Minnerike Nesbrygga

Av Gunnar Thomassen (Njotarøy 2010)

Dagligliv i mellom krigstiden sett med gutte øyne

I 1990-åra skrev Gunnar Thomassen ned mange av sine barndomsminner fra Nesbrygga. Noe ble publisert i «Skjærgårds-nytt. Vel-avis for Bergan krets» først på 2000-tallet. Vi synes de fortjener å nå ut til flere lesere og har redigert dette utvalget. Thomassen døde i 2007.

Jeg heter Gunnar, er født i Huiveien 2 og stedet heter Fjelly. Det var 14. mars 1926 jeg ble født inne i stua vår her på Fjelly. Det var en søndag (altså er jeg et søndagsbarn). Naboene våre, tante Malla og Jenny, var til middag, til kjøttkaker og sviskegrøt. Da mor skjønte at tiden var inne, måtte Jenny sende bud etter jordmora. Vognmann Kjeldsen kom med henne med hest og støytekjerre. Det var fremdeles is på veiene, men ikke nok til at det var sledeføre. Det humpet og gikk, men jeg kom da til verden med et skrik, jeg også. Jeg skal fortelle litt fra tiden da Nesbrygga virkelig var Nesbrygga, om barndom og oppvekst og om de som bodde der den gang, så det vil selvsagt dreie seg mest om førkrigstida. Jeg har hørt en del gamle historier, sanne og fortalt som sanne, som jeg vil ta med. Navnene jeg bruker er de riktige navnene.

Hønsehus og utedo

Huset der jeg ble født, er en av Nesbryggas mange perler. Mor og far kjøpte stedet i 1920 for 14 000 kroner, noe som var mange penger den gang. I følge Nøtterøy-boka er huset satt opp i 1854-1856, og huset står i dag som det gjorde den gang. Men mange av husene er kanskje bygget tidligere enn året da de ble utskilt fra hovedbølet, og noen er flyttet inn fra øyene. Det gjelder også huset vårt.
Vi hadde et hønsehus der mor og far hadde høner. Der var doen vår, og det var absolutt ingen fornøyelse å gå dit en vinter kveld med 10-15 minusgrader og snøstorm. Ja, en kunne nesten risikere å fryse fast til setet. Doen ble brukt helt til 1956, da det ble lagt inn toalett i hovedhuset.

Mose og slo

Uthuset vårt var ganske stort. Da krigen kom, sa mor at vi skulle lage grisehus der. Mor, som var flink til alt, også snekkerarbeide, fikk samlet sammen materialer og innredet plass til to griser. Vi fikk kjøpt to grisunger illegalt fra mors brødre på landet. Naboene, Martha og Magnus, var med og delte på dette. Vi hadde en gris hver, men det skulle jo ikke så lite mat til disse grisene. De skulle fôres godt, så de ble riktig fine og feite til jul. Vi fikk dem som regel i mai måned og slaktet dem sist i november. Mat til grisefôr var ikke å få kjøpt. Det var jo rasjoneringskort på alt. Det vi fikk kjøpt, holdt ikke til oss sjøl engang og slettes ikke til grisefôr. Mor, som var fra landet, fant på råd. Vi hadde nesten tre mål jord den gangen, så det ble satt poteter over alt. Noen epletrær hadde vi også, og avfallseplene gikk i grisene. Men dette var selvfølgelig ikke nok. Nei, mor og Martha gikk og samlet brennesle langs veiene og mose i skauen, helst reinmose som det var mest næring i. Vi hadde ei stor jerngryte og et brannjern som vi satte gryta oppå. Hver dag måtte vi fylle gryta med mose, brennesle, tang og fiskeavfall. Både far og Magnus fisket, så det ble litt av det også. Alt vi trodde kunne være spiselig for grisene, gikk opp i gryta som sto og kokte dagen lang. Særlig de to siste månedene måtte grisene fôres godt. Det var om å gjøre å få dem så tunge som mulig. Det var ikke snakk om stjernegriser på 70 kilo den gang, nei. De kom nok opp i 120 kilo hver, og det kom godt med.

Grisen satte av gårde i full fart

Så kom endelig dagen for slakting. Det var litt vemodig, for vi hadde stelt grisene hele sommeren og blitt glade i dem. Men vi tenkte på juleribba og all den gode maten vi skulle få. Vel, slakter Henriksen fra Hjemseng ble budsendt. Alt gikk bra det første året, men det neste året gikk det ikke fullt så bra. Da slakteren hadde fått satt bånd på grisen for å dra den ned til bryggerhuset, røyk båndet. Grisen hylte og skreik og satte av gårde i full fart. Den sklei ned fjellet, løp ned bakken og oppover til Eid. Slakteren, mor og vi etter. Det var litt av et sirkus som det skulle vært moro å ha på film. Vi fikk stoppet grisen på butikktrappa til Eid og geleidet den hjem. Siden gikk det bra. Jeg tror det var fem somrer vi hadde gris.

Redningsdåd

Økonomien var jo ikke så rar på den tiden, og vi som bodde ved sjøen, leide da gjerne bort til sommergjester. Da flyttet vi ut av huset vårt og inn i bryggerhuset og sov på loftet. Jeg kan huske vi hadde meieribestyreren i Tønsberg som sommergjest flere somre. De hadde en sønn, Ola, omtrent på min alder. Vi to var stadig på kommunebrygga og fisket. En dag var han uheldig og ramlet utfor brygga. Det var dypt vann, og han kunne ikke svømme. Jeg visste ingen annen råd enn at jeg ba han ta tak i fiskestanga mi. Slik fikk jeg dratt han inn på grunna, så det gikk da bra. For den redningsdåden fikk jeg en nydelig skjorte av hans mor. Jeg var veldig stolt av den skjorta.
Mor dyrket bær og frukt i den store haven vår. Om høsten sto hun på torvet i byen og solgte både plommer, epler, rips og solbær.

Drops i kremmerhus

Butikken til Halvor Eid var i alle året lokalt samlingssted. Der ble det fortalt historier fra gamle dager og utvekslet tanker om vær og vind.
Jeg husker godt den sorte, gule og hvitspraglede katten som alltid lå på trappa. I alle år ble vi møtt av denne katten. Den fikk tydeligvis etterkommere med samme farger og utseende. Den het bare «Eids-katten» og hørte til der på trappa.
Det passer bedre å kalle kolonialen til Eid for krambu. Han hadde all verdens ting hengende opp etter veggene. Det var hestesko, parafinlamper og melkespann. Det var ikke den ting du kunne spørre etter som de ikke hadde. Det var dropsspann på kontoret, hvorfra det ble solgt ut drops i kremmerhus. Det ble en pose for en femøring. I skuffen under disken var det kandissukker og ekstra sterk lakris.

Parafin, lut og bensin

Utvalget i butikken var mangfoldig. Nederst ved gulvet var det hyller som var reservert for glass og stentøy og diverse leker. Jeg husker spesielt godt et klart glassrør som var laget som en sparebøsse for 10-øringer. På det sto det «Husk at mange bekker små, gjør en stor å». Kanskje noe å tenke på i våre dager.
Mye var plassert ute på et lager ved siden av butikken. Ellers på bakrommet sto et parafinfat og et fat med lut som de solgte av, og liketil vindusglass som de skar opp etter mål med en diamant. I kjelleren sto en kompressor som vi fikk låne til å pumpe opp syklene med. På utsiden sto en bensinpumpe med en rørledning ned til bryggen hvor de få motorbåtene som fantes kunne tanke.
Butikken hadde en av de få telefonene som var i Nesbrygga, så det kom mye folk for å låne den. Det kostet 50 øre. Telefonen førte nok til at familien Eid ble utnyttet en del ganger. Folk ringte til butikken, og familien gikk rundt med ulike beskjeder.
I tillegg til selve Eid-butikken drev kona Marte melkebutikk i sidebygningen. Hun fikk melka fra meieriet i Tønsberg i store 50-liters spann. Vi hadde med oss melkespann som Marte helte oppi med et litermål hun hadde. Hun holdt gjerne spannet vi hadde med over 50-literen, så det rant vel litt melk tilbake i dunken. Man tok det ikke så nøye med hygienen på den tiden.
Ja, Eid-butikken var i alle år et samlingspunkt. Ville du høre nytt fra bygda, så måtte du dit.

Grytidlig opp for å trekke garn

Jeg vokste jo opp i den dårlige tiden, da det var lite arbeid og dårlig betalt. Det var ikke så lett bestandig å finne på noe til middag. Det ble selvfølgelig mye fisk. Men søndagsmiddagen gledet vi oss alltid til. Da var det ofte mors kjøttkaker med stuet kål til, og det var ingen som gikk sultne fra bordet.
Far var sjømann og det var ingen hyre å få. Det ble fiske som måtte skaffe utkommet. Det var nok tidlig at brødrene mine, Einar og Arne, og jeg måtte opp grytidlig om morgenen for å trekke garn. Einar og Arne reiste jo ut, så det ble jeg som for det meste måtte stå opp kl. 0400 om morgenen og trekke garn, greie opp garna og så ta fiskekassa på sykkelen og selge fisken for noen kroner.

Skolegang og vennskap

Etterpå var det å gå på skolen og så hjem igjen til en ny runde med årene. Deretter var det lekselesing som det sikkert ikke ble så mye av. Vi hadde lærer Helle på skolen. I sangtimene stemte Helle fiolinen og så gikk det i «Flaumen går i Noreg er vår, bjørka sprett i dalom» eller «øm laurdagen så er det pottitt og sild; hei sjung fallera».
Historietimene til Helle var fine. Han kunne kunsten å fortelle fra tidligere historie. Regning og grammatikk ble det så som så med. Skjønt regning tror jeg ble et sterkt fag for meg, for mor var en kløpper i regning. Grammatikken var det litt verre med. Det skjønner dere nok, hvis dere orker å lese dette.
Skolen var ikke det morsomste jeg visste. Jeg hadde en skolekamerat som jeg alltid hadde følge med til skolen. Han bodde i Luen, men var aldri ferdig når jeg kom. Jeg ble alltid bedt inn på kjøkkenet hvor det var godt og varmt og ble alltid godt mottatt av hans mor som sa: «Ja, Kjell er straks ferdig».
Vi var gode venner, men jeg husker en gang vi sloss. Det var is på Gjørandiket, det er borte nå. Kjell ville gå på skøyter, noe ikke jeg hadde, så jeg ødela isen for han ved å slå sprekker i den. Da ble Kjell sint, og vi tok til å slåss. Men det må jo innrømmes at det var dårlig gjort av meg. Vi fortsatte å være venner.

Fire hvaler svømte gjennom Nesbryggsund

Etter som jeg blar i minneboken, blir nok mine erindringer litt hulter til bulter. Jeg husker min første sykkel. Jeg gikk ærend for naboer, særlig for fru Olsen. Hennes mann var hvalfanger og tjente litt bedre enn mange andre på den tiden. Når jeg gikk et ærend, fikk jeg som oftest en tiøring. Sammen med mange andre ører på sparebøssa ble det til slutt 180 kroner – en svimlende sum den gangen. Det var da Arne og jeg reiste til byen til Gulbrandsen og kjøpte ny sykkel. «Perlen» var merket, den hadde til og med dynamolykt. Dette var et av de store øyeblikk i livet.
Så husker jeg den gangen det svømte fire hvaler gjennom sundet. Det er bare den ene gangen jeg har sett det.
Å sette folk over i prammer til restauranten på Fjærholmen og tilbake igjen var nok en god inntektskilde. Det var mang en guttunge som snek seg hjemmefra om kvelden for å være med på dette.

Filleryene til mor ble verdensberømte

For å spe på inntektene fra fiske sydde mor for andre. Da gikk symaskinen både sent og tidlig. For ikke å glemme veven. Den satt hun ved så snart hun hadde litt tid til overs. Da banket og slo hun så det dundret i huset. Filleryene til mor ble verdensberømte, vel om ikke akkurat ute i verden, så i alle fall i Nesbrygga. Jeg tror fortsatt de finnes hos noen.
Jeg må berømme mor og far for den innsatsen de gjorde for å få endene til å møtes. Det var nok ikke alltid like lett å få noen kroner til overs til nye sko. Vanskeligst var det når låneterminen forfalt. De kjøpte huset rett før de dårlige tidene. Far drev med sitt fiske, hadde vel også noen måneder til sjøs, så ble båten lagt opp og så var det fiske igjen.

Allsidig mor

Jeg må også fortelle om mors allsidighet og oppfinnsomhet. Mine første ski lagde hun. Hun fikk både sprett i dem og krumme skitupper. Stavene lagde hun av kosteskaft og rolling til trinser. Ja, mor var allsidig. Hennes far var skomaker, så mor hadde nok lært litt av han. Hun lagde beketråd og sydde halvsåler på beksømstøvler og brukte treplugger til å slå sålene fast med. Ja, hun kunne bruke både hammer, beketråd, syl og lest og hun sto aldri fast. Hun hadde fantasi og brukte den velvillig.

Andre tider

Jeg skjønte vel kanskje ikke den gangen hvordan de sleit for å holde mat på bordet og klær på kroppen til oss alle, men jeg forstår det i dag, og jeg takker mor og far av hele mitt hjerte for den innsatsen de gjorde for oss.
Jeg tror ungdommen i dag har noe å lære fra den tiden. De kunne ikke gå ned til en båt med påhengsmotor og kjøre med 20 knops fart gjennom sundet. Heller ikke kunne de reise til Norefjell med nye slalåmski og støvler til en pris på 10 000 kroner. Nei, i ettertid måtte de nok slite i årevis for å nedbetale et lån på 10 000 kroner for et hus de hadde kjøpt. Jeg beundrer mor og far og også alle de andre familiene i Nesbrygga. Jeg tror nok det var slik for de fleste. De gjorde en heltemodig innsats, men jeg tror tross alt de hadde det bedre på mange måter enn slik det siden har blitt.

Brødrene mine

Det var om sommeren det året jeg var fem år. Jeg hadde lært noen svømmetak på grunna, men svømme ordentlig kunne jeg ikke. Einar og jeg var ute i prammen et stykke fra land; litt utpå dypet. Da tar Einar meg og kaster meg overbord og ber meg svømme til land. Jeg hadde ikke noe valg og kom meg til land. Siden den gangen har jeg svømt, men jeg tror ikke alltid det er den riktige måten å lære å svømme på.
Jeg minnes her jeg sitter og skriver. Arne hadde tjent noen øre. Det var da hermetiske gaffelbiter var å få kjøpt i butikken. Vi fikk jo alle smake, men jeg husker Arne best. Han la en sildebit på brødskiva (det var selvfølgelig hjemmebakt brød). Han skjøv hele tiden denne foran seg på brødskiva. Så la han den tilbake på tallerkenen og sa så til sildebiten: «Nå lurte jeg deg godt». Sildebiten gled ned på neste skive, den.

Guttestreker

Bror Arne hadde en skolevenn som også het Arne. Tilfeldigheten hadde ført til at begge hadde fått nye bukser som de av en eller annen grunn ikke likte. Først så prøvde de å skli på fjellet i Sinasvingen. Da det ikke gikk, satte de seg etter tur på slipesteinen til de fikk slitt ut buksebaken. Det hjalp ikke det heller, de fikk til gjengjeld en svær lapp i buksebaken. Denne lappen var av en annen farge enn selve buksene, og dette måtte de da pent gå med.
En vinterdag kom Arne med en and han hadde funnet. Den ble det søndagsmiddag av. Jeg husker Arne tok vare på fjærene fra bakstussen på anda. Han tok den største fjæra som hadde slik en fin blå farve og en flott sving på enden. Den satte han på toppen av en rød boks han hadde. Hvor det ble av den til slutt, vet jeg ikke.
Jeg tror nok jeg hadde en mistanke om at Arne hadde ei hagle på lur. En gang han og far var ute og fisket, fikk Arne se en and komme svømmende. Hagla hadde han gjemt i seilet i tilfelle. Men denne gangen ble det ingen and til søndagsmiddagen. Far ble sint, han likte ikke skytevåpen.

Einar førstereisgutt

Bror Einar dro tidlig til sjøs som dekksgutt. Den gangen måtte man mønstre på for minst to år, eller var det kanskje tre. Jeg husker godt dagen da Einar kom hjem første gangen. Jeg satt i toppen på pæretreet og høstet pærer da en drosje kom opp bakken og stoppet. Hvem andre enn en velvoksen ung mann steg ut av drosjen. At jeg ikke ramlet ned fra toppen av treet, var vel bare flaks. Det var ingen som visste at han skulle komme. Og for et eventyr det var da han etter hvert fikk pakket opp tingene han hadde med. Jeg var 8–10 år den gangen. Einar var jo nå voksen. Han tok opp en pakke Lucky Strike-sigaretter, Camel og Chesterfield. Gaver hadde han med til oss alle. Han hadde vært i Japan, og jeg fikk modeller av fremmede lands båter samt andre leker. Mor fikk et nydelig kinesisk kaffeservise. Men det aller største og fineste var nok den mahogni sveivegrammofonen han hadde med, hvor man kunne spille musikk og høre utenlandske stemmer. Det var spesielt en plate som jeg aldri ble lei. Jeg spilte den sent og tidlig. Det var en fryktelig høy musikk, jeg tror den var japansk. Einar måtte til slutt gjemme den for å få fred.
Det var vel også på den tiden da Jens Book Jensen begynte å gå som en farsott med «Når lysene tennes der hjemme», «Det er rokken som spinner i stuen» og ikke minst «En liten gyllen ring». Det var på den tiden far var hjemme alene en dag. Da kommer det to småjenter og spør om de skal synge en sang for han, noe han selvfølgelig sa ja til. De sang da «En liten gyllen ring», men betingelsen var at de måtte få høre den på grammofonen etterpå. Småjentene var Marit Slåstad og Grete Kristiansen.

Moro i Moss

Arne var også sjømann for en kort periode. Einar var hjemme og gikk styrmannsskolen. Båten Arne var med, Borgland, kom til Moss. Einar tok meg med dit for å besøke han. Da vi traff Arne, var han helt snauklipt på hodet. Han hadde slått hodet bort i noe og måtte sy noen sting. Derfor var han helt glattbarbert. Han vakte nok litt oppsikt da vi var i land på Mosse-utstillingen om kvelden. Jeg tror den utstillingen ble kalt «Mossekråka». Før vi gikk i land, sa han at han bare skulle vaske et par bukser så han hadde rene bukser til dagen etter. Kvelden før hadde han lagt dem i vann i kaustikksoda for sikkerhets skyld. Det var nok ikke mye å henge opp på snora av de buksene. Den samme kvelden da vi reiste tilbake med ferga fra Moss til Horten, kjøpte Einar den første Kvikk Lunch jeg fikk smake. Den kostet 25 øre. Gjett om jeg koste meg med den!

Kommunebrygga som forsvant

Historien jeg nå forteller, er helt sann. Nedenfor der jeg bor, fant kommunen ut at de skulle bygge kommunebrygge. Brygga ble bygget, den. Dagen ble også bestemt da kommunestyret skulle komme og besiktige brygga. Om morgenen kom de da alle for å se. Da var det ikke noen brygge der. Den var bygget på blåleirebunn og var i løpet av nattens mulm og mørke sunket i havet. Vel, det var den brygga. Men dog allikevel, brygge skulle det bli, så den ble bestemt flyttet litt lenger inn i sundet, og der er den til dags dato.
Jeg kan også fortelle at ved siden av den sunkne brygga var det også ei skute (eller jakt, da) som var sunket. Restene av den kunne vi se i mange år, og steinrestene av den gamle kommunebrygga kan nok fortsatt sees ved lavvann. Forøvrig har det blitt bygget en nydelig båthavn der.

Skutelass med koks og sinders

På den tiden var det to stykker som solgte koks, køl og ved i Nesbrygga. Otto Andreassen lå der hvor båt- og bensinstasjonen (marinaen) er i dag. Halvor Eid hadde to store skur eller buer. Det ene for køl og det andre for koks og ved. Det kom seilskuter inn til brygga hvor de losset med innleid hjelp fra land. Lasten ble fraktet til buene i trillebårer. Kan tro det var et slit! De største skutene kom gjerne der hvor båtstasjonen er i dag. Ja, på slutten kom det også stimbåter, men jeg husker også det lå ei to-mastet skute og losset koks ved Eidebrygga.
Ved siden av Eidebrygga var det en losstasjon. Her holdt los Ellefsen til. Han bodde på et lite bruk ved siden av Erikstad. Hele området der ble kalt Luen, og det heter det fortsatt.
Så var det alle sandjaktene som kom til kommunebrygga hvor lastebiler kom og hentet lasten. Det var store ting, for da var det noe som skjedde.
Det var også rekeskøyter som kom til kommunebrygga og solgte reker. Vi fikk da gjerne en kasse reker og solgte til sommergjestene. Jeg tror vi fikk en pose reker for jobben. Jeg mener også å huske at det var ti kroner pr. liter. Det var særlig ei skøyte som kom om sommeren som het Spro. Om det var mann eller båt som hette det, er jeg ikke sikker på. Så snart vi var tilbake og hadde solgt noen reker, bar det opp til Eid for å kjøpe øl.

Viola ble sankthansbål ved Steinkloss

Mathias Kristensen og Viola var et kjent bilde i Nesbrygga. Det var nok mang en ung gutt som fikk prøvd ryggen sin der. Både bror Einar, fetter Dagfinn og jeg fikk prøve det. Båten gikk med murstein og rør fra teglverkene mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Jeg husker vi lastet 23 000 murstein på en dag ved Sorgenfri teglverk. Dette var jo langt oppe i Glomma, så det var ferskvann. Viola hadde høye lasteluker, så da vi hadde lastet ferdig, lå dekket to tommer under vann. Det var jo heller ikke fritt for at Viola lakk litt. Da var det å ta en bøtte med sagflis på en lang stang under båten så dette kunne stoppe lekkasjen. Dette kaltes å maure. Så skulle vi også nedover Glomma, og når vi da rundet Strømtangen fyr og var i sjøvann, kom dekket over vann igjen. Det var gjerne å stå ved pumpa og holde jakta flytende til vi kom over fjorden. Viola hadde en 12-hesters Rapp-motor, så det gikk ikke så fort, men vi brukte seil ved siden av. Det var ingen åttetimers dag den gangen. Samme Viola holdt på å forlise i en storm ved Stavern, men ble reddet. Noen år senere sank den ved brygga i Nesbryggen. Siden havnet den som ved til sankthansbålet ved Steinkloss. Fortsatt tror jeg det ligger noen rester på bunnen der ute.

Hvalfangerne var kommet hjem

De første årene husker jeg ikke stort av, men fra 4-5 års alderen begynner det å demre litt. Foran Ullitz-huset i Huiveien lå sletta hvor vi slo ball og hvor vi også sparket litt fotball. Deretter kom Stikkesletta som jeg må fortelle litt nærmere om.
Når snøen var gått og hvalfangerne var kommet hjem etter en lang vinter i isen, var dette samlingspunktet om søndagene. Samlingen hadde det formål å kaste på stikka. Det begynte gjerne på formiddagen, og det var vel en «indre kjerne» som presset og presset. Dette pågikk kanskje til middagstider. Da ble en guttunge satt til å passe på kassa og pengene som lå rundt kniven som var midtpunktet. Gud nåde den som kom og rotet i kassa eller med pengene som lå rundt stikka! Etter middag kom «spillerne» tilbake og fortsatte. Det måtte jo til slutt bli en igjen som skulle riste opp potten. Det kunne nok bli mange hundre kroner. Det var jo store summer etter den tidens pengeverdi.

De første i Nesbryggsundet

I Nesbryggveien bodde elektriker Hansen med sin kone Hulda og barna Marion og Ivar. Det var disse to som Frank Kristensen og jeg hadde barneårene sammen med. Ivar var litt av en skøyer og spasper som gjerne gjorde noen sprell. Ja, riktig en Emil i Lønneberget. En dag lekte vi hjemme hos Ivar. Mor hans var en tur hjemme hos oss. Vi var jo naboer. Jeg hadde nydelig hår med masse krøller. Ivar hadde fått tak i en saks og snauklipte meg. Jeg husker godt at jeg satt under bjørka midt på gårdsplassen. Ivar hadde en kraftig latter, og han lo så det runget. Jeg så nok ganske ribbet ut. «Ja, nå har Ivar gjort en skøyerstrek», sa fru Hansen til mor, «det hører jeg på latteren.»
Ivar hadde god sangstemme og den brukte han både titt og ofte. Volumet var stort. I kjerka kunne du høre hans stemme over alle andre. Han kunne nok blitt en god operasanger. Ivar spilte litt fiolin og tok timer over hos frøken Ragna Hytten, men han kom aldri så langt at han fikk spille i Kringkastingsorkesteret.
Frøknene Hytten bodde i ei hytte over på Foynland. De var nok de første nakenbaderne i Nesbryggsundet. De hadde en gammel pram som de rodde over sundet med for å ta bussen fra Eidsvingen hver morgen. Begge jobbet i Tønsberg, Ester som gymnastikklærer og Ragna i bank. Hun spilte i et symfoniorkester. Da prammen ikke holdt seg flytende lenger, kjøpte de ny sjekte som de satte påhengsmotor på. De var nok også de første som hadde påhengsmotor i Nesbryggsundet, men de måtte for det meste ta årene fatt, for de fikk ikke motoren til å gå.
Det gikk kveg og beitet over i Foynlandsåsen den gang, og det hendte at ei ku ramlet utafor. Det var jo en sensasjon.

Hummereksport

I Nesbryggveien lå også huset hvor byggmester Nils Kamfjord og familien bodde. Jeg husker de holdt på å male huset da Nils sa at de malte huset i «magesjuke-farve». Han hadde tre gutter som nok var eldre enn meg. De og deres far drev med blinkskyting med salonggevær. Det fikk ikke jeg lov til å være med på. Jeg tror bror Arne fikk prøve seg. Kamfjord var byggmester og har nok bygget mange av husene rundt om. Sønnene har gått i farens fotspor, og det står mange solid bygde hus etter dem.
Jeg vanket litt i huset til Laura og Marinus Isaksen som guttunge. Jeg satt som regel på kjøkkenet, og kaffekjelen sto nesten alltid på den vedfyrte komfyren. Laura var stor og kraftig, Marinus var liten av vekst og hadde bart under nesa. Han gikk alltid med stokk for han hadde et vondt bein. Han var en av de få som hadde motorsnekke på den tiden. Motoren var en tre-hesters Kvikk, og motorkassa var grønn. Han fisket mest med teiner etter hummer, som det var best pris for. I Sparrønningen bodde en hummeroppkjøper, som reiste rundt til småfiskerne og kjøpte opp hummer. Den solgte han videre til en grossist som igjen eksporterte til Frankrike. Ja, Marinus var en kjent skikkelse som gikk der med stokken opp og ned bakken og hadde et lite ord å si til alle. En fredfull mann.

Sina rodde arbeidsfolk over sundet

Naboene våre, Ola og Sina Andreassen, bodde i et av de gamle husene i Nesbrygga som var flyttet inn fra øyene. To gode mennesker som også sleit for sitt utkomme. Nede på stranda hadde Sina en pram. Den brukte hun til å fiske litt med og ro mange over sundet til Foynland. De skulle på jobb på Husøy og Jarlsø klokka seks om morgenen og så hentet hun dem etter at de hadde sluttet jobben klokka seks om kvelden. Sina tok ti øre for å ro dem fram og tilbake.
Hun rodde også over sundet for å hente kvist og kongler. Det var den eneste form for brensel de brukte, men det var glohett i stua der bestandig.
Ola var hvalfanger. Jeg tror han var med et kokeri som het Svend Foyn. Når kokeriene kom hjem om våren, gikk Sina opp på fjellet i sin fineste stakk og et rent forkle og så etter kokeriet. Da hun fikk øye på båten, vinket hun, tørket en tåre og sa: «Ja, nå kommer Ola hjem.» Jeg syntes Sina var veldig gammel der hun gikk og snakket litt med seg selv eller sang en salme. Det gjorde hun forresten stadig.
I Luen bodde Hans Samuelsen. Han hadde en stor båt som het Minerva. Han holdt på fra tidlig om våren med å gjøre båten klar til kokeriene kom, for da fraktet han kone og unger ut for å hente sine kjære. Ja, det var nok mange gledesscener ombord i Minerva. Om sommeren var det mange som leide båten til turer i skjærgården. Da hadde Hans hvit skipperlue og svart jakke på seg.
Broren hans var skomakeren vår. Marcelius bodde også i Luen og hadde skomakerverksted i sidebygningen. Han hadde trebein og var litt av en skøyer. Når det kom noen som ikke kjente ham og han satt med en syl i handa, kjørte han sylen inn i trebeinet så folk ble skremt. (1)

Bedehuset

Vi fikk bedehus i Nesbrygga som populært ble kalt lokalet. Der var det dansefester, basarer, vekkelsesmøter og foredrag. Jeg husker en demonstrasjon av Blenda vaskepulver. Vi unger fikk utdelt små papirfly med strikk som det selvfølgelig sto Blenda på.
Ved siden av lokalet bodde bygdas drosjesjåfør. Han var en av de sentrale beboerne i Nesbrygga. Melgård som han het, var alene sjåfør noen år, men fikk senere konkurranse. Han kjørte til fest og til begravelse. Han var en rolig og hyggelig mann som nok kunne fortelle om forskjellige opplevelser han hadde hatt som drosjesjåfør, men han nevnte aldri navn.

Idrettsbane

Det skjedde mye i Nesbrygga først på 1930-tallet. NIF ble dannet; Nesbryggen idrettsforening. Det ble kjøpt inn et skogsområde som etter hvert, med iherdig dugnadshjelp, ble til NIF-sletta. Først var det grusbane og noen år etter krigen ble det gressbane. Etter hvert tror jeg man har fått tippemidler slik at det har blitt det flotte idrettsanlegget vi har i dag. Alt takket være grunnlaget som nesbryggfolket og 1930-ungdommen la ned i slit og entusiasme for å få det til. Det var mange veldig gode fotballspillere her den gang som nå. Jeg kan nevne Sverre og Finn Kamfjord, Knut Graue, Kjell Rostad og mange flere. Hvis det hadde vært i dag, hadde de kanskje vært elitespillere og spilt på landslaget eller vært proffer i utlandet.

Onkel Emil, kalt Tordna

Når jeg nå forteller fra min barndom, er det nok en person jeg ikke kommer utenom, nemlig onkel Emil, bror til far. Han ble populært kalt Tordna. Han vokste opp i huset som ligger litt på skrå over veien for båtstasjonen (marinaen). Senere bygde han hus nede på stranda, kalt Brudeskjær. Han hadde en kraftig stemme som kunne høres fra Brudeskjær og ut til Steinkloss.
Onkel fortalte hvordan han traff sin kone, Klara. Hun bodde den gang på Bolærne. Hun kom seilende i en snekke og la inn til Brudeskjær. Onkel hadde aldri sett henne før. Den gang var hun en ung jente på 16-17 år. Så sier onkel til henne: «Deg skal jeg gifte meg med». Og slik endte det etter en tid.
Tordna hadde alltid historier på lager når han kom hjem til oss. Far satt gjerne med sine fiskegarn, og mor vevde. Det var jo andre tider da. Våre fettere Roar og Dagfinn var ofte på besøk. Så var det brødrene mine Einar, Arne og meg og onkel som fortalte den ene historien etter den andre.

Dramatisk seilas

Onkel Emil hadde en seilbåt som het Gribb. Det var den skarpeste seileren i hele fjorden. Det var stadig seilaser om sommeren. Tordna forteller at under en kappseilas ble det en forrykende storm. Klara var mannskap som vanlig. Under stormen ryker et stag, så masta holder på å gå over bord. Tordna får kasta ei løkke over mastetoppen og Klara får tak i tauet og tviholder i det for å berge masta fra å gå over bord. Klara klarte ikke å åpne hendene på ei uke etterpå, så stive var de. Men seilasen, den vant de! Etter at onkel hadde fortalt en av sine mange historier sa han alltid : «Du husker det du, ikke sant, Klara?»
Far og onkel var ofte ute med Gribb. Far hadde fått slik gikt i armer og ben at han nesten ikke greidde å være med. Men han skulle være med som mannskap på en tur til Bolærne. Onkel skulle besøke sin kjære Klara som bodde i Greveskogen på Bolærne. Så langt kom de aldri. De kullseilte ved Steinkloss. Dette var om høsten så det var kaldt i vannet, men gikta til far forsvant ut gjennom fingertuppene hans. Han hadde åpne sår på fingrene i tre uker etterpå, men gikt, det hadde han aldri mer. «Ja, du så det du også, Klara!»

Hundreårsskiftet

Hundreårskiftet 1899-1900 skulle feires med et stort bål på toppen av Steinkloss. Isen hadde lagt seg, og det var gnistrende kaldt. Det hadde gått rykter på alle øyene og på fastlandet om det store bålet. Tordna var selvfølgelig sjef for det. Alle var med og samlet vrakgods og andre brennbare ting. Noen hadde fått tak i en tønne med parafin. Folk samlet seg etter hvert. De fleste hadde en liten knert på lomma. De måtte jo ha noe å varme seg på før bålet ble tent. Parafinen ble helt på bålet og det flammet voldsomt opp. Plutselig hørtes et voldsomt brak fra Tobakksrullen. En Hollender steambåt hadde dundret rett i Tobakksrullen. Skipperen hadde vel tatt seg en skål. Da han kom inn Huikjæla og så lyset fra bålet, trodde han det hadde kommet et nytt fyr, så han holdt til høyre, men ikke langt nok. Så han gikk rett på Tobakksrullen og sank ved nordenden. Vi måtte alltid være forsiktige når vi hadde garn der, så ikke de satte seg fast i vraket.

Spesielt spiskammer

Over på Fjærholmen lå det en svær stein. Når du slo på den, var det en fin klang i den. Ja, slo du på den med en stein, låt det omtrent som et kor av kirkeklokker. Så var det en jakteskipper som het Per. Han tenkte som så at denne steinen måtte være verdt masse penger. En vinternatt tok han kjelken og dro over sundet for å frakte steinen hjem. Etter mye strev fikk han steinen opp på kjelken. Det var fullmåne og nesten lyst som dagen. Onkel Emil sto på Brudeskjær og fulgte med. Han lurte jo på hva Per drev med. Plutselig, midt i sundet, gikk mann og kjelke gjennom isen. Onkel krøp ut på isen med ei line han alltid hadde liggende på brygga og fikk dradd Per opp på isen og reddet ham.
På det stedet var det alltid senere fisk å få og det ble kalt spiskammeret. Mange år senere spurte Klara Emil om han ikke kunne dra ut til spiskammeret og få noen koketorsker til middag. Jo, Emil dro ut han. Han hadde et snøre med et ganske tungt søkke på. Da søkket traff en stein hørte han det vakreste klokkespill du kan tenke deg. Det var som et jubelbrus og stor fin koketorsk formelig danset rundt båten. Han var så heldig at han hadde hov med seg, så det var bare å fylle prammen med torsk. Plutselig var klokkespillet borte og torsken med det. Han fikk så mye torsk at de hadde salt torsk hele vinteren. «Ikke sant, Klara?»
Jeg tror at det fremdeles finnes mye fisk i spiskammeret, men nå er det ingen som fisker der. Og steinen? Ja, den ligger nok der ennå, jeg har prøvd å finne den mange ganger, men har aldri vært så heldig.

Isen lå stålblank helt til Danmark

Tordna tok gjerne en spasertur til oss omtrent hver dag. Det er vel ca. fem minutter å gå, han brukte gjerne to timer på den turen. Han traff gjerne noen nye mennesker, og etter to minutter hadde han fått hele deres livsløp fra de var født og til dags dato.
«Det var senhøstes, surt og kaldt ute. Tante Klara og onkel Emil kom på besøk. Sin vane tro slenger mor på kaffekjelen som har stått og surklet på den svartbrente; full kjele med vann og ei lita skje kaffe oppå gruten som var der fra før. Etter hvert kommer tante Sofie (søster til far og onkel) med sine sønner, Roar og Dagfinn. Onkel forteller: «Det var vinteren da Klara og jeg var nygifte. Isen la seg tidlig det året, det var sprakende kaldt. Isen lå stålblank helt til Danmark. Ute i fjorden lå det mange skuter innefrosset i isen. Jeg var jo en skarping til å gå på skøyter, Oscar Mathiesen ble bare en smågutt i forhold til meg. Det var ingen nymotens skøyter jeg hadde. Skøytene besto av trestokker med slipte jernbinder under. Enkelte steder gikk skøytene så varme at det ble åpen flamme etter meg på isen. Jeg gikk runden til de nærmeste innefrosne skutene. Jeg tok med post og saker til land. På den siste skuta var det en som måtte til lege. Kom igjen, sa jeg til skipperen, få han oppå ryggen min, så skal vi snart få han i land. Jeg gikk så fort at svetten haglet i strie strømmer av meg, men stakkaren bak på ryggen, han ble jo nesten dypfryst. Han var så stiv at det knaket i leddene på han da jeg fikk han av ryggen og inn på kjøkkenet til Klara.
Klara fyrer med mere ved i kjøkkenovnen, pakker han inn i tepper og fyller et stort glass med konjakk. Nå tømmer du dette, sier Klara. Mannen skalv og hakket tenner som bare det. Glasset ble litt frynsete i kanten, men konjakken gled ned den. Mannen sovnet og sov i 36 timer. Da han våknet, var han frisk som en fisk. Så noen tur til doktor ble det ikke. Ja, du husker det du og, Klara? Det var du som kurerte han.»

Seileråsen og Nesbryggsund

Julekveldene feiret vi ofte hos naboene. Der var også onkel Emil og tante Klara til stede. Det var julekvelder jeg aldri glemmer. Jeg fornemmer fremdeles ribbe- og surkållukt og ikke minst den gode stemningen som alltid var til stede. Jeg var på gården til onkel Matias en vinter. Det ble sent før jeg kom hjem på julekvelden det året. Årsaken var ei ku som skulle kalve. Den var kunstig bedekket, noe som var nytt på den tiden. Onkel Emil og tante Klara var barnløse. Da onkel hørte dette, utbrøt han: «Klaræ, tror du dette kunne vært noe for deg?» De var begge langt oppi 60-årene på det tidspunktet. Ja, det var julekvelder som jeg minnes med glede.
Jeg må skrive litt om utsikten fra Seileråsen. Derfra kan man se langt utover Oslofjorden. Man ser Fjærholmen med Tønsberg Seilforenings klubbhus og restaurant. Likeledes ser man Fjærholmen Slipp og Båtbyggeri. Du ser også øya Barneskjær. Navnet kommer visstnok av det drev et barnelik i land der en gang i riktig gamle dager. Vi har også Steinkloss som onkel Emil var medeier i og en masse andre øyer med Bolærne og Fulehuk fyr langt ute. I gamle dager var det boplass på Steinkloss. De hadde både ku og sauer der. Jeg tror fremdeles du kan se restene av murene.
På Seileråsen var det samlingspunkt for de eldre fiskere og sjøfolk. Der ble det fortalt historier og sett på kappseilas fra Fjærholmen. Jeg kan huske når sommeren kom, og far og de andre hadde fått hvitt trekk på luene sine, da var det folksomt på Seileråsen.
Solnedgangen i Nesbryggsund er et syn når solen ildrød begynner å gå ned. Det fargespillet vi da får se kan ikke beskrives, det må sees. Jeg får si som min gode barndomsvenn Frank. «Det er det samme hvor jeg bor i verden, bare jeg får se Nesbryggsund.»
Ja, minnene er mange.

Note og kilde:

1) I Njotarøy for 2000 finnes en artikkel om skomakeren og ferjemannen fra Nesbrygga. Lisbeth Higley, «Marcelius og familien i Luen.»