Navn i Nøtterøyskjærgården

Kjartan Dale – Njotarøy 1987

Navneforskerne mener at de fleste stedsnavn i skjærgården vår er 1.500-2000 år gamle, eller kanskje enda eldre. I den lange tiden fra stedsnavnene ble til og fram til våre dager, har språket vårt endret seg radikalt. Når vi vil forsøke ri finne betydningen av et navn, kan vi derfor ikke legge nåtidens ord og begreper til grunn.

Ertebukta

på Føynland kan være utgangspunktet for en slik diskusjon. En såkalt folkeetymologisk forklaring på dette navnet er at ei skute med ertelast forliste her i gamle dager, og at første leddet Erte- skriver seg tilbake til denne hendelsen. Nå finner vi sammensetningen med Erte- i en rekke stedsnavn rundt om i landet vårt. Alle er tolket slik at de har sitt opphav i elptr, det gammelnorske ordet for fuglenavnet «svane». Navneforskerne Jørn Sandnes og Ola Stemshaug peker ellers i Norsk stadnamnleksikon på at elptr har utviklet en hel serie former i navnesammensetninger: Efte-, Elpte-, Elt-, Eltar-, Eltre-, Ert-, Erte-, Etre- og Etter, har alle samme opprinnelse. Mye skulle da tyde på at vi ikke gjør feil når vi tolker stedsnavnet Ertebukta på Føynland som «Svanebukta». Så kan vi glede oss over at den vakre og særmerkte fuglen fremdeles holder til i bukter og viker på Nøtterøy.

Fold

Det gamle navnet på Oslofjorden, Fold, har vært utdødd i hundrevis av vår. Et varig minne om det gamle fjordnavnet har vi likevel i områdenavnet Vestfold, som betyr «området vest for Fold». Fold betyr «jord», «stor, brei flate» eller gjerne «den breie». Vi som etter hvert har krysset fjorden mellom Nøtterøy og Hvaler en del ganger, synes det gamle navnet er treffende. Selv i en moderne farkost har du følelsen av å fare på «den breie». Opprinnelig var nok også navnet knyttet til den ytre, breie del av fjorden. Navnet Fold møter vi første gang i Ynglingatal, som Tjodolv fra Kvine diktet en gang på slutten av 800-tallet, men det er selvsagt mye eldre.
Et stedsnavn oppstår fordi det skal tjene et formål. For den som ferdes på sjøen er det særlig viktig å ha merker eller holdepunkter å orientere seg etter. Utseende, form, farge og konturer, har svært ofte vært grunnen til valg av navn på øyer, holmer og skjær. Eikornholmen, Skjellerøy, Hui, Klauer, Rauer, Hatten, Skarvesete, Bolærne, Leiestein og Rønneskjær er typiske representan-ter for denne navnegruppen.

Eikornholmen

Første leddet i navnet, Eikorn-, kommer nok av eikorni, et gammelnorsk ord for ekorn. Den vanlige formen på dyrenavnet var ikorni. Holmen må opprinnelig ha hatt navnet Eikornaholmr, men en slik naken holme uten skog har selvsagt aldri bydd på levevilkår for den lille gnageren. Navnet må derfor være knyttet til formen: Holmen er smal og langstrakt. Med litt fantasi kan den lett assosieres med et ekorn med halen utstrakt mot nord.

Skjellerøy

De fleste som har skrevet om navnet, mener at det kommer av det gammelnorske Skjeljarey. Første leddet skulle da være skjell, musling, som på gammelnorsk ble kalt skel. Eivind Vågslid nevner i Stadnamntydingar at navnet kan komme av skeljungr, det gammelnorske navnet på knølhval. Navnet skulle da ha med formen å gjøre Knut Hoel ved Institutt for navneforsking ved Universitetet i Oslo avviser imidlertid begge tolkninger av språklige grunner, og kommer dem i møte som synes skjoldformen er karakteristisk for øya. Hoel sier at navnet uten tvil kan føres tilbake til en gammel form, Skjaldarey, av skjoldr: skjold.

Skjellerøykalven

Leddet -kalv i navnet på en holme eller et skjær, står alltid i forhold til noe som er større. Skjellerøy er den store. Skjellerøykalven er den lille. Vi har det samme forholdet i Gåsøy — Gåsøykalven og Skrøslingen — Skrøslingkalven.

Hui

Professor Gustav Indrebø sier i sin bok «Stadnamn fraa Oslofjorden» (1929) at «namnet nok svarar til gamalnorsk Hujey, av Huj». Indrebø antyder to muligheter for at navnet kan ha blitt avledet av dette ordet: 1. At øya kan ha hatt en skyld på en hud. 2. At øya har form eller farge som minner om en hud.
Personlig er jeg overbevist om at navnet Hui har samme opphav som Hovedøya (Hovedøen) i Oslo. På Oslodialekt heter Hovedøya i dag Huøya. Det tilsvarer Hui på nøttlandsmålet, der -ey er blitt til i, som f.eks. i Åri, Gåsi, Hvali. Om Hovedøya i Oslo vet vi at skriftformen i tidlig middelalder var Hofujey. Første leddet hofuj ble, etter det Oluf Rygh forklarer, på gammelnorsk brukt i betydningen «fremspringende fjellparti» eller «fjellknaus».
Vi finner det samme igjen for eksempel i Kallhovd eller Hovden. Hui har dette typiske «fremspringende» fjellpartiet som er et bra holdepunkt å orientere seg etter.

Rønneskjæra

Professor Indrebø mener at første leddet i navnet kommer av å runde. Bakgrunnen for navnet skulle da være at båtene skiftet kurs og «rundet» dette skjæret. Jeg tror også at første leddet opprinnelig må ha vært Runde-, men at navnet har med utseendet å gjøre. Fra bestemte posisjoner i leia kan det østre skjæret se temmelig rundt ut. Vestafor Rønneskjæra ligger forresten Langeskjær som en kontrast til det runde skjæret. Navnet Rønneskjæra (Rundeskjæra) er nå knyttet til tre skjær og er derfor blitt noe meningsløst. Det er det østre som er «det runde skjæret».

Tjona

Pass deg endelig for det lumske undervannsskjæret Tjona et par hundre meter sør for Rønneskjæra! Tjona betyr på gammelnorsk å tyne, å ødelegge. Reinhardt Rødland sier i sin hovedoppgaver fra 1941 følgende: «Tjona, øst for Skrøslingen, var et fryktet sted for skuter som skulle krysse seg opp Lindholmkjæla. Det var om å gjøre å komme lengst mulig inn, slik at man kunne få en så lang baut at den bragte den innafor Kråkene. Ikke sjelden kom en for langt inn, og skuta tok bunnen. Var uhellet ute, sprang skuta lekk — eller forliste».

Leiestein

-stein er et vanlig grunnord i sammensatte øynavn i Oslofjorden. Det blir brukt på høye holmer og øyer. Høyest av dem alle er Vestre og Østre Bustein (av boga-:hue) på Tjøme, med høyder på 43 og 37 meter. Leiestein ligger ut mot leia og betyr nok «den høye holmen i leia».
Lengre nord, som en markert kant ut mot Oslofjorden, ligger de tre Bolærne.

Bolærne

Navnet kan lyde noe fremmedartet, men første leddet i stedsnavnet er sikkert Borjd-, som rett og slett betyr bord eller kant. Borj i flertall blir til Borjernar. Interessant er det at innsjø- og bygdenavnet Bullaren i Båhuslen (det gamle norske Ranrike) tydelig er av samme opprinnelse.

Rauer

kommer av det gamle norske adjektivet raujr, og navnevalget skriver seg klart fra den rustrøde fargen, som kommer aller tydeligst fram på fine solskinnsdager.

Klauver

(Østre-, Mellom-, Vestre-). Navnet inneholder nokså sikkert det gammelnorske ordet klauf, som betyr kløft. I flertall får ordet formen klaufir. De trange sundene mellom øyene kan gi inntrykket av kløfter.

Skarvesete

Om denne øya skriver Gustav Indrebø (1929) «Skarven eller aalekraaka hev tilheldet sitt på den eine sida av øyi. Det er bratt og ikkje tilkjømt, med hyller i berget. Der sit skarven. Det er kvitt av fugleskit der (ein heimelsmann fraa Ulvøy)». Fugleskiten på Skarvesete er gledelig nok fremdeles et fremtredende trekk, som du gjerne kan orientere deg etter når du ferdes i disse farvann.

Fulehuk

er utposten mot sørøst i gruppen av øyer, holmer og skjær som danner en kant ut mot Oslofjorden. En lumsk forlengelse av denne kanten er Fuglehukskatet (gml. skat: noe som skyter ut, f.eks. tretopp). Skatet her er en lang og smal grunne som strekker seg flere hundre meter sørover. Navnet Fuglehuk er blitt tolket på flere måter. I Stadnamn fraa Oslofjorden og i Norsk stadnamleksikon leser vi at navnet må være sammensatt av leddene fugl og huk. Det skulle da bety noe sånt som «pynten det sitter fugl på». Andre har hevdet med overbevisning at navnet har hollandsk opprinnelse og er et minne fra en tid da Holland var en stor sjøfarts- og handelsnasjon.

Begrunnelsen er at på et gammelt hollandsk kart finnes navnet Vuyle hoek, som skal bety det «fule neset». Nevnte kart er fra ca. år 1700, men på et hollandsk kart fra 1658 finner vi formen Fuglenhoeck, og litt senere også Puilenhoeck. Ut fra dette synes det som om hollenderne har hatt problemer med å overføre et navn de har hørt fra norske munner til sitt skriftspråk. Det samme problemet hadde jo også danske embetsmenn.
Fuglehuk må ha hatt navn før hollenderne begynte å seile på Oslofjorden på 1600-tallet. Jeg antar at navnet da var Fùllhuk. Dialektuttalen av navnet, «fùllùkk, fulùk» (Rødland 1941), burde være til god støtte for denne teorien. Det gammelnorske adjektivet fùll betyr «fæl, stygg», og substantivet hukr «skarp bue, nes, pynt» (jmfr. I luk på Bygdøy i Oslo). Det er rimelig å tro at sjøfolk i alle tider har fryktet møtet med Fulehuk (Fùllhuk) i kuling og storm. En baut opp mot «den fæle pynten» eller kanskje «den stygge rundingen» kunne lett ende i katastrofe.

Masseløy

(på dialekt: Massle). Så vidt jeg vet, har navneforskerne gitt opp å tolke dette stedsnavnet. Nå har jeg festet meg ved et gammelnorsk ord «matsæll» som kan bety noe det følger matlykke med. I en tid med mye overtro, kunne folk f.eks. være overbevist om at det kunne følge særlig lykke med enbestemt smørambar eller et saltkar. Navnet kan da opprinnelig ha vært Matsæla eller Matsælley. Forklaringen er da at øya har god gressvekst og fine beiter. I Helge Paulsens bygdebok finner jeg en beskrivelse fra 1820 av noen av øyene i dette området, der det bl.a. heter om Maslie (Masseløy) at øya er «fornemmeligen skikket til havn for får». «Fornemmeligen» skikket til dette formålet må Masseløy ha vært for tallrike sauegenerasjoner. Jeg tror jeg har nøkkelen til navnet, og jeg er glad for at Institutt for navneforskning ikke har språkmessige innvendinger mot min tolkning.

Stedsnavnene i skjærgården

må ha hatt en viktig funksjon i de tusenår det har vært bosetting på Nøtterøy. I den harde kampen for tilværelsen har det nærmest vært livsviktig å kjenne de ulike lokaliteter og feste «merkelapper» på dem i form av navn. Dagens nøttlending kan klare seg brukbart uten å kunne noen av disse navnene. Både innfødte og innflyttere drar gjerne «på øya» en fin sommerdag. Det betyr vel en tur til en eller annen øy uten noe bestemt mål. Når behov og funksjon blir borte, dør gamle navn fort ut. Tidligere må hver eneste holme og skjær ha hatt navn, men mange av disse navnene har allerede gått i glemmeboka. Det er synd. Stedsnavn er en kulturskatt som kan fortelle oss mye om vår historie. Noen av oss synes også at stedsnavnene i nærmiljøet betyr mye for vår identitet. Kunnskapen om navn og gleden av at vi kjenner stedene, gjør at vi kjenner oss hjemme. Gjør vi det, er et viktig behov dekket.

Litteratur:

Gustav Indrebø: Stadnamn fraa Oslofjorden. Redigert av Botolv Helleland: Norske stedsnavnlstadnamn.
Ola Stemshaug: Namn i Noreg.
Jørn Sandnes og Ola Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon.
Lorens Berg: Nøtterø.
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-tallet.
Reinert Rødland: Hovedoppgave 1941.