Mennesker i hverdagen

Astri Andersen:

Nye fortellinger fra Snarrønningen

Ja, tiden går; og vi går med, sa bestemor bestandig. Det er nok sant det, tenker mor Astri. Tiden forandrer seg og menneskene med. I skogen står fremdeles huset, men nå er det ikke hvitt lenger; men brunbeiset og kledd med nye bord. De fire barna bor heller ikke der lenger. De er blitt voksne for lengst og har dratt ut av redet.

Pappa Anker er død, så nå er det bare mor Astri som bor der. Det er jo litt trist noen ganger da, å bo sånn helt alene, men etter hvert så har det kommet flere hus rundt omkring, så nå lyser det i vinduene om kvelden. Det synes hun er fint.
Frokosten er over. Tankene går og går. Det er selskap i å mimre om gamle dager. Gamle dager ja, jeg treffer på ting både inne og ute som har med de dagene å gjøre. Nå skal jeg fortelle deg om mennesker jeg har møtt opp igjennom årene. Ingen av dem lever lenger, men fordi de var så spesielle, både av utseende og lynne, skal de få et kapittel hver seg. På den måten synes jeg liksom jeg hedrer deres minne. Dessuten, de var ekte nøttlendinger.

Berta

Rett bak åsen for Snarrønningen bodde hun alene i et lite rødmalt hus. Du skulle sett henne når hun kom honkende med stokken i hånden — delvis tannløs. Også siklet hun så rart. Barna i det hvite huset var nesten redde for henne. De var sjelden inne hos henne, men da hun en gang i mellom fikk øye på dem, ropte hun dem inn til seg: ”Kom inn å hils på kattene mine, nå har den ene fått unger!”. Hun hadde mange katter hun gjerne ville vise fram, men hun hadde også en ting til: dokker, mange dokker. De satt pyntet og fine på kommoden, på bordet og på slagbenken. Hun snakket med dem, smilte til dem og hadde selskap dagen lang. Egentlig hadde ho Berta det bra. Folk hadde vondt av henne, og de kom ofte med mat, måkte snø, dro inn koks og ved og fyrte opp for henne.
Berta levde i mange år, men nå er både hun og huset borte. Et lite minne har jeg da igjen etter henne, en lyserød heklet brikke hun ga meg en gang.

Fader Anton

Tor har fått laget et skur i flukt med låvebygningen mot øst. Der står det på rekker og rader med kjerrer og vogner. Blant vognene er det to blåmalte. Oppe på selve vognen er det plassert en stor kasse. Kassen har todelt dør, og inne i kassen er det to hyller. Hva har disse vognene blitt brukt til tro? Mor Astri stopper og tenker at disse må være fra fader Antons tid. Fader Anton, hvem var det? Jo, det var pappa Anker’s far, og det var litt av en kar skal jeg si deg. Han var slakter ved siden av å være gårdbruker. En myndig, streng herre, men veldig snill og gavmild.
Hele dyr ble kjøpt, leid hjem og slaktet. Så ble dyret partert, og da kom de blå kjerrene eller vognene i sving. En hest ble spent for hver vogn. Det var liksom en omreisende slakteforretning han drev sammen med sine to sønner. To dager i uken varte kjøttkjøringen, og hver lørdag sto de på Tønsberg Torv med egen kjøttvogn og solgte varene sine. Du har sikkert sett bilde av Tønsberg Torv med alle de hvite seilene. Det var bønder fra hele distriktet som solgte gårdsproduktene sine.
Denne fader Anton, eller Anton Andersen som han het, var en markant skikkelse her i Vestbygda. I Tønsberg var han formann i de torvførendes forening. Den gang kostet det 200 kr. året å ha fast plass på Tønsberg stor-torv. Handelen gikk livlig for seg på lørdagene. Det var både handel og vandel i stor målestokk. Det summet av stemmer og mennesker. Folk skulle til byen for å handle på lørdagene.
Nederst på torvet stod bøndene som solgte smør, egg, høns og vilt. På hvite rene lakener lå alle slags kjøttvarer partert og plassert fint utover vognene.
De kunne håndverket sitt disse slakterne, og alle fruene som gikk rundt vognene kikket, visste hva de ville ha. Mange av dem hadde sin favorittleverandør. Det var rett og slett et folkeliv på torvet i gamle dager.

Maren Mann

Den stauteste dame jeg noensinne har møtt var Maren Ingebretsen. Hun var et menneske som farget sine omgivelser. Hun var et stort, kraftig kvinnemenneske med et stort blåtøysforkle utenpå habitten sin og noen lange hårstrå på haken. Hun hadde et lite gårdsbruk som hun drev, ikke langt fra Snarrønningen.
Hun hadde gris, ku og høner. Alt som skulle gjøres på denne gården, tok hun seg av selv. Du skulle ha sett henne, når hun sto oppe på låven og tresket med stav, eller når hun gravde en ny brønn. Hun dyrket grønnsaker, frukt, bær og hadde det koselig rundt seg. Det var bestandig hyggelig å ta seg en tur til Maren, eller Maren Mann som hun ble kalt.
Men trass i alle sine gjøremål ute hadde hun også sansen for mye slags håndarbeide. At de store, grove arbeidshendene hennes kunne håndtere nål og tråd og brodere de vakreste duker, ja det er nesten ikke til å forstå. Mangt et ektepar som skulle gifte seg den gang hadde fått sydd utstyret sitt hos Maren. Utstyr var noe som hørte med før i tiden, når man skulle tre inn i den hellige ektestand.
Maren sydde putevar, laken, duker og håndklær med de nydeligste broderier du kan tenke deg. Hun var det jeg vil kalle et arbeidets adelsmenneske.
Også var hun gjestfriheten selv. Du kom aldri innom uten at Maren satte på kaffelars.
Barna i det hvite huset syntes det var toppen å få ligge over hos Maren en gang i mellom, da pappa Anker og mor Astri skulle ut på vift. Innenfor kjøkkenet hadde Maren et lite ”kammers” med en stor skapseng. Der lå de alle fire og hadde det gøy kan du tro, og det hadde Maren også! Hun likte unger, hun spøkte og lo med dem og trakterte dem med det aller beste hun hadde, så da vi kom for å hente ungene hjem neste dag, ville de nesten ikke være med.

Lars i Holmen

Nå har du hørt om Berta bak åsen, om Maren Mann — litt lenger unna. Så kommer turen til karfolket. Den fornemste av disse har jeg allerede nevnt, fader Anton. Men så kommer en kar som het Lars — ”Lars i Holmen”. Han reiste rundt og tresket for bøndene, solgte en tomt av og til, men hans kjæreste hobby var hester – mange hester, sine egne og andres. Han bodde på vestsiden av Nøtterøy med Vestfjorden rett utenfor stuevinduet, og med skogen bak.
Hvordan så han ut denne Lars? Han var en bredvokst og korpulent herremann med ganske stor mage. Magen lå liksom over buksekanten, og buksa ble holdt oppe med dobbelt kabelgarn. Også snøvlet han litt nå han snakket, men, Lars var Lars. Alle likte Lars.
En gang, mens jeg stod og ventet på bussen utenfor kirken kom Lars kjørende. I dag var han ute og trimmet en av traverne sine. Bak på kuskesetet satt han, og den lille spiss-sleden med plass til en person foran, stod tom. Han stoppet, og lurte på om jeg ville sitte på ut til Rønningen…? Så klart, sa jeg! Jeg satte meg oppi, og turen begynte. Dette var en av hans pensjonerte travere, og den skal jeg si kunne lange ut. Jeg synes jeg hører hovslagene og ser de lange beina til hesten ennå.
Oppover Freberg-bakken gikk det som en vind, og før jeg visste ordet av det, var vi fremme. Mer en fem, seks minutter tok det ikke. Denne kjøreturen glemmer jeg ikke, men han Lars i Holmen var ingen einstøing akkurat.
Han visste å innrette seg. Alle ungkarer må ha seg en husholderske. Det hadde Lars innsett for lengst. Hun het Laura, og hvilken husholderske hun var! Nå skal du få høre om henne.

Laura

Hva er det med Laura som gjør at mine tanker ofte kretser om henne? Og hva er det som tiltrekker oppmerksomheten? Når jeg bare tenker ordet Laura, ser jeg henne for meg. En gammel, krokrygget kjerring — skarpskåren i ansiktet med en nokså lang nese. Hun hadde et stort kruset, svart hår med stenk av grå, intense øyne som så en smule mistroisk på deg.
Hvem er denne Laura? Ja, du kjenner henne ikke. Det er slett ikke mange som kjenner henne heller, for hun bryr seg ikke om å ha selskap med noen. De siste tjue år har hun bodd her på Nøtterøy, men hun er langt oppe fra landet etsteds. Jeg tror jeg engang spurte, og da minnes jeg at hun svarte Seljord. ”Hvorfor ble du ikke oppe i Seljord da Laura?” ”Nei, han bror min kjøpte seg gård her, og da måtte jeg følge med vet du.”
I de siste årene har hun vært husholderske hos en gammel ungkar som har eid en gammel falleferdig gård. Her har hun stelt og ordnet opp både ute og inne. Ungkaren selv har aldri hatt det så godt i hele sitt liv siden Laura kom inn i bildet. Nå får han rene klær og ordentlig mat til hver dag. Laura ordner opp.
Tidlig om våren kan du se henne ute på jordet. Da spar og hakker hun, og gjør i stand grønnsakhagen sin. Poteter er ikke det eneste hun setter. Nei, allslags grønnsaker og bær vokser og gror under Lauras flittige og erfarne hender. For dette er ting hun kan. Dette er hun oppvokst med.
Så er hun vel kanskje en ”heimføding” som ikke har sett stort av verden? Nei, bereist er hun nok ikke, men det tror jeg ikke hun er lei for heller. Hun har ikke akkurat så mye hun skulle ha sagt, når du en sjelden gang møter henne. Det er ikke mye å spørre om… Ingenting å gi seg for, ingenting å klage over. Kort sagt; hun hører liksom ikke med i denne verdenen vi andre mennesker befinner oss i.

Enkel livsførsel

Spartansk er hun som få. Den gjengse habitten hun opptrer i til hverdags er et sidt skjørt, en tarvelig, falmet bluse, og en utvasket dongerijakke utenpå.
”Hu”, sier naboen Oskar, ”Hu klarer seg med ingenting hu. Hu har ikke lønn engang.”
Nei, tenk, det har hun ikke. Ungkaren hun steller for, har selv fortalt det, så da må det jo være sant. Hun har mat, hus og klær, og da trenger hun ikke mer. Er det noe spesielt de trenger, sier hun til Lars, ungkaren: ”Nå får du ta deg en tur til byen, Lars”.
Jeg kan ikke dy meg med å si at hun er gjerrig. ”Rett og slett”, sier han Oskar videre. ”Hu kom til meg forleden dag og ville ha meg til å lage en ny seng for seg. De målene hul oppgav, kunne ikke stemme.” Han sa: ”Den må bli alt for liten til deg denne senga, Laura?” vet du hva hun svarte? ”Jeg snur meg ikke i sengen, dessuten sparer du noe bord.” Han ristet på hodet: ”Nei, hu er gæren”!
Så selvfølgelig, et menneske som Laura blir i verdens øyne sett på som litt rar. Det synes nok jeg også når det gjelder Laura en gang i blant. Men så kan du snakke med henne en annen gang, og da røper hun seg i noe av det hun sier. Hun er nemlig ikke rar. Hun er derimot høyst intelligent. Hun leser en hel del, og det hun leser, er hun veldig opptatt av. Hun hører mye på radio. Går du forbi vinduet hennes en søndag formiddag, kan du se hun sitter der inne og hører på gudstjenesten på radioen.
Nå er ungkaren død. Det er lenge siden jeg har sett Laura, men jeg har latt meg fortelle at hun bor der fremdeles. Hun skal få bo der til arvingene selger stedet. De vil vel ha så mye som mulig for det, så Laura kan være trygg en stund til.
Stakkars Laura, sier du. Ja, i våre øyne frister hun en tilværelse som må være temmelig grå. Men allikevel, jeg er ikke helt enig. Han var ikke ulykkelig, Markus? Han gledet seg over verdens små ting. Det gjør Laura også. Det er det som er hemmeligheten, tror jeg. Både Markus og Laura har noe inne i seg som ingen kan ta ifra dem. De lever sitt eget liv i takknemlighet,og ønsker seg intet mer.
Går du en vakker sommerdag ned til stranden, kan du møte Laura. I dag er det søndag. Det ustyrlige svarte håret hennes er kjemmet, og hun har hvit bluse på seg. Hun går oppover skråningen og plukker blomster. Da hører hun at vi kommer, og hun ser opp.
”Ja, ja”, sier hun om været, ”Han er varm i dag”. Hun rusler lenge omkring. Når vi kommer opp igjen fra stranden, sitter hun på en stor stein med en blomsterbukett i hånden og ser utover fjorden, stille og andektig. Rar? Nei, ikke det minste. Det er bare det; hun er verken deg eller meg. Hun er et stillfarende menneske, som er uhyre enkel i sin livsførsel. At hun er lykkelig, kan du se på henne. Det hviler en egen ro over ansiktet til Laura. Hun hører sikkert ikke med til de store mennesker, men hva er egentlig stor og hva er liten?