Grethe Horn (Njotarøy 1997)
Funnet av Strengsdalsboplassen
Den 30. juli 1997 kom den endelige bekreftelsen på at det har vært steinalderboplass i Strengsdal. Da fikk jeg tilsendt diplom og brev fra Universitetets Oldsak samling.
I diplomet, som er utstedt til undertegnede står følgende: «UNIVERSITETETS OLDSAKSAMLING I OSLO vil på det beste takke Grethe Jorunn Horn for boplassmateriale fra Strengsdal, 77/1, 84 Nøtterøy k., Vestfold, som museet har fått som gave. Funnet kan dateres til eldre steinalders nøstvedtfase, ca 6800-4700 f.Kr. »
Diplomet er datert 28. juli 1997 og undertegnet av Håkon Glørstad, konsulent.
I tillegg til diplomet er det vedlagt et hyggelig brev og to bilder som viser et representativt utvalg av de innleverte gjenstandene. I brevet begrunner Glørstad dateringen slik:
«Boplassmaterialet fra Strengsdal må sies å være av typisk nøstvedtkarakter. Spesielt er mikroflekkene og håndtakskjernen som er avbildet til høyre på det ene fotografiet typiske. Ved siden av øksene, på første linje på det andre fotografiet, ligger en stikkel. Stiklene ble brukt til å bearbeide harde materialer som horn og bein. Fra nøstvedtkulturen er det ikke kjent pilspisser, kun mikroflekker som ble satt inn i skaft av tre eller bein. Disse kalles flinteggspyd. Stiklene var et viktig redskap i denne arbeidsoperasjonen, og dette redskapet sammen med mikroflekkekjernen, viser at også på Strengsdalsboplassen har produksjon av flinteggspyd funnet sted.
Øksene er trinnøkser, eller overgangsøkser mellom trinnøkser eller nøstvedtøkser. Nyere forskningsresultater tyder på at disse øksene hører med til den eldste delen av nøstvedtkulturen, noe også boplassens høyde over havet tilsier. Boplassmaterialet fra Strengsdal er et svært viktig bidrag til museets samlinger fra Nøtterøy. Både eldre og yngre steinalder på Nøtterøy er dårlig kjent. Vi er derfor glade for at funnet nå kan innlemmes i museets samlinger.» Så langt Håkon Glørstad.
En dyp, god tilfredshet fylte meg da jeg leste dette. Endelig hadde jeg fått bekreftelse på noe jeg har «visst» siden jeg var ganske ung. Det har vært steinalderboplass i Strengsdal. Her sto det «Strengsdalsboplassen» svart på hvitt. Meget gammel var den også.
Oversikt over boplassområdet
Boplassområdet som skal skrives om her, ligger på gården Strengsdal, gnr. 77, bnr. 1, i Nøtterøy kommune. Som en ser ligger denne boplassen på den eldste gården i Strengsdal. Funnet er i sin helhet gjort på dyrka mark. Undersøkelsesområdet ligger rundt det vi kaller Knatten. Knatten er egentlig to åkerholmer, som ligger 50 meter over dagens havnivå. Nord for Knatten skråner terrenget svakt ned mot Strengsdalsvannet. Bak Strengsdalsvannet ser en Vardås og Skrafskjæråsen. I øst og vest er Knatten innrammet av åser. Jeg har tegnet inn 50 meters koten på kartet. Da blir det som jeg her kaller for «Strengsdalsøya» en øy av ganske anseellige dimensjoner. Den strekker seg nesten fra Vrengen i sør til Kjønnerød i nord, fra Skauen i Vest og langs åsen, litt opp for der Strengsdalveien går i dag i øst. Mye av området sør for boplassen ligger på 55-60 meter. Dette har antagelig skapt litt ly for storhavet den gang det var bosetting her.
Til sammen er det innlevert ca 130 enkeltfunn fra «Strengsdalsboplassen». Funnmaterialet er delt inn i to av undertegnede og oldsaksamlingen.
1. Strengsdal (nordfeltet) 45 meter over dagens havnivå.
2. Strengsdal (sørfeltet) 50 meter over dagens havnivå, ligger ca 100 meter syd for nordfeltet.
Nordfeltet
Funnet på nordfeltet består av pilspisser, en halv flintøks, flere avslagsskraper, flintavslag som muligens har vært brukt som redskap, og flintavslag som er så små at de antagelig ikke har vært brukt til noen ting. På flere av tingene er det Små fine hugg langs eggen for å gjøre den skarpere. På dette stedet er også funnet en mikroflekkekjerne og en håndtakskjerne, begge er i flint. Navnet mikroflekkekjerne har den fått fordi det var mikroflekker som ble tatt ut av dette emnet. Mikroflekkene er små «fliser» i flint, ofte bare et par cm lange og noen millimeter brede. De ble brukt til å lage flinteggspyd. Glørstad skriver at denne spydtypen er eldre enn pilene som er hugget i flint. Mikroflekkekjerner er altså det som ble igjen av flintknollen når det var hugget så mange mikroflekker som det gikk an. Håndtakskjerne er også en mikroflekkekjerne, men de har en annen form.
På dette feltet har jeg bare funnet gjenstander og avslag av flint. Flinten er av blank god kvalitet, antakelig den samme som leder ved Universitetets oldsaksamling, Erling Mikkelsen, kaller senonflint i sin magistergradsavhandling om steinalderboplassen i Frebergsvik i Borre. Jeg velger å henvise og sammenligne litt med denne avhandlingen, fordi jeg ser at mye av det jeg har funnet i stor grad likner det som er gjengitt der. Funnet i Frebergsvik er også gjort på nesten samme høyden over havet.
Sørfeltet
Det som skiller dette funnet fra funnet på det nordre feltet er gjenstandene, det vil si type, utseende og steinsorten i gjenstandene. Dessuten er materialet fra dette funnet mer rikholdig. Her er det funnet økser, sannsynlig i diabas og andre steinsorter, også flint. Disse øksene har forskjellige former. En del mikroflekker er også funnet på dette feltet, samt to meisler. De sistnevnte er prikkhugget, med slipt egg. Det er også funnet mange avslag og en del redskaper i flint. Imidlertid er denne flinten matt og grovere enn flinten på det nordre feltet. Avslagene ser også ut til å være større og grovere på det søndre feltet. Dessverre sitter jeg ikke inne med kunnskaper til å si så mye om gjenstandene. Det får være opp til fagfolk å si noe mer om dette. Hvem veit, kan hende det kan bli en eller annen form for utgraving en gang. En mulig oppgave kunne være å sammenlikne funnmaterialet med funnet fra Frebergsvik i Borre. Bare å sammenlikne med det som er beskrevet, tegnet og avbildet i boka om Frebergsvik har for meg vært meget spennende.
Nå som Strengsdalsboplassen er et faktum, har jeg lyst å gi et tilbakeblikk på søkingen etter boplassmaterialet.
Å være den som finner en steinalderboplass
Forut for brevet fra Oldsaksamlingen, ligger mange års intens leiting etter boplassmateriale på et område, hvor jeg alltid har ment det må ha vært steinalderbosetting. Aldri har jeg klart å akseptere at det ikke hadde vært steinalderbosetting på Nøtterøy fordi en ikke har gjort noe funn som kunne vise dette. Det har vært for tynt kildemateriale å trekke slutninger på.
For ca 18 år siden, nærmere bestemt den 1. juni 1979, hadde Nøtterøy Historielag sin første tur til bygdeborgen på Leirfjell. Etter turen viste foredragsholder og omviser Lasse Jahnsen meg et kart hvor han har tegnet opp strandlinja på Nøtterøy slik den var i eldre steinalder. I Strengsdal går denne linja i li-kanten like ved der jeg bor. Jordet inntil li-kanten tilhører gårdsnummer 77, bruksnummer 1 i Strengsdal. Disse jordene strekker seg sørover på høyre side av veien like etter at du har passert Strengsdalsvannet når du kommer innafra.
Som nevnt har jeg av en eller annen grunn ment at det må ha bodd folk i Strengsdal lenge. Dette er basert kun på intuisjon, et meget suspekt fenomen innen all forskning. Det har vært en del hoderisting og godmodige smil når jeg har fortalt om min kullsviertro på steinalderbosetting i Strengsdal. Drømmen om å finne noe som kan vise at det har vært folk tidlig her ute, har jeg båret med meg fra barndommen.
Etter at Lasse Jahnsen har vist meg kartet, begynner jeg å leite i det aktuelle terrenget. Det er fortrinnsvis flint jeg kikker etter. Andre materialer legger jeg ikke større vekt på. Egentlig er jeg vel ikke helt klar over hvor jeg skal se, heller ikke hva jeg skal se etter. Antagelig kan jeg for lite. Derfor finner jeg da heller ingen ting.
Jeg går og leiter i mange år. Leitinga foregår om høsten når onnearbeidet er ferdig og fram til jordet er tilsådd om våren. Er det vintre uten snø, så søker jeg etter flint da også. En dag viser Strengsdal-bonde og grunneier Finn Fitje meg en flintknoll som han har funnet på «Knatten», den lille åkerholmen som ligger lengst sør på jordet eller «Sørienga» som det het da jeg vokste opp i Strengsdal på 50-tallet. Flintknollen er ganske stor. Noe bearbeidet gjenstand er det ikke, men det er oppløftende å se at det finnes flint på området.
For omtrent 10 år siden hadde jeg med en svensk arkeolog Lena Bergils ut på det tidligere nevnte jordet. Jeg fortalte henne om steinalderens strandlinje. Lena Bergils kikket seg rundt og pekte på en liten forhøyning vest på jordet, ca 150 m nord for «Knatten». Forhøyningen er tydelig i terrenget og skråner ut mot jordet mot nord, øst og sør. Mot vest er lia jeg tidligere hadde kikket i. «Let her», sa fru Bergils, og det gjorde jeg.
Samme høsten, da åkeren er pløyd opp, begynner jeg å tråle dette området med nesa mot bakken og bikkjene i hælene. Første året finner jeg ikke noe, men det var jeg jo vant til, så det går bra.
Undersøkelsesmetode
Leitinga etter boplassmateriale har som nevnt foregått i 18 år. De siste 10 årene, ganske systematisk. Det er ikke gravd for å finne materialet. Metoden har vært observasjon og plukking av materiale jeg har sett i overflaten. Det jeg har gjort er å gå fram og tilbake og se ned i bakken. Noen ganger gikk jeg øst-vest, andre ganger syd-nord. Grunnen til dette var at da hadde jeg forskjellig innfallslys, og det var lettere å se strukturen i overflaten på jordet i sidelys. Det første feltet jeg undersøkte var på 20×30 meter. Etter hvert ble undersøkelsesarealet utvidet, men samme metodikken er blitt brukt.
Det første funnet
Høsten 1991, går jeg som vanlig med nesa vendt mot jord. Av og til tar jeg noen sveip litt utenfor det oppmålte området. Denne ettermiddagen går jeg over på østsida av jordet, litt nord og øst for det stedet jeg pleier å leite. Som vanlig har jeg plukket opp atskillige steiner bare for å se på dem og legge dem pent ned igjen. Trærne har fått høstfarge, og bakken begynner å få gylne flekker av løv.
Nede på bakken får jeg øye på noe som ser ut som et nedblåst bjerkeløv, men det er noe som sier at det er det ikke. Jeg bøyer meg ned og tar opp en liten bit av stein, børster av den og ser fort at dett er en pilspiss av flint hvor litt av tuppen er brukket av. Den er for meg utrolig vakker. Andektigheten jeg føler da jeg løfter den opp kan ikke beskrives. Her står jeg med en nydelig bearbeidet gjenstand i handa, som er kanskje 4—5000 år gammel. Hvordan var den kommet hit? Var det en veidemann som hadde bommet på sitt bytte, eller hadde han slengt pila fra seg fordi tuppen var brukket. Om den var brukket før eller etter den forlot eieren sin, får jeg selvsagt aldri svar på.
Tanken på følelsene som strømmet gjennom meg der på jordet, får meg fremdeles til å grøsse på ryggen av fryd. Pilspissen var så fantastisk blank og fin. Så skinnende og glatt lå den der i handa mi. Fine merker etter et huggeredskap var risset inn som bitte, bitte små spor på begge sider av pila. Spora er et par millimeter breie og ca 5 millimeter lange. For en presisjon! Eggene på pila er jevne og fine, og den dag i dag skarpe som bare det. 10-12 års leiting hadde endelig gitt et resultat. Du gode! For en glede! Det var som om denne pilspissen gav meg ny kraft og mot til å fortsette med det jeg hadde begynt på: Å finne en steinalderboplass i Strengsdal.
Stolt over funnet mitt fatter jeg som sagt nytt mot. Jeg er klar over at denne pila kan hende hadde tilhørt et jeger som dro forbi, og ikke kunne brukes som noe indisium på en steinalderboplass, men noe i meg sier at jeg ikke skal gi opp. Å finne en pilspiss er i allfall ikke noe bevis for at det har vært boplass der. Allikevel har en eller annen, på en eller annen måte, mista denne pila en gang for lenge, lenge siden.
Seinere funn
Høsten og våren 1992 og 1993 går med like intens leting på samme område som tidligere, men ikke noe åpenbarer seg disse to årene. Heller ikke våren 94 er det noe å oppdage. Jeg må innrømme at på daværende tidspunkt, begynte jeg å stille spørsmål om det var noen vits i å holde på med dette. Kanskje jeg skulle bruke tida til noe som var mer synlig. Kanskje jeg skulle gjøre alvor av å begynne å plassere på kartet alle de steinbrudda som jeg visste om på denne øya? Dette er imidlertid en annen historie som ennå ikke er avsluttet.
Endelig en dag på høsten 1994 gjør jeg mitt andre funn. Det er også en flintgjenstand. Denne ser ut som en liten kniv, men også den har små hugg på hver side, eller som det heter på fag-språket: retusjering. Nå får jeg blod på tann, nå begynner det virkelig å bli gøy. Da jeg noen uker seinere finner ei lita skrape, også denne i flint, er jeg i ferd med å ta av. Ivrig setter jeg i gang med mer leiting, for det kan komme snø snart. Og det gjør det.
Våren 1995 plukker jeg opp noen avslag i flint, en halv flintøks, noen skraper. Jeg vet at flintavslag betyr at her har det mest sannsynlig vært hugget i flint. Det vil igjen si at flinten er bearbeidet på stedet.
Våren 1996 sitter jeg med ca. 20 gjenstander, mesteparten fra det nordre feltet. Jeg er ikke helt sikker på om dette er nok materiale til å fastslå om det har vært bosetting, så jeg bestemmer meg for å forsøke å finne mere.
Det store funnet
Høsten 1996 pløyer ikke bonden, Finn Fitje opp mer enn den søndre delen av jordet. Dette medfører at området der jeg til nå har leita, ligger tilgrodd, og da er det umulig å se noe som ligger på bakken.
Fremdeles synes jeg at det er for spinkelt funnmateriale. Spørsmålet blir da, hva gjør jeg nå?
Jeg trives med å gå på jordet og leite. Det er morsomt og samtidig utrolig avslappende. Ikke minst er naturen og kulturlandskapet svært vakkert i dette området. Derfor bestemmer jeg meg for å starte metodisk leiting på et område hvor jeg bare har kikket sporadisk tidligere. Området som nå er pløyd opp, ligger ca 100-150 meter lenger syd, og litt høyere enn stedet jeg har leita på før. Nå er jeg på 50 meter over havflata, og er svært usikker på om det er noe å finne her. Finner jeg noe, så må det være gammelt. Jeg har funnet noen avslag i flint her tidligere, og noe som ser ut som ei øks. Seinere viser det seg å være ei øks!
Da Snøen smelter våren 1997, begir jeg meg ut på jordet igjen. Snøen og regnet har vasket jorda vekk fra steinene på jordet, og nå ligger gjenstandene der bare og venter på å bli funnet. I løpet av våren finner jeg flere økser og to meisler, antagelig i diabas. Dessuten finner jeg skraper, stikler, mikroflekker, mikroflekkekjerner og masser av avslag, alt i flint. Til slutt sitter jeg med 120 gjenstander. Etterhvert er jeg temmelig overveldet. Det er vanskelig å fatte at nå har jeg gått her og tråkka i årevis og funnet lite. Merkelig at det dukker opp så mye nå. Nå er jeg rimelig sikker på at dette må ha vært en boplass her.
Kontakt med Oldsaksamlingen
Nå føler jeg at tida er inne til å ta en telefon til oldsaksamlingen. Dette skjer i begynnelsen av mai 1997. En meget hyggelig førsteamanuensis, Heid Gjøstein Resi, hører på mitt ærend. Da hun får høre hvilken høyde gjenstandene er funnet på, henholdsvis 45 og 50 meter over dagens havnivå, karakteriserer hun det som «ekstremt spennende». Hun vil gjerne komme å se på funnet, samtidig som hun tar med seg en fagkonsulent.
Befaringen
Den 27. mai 1997 kommer Heid Gjøstein Resi og Håkon Glørstad fra Oldsaksamlingen for å se på funnet og funnplassen. Andre som er med er grunneieren Finn Fitje, Tore Paulsen, min fetter og interessert støttespiller og undertegnede. Egentlig har jeg gruet meg til dette, for jeg veit at en ikke skal plukke fornminner opp av jorda. Men hvordan skal en kunne påvise noe hvis en ikke har noe å vise for seg. Det blir en uforglemmelig dag og et meget hyggelig besøk. Besøket starter med at jeg viser dem funnmaterialet. Dette er oppbevart innendørs. Alt jeg har funnet er sortert i to avdelinger, og består av funnmateriale fra henholdsvis nordre og søndre felt. Noe som gleder meg stort er begeistringa fra fagfolkene. Funnet blir karakterisert som meget rikholdig, og det er ikke tvil om at dette er boplassmateriale. Litt ros vanker det også på den som har funnet det.
Knatten og området omkring viser seg fra sin vakreste lysegrønne side denne maidagen. Kornet har spiret og stikker noen få centimeter over bakken. Lufta er frisk og fuktig, og det damper litt av jordene. Det er godt å være i Strengsdal denne dagen.
Heid Gjøstein Resi gir uttrykk for noe av følelsene når hun skuer ut over terrenget ned mot Strengsdalsvannet, og utbryter. «Det er klart de slo seg ned her». Merkelig, det er det samme jeg alltid har tenkt. Godt å få en alliert. Vi vandrer en stund rundt i alt det lysegrønne. Jeg påviser funnstedene. De blir tegnet inn på kartet, og mens vi rusler rundt der, finner vi enda flere gjenstander, blant annet ei øks. Disse innlemmes i samlingen. Jeg håper på en datering av boplassen der og da, men Håkon Glørstad vil gå gjennom materialet først. Jeg får beholde det noen uker til, men den 24. juni kommer han og henter det. Å levere fra seg dette er vanskelig. Aller verst er det å gi fra seg den første tingen jeg fant: Pilspissen. Den som hele tida var inspirasjonskilden min. Det var den jeg plukket fram når jeg var på nippet til å gi opp. Ofte hadde jeg den i lomma – følte at den gav meg kraft.
Den 30. juli kommer brevet fra oldsaksamlingen med datering av boplassmaterialet og mange rosende ord. Min oppgave er fullført. Nøtterøy har fått steinalderboplass, men jeg skulle så gjerne hatt tilbake «Pilspissen min».
Kilder:
- Universitets oldsaksamlings skrifter – ny rekke nr 1… FREBERGSVIK ET MESOLITTISK BOPLASSOMRÅDE VED OSLOFJORDEN, forfatter Egil Mikkelsen, Oslo 1975.
- Lorens Berg, NØTTERØ EN BYGDEBOK Kristiania 1922.
- Naturmiljø og kulturlandskap på Nøtterøy Utgitt av Nøtterøy Kommune mars 1990.
- J. W. Cappelen Norgeshistorie bind 1, Oslo 1976.
- Aschehougs Norgeshistorie bind 1, Oslo 1994.
Legg inn en kommentar