Fritz Kristiansen:
Losje Færders håndskrevne avis fra 1912, funnet i Sandefjord
Det skjer virkelig ting det ikke alltid gis noe svar på. Vår yngste datter heter Anne Frugaard. Sammen med mannen Bjørnar og barna, Ola 13 og Martine 9, bor hun i enebolig på Kjellberg et par kilometer fra Sandefjord sentrum. Forleden dag skjedde det noe vi synes er merkelig. Anne og resten av familien hadde hatt stor opprydding i huset sitt. Da fant de det vi har valgt å kalle protokollen. En sånn gammeldags en, lang og med stive permer: Sånn som vi eldre husker kjøpmannen brukte når det ble ”handlet på bok”. ”Kan du forklare oss hva dette er for noe” sa Anne en dag og rakte meg protokollen.
Jeg begynte å se litt nærmere på den og fant Snart ut at den skrev seg fra en losje som het Færder. Min første innskytelse var at den skrev seg fra Odd Fellow-losjen i Sandefjord med dette navnet. Det stemte imidlertid ikke. Det viste seg at den skrev seg fra en avholdslosje som het Færder. Da våknet jeg virkelig opp. Det skulle vel ikke være losje Færder på Nøtterøy? I denne hadde jeg jo selv vært medlem av barnelosjen. Jeg bladde videre for å se om noen jeg kjente var blant forfatterne. Snart fant jeg det også; Hans Kortnes på Kjøle var en av dem, likeledes min gamle historie- og geografilærer på realskolen. Ingvar Dillan het han, og han var en av de store innenfor avholdsbevegelsen og for øvrig velkjent på Nøtterøy for sitt politiske engasjement og mye annet. Den første Nøtterøyfilmen var vel også hans verk.
Møtestedet losje Færder
Jeg hadde funnet opphavet til protokollen. Losje Færder hadde sine lokaler på Oterbekk, og både jeg og mange andre barn hadde i krigens dager så mye glede av den. Der møttes vi som kom fra Nesbryggen barn fra Duken, Knarberg, Bergan, Skallestad, Oterbekk og Torød for å nevne noen av stedene de kom fra. Der oppsto kanskje også de første forelskelser. Det vi selvfølgelig husker best, var at vi gikk marsj og lekte ”tyven, tyven”. Veldig moro hadde vi det. Hjemover gikk vi i flokk og følge, pratet, skrålet litt og sang litt. Det var derfra vi kom den tragiske kvelden i april 1945 da allierte bombefly bombet Vallø og ved en misforståelse drepte flere av våre landsmenn. Det visste ikke vi, der vi sto på Seileråsen i Nesbryggen og jublet for hver eneste bombe som smalt. Vi trodde det bare var tyskerne som fikk unngjelde.
Pussig sammentreff
Protokollen blir nå overlevert til Nøtterøy Historielag. Interesserte kan sikkert få anledning til å lese i den ved henvendelse dit. Mange vil sikkert finne frem til artikler familie og bekjente har vært opphavet til. Men, hvordan kom den til Sandefjord? Etter nærmere omtanke har vi kommet frem til at barnebarnet Ola for en tid tilbake kom drassende hjem med et par gamle bøker. Disse hadde han funnet i skogen i nærheten av hjemmet sitt. En av disse var protokollen. Noen hadde antagelig kastet den i den tro at dette bare var noe søppel. Pussig er det at det var Ola, som har så mange aner fra Nøtterøy, som fant den og tok vare på den. Protokollen, som ble benyttet i tiden fra 1912 til 1925, er ikke preget av annet enn slitasje som kommer av at den har vært mye brukt. Vær og vind har den ikke tatt skade av. Det skulle vel tyde på at den ikke hadde ligget lenge ute da den ble funnet.
Innledningsvis finner vi at LYSGLIMT, som protokollen heter, kom ut på møtedagene. Den aller første artikkelen var skrevet av Thoralf Holmboe og har tittelen Asbjørn Kloster. Som alt annet i protokollen er artikkelen håndskrevet. Rettskrivningen har nok endret seg temmelig mye siden 1912. Jeg gjengir artikkelen slik som Holmboe i sin tid skrev den:
ASBJØRN KLOSTER
Det er ikke nødvendig aa fortelle hvem han var. For det vet alle som har dette julehefte i haanden. Vi skal bare la hans liv passere forbi blikket i nogen faa bilder.
Omkring 1840 møter vi ham som ganske ung gut. Litt blek, men vakker, i sin fars butikk. Han springer raskt frem og tilbake og ekspederer kundene. Det kom en mand sjanglende ind mot disken og ber om brendevin. Vi ser at guttens ansikt faar et mørkt uttryk. Men han gaar ind og tapper brendevinet, leverer det til manden og tar i mot pengene som denne rekker ham. Med et saart blikk ser han mannen sjangle ut gjennom døren. Det samme gjentar seg gang paa gang. Asbjørn lider ved det, men fortsetter allikevel. Til sine venner skal han ha sagt: «Hvis jeg paa en eller anden vis kunne advare folk ville jeg føle min samvittighet lettet”.
Vi treffer han igjen henved 20 aar senere. Han var nu en mand i sine bedste aar, med et alvorlig og bestemt uttryk i ansigtet. Det er lang tid siden han oppgav enhver befatning med rushandelen, saa vi skulde tro hans samvittighet på det punkt var ganske rolig. Men nei. Han ser stadig elendigheten for sine øyne og den tanke strømmer ind paa ham: ”Jeg er min brors vogter. Saa lenge jeg staar som uvirksom tilskuer falder skylden paa mig”. Han forsøkte privat at tale drankeren til rette, men det forslog lite. Da kom det over ham en voldsom kraft: ”Du skal faa andre med dig og stifte en bevegelse for totalavhold”. Første gang tanken meldte sig skal han selv ha fortalt: ”Det var liksom et uveir brøt løs over mig, hvor vil du hend, folk vil spørre om du er gal, det er som du vilde renne hodet mot et fjeld”. Slik gikk det to ganger. Men da det samme kom igjen tredje gang, var det mer alvorlig. ”Og da forsto jeg: da falt jeg paa mine knær og bad Gud om hjelp og veiledning ”. Og saa kom 29. Decbr. 1865, da ”Stavanger Indre avholdsforening mot bruk av alle berusende drikke ” ble stiftet.
Det er sent om aftenen en gang i tiden omkring 1870. Vi finder Kloster sittende i sit arbeidsværelse netop hjemkommen fra Sandnes, hvor han som vanlig talte i Avholdsforeningen. Han har gaaet paa sin fot den 15 kilometer lange vei, frem og tilbake og sitter nu henslengt i en stol for at hvile ut. Skal han legge sig. Alt tyder for det. Legemet er tret efter turen, og sinnet er utslit av motgang og tungt arbeide, men — en artikkel til (Utydelig, men sikkert et avholdsorgan) maa gjøres ferdig. Han tar en rask beslutning, sitter sig hen til skrivebordet, indtil blikket knapt kan sjelne bokstaverne. Endelig et punktum sat. Han kaster lettet klærne hen og legger sig til et par timers hvile.
Saa møter vi ham ut paa høsten 1875. Alt det harde strev er blit for meget, og sygdom har brut hans krefter. Doktoren siger han skal holde sig rolig hjemme og arbeide ganske litet. Men der skulle være møte i foreningen, og Kloster synes han maa dit hen. At gaa er umulig for hans kraftløse legeme, men han kjører til lokalet og trær ind støttet av etpar medarbeidere. Om en stund reiser han seg og taler.
Sidste gang er et halvt aars tid etter: Klosters begravelsesdag. En stor menneskemengde — motstandere som venner er møt frem, og folk staar i vinduene for at se paa. Kisten blir baaret av mænd som før har vært drankere, men som Kloster har reddet. Og i følge er der mange som er fast bestemt paa at føre hans verk videre, trods all motgang.
Thoralf Holmboe
Etter å ha lest dette fikk jeg litt ettertanke. Rusproblemet er vel ikke noe mindre i dag. Og det er vel mye tøffere. Det ser imidlertid ikke ut som om vi har ildsjeler som Kloster i vår tid. Organisert kamp mot rusmisbruk er det vel også så som så med. Tar vi Nøtterøy som eksempel, så finnes vel verken ”Færder” eller ”Værjar”. Begge hadde i sin tid massevis av medlemmer. Den veien ser det ut til å ha gått de aller fleste steder.
Avholdssak rundt første verdenskrig
Protokollen er full av verdifullt lesestoff, fra perm til perm. Noen av ”forfatterne” har undertegnet med fullt navn, andre med initialer og atter andre med ting som ”medlem” eller lignende. Mange av navnene går igjen, og noen som kanskje bør nevnes, er Gustav Hansen og Anna Andersen. Sistnevnte var redaktør i en lengre periode. Det er vel ikke mer enn rimelig at avisens innhold i stor grad handler om avholdsarbeidet og konsekvensene av dette arbeide slik avholdsfolkene så det for bortimot 90 år siden. Interessant stoff med historisk verdi er det unektelig. Det forekommer også ganske mange dikt og det er tydelig at mange mennesker tok seg tid til å skrive litt på den tiden. En som undertegner med P. Svendsen har skrevet dette diktet:
Til De Unge
Liten Solveig var kun glad
Siden blir det til at grine
Og sur uvillig mine
Daarlig passe vil til dine
Hvite tænders perlerad
Tak for blomsten som du ga
Nu er tid for sol og sommer
Mark og eng er fyldt av blommer
Men du aner at det kommer
Gylden frugt av blomsters grav
Når vi møtes skal hernest
Har du faat den lange kjole
Og har lært i livets skole
at tilslut vil viltreet fale
Lystre livets tøjler bedst
Derfor trygt vi legger ved
I ditt hjerte og dit ranke
Viljeliv vaar bedste tanke
En gang skal du ved den sanke
Blomster til vor aftens fredag
Jeg føler meg temmelig sikker på at unge som leser dette har svært vanskelig for å forstå innholdet. Det forekommer faktisk ord som ikke lenger er i bruk i det norske ”sproget”. En aldri så liten ”våget” historie forekommer også i LYSGLIMT. Den er skrevet i 1925 og lyder som følger:
De Barna
Lillebror: «Far du slog mig igaar fordi jeg bet Lillan?”
Faren: ”Jo”
Lillebror: «Da maa du ogsaa slaa handelsbetjenten nede på hjørnet,
for han bet storesøster i leben i gaar kveld,
og at det gjorde vont vet jeg,
for hun slog armene om halsen paa`n og prøvde at kvele’n ”.
Om du er avholdsmann eller ikke så bør du ta en titt i ”protokollen”. Det finnes sikkert mye som interesserer deg. Kanskje finner du også familie, venner eller godt kjente blant forfatterne, slik jeg gjorde.
Legg inn en kommentar