Tore Paulsen:
Oppvekst på Nøtterøy i 30-åra
Etter den 2. verdenskrig da Økende velstand og velferd begynte å prege vårt land, hørte en av og til uttrykket: «De harde tredveåra.» Noen fleipet og ironiserte over uttrykket, kanskje fordi de ikke kunne eller ville forstå hva det innebar for mange å ha opplevd disse åra og den tids vanskeligheter. Jeg skal forsøke å gi et bilde av hvorledes jeg opplevde min barndom på Nøtterøy i den første halvdel av tredveåra.
Det sier seg selv at det jeg husker fra min tidligste barndom er begrenset. Kanskje blander jeg også det jeg tror jeg husker med det jeg er blitt fortalt i ettertid. Noe har jeg likevel en klar erindring om og det er først og fremst det jeg vil skrive om – med den subjektivitet som barn har til hendelser i dagliglivet.
I desember 1928 ble gutt nummer tre født hos Ragnhild og Didrik Paulsen i Kjølelia. Det var meg. Jeg vokste opp i det lille huset i Kjølelia sammen med foreldre og en stadig økende søskenflokk. I kammerset bodde Bestemor til sin død i 1935. Da var vi blitt seks søsken, som sammen med foreldrene våre sov i stua. Etter Bestemors død overtok Mamma og Pappa og minstebarnet kammerset, og vi fikk litt bedre plass en tid. Men barneflokken økte og til slutt var vi ni søsken. Alle unntatt yngstemann ble født hjemme. Det var vanlig med «hjemmefødsler» den gang.
En litt eldre dame i mørke klær og med en liten rar koffert i handa, gikk så å si fra hus til hus og «tok imot barn». Det var jordmora, fru Bjønnes, en høyt respektert dame som etter sigende hadde «tatt imot halve Nøtterøy».
Det mest karakteristiske bilde jeg har fra barneåra er Mamma sittende med en baby på fanget mens hun steller den og vi andre står rundt henne som tilskuere. Vi fikk mye kjærlighet som barn, både av foreldrene og søsknene våre. Slik sett hadde vi det mye bedre enn barn i enkelte andre familier. Det skjønte jeg da jeg ble litt større og beveget meg til steder utenfor idyllen i Kjølelia.
Et trygt og godt sted
Pappa hadde vært til sjøs fra før han fylte femten år og vært på hvalfangst på Vestlandet og på Færøyene. Han var bygningsarbeider de første åra de var gift, senere ble han kommunearbeider. Pappa må ha vært av de heldige som stort sett bare var arbeidsledig i kortere perioder, men selv det var en alvorlig belastning på familiens økonomi. Mange var jo ledige i lange perioder, og det resulterte i fattigdom og av og til den rene nød. For disse var det bare fattigkassa å ty til. Min familie hadde det nok vanskelig, men det var ikke verre enn at det ordnet seg på et vis. Heldigvis var det aldri tale om nød. Flere faktorer bidro til at det ble slik, først og fremst mine foreldres arbeid for å nytte alt de hadde til beste for oss barna. Dessuten en fullstendig mangel på egne krav. De kjøpte seg knapt et klesplagg utenom Pappas dongeritøy – når det han hadde, var lappet og slitt sønder og sammen. Pappa røkte, det var alt av luksus. «Vi» var avholdsfolk, så alkohol forekom ikke.
Kjølelia var et trygt og godt sted å vokse opp. Vi hadde kjærlige foreldre, snille søsken og gode naboer. Det var ingen farlig biltrafikk, ingen fyllefanter, ingen sinna bikkjer – kort sagt, vi var nokså skjermet fra den delen av livet og verden som kunne være vond og vanskelig.
Kjølelia
Huset vårt var den gang cirka hundre år gammelt. Det var ganske lite, bare 36 m2. Stua var på 16 m2, pluss en krok med to dobbeltkøyer hvor fire barn kunne sove Kammerset til Bestemor og kjøkkenet var begge på cirka 8 m2. Gangen som bare var på et par kvadratmeter hadde en bratt trapp opp til loftet, hvor Pappa noen år senere innredet et rom med to dobbeltkøyer.
Jeg kan huske at min fetter Harald hjalp Pappa med å legge inn vann med handpumpe og utslagsvask på kjøkkenet. Det var et stort fremskritt, særlig for Mamma som tidligere måtte ta opp vann fra brønnen. På kjøkkenet var det kjøkkenbenk og overskap, bord med veggfaste benker på to sider, et par stoler, vedkomfyr og ved siden av komfyren en hylle for bøtta med drikkevann og under den hylla sto bøtta med vaskevann. Vedkomfyren var i bruk stort sett året rundt, bortsett fra perioder når primusen ble brukt. Jeg husker vi fikk den første elektriske kokeplata. Først lenge etter fikk vi elektrisk komfyr. Vi hadde ikke radio eller telefon, ingen hvitevarer eller andre tekniske hjelpemidler. Fordi vi ikke visste om dem, savnet vi dem heller ikke.
Derimot hadde Mamma en symaskin som var i bruk nesten daglig. Hun sydde nytt, sydde om, lappet og stoppet til langt på natt mange ganger. Og hun vasket. Det hang alltid klær til tørk på snora over komfyren. Det var bleier, kluter og løyerter, foruten de større barnas tøy, som også måtte vaskes.
Klesvask foregikk utendørs
Ute ved brønnen sto «vaskehuset». Det var ei lita bu med bøykegryta hvor tøyet ble kokt og trebaljene til skylling av tøyet ble oppbevart. Å vaske og skylle tøyet utendørs vinterstid var et kaldt slit. Det forsto jeg ikke før jeg ble stor nok til å ta opp vann fra brønnen med brønnkroken.
Vedskjulet var bygd inntil huset. Der hadde vi koks, kull og honved til fyring i kjøkkenet og stua. Ellers var det plass til Pappas sykkel, en høvelbenk, verktøy og hageredskap. Over hoggestabben lyste ei enkel lyspære.
Doen sto oppe på bakken ved steingarden mot åsen, mellom to store eiketrær. Bak doen var dynga, en komposthaug hvor kjøkkenavfall og ugras ble kastet. Avfall som hermetikkbokser ble kastet bak steingarden med grunneierens stilltiende samtykke, ingen beitedyr kom dit. Slikt var helt vanlig den gangen, for det fantes ingen offentlig renovasjon eller søppelfylling. Innholdet i doene ble brukt til gjødsel for poteter i folks hager, og ingen syntes det var noe rart.
Pinseliljer langs sørveggen
På tomta vokste det fire store eiketrær, to-tre epletrær, et stort pæretre, to plommetrær og noen bærbusker. Vi dyrka litt poteter og grønnsaker samt salvie til te, men hadde en del blomster også. Det vokste pinseliljer langs sørveggen av huset og forskjellige andre blomster på tomta. Pappa var flink til hagearbeid og laget et stort steinbed i en skråning hvor vi barna plantet ville blomster som vi fant i åsene. Jeg husker spesielt takløk eller «skrøe», som vi kalte den.
Verden for oss minste var ikke stor. Den besto av huset, tomta, gode naboer med tildels jevnaldrende barn og to litt eldre ektepar. Vi lekte fredelig sammen med nabobarna og følte oss veldig trygge i Kjølelia, avskjermet som vi var fra den store verden. Bare når vi hørte de voksne snakke om ting de var bekymret over, forsto vi at verden kunne være vond og vanskelig utenfor vår lille krok. Først da vi ble litt større, forsto vi noe mere av dette, men barn glemmer heldigvis fort og er opptatt av de nære ting.
Vi spiste mye fisk
En av tingene vi ungene var opptatt av, var maten. Som friske og aktive barn var vi stadig sultne, men vi sultet aldri. Mamma var veldig flink til å lage god mat av billige råvarer. Hun la vekt på å bruke grønnsaker og å variere kosten mest mulig. Pengene satte selvfølgelig grenser for dette. Vi spiste mye fisk. Fiskedama, Olufine fra Knarberg, kom ofte med handkjerra si og onkel Johan på Kjøle kom av og til med fisk når han hadde vært ute og fisket. I butikken til Hansen i Vollen hadde de salt fisk, spekesild og lutefisk. Seibiff med løk eller stekt pir med persille innlagt i magen på piren; det var vel det jeg likte best. Men vi fikk da kjøttmat også: deilige kjøttkaker, småsuppe og stekt flesk.
Om sommeren satt vi gjerne ute på gårdsplassen og spiste. Det syntes jeg var stor stas. Eller jeg kunne gå til det åpne kjøkkenvinduet å få en pannekake med sukker eller blåbærsyltetøy «i lanken». Så gode pannekaker lages ikke nå for tida, nei!
Vi brukte mest alminnelig brød eller finbrød og av og til grissla brød. Kneippbrød og grovbrød kom senere. Så sant det var mulig, ble det kjøpt en eller flere dager gammelt brød. Det var billigere, og selv om det kunne være litt tørt, var det slett ikke dårligere enn ferskt brød. Det var tungvint for Mamma å bake i vedkomfyren. Tid og penger gjorde at kakebaking var det lite av. Men hun bakte deilige hvetekaker og av og til småkaker. Ellers var det vørterkake og sirupskake å få kjøpt i butikken. Det var ikke så stort forbruk av kaker hos oss og de fleste andre den gangen.
Pålegg på brødet var hjemmelaget syltetøy, prim, hvitost og sirup. Det var sjelden mer enn ett eller to slag på bordet av gangen. Melk hentet vi i spann på nabogården hos Varpe, men noen år senere kom flaskemelk fra meieriet i butikken.
Slikkerier hadde vi lite av, selv om drops og kandissukker var billig. Når Mamma delte opp en Freia kokesjokolade – en stripe til hver – var vi veldig fornøyde.
«Du er vel ikke tjømling?»
Grøt av flere slag var også vanlig kost, og om en unge syntes han hadde spist nok av grøten sin og ville legge ned skjea, kunne han få høre den spøkefulle: «Du spiser vel opp grøten din, du er vel ikke tjømling?» Det forekom nok en sjelden gang at vi sa at vi ikke likte det eller det av mat, men det var nærmest utenkelig ikke å ville spise maten likevel. Mamma formante oss til å «ha respekt for maten» og etter vi hadde spist, leste vi en enkel bordbønn: «Takk kjære Gud for maten, amen.» Den var kort, men inneholdt jo det viktigste.
Brennkopper og tannverk
Bortsett fra Bestemors død i 1935, var det ingen alvorlige sykdomstilfeller i vår familie Tuberkulosen som var datidens store folkesykdom, rammet ikke noen av oss. Men barnesykdommene var jo nærmest uunngåelige på den tida og vi fikk også meslinger, kusma, kikhoste og brennkopper. Det var slikt en måtte regne med, noe alle måtte gjennom. Jeg husker at jeg hadde en stor ekkel brennkoppe på et av knærne. På tross av salve var den ikke til å bli kvitt, inntil jeg en dag under lek sprang rundt huset, snublet, falt og vips var den borte, Og glad var jeg, selv om det gjorde vondt.
Tannbørste var det ikke alle som hadde eller brukte i de dager, og resultatet var utbredt tannråte. Jeg er glad for at Mamma fikk oss til å passe på tennene. Det var jo noe som virkelig lønte seg. Likevel var tannverken på besøk hos oss også. Heldigvis plaget den ikke meg. Jeg hadde til gjengjeld øreverk og det var fælt. Alt i alt var likevel sunnhetstilstanden rimelig bra hos oss, sammenlignet med mange andre familier.
Å bade en ungeflokk var litt av et styr. Vann måtte varmes på vedkomfyren som for anledningen kanskje ble fyrt med kull. For å få nok varmt vann måtte det varmes i flere vendinger. Flere barn måtte bade samtidig i trebalja på kjøkkengulvet. Slike løsninger var nødvendige den gangen, for andre muligheter fantes ikke.
Vanlig å arve klær
Fordi det var så vanlig å ha dårlig råd, var det vanlig å overlate noe av familiens fravokste klær og sko til andre. Å arve klær eller skotøy etter slektninger og kjente, var til stor hjelp i mange familier. De tingene vi gikk med, var nokså forskjellig fra dagens gode og praktiske ting. Vi gutter brukte for eksempel kortbukser opp til 14-års alderen. Da ble vi regnet som voksne. Jeg hadde lange hjemmestrikka strømper. De rakk langt opp på låret og ble holdt oppe med stropper som var knappet til et plagg som kaltes «liv». Om vinteren brukte jeg beksømstøvler, påført «Knuppen skobespar» på lærsålene. Om sommeren gikk jeg gjerne i turnsko (gummisko). Mange gikk ofte barbent. Pensko kunne være av sjevrå, men aller finest var lakksko. I beste fall hadde vi regnfrakk, ikke regnbukser. Anorakker var noe som bare polfarere brukte. Topplua var ikke vanlig. Vi gutter hadde «djevelluer», slike som skøyteløperne brukte. De heldigste hadde skinnlue, men sixpence med ørelapper var også vanlig.
Søstrene mine brukte kjoler og skjørt, ikke langbukser. På hodet hadde de kyser og skaut. Jeg tror nok at både store og små frøs mere om vinteren og svettet mere om sommeren enn det vi gjør i dag, med dagens praktiske klær og skotøy.
Lek på sletta på Kjøleåsen
Hva gjorde så vi barna i Kjølelia for å ha det gøy og spennende? Det meste vi hadde å leke med, var selvlaget eller laget av en pappa. Bare sånt som for eksempel en tennisball kunne være kjøpt. Å få laget et balltre var greit. Skulle vi «jeppe pinne», var det bare snakk om å finne en lang og en kort pinne. De litt større guttene laget bue og piler, båter og biler selv. Jeg fikk tidlig kniv – det var jo et verktøy som alle gutter måtte lære å bruke.
Kjøleåsen, eller Volleåsen som de som bodde i Vollen kalte den – nå blir den helt feilaktig kalt Bjønnesåsen – var en veldig fin lekeplass. Der var det ei flott slette som var godt egnet til ball-leker og spill, og en stor og en liten dam som var fine om vinteren med is og om sommeren til å seile i med båter, eller ganske enkelt til å vasse i. I åsen var det bær å finne og litt blomster også, om da ikke kuene spiste dem opp. Jeg brydde meg ikke om kuene, men hesten var jeg litt redd for. Fra toppen av åsen kunne jeg se sjøen i Ekenessundet, kirken, Venås og Vardås, Bergan skole som jeg skulle gå på og østreveien som noen kalte Kjøligata. Nå heter den Berganveien. Der så jeg av og til biler, noe som var et meget sjeldent syn i Kjølelia i begynnelsen av tredveåra. Her var det hestekjøretøyer det gjaldt. På gården til Varpe var det utenom kyr og andre husdyr også hest og selvsagt flere slags kjøretøyer. Jeg syntes det var veldig spennende å få sitte på høyvogna fra låven og ut på jordet.
Den gangen begynte barn tidlig å gjøre nytte for seg i landbruket. Særlig arbeid som luking og innhøsting kunne være en inntektskilde for oss barn. Det kom godt med om vi hadde tjent penger til halvsåling av beksømstøvlene våre. De aller minste var selvsagt forskånet for slikt, men som liten ble jeg betrodd å «gå ner til grina» og hente posten for Mor Bergsted, en snill eldre dame som drev det småbruket som hadde vært Mammas barndomshjem. Da kunne det vanke en to- eller fem-øring, kanskje et stykke hvetekake med syltetøy på og en klapp på hodet og ordene;«Du er min gutt du». For en slik betaling ville jeg gjerne gjøre alt jeg kunne, og iallfall kommer jeg aldri til å glemme henne. Ikke så å forstå at de andre voksne naboene ikke var snille, for det var de jo, men de var så opptatt av sitt arbeid og hadde mer enn nok med det.
Storebrødrene
Året etter Bestemor døde, ble alderstrygden innført i Norge. Det fikk vi høre fordi storebrødrene mine fikk i oppdrag å gå til «Nøttre» (Borgheim) for å hente trygden for en nabokone. Med sterke formaninger om å passe godt på pengene hennes, gikk de avsted og kom hjem igjen med pengene i god behold. Etter det jeg siden har hørt, dreide det seg om 45 kroner måneden.
Mine to eldre brødre, Reidar og Helge, var snille og flinke både hjemme og på skolen. Det ble forventet at jeg skulle være likedan, men det var jeg nok ikke, enda jeg mente at jeg gjorde så godt jeg kunne, eller nesten da! De to eldste guttene lærte seg tidlig å ta ansvar og var flinke til å hjelpe til i huset og å passe på oss som var mindre. Jeg synes alle barn burde ha slike storebrødre!
Når storebrødrene mine kom fra Folkebiblioteket på Tinghaug med rypesekken full av bøker, var spenningen stor. Vi samlet oss rundt stuebordet og så på bøkene.
Både Pappa og Mamma var glade i å lese, men for Mamma var det å få tid til å lese et problem. Men hun leste og ble en av de mest beleste jeg visste om. Mamma hadde i sin ungdom hatt en alvorlig rygglidelse og lange sykhusopphold. I tida før hun giftet seg, arbeidet hun på Nøterø Aktiebageri (det senere Nøtterø bakeri & conditori) på Borgheim, eller på «Nøttre» som alle sa den gangen – og lenge etter. «Borgheim» var den gangen bare navnet på forretningen til C. Fosaas som lå tvers over veien. Ekstra festlig syntes vi det var når Mamma tok fram fiolinen og spilte for oss. Da samlet vi oss rundt henne og hørte på. Hun hadde en skjønn stemme og kunne mange sanger utenat. Hun sang sanger som hennes far hadde sunget, for eksempel en der refrenget lød: «Ro brødre, ro, ro for land. Sikker er redningsbåten, frelses vi kan». Den handlet om noe som mannskapet på seilskutene kjente så altfor godt: storm og forlis og håp om redning. Bestefar hadde vært seilmaker. Han seilte til sjøs i over femti år, og var i likhet med mange av datidens sjøfolk flink til å synge.
En god far
Vi hadde en stor slekt. Bestemor og Bestefar i Strengsdal, tanter, onkler og mange kusiner og fettere som gikk på besøk til hverandre og hadde god kontakt. Et av de tidligste barndomsminner jeg har, er at jeg satt på sykkelen med Pappa på tur til besteforeldrene mine i Strengsdal.
Pappa var en arbeidssom og meget beskjeden mann som virkelig var en trofast sliter hele livet. Etter at han kom hjem fra arbeidet og hadde spist middag, la han seg ofte ned på stuegulvet for å hvile, med bare en fillerye under seg.
Om søndagene sommerstid gikk han gjerne opp på åsen. Jeg så ham sitte der med ansiktet vendt nordover med pipa i munnen og sixpence på hodet. Hva tenkte han på? Jeg er sikker på at han tenkte på Mamma og oss ungene. Men nok også på tidas alvorlige problemer hjemme og ute og på hva framtida kunne bringe. Det viste seg senere at det var gode grunner til å være bekymret.
«Thalatta»
Nå til dags har unger mange eiendeler. Det var lite av dagens overflod i min barndom. Av personlige eiendeler hadde jeg en spiseskje og et krus. Jeg hadde til og med et eggeglass av sølv som en snill onkel hadde gitt meg til dåpen og et bilde med et bibelsk motiv som hang på veggen i stua, sammen med andre slike som tilhørte søsknene mine. Men jeg hadde jo også et fint epletre som bar store, fine sommerepler!
Søstrene mine hadde dukker av tøy og sagmugg med hoder av celluloid. Dukkene hadde navn akkurat som husets katt og var for oss små nærmest som familiemedlemmer. Jentene samlet på glansbilder og vi gutter samlet på bruskorker og annet rart. Når vi om sommeren var på stranda for å bade, var det gjerne på Ulvøytangen eller ved Kommunebrygga i Knarberg. Da tok vi gjerne noen rare steiner og skjell med hjem. Men min fineste leke var en liten trebåt jeg hadde fått av en eldre fetter som het Viktor og bodde i Oslo. Den hadde navnet «Thalatta» påmalt på begge sider av baugen. Sytten-atten år senere ble det min jobb å merke opp det samme navnet forut og akter på en Wilhelmsen-båt vi bygde på Kaldnes. Da var bokstavene riktignok nesten hundre ganger større enn på min barndoms lekebåt, og verden forøvrig ganske mye forandret. Men det er en annen historie.
Legg inn en kommentar