Ragnar Amundsen:
Stålbarken «Lingard» lå i opplag ved Nøtterøy under krigen
Utenom maritim-historiske kretser er det nok lite kjent at Norge har hatt en minneskute, altså en skute som er et minne om eldre tiders skipsfart. Det er ikke så underlig, da det bare var de to siste årene før krigen vi hadde glede av å ha den liggende ved Oslo havn. Fra høsten 1940 til 1945 lå skuten i opplag ved Nøtterøy.
Spænd da seil til farten den lange
Og let anker i tillid til Gud
Naar det stormer da vær ikke bange.
Hjemme har du en bedende brud.
Slik lyder siste vers i en sang som ble sunget da barken «Lingard» gikk av stabelen 1. juni 1893 på Fevig. Den var forfattet av Liv Barth Abrahamsen som var svigermor til den første skipper, Chr. O. Bernt.
Fra Lyngør til Mariehamn
Stålbark «Lingard» var på 1600 tonn d.w. og hadde disse dimensjonene: lengde 210 fot, bredde på spant 34 fot og dybde i riss 19 fot. «Lingard» ble kjølstrukket på Fevig Jernskibsbyggeri høsten 1892 og sjøsatt 1. juni 1893. Eier og reder var B. A. Olsen, Lyngør.
Ser man bort fra skoleskipet «Sørlandet» som ble bygget i Kristiansand i 1927 og «Christian Radich» som ble bygget i Sandefjord i 1936, var «Lingard» det siste skværriggede norske handelsseilskip og det største stålseilskip som ble bygget i Norge. Antall besetningsmedlemmer varierte fra 14 til 17.
«Lingard» var i norsk eie fra 1893 til 1915, da den ble solgt til Australia og så solgt videre til England i 1919. I 1922 kom «Lingard» igjen under norsk flagg med reder Alf Monsen, Tønsberg. Til slutt ble skipet igjen solgt i 1925, denne gang til en reder i Mariehamn på Åland.
Den 21. mars 1936 heistes atter norsk flagg i Oslofjorden da Norsk Seilskuteklubb tok skipet i besittelse.
Noen skarpseiler var ikke Lingard. I loggbøker er største fart oppgitt til 11 knop. Blant de hurtigste reiser skal nevnes:
1899 Table Bay – Fremantle 28 døgn.
1900 East London – Fremantle 26 døgn.
1929 London – Helsingfors 9 døgn.
1929 London – Hårnøsand 8 døgn.
I mange år seilte hun under norsk, australsk, engelsk og finsk flagg, både rundt Kapp Horn og Kapp Det Gode Håp, og kom seg gjennom både diverse havarier og første verdenskrig.
Etter en dramatisk kollisjon i Kattegat kom hun igjen under norsk flagg. Etter at «Lingard» ble finsk i 1925, var det slutt på de lange turene i oversjøisk fart. Nå begynner fargetrefarten på Vestindia og splittvedfarten på London. Fargetre (logwood, logwood roots, fustic) ble lastet vesentlig på Jamaica og Haiti og losset i Frankrike. Splittvedfartens lasteplasser var Kemi og Raumo i Finland og Umeå, Kalix, Piteå og Hårnøsand i Sverige og losseplass som regel i London og Great Yarmouth. Fra slutten av 20-årene og frem til 1935 var fraktene elendige, og det lønte seg ikke å seile. Sommeren 1935 ble «Lingard» tatt ut av opplag for så å gjøre sine siste turer. Den aller siste reisen «Lingard» foretok, var fra Hårnøsand 12. oktober 1935 med 458 kubikkfavner splittved og destinasjon London.
Dramatikk i Kattegat
Lørdag 2. november i Kattegat forteller skipsjournalen følgende: Klokken 0035 oppdaget utkikken topplanternene tilhørende et dampskip på cirka 6 kvartmils avstand til styrbord. Etter cirka ti minutter oppdaget man skipets babord lanterne. Gjennom lanternenes innbyrdes forhold trakk man den slutningen at dampskipet skar «Lingard»s kurs med cirka 1,5 streker. «Lingard» fortsatte med samme kurs, og utkikken på bakken, som så etter Læsø Tridels fyrskip, så også dampskipets lanterner klart. Skipet holdt sin kurs i cirka tre minutter da det begynte å vise sin styrbord lanterne i cirka to minutter. Deretter vistes igjen babord lanterne «Lingard» fortsatte den samme kursen og tente bluss-signaler på styrbord side av halvdekket. Dette ble besvart med et blinkende lys fra det ukjente dampskipets kommandobro som fortsatte å vise babord lanterne, og en kollisjon var ikke til å unngå.
Støtet var så voldsomt at klyverbommen brakk og ble kastet opp på bakken. Fremre mersråen gikk av, og riggen ble kastet akterover. Store bramseilråen knakk og falt forover. Ankerkjettingen gikk av, og ankeret ble kastet mot babord lanternehus. Det oppstod et stort hull i forpiggen som ble fylt med vann. Like før kollisjonen ble det kommandert alle mann på dekk, livbeltene på og livbåtene klare. Det viste seg at det ikke var lekkasje i lasterommet. Etter sammenstøtet hørtes stemmer fra dampskipet, men det var umulig å høre om det var kommando eller nødrop. Idet skutene skiltes etter kollisjonen, kunne man fra «Lingard» se at dampskipets skorsten var sort med hvitt belte med en sort S. «Lingard» lystret ikke ror og drev nå uten styring med strøm og vind til klokken 0330 da Læsø Tridels fyrskip ble peilet i NV og Tisteløene i ONO. «Lingard» sendte ut gjentagne ganger SOS, men skip som befant seg i nærheten tok ikke notis av signalene. Fra «Lingard» kunne de ikke se spor av dampskipet og man forsøkte å tvinge skuten inn mot svenskekysten.
Klokken 0715 fikk man kontakt med motorslepebåten «Karl» av Hamborgsund som fikk kontakt med los ved Vinga som ga beskjed videre om nattens ulykke, og klokken 0945 kom bukserbåten «Balder» og tok «Lingard» på slep til Gøteborg.
I Gøteborg ble skipet beslaglagt av Sveabolaget og rettssak innledet om skyldspørsmålet. Vidneforklaringer ble avholdt og en rekke sakkyndige uttalte seg om «Lingard»s lanterner og lanternehus som inngående ble gransket og fotografert. DS «Gerd», som dampskipet het, ble borte med mann og mus. Vrakrester drev iland på sørlandskysten. Fra Norges Handels-og Sjøfartstidende av 4. november 1935 er følgende sakset:
«SVENSK DS «GERD» sunket etter kollisjon med bark «Lingard».
Alle mann omkommet.
Fra Gøteborg meddeles til NTB at man er redd for at Sveabolagets DS «Gerd» på 3500 tonn d.w er forlist med mann og mus etter kollisjon i Kattegat natt til lørdag 2 november 1935 med den finske seilskuten «Lingard».
«Gerd» hadde en besetning på 20 mann, og hvis skipet virkelig er forlist, er det den største katastrofe som har rammet svensk skipsfart siden verdenskrigens dager. «Gerd» har senere vært ettersøkt og må dessverre anses forlist.»
Siste reis
En tid etter kollisjonen ble det innledet forhandlinger med Norsk Seilskuteklubb om å kjøpe «Lingard» som minneskute, og forhandlinger kom igang med den finske reder som under ellers like vilkår var villig til å gi Norsk Seilskuteklubb preferanse. Det kom ikke på tale å reparere skipet etter havariet og igjen sette det i fart. «Lingard» ble lovlig kondemnert og lasten losset. Etter at depositum ble stilt, ble skuten frigitt og solgt til Stavanger Skipsopphuggingskompani som sendte sin slepebåt «Nyhavn» til Gøteborg medio mars 1936 for å slepe «Lingard» til Stavanger.
Imidlertid var det lykkes Norsk Seilskuteklubb å komme til en ordning med den nye eier og en Oslo-bank om kjøp. Midler ble stilt til rådighet mot pant i skipet. «Lingard» var ment å være bevaringsverdig for ettertiden. Skuta ble rigget og oppusset til «VI KAN»-utstillingen i Oslo i 1938. Da krigen kom, ble «Lingard» rigget ned og brukt som kornlager første krigssommeren. Fra høsten 1940 ble skuta opplagt ved Fjærholmen på Nøtterøy frem til høsten 1945 for deretter å bli tauet til Oslo.
Meningen var fortsatt å ta vare på skuta, men bevaringstanken var ikke sterk nok, og de bevilgende myndigheter hadde andre ting å tenke på i gjenreisningens tid. Skuta ble forært til Norsk Sjøfartsmuseum i 1946 som imidlertid ikke hadde råd til å beholde det delvis nedriggede skipet. Anslåtte reparasjoner ville komme på cirka kr. 400.000. Museet solgte «Lingard» til Moss Bjergningskompani som brukte den til løftelekter. Dessverre endte den sine dager på Stavanger Skipsopphugningskompani i 1949. Der ble hun hugget opp og «gikk til spiker».
Mellomspill på Nøtterøy
Årsaken til at Nøtterøy ble opplagsplass for «Lingard» 1940-45, var antagelig at daværende formann i Norsk Seilskuteklubb og redaktør i ukebladet «Skib O Hoi», Fred A. Fredhøi, opprinnelig fra Tjøme. Han var gift med Gudrun Bernhardsen, datter av Hans og Lina Bernhardsen Nesbryggen. Bror av Gudrun, Thomas, ble vaktmann på «Lingard» under hele opplagstiden. Vi som var tenåringer på den tiden, fikk boltre oss i rigg og rær og hadde mang en fest i salongen akterut på «Lingard», i plysj og mahogny. Som en liten kuriositet kan nevnes at for å benytte skipet måtte vi pikke rust og male, og som betaling fikk vi en tyvepakning sigaretter pr. dag. Tok vi ikke ut «hyra» på tre dager, fikk vi en pakke «Tiger Brand»-tobakk til rullings.
Det var ikke alle som likte den gamle skuta som lå i innløpet til Nesbryggsundet, og i en lokalrevy ble det forfattet en vise om temaet, den lyder slik:
Har du hørt om barken Lingard
Vår minneskute jo det er
Den seilte frem på ærens vinger
med hvite seil på alle rær.
Den har vært i alle havner i hele verden,
har høstet både ros og laurbær på ferden.
Men ved århundreskiftet den mistet lysten,
og rente langt på land bort på finskekysten
Der lå den full av sår ved havets kirkegård
Var glemt i mange herrens år.
Men den kom igjen til heder,
Seilskuteklubben fikk høre om den
og med Fred A. Fredhøi som leder
de arbeidet for å få den hjem.
Det kostet mange tusen for å få den ferdig
Men nå presenterer jeg den for Dem her, De
Nå er den kommet hit til øya,
i Nesbryggsundet ligger den gamle røya
Hvorfor kom den hit?
Fredhøi svar meg litt.
Det er jo bare rust og dritt.
Den ligger midt i leia,
sperrer veien ut for oss
nå er vi lei av hele greia
ta og senk den ved Steinkloss
Det er det samme hvor vi kikker hen – bare vrakgods
Nei, kjære Fredhøi ta nå og kast loss
Ta nå og senk den gamle silo’n,
eller selg den som skrapjern for ett øre kilo’n.
Jeg spør Dem om De vil
Hva svarer De dertil?
Kjære Fredhøi, vær så snild!.
Kilder:
Norsk Seilskuteklubbs formann, Bjørg Schinrud.
Norsk Sjøfartsmuseum, Skrift nr. 24, ved kapt. Chr Steenstrup.
Legg inn en kommentar