«…misforstått av alle, forstått av få» (Carl Dørnberger)

Grethe Hald: (Njotarøy 2000)

Maleren Carl Dørnberger, bryggersønn fra Teie

Selv 136 år etter hans fødsel lever historiene om maleren Carl Dørnberger. Om hans kunst svingte fra de virkelig gode vinterskildringer til det mer søtladne historiske, er anekdotene gjennomført saftige. Han var født på Teie og bodde i «den deilige, grusomme fillebyen Tønsberg» til han stiftet familie og flyttet til Son for godt.

Da jeg som barn på sekstitallet besøkte Son en sommerdag, falt jeg i staver over et hus og en have. Bak et høyt stakitt og og tette, grønskende vegger skimtet jeg det reneste eventyrhus tett ved stranden, tjærebrunt og med hvite kanter.
Da jeg fikk høre at det var maleren Dørnbergers hjem, ble jeg nysgjerrig, og historiene om pistoler, kniver og treben gjorde meg ikke mindre interessert.
I årene som fulgte fikk jeg flere brokker av Dørnbergers liv på plass, og selv skulle jeg altså flytte til Teie som var Dørnbergers fødested.

Fra Tønsberg til Paris

Da det nyopprettede Tønsberg Bryggeri skulle ha bestyrer, ble det som seg hør og bør tilkalt en tysker, Johan Christopher Dørnberger. Han bosatte seg på bryggeritomten ved Teie Hovedgård med sin kone Augusta Mønch og i 1864 ble sønnen Carl Johannes Andreas Adam født.
Åtte år gammel ble han av uklare grunner sendt til slektninger i Tyskland, og da han kom tilbake 16 år gammel var det til farens blomstersmykkede kiste og en mor som ikke kjente ham igjen.
Etter farens død i 1879 flyttet familien til Fayes gate 4, til reder og kjøpmann Hans Hansens gård.
Sin første tegneundervisning fikk Dørnberger i Tønsberg av David Arnesen, tidligere lærer ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania. Arnesen hadde slått seg ned på Tjøme, på sitt «Alders Hvile», men den unge elev brakte neppe roen med seg.
Etter et kort studieopphold hos marinemaler Bennetter på Jæren dro Dørnberger til Paris hvor han levde glade studenterdager i kunstnerkolonien sammen med den finske maleren Axel Gallén-Kallela. Og bare 23 år gammel ble han belønnet med en «Mention Honorable» på Parissalonen for et aktmaleri.

Munch hos Dørnberger

Med jevne mellomrom dro villbassen tilbake til Tønsberg og der fant også kunstnervennene veien til «Dømer».
Om Edvard Munch vet vi at han oppholdt seg på Veierland sommeren 1887, noen år før han festet seg ved Åsgårdstrand, men han hadde besøkt familien Dørnberger i Vrengen året før og malte da et portrett av datteren Charlotte som han svermet for. Det skal ha vært Charlotte som førte ham tilbake i 1888 da han var på seiltur, og samme år malte han broren i elegant flanørmundur.
I 1889 var det Carls tur til å portrettere Munch som var rekonvalesent hos Dømbergers etter en rangel som endte i en iskald kulp ute på Slagen. Kunstneren er fanget i en frisk og utvungen strek som understreker Dømbergers styrke i det spontane. Tegningen er i Nasjonalgalleriets eie, som maler ble han imidlertid aldri innkjøpt. Så betakket han seg da også på sitt eget brautende vis for å «dingle på veggene til Thiis».
De fleste kunstkritikkene pekte på Dørnbergers ujevne produksjon. I motivkretsen av vinterlandskap, folkeliv fra Son og Paris og tyske hus og ridderscener, er det mye «maaneskinnslampe» som Arnulf Øverland uttrykte det i VG. Øverland, som selv var akdemiutdannet, roste ham imidlertid for å være «en fullblods maler i sine beste stunder…tross totalt manglende selvkritikk».
Jappe Nilsen i Dagbladet var heller ikke uten innvendinger, men gjennomgående var han positiv og fremhever vinterstemningen i Sonbildene, -«skildret med en elskers ømhet».
Etter studier i Tyskland og Frankrike flyttet Carl til Vallø, hvor han frem til 1896 leide et lite, forfallent hus av fabrikkeieren Eduard Fett og foranlediget der mang en historie. Riksantikvar Harry Fett, bror av Eduard fortalte følgende: «Den eiendommelige gamle originalen, dampskibsbestyrer Carl Gyldenstjerne de Roepsdorf, «greven» kallet, hadde fra de gamle hoffkabalers tid en viss forkjærlighet for litt sladder og malise som også var gått ut over Dørnbergers far. Det vakte voldsom sensasjon i Valløs verdenspresse, da Dørnberger møtte op på dampskibsbryggen med sin tro tjener Heiberg og gav greven en kraftig lusing, idet han dypt beklaget at her i dette sørgelige land og i denne sørgelige tid var dette den eneste form en alvorlig æressak mellom to gentlemen kunne opgjøres. I mangel av duell måtte den siste musketér gripe til så simpel form for æresoppreising i vårt juridisk sett såre ufullkomne samfund».
Skandaler og rettsaker forfulgte Dørnberger livet igjennom. Hans hang til skytevåpen kan synes naturlig; farens pistol lå alltid skarpladd, og Carl ble født to uker etter at hans mor skjøt og skadet en innbruddstyv på bryggeriet. Selv gikk han rundt med to digre revolvere han ifølge Carl E. Paulsen kalte Kitty og Augusta.
At han skal ha skutt pipen ut av munnen på grev Wedel Jarlsberg, er visstnok oppspinn, men riktig alvorlig ble det da han vitterlig skjøt ned sin unge datters beiler, og den fraskilte far fikk et lengre fengselsopphold før han ble frifunnet.
Tegningene fra fengselet er forøvrig blant de mest følsomme arbeider fra Dørnbergers hånd, og han gjorde stor lykke med dem på utstillinger under tilnavnet «fangenes venn».
Han bød endog på litt trøst overfor to unge innbruddstyver som han hadde skremt vettet av med sine revolvere: «de visste nok ikke hvem de brøt seg inn hos».

Med hatt og treben

Carl Dørnberger i slengkappe og sin «hambourgske hatt» vakte oppsikt hvor han kom, det være seg i Paris eller Tønsbergs Storgate.
De vide buksene skjulte trebenet som han hevdet var erobret under tredveårskrigen. Jappe Nilsen forteller om hissighet og amputasjon etter fall fra et vindu, men benet ble visstnok ødelagt under andejakt på Valløtangen. En av de mest velkjente er episoden på toget da han satte kniven i benet for å få være i fred i kupeen.
Glansnummeret i København var å la seg skli under sporvognen, passe edru til at bare trebenet kom under. Etterpå var det så å samle opp de besvimte damene utenfor restaurant Bernina.
I dag finner vi ikke mange spor etter Dørnbergers kunstneriske virksomhet i vårt distrikt, men at han var produktiv, vitner minneutstillingen i Oslo i 1964 om, 24 år etter hans død. Vi kjenner et par bymotiver i olje fra Tønsberg og i skissebøkene er det flere spor fra hjembyen. Et og annet bilde dukker også opp på auksjonene.
«Her hører jeg hjemme», sa han om Tønsberg, tross det som ble sladret om ham under oppveksten i «den deilige, grusomme fillebyen».
Han kom tilbake og holdt utstillinger og tok da inn på Hotell Klubben. som han snudde på hodet med sine påfunn. Pikene som serverte, fikk gamle sølvkronestykker for han hatet «nikkelinger», sa han. I vestelommen hadde han 20-kronestykker av gull og om halsen en halstørklering besatt med diamanter.
Hans utstillingsannonser i osloavisene kunne se slik ut:
«Jeg er i byen med skilderiene mine, er e noen som har løst til å se på dem, så opholder vi oss i Akersgata. Med aktelse Carl Dørnberger.»

Kjærlighet

At Dørnberger var en kvinnejeger av rang, visste alle. I 1929 betrodde han seg slik til den unge billedhuggeren Gunnar Jansson :
«Jeg har hatt moro i mine dager, har ikke noe å angre på slik. Jeg spurte aldri. Jeg tok. Men det er ikke én av de kvinner jeg har kjent som jeg ikke når som helst har kunnet komme tilbake til».
Han hadde giftet seg i 1900 og fått datteren Gro, kalt Bullen. Et par år senere opplevde han en heftig kjærlighetsaffære med forfatterinnen Ragnhild Jølsen som tilslutt begikk selvmord like før hun skulle føde deres felles barn.
Slik døde en stor forfatterinne, og maleren fikk et skudd for baugen. Deretter ble årene preget av en langvarig skilsmisseprosess og kampen for datteren som endte opp hos faren og kjærlig gikk til hånde med flaskeforet under utallige kunstnerfester.
Det var en knekket mann som på ridderlig vis voktet sin datters dyd og dermed fikk et opphold bak murene mot slutten av sitt liv. Da han ble frikjent, sendte han inn et bilde til høstutstillingen 1930 og delte plassen med blant andre ungdomsvennen Munch. «Han var misforstått av alle, forstått av få», som billedhuggeren Carl E. Paulsen uttrykte det.
De siste årene av sitt liv levde han stille i Son, «den stolte musketér fra Sachsenland», -«den gærne bryggersønnen fra Teie».