Mitt gyldne triangel

Barndomsminner fra Nøtterøy Haveby
Elfi Nilsen:

For mange år siden var Kirkeveien og Smidsrødveien fra «Krysset» – som nå kalles Teie Veidele – til Teie Torv staselige veier med vakre lønnetrær på siden av veien. Lengst i nord ligger fremdeles den pene hvite villaen, Kirkeveien 4. En gang var det et høyt, gedigent hvitmalt tregjerde rundt eiendommen. Nå er huset nærmest skjult av beplantningen ved Even Tollefsen-monumentet. Kirkeveien 6 var også en flott tomannsbolig med en vakker hage rundt. Eiendommen er svært forandret etter påbygninger og nedasfaltert hage. Videre oppover Kirkeveiens Østside lå de velstelte eiendommene, nummer 10, 12 og 14 fra 1929-1930 årene. Alle med vakre hager og utkjøring til Kirkeveien. På vestsiden av veien var det nok et gedigent hvitmalt tregjerde. Her var en fornem oppkjørsel mellom høye, gamle trær til skipsreder Bergs «Egeberg».

Smidsrødveien

Smidsrødveien var heller ingen dårlig vei. Her skulle forretningsstrøket være i følge reguleringsplanen fra begynnelsen av 1920-årene. I det første huset på venstre side etter «Krysset», nummer la som ble bygd i 1930, drev Conradi Johnson sitt tannlegekontor. I neste hus, Smidsrødveien 3, som ble bygd i samme år, drev kjøpmann I D Holand kolonialforretning. Senere hadde Hamlet Nielsen frisørsalong her i mange år. Så kom neste hus fra 1930, den gang nummer 5a, i dag nummer 7 hvor Venezia holder til. Dette var kaptein Willy Thomassens gård – også kalt «Meierigården». Dit gikk vi og kjøpte melk og fløte i spann. To liter melk og halvannen desiliter fløte ble målt opp med liter og desilitermål fra store dunker eller spann. Bondesmør i løs vekt kunne vi også få kjøpt på Meieriet.
I nummer 7b bygd i 1930, som i dag kalles «Teiegården», satt skomaker Haugen med sitt skomakerforklæ og reparerte sko og støvler. Ofte satte han skobesparere under støvlene. Det var spennende å se på den store, sorte kosten som gikk rundt og rundt og pusset skoene blanke. På høyre side av Smidsrødveien når vi går opp fra «Krysset», kommer vi til nummer 6, som ble bygd i 1927. Her hadde fru Ring Olsen hjemmebakeri og her luktet det alltid så besnærende.
Hit gikk vi iblant og kjøpte for fem øre «småttegodt» i papirkremmerhus. Det var ingen liten pose vi fikk heller. Nummer 8, fra 1929, der C.B. Elektro holder til i dag, var også en stilig villa. I den inngjerdete hagen var det vakre blomster og jeg husker gullregnen. Den blomstret i mange hager den gang.
Med et åpent jorde foran seg ut mot Smidsrødveien, lå nummer 8a, 8b, 8c og 8d. De ble bygd mellom 1925 og 1927. Disse husene som lå rolig tilbaketrukket, hadde også vakre hager, flettverksgjerder og smijernsporter. Urmaker Kranstads granhekk som strakte seg fra Torvet og langt ned på «trekanten» mellom husene til Kirkeveien og Smidsrødveien, dannet en grønn bakgrunn for disse eiendommene. Bortsett fra nummer 8c har alle de snirklede portene forsvunnet. De ble nok for tungvinte etter at bilene for alvor gjorde sitt inntog. Det var flest tomannsboliger omkring – og uthus med utedoer. Det var den gang folk hadde potter under sengene. Det ble for kaldt å fly over gården om natten i den mørke og kalde årstid.
Rutebileier Nielsen Da jeg var liten i 1926 og flyttet inn i huset vårt i nummer 8b, bodde allerede rutebileier Bjarne Nielsen på «Voll» i nummer 8a, der hvor «Lyd og Bilde» nå holder til. Han var far til venninnen min. De store rutebilene gjorde inntrykk. Her kom de kjørende opp i gården og inn i den store garasjen. På garasjens bakside var døren inn til utedoen. Burde ikke den garasjen med utedoen bevares? En gang sa Nielsen til meg: «Du er gær’n du, Elfi, du har brekki donøkker’n vår.» Jeg ble ikke så lite forskrekket, men han oppnådde hensikten. Jeg sluttet øyeblikkelig å hikke! Utenfor hagegjerdet var det også avsatt plass til en rutebil og til snøploger om vinteren. Det var nemlig rutebilene som brøytet veiene den gang. I harde snøvintre sto det alltid snølemmer ute på jordet vårt. Alle snakket om den sure nordosten som tok så fælt fordi det var så lite bebyggelse omkring.
Inne på kjøkkenet hos familien Nielsen var det spennende å være. Særlig spennende var det etter endt arbeidsdag da bussegutten kom inn og tømte den store, sorte bussveskens innhold ut på kjøkkenbordet. Ved enden av bordet satt Nielsen selv og stablet i tårn utover bordet: ett-, to-, ti-,
fem og tyve- og femtiører og kronestykker og sjeldnere en tokrone Nå var det lettere å telle.
På kjøkkenet var ellers min venninnes eldre søster opptatt med sine gjøremål. Det var jo en stor familie og mange som skulle ha mat. Det ble bakt brød, men det hendte iblant at vi gikk ærend opp til baker Holm på Kirkeveien for å kjøpe ti-øres «billigbrød». Kanskje det var bakt dagen før? Det ble mye oppvask og den foregikk i en stor balje på kjøkkenbenken. Vannet ble slått ut i den store, hvite utslagsvasken med blå, tykk gummikant rundt. De fantes på alle kjøkkener. På kanten av vasken hang ofte øsene og jeg tror alle drakk av de samme øsene.
Det hendte at vi prøvde å hjelpe søsteren med å tørke oppvasken. Da sang hun for oss så hjerteskjærende om «Tullingen som blant guttene på skolen var alle til narr. Men Tullingen gikk stille og tenkte på mor, mens han gjemte og grunnet på de grusomme ord». Tårene rant. Annerledes var det i 1930. Da fikk Norge en virkelig prinsesse og da lød sangen: «Lille prinsesse som kommer, hilset av solskinn og sommer.» Det var stas. Det førte til «prinsesselek» i gebursdagsselskaper. Alle sto på tur i gangen for å komme inn en etter en. Inne i stuen sto to stoler litt fra hverandre. Mellom stolene var det strukket et fint teppe og her skulle prinsessen sette seg. Det var litt ekkelt, og ikke mindre ekkelt var det da det begynte å renne ned i et vaskevannsfat som sto under. Vi satt på to bordbiter mellom stolene og mellom bordbitene lå det en svamp eller våte kluter. Ute på gangen ble de mer og mer spente og gruet seg for å komme inn etter hvert som det kom latterbrøl innenfra.

«Ellinga, vellinga, Vatlandsguten»

Ute på jordet vårt var det deilig å være. Texaco-stasjonen ligger der nå. Der slo vi ball, hoppet bukk og jeppet pinne. Guttene kastet ofte på stikka med store femøringer eller de kappet land. Da tegnet de en stor sirkel på bakken som de delte i to. Guttene hadde ofte en liten speiderkniv som de slang i bakken og så kappet de seg land etter hvordan kniven sto i bakken. Pikene slengte også bue, hoppet paradis og kastet ball på veggen. Jeg husker tier’n, nier’n og åtter’n eller «hode, bryst, kne og fot». Vi gikk i «lang, lang rekke, Eva ut av rekka gå» eller vi sang lekene «Eva opp og Eva ned, Eva er et lystig syn og Eva er en plage, ra, ra, ra, ra, ra, ra, ra» og «By meg, bytte meg, onni, onni ei. Onni, onni aller best, Nunne kom til meg.» Så kom Nunne til meg og vi tok hverandre i armene og gikk rundt et par ganger og sang: «Den jeg likte aller best, var du som kom til meg».
Når vi skulle leke «gjemme», stilte vi oss også opp i en rekke og den som skulle stå ble ellet ut: «Ellinga, vellinga, Vatlandsguten, kyssa kjerringa midt på truten. Det skal du ha ditt stygge troll, fordi du ikke kunne telle til tolv. En, to, tre, fire tolv. Du skal stå.» Da fløy vi andre rundt og gjemte oss og det var om å gjøre å komme tilbake til «ståstedet» før vi ble tatt. Den som sto, måtte lete etter oss samtidig som han måtte vokte ståstedet.

Menighetshuset

Søndagene var annerledes. Da fikk vi på finkjolen og gikk på søndagsskolen i Menighetshuset. Og sånn som vi sang! Jeg husker «Stakkars små i hedningeland, kjenner ei sin frelsermann» og «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, et solskinnsbarn. Ja, det vil jeg være for ham». Vi ville virkelig det!
På Menighetsshuset var det også juletrefester og basarer. En kjempeovn ble fyrt opp og holdt det store lokalet varmt. Det var gøy å fly rundt og rundt, men når det ble for mye bråk slo Enger i gulvet med stokken sin til det ble rolig. En gang måtte han til og med slå stokken sin i talerstolen, men da brakk stokken. Det står i bygdeboken for Nøtterøy om skipsfører og reder Jacob Enger som bodde i Ørsnesalléen at han hadde mange kommunale tillitsverv og i mange år var medlem av sparebankens forstanderskap og styre. Dessuten var han den drivende kraft bak byggingen av Menighetshuset på indre Nøtterøy. Det er vel ikke vanskelig å forstå at han var en mann med autoritet som vi hadde respekt for.

Påfuglene på Bellevue

Etterpå var det spennende å stoppe utenfor Menighetshuset ved det gamle «Bellevue» til urmaker Kranstad. Huset var bygd i 1880-årene og Kranstad hadde tre påfugler. En hane og to høner. De var fæle til å skrike om morgenen, men hanen var så vakker og fornem der han spankulerte rolig omkring med den lange halen. En gang hadde den flotte fuglen kommet seg ut av den inngjerede gården sin og sto oppe på et plankegjerde mellom Bekkevargården og Kranstad. Solen skinte og der spente den ut sin vakre fjærprakt. Det var et uforglemmelig syn. Det hendte også at vi var heldige og fikk tak en påfuglfjær når vi stakk hånden inn under gjerdet til «påfuglgården».
Men det var også noe som var litt skummelt i Kranstads hage. Når det mørknet litt om kveldene, lyste de store hvite gallionsfigurene nede i hagen med de snirklede fine singelgangene. Det var tre runde plener inne i hagen. På den midterste sto flaggstangen og her var Kranstad den første på Teie som heiste det rene norske flagg i 1905. Jeg husker også at Kranstad hadde en brønn i hagen og parafinlys inne i huset. Nøtterøyboken forteller at urmaker Kranstad drev en ur- og optisk forretning i Torvgaten i Tønsberg. Han interesserte seg for biavl og var med på å stifte Vestfolds Biavlsforening. Dessuten var han ivrig i avholdsarbeidet og nedla adskillig arbeide innen IOGT. Jeg synes det er synd at det vakre og spennende gamle «Bellevue» ble revet og erstattet med «Bellevuesenteret.» Det eneste som står igjen fra gammelt av, er noen rester av granhekken og elleve rått tilhugne, høye steiner langs hekken. Hva har de vært til tro?

«Lund»

Det var mer som var skummelt den gang jeg vokste opp. Det var å gå forbi «Lund» den gang da Teie Torv ikke eksisterte. I «Lund» lekte guttene indianer og hvit og vi jenter var redde for å bli tatt til fange og bundet til et tre. Det fantes noen «rampegutter» den gangen også! I «Lund» var det lett å gjemme seg og noen oppfinnsomme gutter hadde pakket inn fine pakker som de hadde lagt ut i Smidsrødveien i kveldingen. Men når noen bøyde seg for å ta dem opp, så viste det seg at det var festet en lite synlig hyssing til pakken som da raskt ble dradd inn i «Lund» igjen. Da kniste og lo det inne blant trærne. En gang hadde noen pakket inn en hestelort, men den ble ikke inndratt!
Bekkevargården, der blant andre Sparebanken Nor holder til nå, var delt på midten med en rund buegang hvor det var fine dører og oppgang til leilighetene i annen etasje. (Se tegninger i Njotarøy 1998.) Der var det moro å ringe på dørene for så å stikke av. Det ble det også latter og knis av. For ikke å snakke om når det ble filt på vinduene med sytråd og harpiks i mørke kvelder. Verst var det for oss pikene når guttene tok de hule stengene på de store sløkeplantene og blåste på oss med rognebær eller erter. Da ble det gråt og tenners gnidsel.
Den gang som nå hendte det at noen barn måtte «taes litt.» Riset hang ofte på veggen. Det gjorde det hjemme hos oss også – til skrekk og advarsel. For vi fikk aldri ris. Min bror og jeg måtte sitte stille på hver vår spisestuestol med rette rygger og ikke snakke til vi var «snille igjen». Det var nok ikke alltid så greit å være sjømannskone med ansvar alene for barn og oppdragelse.

Vår og hjemkomst

Våren var en travel tid. Da var hvalfangerne ventet hjem. I løpet av den tiden de var ute kom det iblant brev og kort med fine bilder på. I 1927 og 1928 var vår post fra Rio de Janeiro og Lisabon adressert til Teie Landhandleri per Tønsberg, Norway, fordi Smidsrødveien ennå ikke hadde fått sitt navn og det ikke fantes postkontor på Teie.
Men nå var det tiden for tøyvask. Sengetøy og store plagg skulle vaskes på brett og kokes i bryggepannen. Så var det skylling og oppvridning av tøyet fra det kalde vannet.
Jeg husker mor fikk en vrimaskin til å skru fast på vaskebaljen som var av tre. Det lettet arbeidet en del. Vi hadde forresten vannmålere den gang og måtte betale for vannet vi brukte. Lukten av rent tøy møtte meg ofte da jeg kom hjem fra skolen. Fra kjellervinduene slo dampen fra gryta ut. Over gårdsplassen var det spent lange snorer som ble tunge av sengetøy, duker og håndklær. Da ble snorene holdt oppe av lange staurer for å hindre at tøyet skulle komme ned på bakken. Når tøyet var tørt ut på dagen, ble det tatt ned og lagt i store gammeldagse fliskurver. Det var før plastens tid! Senere måtte vi hjelpe til med å holde og trekke tøy før det ble lagt sammen til rulling.
Våren bragte mer med seg. Huset skulle ha hovedrengjøring og haven skulle ryddes og lukes. Vi var ikke glade i lukingen, men slapp ikke unna. Pent skulle alt være til vår hvalfangerpappa kom hjem.

Sakssliperen kom også

Det skjedde mye på den travle tiden. Vognmann Andersen kom kjørende inn i gården med hest og vogn for å tømme den store søppelkassen. Og min bestefar kom kjørende fra Røsland på Barkåker med hest og vogn. Han skulle levere slakt til Monrad Jacobsens slaktebutikk. Blakken ble bundet i gården vår og vi var modige og krøp under magen på hesten. Flere hester var ute og kjørte. Noen familier hadde isskap og fra Bryggeriet kjørte de ut med store isblokker som var skåret i Teiedammene om vinteren. Isskapene besto av en skuff til isblokken øverst, et matskap kledd med bølgete sinkplater som vannet rant ned langs i midten og en skuff der smeltevannet ble samlet nederst.
Fiskehandler Jensen gikk rundt med en drakjerre og ropte: «Fersk fisk, fersk fisk». Så hendte det at det ringte på døren og inn kom en kremmer med en koffert som han la på kjøkkengulvet. Han solgte nål, tråd, såpe, sikkerhetsnåler, bendelbånd, skobesparere, Mustads knappenålsbrett og mye annet. Sakssliperen kom også. Jeg husker et stort hjul, en rem og at han tro på en slags plankebit for å få hjulet til å gå rundt, så han kunne slipe saksene og knivene våre.

Fattigdom og nød

Det var også noe som het «tiggere» den gang. En og annen gang kom folk som tagg etter noen ører til kost og losji. Noen mødre kjøpte matbilletter på Blå Kors som de gav, og andre gav matpakker. Men en gang fant vi en uåpnet matpakke utenfor hekken vår og i den lå det fem kroner. Det var nok noe annet enn kost han skulle ha bidrag til. Jeg husker også så godt hun som kalte seg «tante fra Horten». Hun banket forsiktig, men mange ganger på døren og spurte så pent etter noen klær til barna sine.
Da jeg var elleve år, ble jeg speider. Det var en fin tid som har gitt meg mange gode minner. Til jul gikk vi med ryggsekkene fulle av avlagte og fravokste rene klær og alskens godt vi kunne få med. Det var nok mest matvarer, rosiner og julegodter. På trappen til Finn Eides kolonialforretning i Bekkevargården husker jeg en mamma som rakte oss to plater kokesjokolade idet hun sa: «Ta med disse». Vi var nok spente der vi gikk. Inne på et lite kjøkken husker jeg en lav, blåmalt nedslitt kjøkkenbenk. Jeg syntes den var proppfull av alt vi hadde hatt med i sekkene våre. De små skapdørene under kjøkkenbenken hadde noen små knotter til å vri på for å stenge skapet. Det er et rart minne. Senere i livet har jeg tenkt at det ofte skal større menneske til å ta imot enn til å gi. Det var noe som het fattigkasse den gang. Heldigvis er den tid forbi.

Bading på Tegelverket

Sommeren var herlig. Først badet vi nedenfor Rosanesjordet. Badeplassen lå lenger nord enn båthavnen i dag. Kuene gikk løse, og vi var nok litt redde for dem. Senere ble det bygd båthavn med tre fine båtbrygger hvor vi badet fra to flåter på den nordre bryggen. Vi skiftet på oss bak et skur og der lå det små hauger av pikeklær på bakken mellom sivet og skuret. Vi hadde da lært å svømme på en gammel brygge ved det lille båthuset som tilhørte «Rosahaug». Vi fikk et bredt, stivt bånd rundt livet. Det var festet en snor til dette båndet som svømmelæreren holdt oss i. Han gikk fram og tilbake på bryggen og instruerte oss. Det hendte at han slakket båndet. Det ble en dukkert som vi likte dårlig. Men svømmeferdighetene ble senere utrolig bra. Ytterst på den midterste båtbryggen var det en fin hvit bygning med bensinsalg. Noen var modige og tok «svalestup» herfra. Jeg tror vi var mere under vannet enn over, og her var vi alle som den gang bodde rundt på Teie eller Rosanes.

Men så kom krigen

Jeg husker at jeg sto i kø som gikk fra meieriet i nummer 5 (Venezia i dag), forbi Haugen og ned i ørsnesalléen for å få litt melk i et spann. Hos oss i nummer 8b hadde vi høner i kjelleren, gris i hagen og parsell ned ved Grindløkken. Far var ute under krigen, og mor hadde mye å slite alene med. Vi hadde sau på Torgersøya. Sauen hadde jeg måttet hente på Tønsberg Jernbanestasjon. Jeg gikk Stoltenberggaten hjem med sauen i bånd. Det var ikke lett. Grisen «Gisse» stakk av og fòr rett bort på torvet en dag. Jeg sprang etter med en bøtte grisemat som besto av kokte poteter fra parsellen. Så «nøffet» jeg meg baklengs hjemover.
Og «Gisse» hadde nesa i bøtta og dyttet meg hjemover. Det var en trist opplevelse å få hjem sauen vår som het «Jossa» fra Torgersøya. Hun sto noen dager bundet til et epletre i hagen. Mor fløy rundt med et målebånd og målte både sauen og grisen for å se hvor mye de hadde lagt på seg. «Jossa» var bløt og god og det var ikke lett å skulle spise henne opp. Vi spiste «Gisse» også, men det var av en eller annen grunn ikke like leit.
En dag skulle broren min og jeg slakte «Gullhøna» i kjelleren. Jeg hadde gått på Vestfold Fylkes Husmorskole på Olsrød i 1943 og lært å vri halsen om på kyllinger, så jeg hadde vært bråkjekk og påtatt meg selve avrettingen. Problemet var at vår høne var tilårskommen. Jeg tror nesten vi besvimte alle tre – broren min og jeg på gulvet, og «Gullhøna» oppunder taket. Endelig kom freden. Jeg husker de sorte blendingsgardinene ble brent ute på jordet.
Jeg kaller trekanten mellom Kirkeveien, Smidsrødveien og Ørsnesalléen for mitt gyldne triangel. Det var et deilig og trygt sted å vokse opp. Jeg synes ikke det er så gyllent lenger. De velstelte villaene i pene haver er i ferd med å forsvinne eller forvandles til forretninger og asfalterte parkeringsplasser. Jeg undres og spør meg selv: «Quo vadis, mitt gyldne triangel?»