauen, men mer interessante var de store anleggsarbeidene på ytre Nøtterøy med spennende spesialtransporter fra Kanalen av tunge kanondeler. For eksempel ble løpet til kjempekanonen på Vardås dradd på spesialtralle med to kjempebeltebiler foran og to etter.

Oppsamling av tomhylser var også krevende, Det gjaldt å komme så nær som mulig til maskingeværet som spydde ut hylser. Vi ble ofte jaget, men vi var frekke. Moro var det også å grave frem uskadde kuler i vedlaget som sto som skjerm bak skivene på kortbanen, skytebanen i Munkerekka.

Vi fulgte også med rekvireringen av Grindløkka skole, den nye, fine skolen som jeg bare fikk gå på ett år. Sommeren 1940 var det forlagt SS-tropper der. Det var 18-20 åringer som drev med øvelser og idrett på TIF-sletta på Teglverket. Senere ble det mer vanlige tropper, deretter rekonvalesens-senter. Skolen ble hjem for sårede soldater som slepte seg frem med krykker og stokker. Til slutt i de siste krigsårene ble skolen potetlager. Ja, det får en si var en utvikling.

Mødre i krig

Vi var tross alt barn. Vi forsto ikke alvoret og kunne glemme eller leke oss bort fra problemene. Minnet om far ble etter hvert litt falmet. men mor var der. Ja, hva med våre mødre? Hva fikk ikke de gjennomgå! Ingen brev, lite nytt fra dem der ute. Mange opplevde kanskje økonomiske problemer, knapphet på alt. De hadde ansvar for barn og for oppdragelse og var dessuten utsatt for propagandaen. De nazikontrollerte avisene var fulle av tapsmeldinger om vellykkede tyske ubåtangrep på konvoiene. Tap av menneskeliv, når kommer beskjeden til meg? Hvis nervene kom på høykant, så merket vi barn lite til det. Jeg fikk visstnok en gang en skurefille rundt ørene litt uforskyldt, men det var ingen ting.

Vi hørte om dem som ikke kom hjem. Gjennom blant andre Røde Kors kom det dødsbudskap. Mors fetter krigsforliste med fatal utgang. Likeledes nevøen til leieboeren i 2. etasje i huset vårt. Nøtterøy hadde sin andel av de ca 10% som ikke kom hjem.

Krigens følger

Det var over 30.000 norske sjømenn i alliert tjeneste, mange nøttlendinger og mange med familie i Norge. Hadde tyskerne, nazistene, ytterligere skrudd ned utbetalingene til de berørte hjemme, så ville det ha blitt et enda større press på de som seilte. men det skjedde altså ikke, hvorfor? Det burde forskes på dette. Et annet spørsmål: Hvordan klarte sjøfartskommunene som Nøtterøy seg i krigsårene uten skatteinntektene fra sjømennene?

Vi krigsseilerbarn som er gamle nok til å huske krigen, husker også gleden ved krigens slutt, da våre fedre etter hvert kom hjem. Tok vi skade av krigen, av å være uten fedre så lenge? Krigen merket oss. Det ble folk av oss, men de fleste valgte andre yrker enn fedrene. nå begynner vi å bli gamle. Noen faller fra. Snart er det ingen igjen til å vitne om krigen og krigsseilernes barn.

1) bigamiloven, en populær betegnelse for provisorisk anordning av 15. april 1942, utferdiget under regjeringens opphold i London, som åpnet adgang til skilsmisse ved bevilling når en av ektefellene søkte om det, og det pga. krigen eller andre særlige forhold ikke var mulig å få forbindelse med den annen ektefelle. Opphevet ved anordning av 3. okt. 1945. (Store norske leksikon )