Min barndoms Strengsdal

Av Grethe Horn

Strengsdal var et rikt kulturlandskap for 50 år siden

Helge Paulsen har kalt Strengsdal for ”Nøtterøys Setesdal”. Dette er en meget god betegnelse. For her ute levde gammel levemåte og språk mye lenger enn andre steder på øya. Språket bar lenge preg av den gamle Nøtterøydialekta, mer breitt enn innover: En driftsform i jordbruket som var meget lik naturalhusholdningen, holdt seg lenge i Strengsdal. Egentlig har artikkelforfatteren opplevd at gårdsdriften endret seg fra tilnærmet naturalhusholdning til pengehusholdning. Artikkelforfatteren vokste opp her på 1950- og 1960-tallet.

Strengsdal – et merkelig navn. Så vidt jeg kan finne ut er det bare ett sted i Norge som heter Strengsdal, og ingen ser ut til å være helt sikre på hva dette gårdsnavnet betyr. Men bygdebokforfatterne Sigurd Unneberg og Lorens Berg antar at det kan være vannet i bygda som ble kalt for Strengir og danner utgangspunkt for navnet.
Gården Strengsdal strekker seg fra Strengsdalsvannet ned til Vrengen. I nord ligger Kjønnerød, som har navn etter Kjønna, som var et gammelt navn på et vann, i dette tilfellet Strengsdalsvannet. I vest har vi Kjærgrav. Strengsdalsvannet grenser i nord og øst til utmarka til gårdene Bjønnes og Mellom Kjøle. Vannet har utløpet sitt forbi Vollen og Bjønnes og renner ut i Ekenessundet.
Naturlandskapet i Strengsdal består av små nord/sørgående åser. Innimellom åsene er det skog, og tidligere fantes mange myrområder. Bare for inntil 20 år siden var flere av myrområdene store og ganske uframkommelige. Videre var bunnvegetasjonen i skogen rik. I liene vokste det blåveis, og det finnes en del i dag også. På Strengsdalsmyra fantes det multer og krekling. En kuriositet inntil for noen år siden var, at det fantes dvergbjørk på Strengsdalsmyra, nord for vannet.
Den gangen kuene beita i skogen, ble løvtrærne spist opp i sin spede barndom. Derfor hadde vi et åpent landskap både i skogen og i det dyrkede kulturlandskapet. Vi kunne skue over store områder. Da beitinga i skogen opphørte utover på 1960-tallet, fikk løvtrærne vokse fritt. I dag har vi gjengroing av kulturlandskapet og en tett løvskog mange steder.
Strengsdal består vesentlig av små jordlapper og åser. Grensen mellom eiendommene var markert med steingjerder. Mange av gjerdene er blitt borte fordi de var i veien for moderne maskinell drift. I dag er steingjerdene freda, og det er ikke lenger lov å fjerne dem.

Tilnærmet naturalhusholdning

Barndomshjemmet mitt var på oppsida av ”Torvet”, som Strengsdal Torv ble kalt. For uinnvidde er ”Torvet” veikrysset der veien deler seg mot Torød og ned til Strengsdalsbrygga. Det er forresten trist at skiltet med navnet Strengsdal Torv ble fjerna.
Vårt bruk var på ti mål innmark og tyve mål skog, og det var for lite til å holde hest. Den måtte lånes. Som motytelse bidro låntakeren med onnehjelp, både i slåttonn og skuronn.
Da jeg vokste opp på 1950 — 60 tallet, bodde det stort sett bare gamle folk på de små brukene i Strengsdal. Sannsynlig var kombinasjonen av små bruk og gamle folk grunnen til den alderdommelige driftsformen. Egentlig har jeg opplevd at gårdsbruket gikk over fra tilnærmet naturalhusholdning til pengehusholdning. I resten av landet skjedde dette fra midten av 1800-tallet og framover. I Strengsdal ca. hundre år seinere. Blant annet kan jeg huske at vi leverte egg som en del av betalingen hos kjøpmannen.
Bruka gav liten avkastning. Allikevel klarte folk å livberge seg fordi de dyrket mye av den maten de trengte. I eldre tider var det kvinnfolk og gamle menn som sto for driften, mens menn i sin beste alder var til sjøs. På denne måten skaffet de seg litt penger.
Helge Paulsen har kalt Strengsdal for ”Nøtterøys Setesdal”. Dette synes jeg en meget god betegnelse. For her ute levde gammel levemåte og språk mye lenger enn andre steder på øya. Språket bar lenge preg av den gamle Nøtterøydialekta, mer breitt enn innover. Ragnhild Paulsen brukte min bestemor Regine Paulsen mye som kilde for sitt verk om «Nøttlandsmålet». Strengsdal lå og ligger på en måte i ei ”bakevje”.

Noen ”bilder” fra livet i Strengsdal

Noen av de beste minner jeg har fra Strengsdal, knyttes til Ludvig og Alvilde Hansen og deres gård som ligger på sørvestsida av Strengsdalsvannet. Gården ble kalt ”den lille røde koselige gården i Strengsdal”. På gården var det hest, oftest tre kuer, noen kalver, gris, høner og hane, og her tilbrakte jeg store deler av barn og ungdomstida mi.
Kuene ble melka for hånd, og melka ble solgt til naboene. Jeg henta melk i spann til langt opp på 1960-tallet. Vi hadde ikke kjøleskap, og derfor ble melkespannet hengt i ei snor ned i brønnen. Her holdt den seg kjølig. Videre var det viktig at lokket satt ordentlig fast på melkespannet. Melkesøl i brønnen førte til at brønnen måtte øses tom, fordi vannet ble ødelagt når melka ble sur.
Hansen sang når han melka kuene. Om våren og sommeren satte han fjøsdøra på vidt gap, og sangen hans tonet utover Strengsdalsjordene. Han hadde en kraftig og god stemme og sang mest svenske sanger. Jeg husker jeg syntes det var litt rart. Det var først da jeg ble voksen at jeg ble klar over at han hadde svenske foreldre, som mange andre nøttlendinger. Jeg var veldig glad i å være på gården. Å få være sammen med dyr er godt. Godt er det også å føle at man kan være til nytte. Jeg var med på forskjellige slags gjøremål til alle årets tider. Det jeg syntes best om, var å kjøre hest. Allerede som 10-åring ble jeg sendt avgårde til Nøtterø-mølla på Lofterød med hest og vogn lastet med kornsekker. Kornet skulle males til mel som ble brukt både til husholdningen og til kraftfôr til dyra. Hansen hadde på forhånd gitt beskjed til mølleren via telefonen om at jeg kom. Mølleren fikk også beskjed om å hjelpe meg med kornsekkene. De var for tunge for meg. For en tillit, å betro meg noe av det mest verdifulle han hadde — hesten og kornet.

Skogbruket på 1950-tallet

Om vinteren var det tid for arbeid i skogen. Både tømmer og ved skulle hogges. Neste års vedforsyning måtte sikres, og det ble hugget mest gran og furu. I denne sammenheng må nevnes at det nesten ikke fantes løvtrær i skogen. Disse ble spist i sin spede barndom av kuene som beitet der. Det ble tatt ut noe tømmer som skulle skjæres til materialer. Da det stadig var noe som måtte repareres, hadde alle gårder et lager av materialer.
”Bukk og geit” ble trukket av hesten for å kjøre tømmerstokkene ut fra skauen. For at tømmeret skulle tørke, brukte vi barkespader til å ta vekk barken. Dette var en jobb vi ungene fikk lov til å gjøre. Etter hvert ble tømmeret kjørt til Lofterødsaga for å skjæres opp til plank og andre materialer. Noe som skiller seg ut fra dagens skogsdrift, var at det var viktig at det skulle være ryddig i skogen etter hogsten. Kvisten ble rossa, og det var bare de små kvistene som lå igjen. Siden hest og slede ble brukt, ble veiene lite ødelagt, og fordi hogsten foregikk om vinteren, ødela den svært lite av bunnvegetasjonen i skogen.

Vår

Allerede mens snøen lå på bakken, skulle møkka kjøres ut. Til dette brukte vi slede med en lav kasse på. Var det lite snø, brukte vi støytekjerra. Det var ikke akkurat den morsomste jobben å være med på, for det var tungt å spa møkk. Lukta fælt gjorde det og. Men jeg lærte tidlig at jeg ikke bare kunne være med på de sidene ved gårdsbruket som var moro. Når vi hadde holdt på noen dager, ble det mange brune hauger på jordene. Vårlukta bredte seg over Strengsdal.
Da snøen smelta og jorda var tørket opp, var det å ta fatt på våronna, da som nå. På grunn av husdyrholdet ble en del av jorda dyrket som eng. Ellers var det korn, poteter og grønnsaker som kål, gulrot og kålrot som ble dyrket. Vi startet med pløying, men noe var pløyd opp om høsten. Alt foregikk ved hjelp av hest og hesteredskaper. De som ikke hadde hest, brukte mye spade og hakke. Noen ganger fikk vi hjelp til å arde opp noen potetrenner. Pløying, slådding, harving, såing og konking: Alt dette var jeg med på. Det var moro å kjøre konkestokken. Den var av tre, en rundstokk. Det ble slett og fint på jordet etter vi hadde konka.
Et bilde fra våronna har brent seg fast i sinnet mitt: Det er Hansen som går og sår korn med blottet hode. Han strødde ut ”Gudslånet”, og da var det viktig å vise respekt for Herren. Det var høytid over dette. Kornet hadde han i en spesiallaget kasse på magen. Den var festet med stropper over skuldrene. Han gikk i en spesiell rytme, litt stakkato, og såingen av kornet var nøye tilpasset farten. Så vidt jeg husker brukte han begge hendene. I et indre bilde ser jeg at han vekselvis sår med høyre hand mot venstre og omvendt. På slutten av tida jeg kjente han, brukte han hestesâmaskin.
Kuene kom ut på beite når graset var blitt så langt at det kunne beites. Det var litt av en forlystelse å se livsgleden når kuene ble sluppet ut. Derfor ble det sagt fra på forhånd når det skulle være kuslepp. De fleste ville ha med seg opplevelsen det var å se de kåte, glade kuene som hoppet og spratt av pur vårglede.

Sommer

Ut i juli var det å ta fatt på høyonna. Mye av jorda ble dyrka som eng. Graset ble slått ved hjelp av ei hestedrevet slåmaskin, og jeg gikk ofte etter og raka. Mye av graset ble bakketørka. Da vendte vi graset flere ganger om dagen ved hjelp av høyriver, og om kvelden ble graset lagt i såter. Disse ble kastet utover neste dag hvis været var fint, og vi fortsatte å vende graset helt til det ble tørt. På jorder hvor de var begynt å dyrke timotei og andre grasarter som trengte lengre tørketid, ble graset hesja. Etter hvert ble også brukt hesterive for å rake høyet inn til hesjene.
Når høyet var tørt, ble det kjørt inn på låven. Mange lass skulle lesses på, tråkkes og lesses av før ladet var fullt. Også her ble det brukt hest og høyvogn. Når vi var ferdig med tråkkingen, var kroppen full av større og mindre røde riper som svidde når vi badet. Under høyonna fikk vi lov til å hoppe i høyet, men vi måtte tømme lommene våre før vi gikk inn og begynte å hoppe. Hvis vi mistet noe, kunne kuene spise det. Jeg husker ei ku som hadde fått ”skarpt” i seg. Hun hadde spist en ståltråd og ble veldig dårlig. Kua blei operert på båsen der hun sto. Dyrlegen lokalbedøvde kua og skar et hull mellom ribbeina. Deretter stakk han armen inn i en av kuas mager og trakk ut en ganske lang hesjetråd. Såret ble sydd sammen, og kua blei så god som ny.
Vi hadde ei gammal, urterik slåtteng på det lille bruket, som jeg vokste opp på. Den hadde ikke vært pløyd opp på mange tiår, og her var det litt av en blomsterprakt. I herbariet mitt fra rundt 1960 har jeg flere pressa planter som jeg ikke finner i dag. Lukta på høyet fra denne enga var ubeskrivelig god. Dette høyet ble oppbevart for seg sjøl og gitt som godbiter til dyra.
Veikanter og jordekanter der en ikke kom til med slåmaskin, ble slått med ljå. Mye av dette graset ble gitt som tilleggsfor når kuene kom inn i fjøset om kvelden. Det lå alltid en liten godbit i fortrauet når de kom inn til melking. For at slåttekaren skulle få gjort en skikkelig jobb, måtte redskapen han brukte være skarp. Både knivene til slåmaskinen og ljåbladene trengte ofte sliping. Opp gjennom årene sto jeg mange ganger og dro slipesteinen.

Høst

Skuronna var atskillig mer tid- og arbeidskrevende den gangen enn i dag. Kornet ble slått med slåmaskin. Jeg husker at mor og de andre konene var med og bandt kornband. Disse ble satt opp i rauk på jordene. To og to band ble satt mot hverandre, og det var fint å se kornbanda stå bortover jordene.
Ut over på 1950-tallet var det noen som reiste rundt med sjølbinder, og dette ble sett på som et stort framskritt. Først på slutten av 1960- eller begynnelsen 1970-tallet ble kornet tresket med skurtresker. Omtrent på denne tida begynte Finn Fitje å dyrke mange av bruka i Strengsdal.
Etter tørking ble kornbanda kjørt inn i låven og lagt opp på hjellen i påvente av treskinga, som foregikk litt seinere på høsten. Det var Erlandsen fra Glomstein som reiste fra gård til gård med treskeverket sitt. Selve treskinga foregikk inne på låvegulvet. Støvføyka sto rundt treskemaskinen. Den ble drevet av enten traktor, motor eller strøm, hvis de var innlagt på låven. Under treskinga hadde folk sine faste oppgaver. Tante Titalie Paulsen sto og tok av halmbendelen som var bundet rundt kornbandet. Til dette brukte hun en liten kjepp, som det var festet en tynnslitt og istykkergått ljå til. Hun kuttet av bendelen og gav det videre til Erlandsen som matet treskemaskinen.
Karl Johannesen hadde som jobb å ta vekk sekker med korn. Han tok også vekk halmen fra treskeverket, slik at det ble plass til ny. Sjøl husker at jeg var oppe på hjellen for å hente fram de kornbanda som var vanskeligst å nå. Liten som jeg var, kunne jeg krabbe inn der det var vanskelig å komme til for voksne mennesker. Det var moro å greie noe de voksne ikke greide.
Utover høsten og vinteren ble halmen kuttet opp til hakkels, som ble brukt som tilskudd til fôret. Hakkelsmaskinen ble drevet ved hjelp av en hestevandring, og jeg hadde fast jobb med å kjøre hesten i denne hestevandringa i mange år. Det var ganske kjedelig, både for hesten og meg. Vi gikk rundt og rundt, og jeg kikket opp på haugen av oppkappet halm som vokste under hakkelsmaskinen. Når haugen nådde helt opp under maskinen, måtte den tas unna. Da fikk vi oss ei lita pause, både hesten og jeg. De dagene vi slo hakkels, ble jeg bedt på middag hos Hansens. Det vanka da som regel sprøstekt flesk. Skal si det smakte! Når fru Hansen kom ut og ropte inn til middag, var ikke hesten til å rikke mer. Da skulle både han og vi ha vår velfortjente pause. Hakkelsskuttinga foregikk utover hele vinteren.
Før jul var det slakting, det var ei trist tid. Det var fremdeles slaktere som gikk rundt på gårdene. Antagelig var det atskillig bedre for dyra enn det opplegget som er i dag. Imidlertid husker jeg at jeg gikk og gjemte meg da slaktingen foregikk. Det var tøft å skilles fra gode venner. Noen tårer ble felt, men samtidig lærte jeg jo at det var slik livet måtte være når man drev med dyr. Ikke alle kalver kunne ”settes på”, og grisen var kjøpt inn for å bli julemat. Etter slaktinga kom oppgjøret for arbeidshjelpa som naboene hadde bidradd med. Like før jul kom Hansen med en god bit av grisen innpakket i matpapir som takk for innsatsen. Ei bred spekkrand på kotelettkammen ble beundret, den borget for god kvalitet.

Strengsdalsvannet

For 30-40 år siden var Strengsdalsvannet og området rundt noe av det vakreste som fantes på hele Nøtterøy. Beitelandskap, dyrket mark og lave åser omkranset størstedelen av vannet. Om sommeren blomstret vannliljer og andre vannplanter i store mengder. I tillegg fantes en meget artsrik flora inne på land. Nøtterøys eneste naturlige innsjø har alltid hatt en spesiell plass i livet mitt, og det er det åpne Strengsdalsvann med dyrket mark og beitemark helt ned til vannkanten som er mitt Strengsdalsvann. Noe jeg tror jeg deler med folk som har levd og bodd i Strengsdal ei stund.
Når vi kom innafra, fikk vi øye på Strengsdalsvannet med en gang vi kom over Kjønnerødtoppen. I stille sommerkvelder speilte jorder, hus og bjerkestammer seg i den blanke vannflaten. Dette synet gjorde turen ned Kjønnerødbakken til en av de fineste naturopplevelser vi kunne ha. I skråningen på østsida vannet lå ”Kroken”. Det var et lite bruk med rødmalt stue og et lite jorde som strekte seg ned mot de hvite bjerkestammene. I dette huset bodde steinhogger Henning Karlsen, som var en av de første som satte i gang med steinbrudd i Strengsdal. Litt nord for vannet lå det enda en ”Kroken”. Det var Kjønnerødkroken. Dette lille huset bidro også til å skape idyllen rundt vannet, og her bodde også en steinhogger. Han het Hans Johannesson, og han bodde sammen med sønnen Karl Oscar Johannessen.
Vegetasjonen i og ved vannet har vært rikholdig. Det vi nok la mest merke til, var de vakre vannliljene som omkranset vannet. Langs vannet vokste også takrør og mange fargerike planter. På myra nord og øst for vannet vokste blant annet multer, blåbær, tranebær og krekling. Her fantes og finnes en liten kjøttetende plante som heter soldugg. Svært dramatisk er den vel ikke, da den nøyer seg med bytte på størrelse med fluer.

Dvergbjørk på myra

En meget spesiell busk som vokste på myra var dvergbjørk. Ganske mange faktisk på 1950-tallet. I mange år prøvde jeg å fortelle om dette fenomenet, men godmodig hoderysting var det jeg møtte. Det var bare vanlig bjørk som var små, var utsagn som møtte meg. Men som de fleste vet, har dvergbjørk svært spesielt bladverk. Det var først rundt 1975, da jeg ble kjent med Ann og Magnar Norderhaug at jeg fikk bekreftet at det virkelig var dvergbjørk. Den gang fant vi bare et eksemplar nord på myra, og i dag er denne borte.

Iseksport

Folk som bodde i Strengsdal har gjort seg nytte av vannet til alle årstider. Særlig sommer og vinter. Strengsdalsvannet har vært utnyttet på forskjellige måter opp igjennom historien. På 1800-tallet ble Strengsdalsvannet brukt til isskjæring. I den tid da en drev med eksport av is, ble det skåret ut blokker av is fra vannet og fraktet ned til ishus ved Strengsdalsbrygga. I en liten notis i Tunsbergeren 5. februar 1870 nevnes det at vannet er forpaktet bort til et interessent selskap som solgte is derfra. 23. februar i 1875 forteller en annen notis i ”Tunsbergeren” at et fartøy hadde tatt inn en ladning is fra ishusene ved Vrengen. Skipet skulle til England så snart isforholdene tillot det. Isen ble oppbevart i sagmugg som har en meget god isolasjonsevne, og under sagmuggen kunne isen holde seg i mange måneder. En gang ble det fraktet is fra Strengsdal så sent som i september. Iseksporten fra Strengsdalsvannet begynte i 1868. I sin siste bok ”Nøtterøy inn i 1900 årene”, skriver Helge Paulsen et helt kapittel om isskjæringen på Strengsdalsvannet og om utskipingen av isblokker fra ishusene nede ved Vrengen. Denne boka anbefales.

Vi brukte vannet mye

Sigurd Unneberg skriver at det var andre vinteraktiviteter på Strengsdalsvannet, og at det en tid ble holdt travkjøring her når isen var sikker. Men de som har hatt best glede av isen om vinteren, er nok barn og ungdom, skriver han.
Selvsagt brukte vi isen til å gå på skøyter. I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vi å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.
Stor var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg”. Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa ble registrert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dager framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i tre – fire dager.
Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen, som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet og hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen. Imidlertid tok han ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.
I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker, var vi var redde for at noen skulle hive stein på den. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i steinen og fikk et ublidt møte med isen.
Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den. Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt. Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort. Når snøen kom, var det bare en kort periode vi kunne klare å skyfle vekk snøen. Deretter måtte vi gi oss, fordi snøen ble for dyp.
På midten av 1960-tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer var Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås. De gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalsvannet. Kommunen sa ja, og det ble montert en stor lyskaster på vestsiden av vannet. Seinere kom det flere lyskastere. Oppsettingen av lyskastere medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Generasjonen etter meg fikk nok størst glede av dette. Enda en forbedring var at da isen ble sterk nok, ble det brøytet baner med traktor. Banene ble også sprøytet med vann, og de samme karene sto også i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der på 1960-tallet.

En god hjelper — Fred Anton Maier

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 – tallet, var det en gutt vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen med lange glidende tak, og så hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han, og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De ble kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Sommerbruk av vannet

Når det var tørt om sommeren, gikk brønnene tomme, og da var det godt å ha Strengsdalsvannet. På 1950-tallet var vannet så reint at en kunne bruke det til husholdningsvann og drikkevann til dyra. Vannet ble øst opp i store tønner og kjørt hjem med slede og hest. De som hadde jorder som grenset ned mot vannet, slapp dyra på beite der, og da skaffet de seg vann sjøl. Andre drikkereservoarer var oller i skogen. Disse brukte både folk og fe.

Klesvask

Kvinnene på småbrukene i nærheten av vannet benyttet seg av muligheten til å få vasket familiens klær i vannet om sommeren. De måtte frakte tøyet noen hundre meter både fram og tilbake, men det var bare sånn. Sannsynlig var det nok ingen som tenkte noe på at det var tungvint. De fleste var nok glade for å ha vann i rimelig nærhet. Klærne ble fraktet til vannet på forskjellige salgs hjuldoninger. Kvinnene hadde med seg bøtter, vaskemidler, trau og baljer bort til vannet. Jeg kan ikke huske om de hadde med seg ved som skulle brukes til å fyre under bryggepanna, men jeg husker at det sto et vedlager i nærheten av vaskeplassen. En felles vaskedag var avtalt på forhånd, for en tung jobb ble ofte lettere når de kunne arbeide sammen.
Ved vannets sørøstre ende sto det ei stor bryggepanne av jern. Noen meter fra der bryggepanna sto, var det satt opp ei lita brygge som gikk et stykke ut i vannet. De kunne derfor hente vann på utsiden av sivet som vokste langs kanten av vannet. Før de begynte vaskingen, ble vannet fylt opp i bryggepanna og klær og vaskemiddel hatt oppi. Under bryggepanna ble det fyrt opp med ved, og klærne ble kokt. Deretter var det bruk av vaskebrett og skylling av klærne.
Her ved Strengsdalsvannet kunne de stå og skylle klærne sine i friskt, reint vann. I tillegg slapp de å tenke på å være forsiktig med vannbruken, for her var mer enn nok å ta av. En tid hadde de en pram liggende ved vannet slik at de kunne ro litt ut på vannet og skylle klærne direkte fra båten. Jeg husker vaskedagene som noe positivt. Det var koselig å være med på dette selv om jeg bare var tilskuer og ikke merket hvor tungt dette var. Jeg husker at praten gikk livlig, latter var det også. Det var noen staute kvinnfolk som satte pris på at de hadde en mulighet til å få vaska familiens klær. Jeg husker ikke klessvask i Strengsdalsvannet etter 1960-årene. Imidlertid viser det seg at vannet har vært brukt til kles vask seinere. Anita Hansen, som nå bor i Duken, fortalte meg at hun var i Strengsdalsvannet og skylte klær i 1972. Da bodde hun i ”Kroken”, som er den lille plassen som ligger på østsida av vannet. Også hun erfarte at vannet var godt å ha en tørr sommer.

Bading

Vannet ble ikke brukt bare til klesvask og ”vanning” av dyr. Som sagt tidligere var det nok oss ungene som hadde mest glede av vannet både sommer som vinter, og om sommeren brukte vi Strengsdalsvannet mye. I sørenden av vannet var det en fast og fin sandstrand. Gjennom hundrer av år hadde bekken som rant ut i sørenden, fraktet med seg sand. Av denne sanda var det bygd opp ei lita strand. Den var ca 4 – 5 meter bred og strakte seg ca 7-8 meter ut i vannet. Bunnen var fast så langt ut som vi kunne vasse. På begge sider av stranda var det siv og annen vannvegetasjon. Vi var nok mest glade i å bade nede i Vrengen — i sjøen som vi kalte det. Allikevel badet vi mye i Strengsdalsvannet, for her var det verken maneter eller krabber. Det var bare vi ungene på oppsida av ”Torvet” som badet her. Ungene fra nedsida av ”Torvet” frykta igler, gjedder og andre uhumskheter.
I Strengsdalsvannet foretok vi også ”helgevask” av hår og oss selv om sommeren. Som oftest var det knapt med vann i brønnene om sommeren. Derfor tok vi med oss såpe og håndkle og gikk til Strengsdalsvannet for å bli reine.

Fisking

Fisking var en ganske utbredt sommeraktivitet, og vi brukte meget enkelt utstyr. En rognkjepp i passende lengde ble brukt til fiskestang. Til denne hadde vi festet noen meter med fiskesene, og for å holde kroken flytende trengte vi en dupp. Som regel var dette en kork som en velvillig mor fant i kjøkkenskuffen.
Fra korken gikk en ny senestump som det var festet en krok til. Skjulet til far ble saumfart, for vi måtte finne en krok som var liten nok til at fisken ville bite på. Vi fisket mest mort, en liten sildeliknende fisk som ingen ville spise og som hadde røde finner. Fiskekroklageret til far var stort, men han hadde mest kroker som passet til de større fiskene som ble fisket i Vrengen. Allikevel visste vi at han hadde noen på småkroker på lur slik at vi kunne fiske i Strengsdalsvannet. Forbruket av kroker var ganske høyt, for mange av dem ble hengende fast oppi i bjerkene som omkranset fiskeplassen vår.
For å få fisken til å bite på trengte vi i tillegg til stang og krok også mark, og den var lett å finne. Det var bare å grave litt i nærheten av dynger eller på jordene. Jorda var tydelig feit og fin, for mark hadde vi mye av. En fiskebolleboks med jord i var oppbevaringsplass for marken. Det var viktig at den skulle ha det bra. At den ikke hadde det bra da vi satte den på kroken tenkte vi nok på, men det hindret oss ikke i fiskegleden. Dessuten la vi den marken vi ikke brukte tilbake der vi tok den.
Fiskesesongen varte ikke så lenge. Å dra opp fisk som ikke en gang katta ville ha, ble etter hvert meningsløst. Når vi attpåtil hadde tilgang til fars sjekte nede ved Vrengen og mulighet til å trekke atskillig større fangst, ble nok dette foretrukket.
Storfangst var det nok mulig å få i Strengsdalsvannet, men da foregikk fisket på en annen måte enn med hjemmespikka stang, kork, krok og mark. Jeg husker fra tidlig barndom at en onkel av meg kom med ei gjedde hengende fra sykkelstyret. Det var så stor at halefinnen subbet i bakken. Han hadde visstnok skutt den. Det var nok snakket om at det fantes slike store gjedder som skremte folk fra å bade i Strengsdalsvannet.
Jeg har fått høre at det så sent som i 1965 ble fisket ål i osen på vannet.

Bærplukking

Seinere på sommeren plukket vi blåbær på østrelandet. Her var det blått i blått så langt øyet kunne se. Bæra var store, derfor gikk det fort å plukke dem. Det var også multer på myra, men de fikk vi sjelden smake på. Som regel kom noen og plukket karten. Blåbær og tyttebær kunne vi også plukke i skogområdene i Strengsdal. Om høsten var kjelleren full av Norgesglass med deilig syltetøy som var laget av mange forskjellige slags frukt og bær. I tillegg fantes hermetiserte plommer, pærer og epler. Mor sylta rips, stikkellsbær, bringebær, blåbær og tyttebær. Skal si det smakte på brødskivene utover vinteren!

I dag er det endring i landskapet

Rundt Strengsdalsvannet var det fram til 1950-60 tallet et kulturlandskap med åpne jorder. Jordene som lå sør, vest og nordvest for vannet ble dyrket, og kuene beitet helt ned til vannet. I 1960-årene ble det forandringer. Kommunalt vann kom til Strengsdal i 1968, samtidig med at Tjøme fikk vann fra Farris. Folk i Strengsdal fikk da innlagt vann, noe som førte til bruksendring av vannet, særlig om sommeren. På 1960-tallet ble bekken som rant ut i sørenden av vannet lagt i rør. Dermed slutta den å frakte med seg sand, noe som igjen førte til at sandstranda forsvant, og badelivet ble borte.
For noen år siden ble Strengsdalsvannet fredet som naturvernområde. Fredningen har fått store konsekvenser for landskapet, floraen og faunaen. Grunnen til dette er at skjøtsel er forbudt i en sone rundt vannet. Bredden på denne sonen er 20 meter. Et gammelt kulturlandskap hvor årlig skjøtsel var svært viktig, er blitt fredet som naturlandskap. I dag er området rundt Strengsdalsvannet svært igjengrodd og ganske vanskelig å ta seg fram i. Imidlertid trives fuglene her, for de kvitrer og synger og ser ut til å leve svært så bra.

Kilder:

Lorens Berg, En bygdebok, Nøtterøy kommune 1922
Sigurd Unneberg, Nøtterøy Gårds og slektshistorie bind 1 og 2, 1971
Helge Paulsen, Nøtterøy 1800-årene, 1986
Helge Paulsen, Nøtterøy inn i 1900 årene, 2003
Muntlige kilder:
Ann Norderhaug, Magnar Norderhaug, Odd Fjelldal, Jacob Paulsen, Karl Oscar Johannessen og Anita Hansen.