Tore Dyrhaug (Njotarøy 2000)
Tirsdag 23. februar 1943 var nesten som alle andre dager på det okkuperte Nøtterøy. Men vinteren var usedvanlig mild dette året, så hele øya lå snøbar denne februardagen.
Ungene på Bergan skole hadde frikvarter midt på dagen. Da hørte de plutselig flydur, sterkere og sterkere. Og ute fra fjorden kom et stort to-motors fly i lav høyde inn over Berganåsen. Flyet hadde kraftig røkutvikling i høyre motor. Det krysset hovedveien Bergan-Hjemseng og nødlandet borte på jordene til gården Vestre Kjøle. Vel levde man midt i en dramatisk tid, men dette slo alt: Det var bare å springe av sted. Det ble vel ikke mer undervisning på Bergan skole denne tirsdagen…
Ryktet om at det engang under krigen hadde landet et tysk fly midt på Nøtterøy har eksistert lenge. Men det var liksom bare et rykte som ble liggende, et rykte som ikke hadde nedfelt seg i noen avisartikkel, hverken fra selve okkupasjonstiden eller noen gang senere. Heller ingenting i Unnebergs tobinds gårds— og slektshistorie. Som historiker kan man lett å gå i den fellen at dersom ingenting skriftlig er tilgjengelig, har det ikke skjedd. Så, våren 2000 får undertegnede inn en særoppgave i historie. Elev Ann-Cecilie Hjelm hadde vært i kontakt med Wilhelm Magnus, eier av gården Østre Kjøle. Gården ligger inntil hovedveien 100 meter nord for Bergankrysset. Wilhelm Magnus, født i 1931, fortalte at han opplevde nødlandingen mens han var elev på Bergan skole og mente at den skjedde om våren i 1942 eller 1943. Noe nærmere tidspunkt husket han ikke.
Kontakt ble tatt med Wilhelm Magnus som bekreftet historien. Og så begynte etterforskningen. Eier av gården Vestre Kjøle, nåværende Sanda Planteskole, var Anders A. Varpe. I 1941 hadde Varpe forpaktet bort gården til Lars Larsen. Larsen var nygift med Karen Haug Larsen som hadde den usedvanlig gode vane at hun skrev dagbok. Og den tyve år gamle bondekonen noterte: «Det var en overraskelse i dag 23.2.43. Da landet et Lufthansa-fly på jordet til Kjøle…»
Kontakt ble også tatt med Robert Varpe, født i 1923. Og mirakel over mirakel: Varpe hadde som tyveåring sneket seg til å ta et fotografi av det nødlandede flyet fra en låveglugge. Noe negativ til bildet hadde han ikke, men ved å forstørre positivet gikk det frem at kjenningsbokstavene var D-AT JG. Men selve flyet representerte et mysterium.
Et amerikansk fly
Det lignet ikke noen av det utall flytyper tyskerne opererte under krigen. Og bombesikkert var det at flyet ikke var noen Junker 52, den tre-motors flytypen tyskerne brukte både sivilt og militært og som var det vanligste transportflyet. Og langsomt, men stadig klarere ble det: typen var en amerikansk DC 3!
Nå ble det tatt flere kontakter blant annet med tre eksperter på krigens flyhistorie. En svarte ikke, og hverken Stein Vyrje, Risør eller Arne Egner, Lysaker kunne hjelpe. Episoden med nødlandingen var dem ukjent. Siste utvei – i første omgang – var å kontakte en av Lufthansas representanter i Oslo. Edith Lundem Jakobsen var lutter velvilje og fikk via Lufthansas firmaarkiv i Køln tilsendt opplysninger om Lufthansas rutenett under krigen og også en detaljert rapport om en tysk sivil flyulykke fra 1. mars 1943. Men det havarerte flyet var en Ju 52 og ulykken skjedde i Hommelvik. Intet om nødlandingen på Nøtterøy. Men noe kom frem om selve flyet.
Den amerikanske Douglas-fabrikken i California produserte typen DC 3 fra desember 1935, og den skulle bli en av annen verdenskrigs mest populære flytyper, med 11000 produsert innen krigens slutt i 1945. Typen DC 3 var den sivile versjonen. Britene kalte sine modifiserte fly av samme type for Dakota, mens amerikanerne kalte de militære modellene C-47 Skytrain. Men for alle som ikke er spesialister, er det samme fly. Alt før krigsutbruddet i 1939 var det så stor etterspørsel etter DC 3-fly at de som var bestilt i Europa, ble satt sammen på lisens i Nederland av Fokker-fabrikken. Både Sverige, Tsjekkoslovakia og Holland opererte DC 3 -maskiner før krigen.
Flyet som nødlandet på Vestre Kjøle den 23.2.1943 var satt sammen hos Fokker, det var ferdig 7.7. 1939 og overtatt av KLM den 21. samme måned. Det fikk kjenningsbokstavene PH-ASM og ble døpt «Mees». Den 10. mai 1940 kom det tyske storangrepet i vest. Seks dager senere tok tyskerne Schiphol flyplass med DC 3 «Mees».
Flyet ble tatt som krigsbytte og registrert i Luftwaffe som NA + LE. Så er kildene tause. Men antagelig alt sommeren 1940 må flyet ha skiftet eier fra Luftwaffe til Lufthansa og satt inn i postruten til Norge fra Berlin og København.
Dagens sensasjon
På gården Vestre Kjøle var den uventede landingen selvsagt dagens sensasjon. Wilhelm Magnus forteller at en av naboene, en kvinne ansatt i kommunen, fikk se det uvanlige synet på jordet og lurte på hva «Varpe-guttene hadde funnet på nå». Den første tiden kom mye folk til Varpes gård for å ta flyet i øyensyn. Og det var et syn. Flyet var moderne, strømlinjeformet og hadde en total lengde på 19,5 meter. Vingespennet var 29 meter.
Flyet hadde nødlandet, men var intakt bortsett fra skaden på høyre motor. Robert Varpe mener at det spratt 3-5 personer ut av flyet, ikke flere. Raskt kom det tyske militære til stede. De ble innkvartert på låven og skulle holde vakt. Ingen kan si noe eksakt om hva som skjedde med høyre flymotor, om den ble skiftet ut eller bare reparert. Selv om storkrigen raste i 1943, og USA var Tysklands fiende, var likevel økonomiske forbindelser mulig. Kunne reservedeler skaffes via nøytrale land ? Det er nærliggende å tenke på Sverige, men dette er bare en sterk antagelse. Muligens fantes også reservedeler på lager i Holland og Tsjekkoslovakia.
Tyskerne ville selvsagt ha flyet på vingene igjen. I februar 1943 var krigslykken for alvor i ferd med å tippe i de alliertes vei. Å holde moralen oppe blant 300 000 tyske soldater i Norge var viktigere enn noen gang. Det var brev til Mutti, liebe Frau og kjærester i Tyskland, og brev fra de samme til Heinz og Hans med feltpostnummer som viste seg å være i Norge. Troppenes moral var viktig. Altså: få postflyet på vingene igjen!
Russiske krigsfanger på Teie
Det ble raskt hentet russiske krigsfanger fra leiren på Teie hovedgård. Og de ble satt i arbeid. Oppdraget var å bygge en rullebane østover fra Vestre Kjøle slik at flyet, når det var ferdig reparert, kunne ta av. Robert Varpe forteller at russerne arbeidet med bare hendene og flyttet stein fra steingarder i området. Meget sannsynlig ble også eventuelle grøfter fylt igjen og bakken hardstampet. Karen Haug Larsen har ikke noen notater om når flyet endelig kunne ta av, men mener å huske at det skjedde før våronna kom igang i 1943. Altså april.
DC 3 har to motorer, Pratt & Whitney 1200 HK stjernemotorer. Flyets vekt tomt var på 7,7 tonn. Normalt trengs en startbane på 1000 meter, men i nødstilfeller kan man klare seg med 800 meter. Avstanden fra Vestre Kjøle til nåværende riksvei 309 er bare på 500 meter. Flyet måtte derfor flyttes videre vestover, helt til Bjønnesveien. Der ble det snudd. Hvordan denne operasjonen ble foretatt, er ikke dokumentert. Flyet hadde riktig nok tre hjul, men en vekt på nær åtte tonn. Det er nærliggende å tenke seg at de russiske krigsfangene både måtte dra og skyve. Så var alt klart.
Flynesen vendte mot Bergan skole, begge motorer var testet, og flyet hadde ikke mer bensin ombord enn nødvendig for å rekke til nærmeste flyplass. Gunstig vind. Klart vær.
Wilhelm Magnus skriver i et notat: «Da dagen kom, en fin vårdag, med sol og vindstille, ble flymotorene startet. Tyskerne hadde satt ut vakter på begge sider av flystripen for at ingen utenforstående skulle forville seg inn. Etter en lang stund med motorene i gang begynte flyet å kjøre mot oss, og det lettet ikke før det var like ved Berganbekken. Flyet kom rett i mot oss og fløy i mot Knarberg og sydover i fjorden. Og borte ble det.»
Ja, borte ble det. En lokalhistorisk episode som egentlig ikke har spilt noen som helst rolle, hverken for okkupasjonen av Norge, verdenskrigens gang eller hva som helst annet, borte for alltid. Ja, forresten, ikke helt borte. Den meget velvillige Werner Bittner i Lufthansas firmaarkiv i Køln, kunne fortelle at flyet var tilbake i rute på Oslo senere i 1943.
Om å vite mer
Men som skribent ville man vite mer. Hva fikk flyet til å nødlande? Hvor lenge sto det på Vestre Kjøle? Hvor mange personer var ombord ved nødlandingen? Søk i Tønsberg Blads spalter var forgjeves.
Herr Bittner hadde ikke mer å gi. Episoden måtte ha vært for liten. Mannskapet berget. Posten berget.
Neste fremstøt: Henvendelse til Helge Paulsen, tidligere forsker på Riksarkivet, nabo til Vestre Kjøle i 1943. I svarbrev av 23.8.2000 skriver Helge Paulsen at han for lenge siden forsøkte å finne dokumentasjon om nødlandingen. Men forgjeves. Så skriver han: «Det er sikkert blitt en hel del papir og fjernskriverstrimler. Det meste av slikt er jo blitt borte.»
Hva med Lufthansas lokale virksomhet i Oslo og på Fornebo? Deres arkiver er ikke bevart i Riksarkivet. Nok et forsøk: Henvendelse til Postmuseet, Oslo. Svaret var lutter velvilje, men negativt hva gjaldt D- AT JG. Posten var jo ikke skadet, og postsendingen fra Vestre Kjøle ble vel brakt videre tilbake til Oslo uten for mye forsinkelse.
Det aller siste forsøk, nærmest bygget på et lite, men likevel håp: Kunne flyet ha overlevd hele krigen og ha blitt tilbakeført til KLM i 1945? 12.09. 2000 forelå svaret. Flyet var ikke blitt tilbakeført, og med det var flyets «loggbok» også forsvunnet.
Som et aller siste forsøk ble Knut Mæsel kontaktet. Han regnes som spesialist på tyske flyhavarier. Men tross stor velvilje, han fant ingenting i sine arkiver.
Selvsagt er ikke alle muligheter uttømt. Hva med arkivet etter det fordums Reichspostministerium? Hva med andre tyske arkiver i Koblenz eller Freiburg? Leseren vil ha forståelse for at slik forskning ligger utenfor «Njotarøy»s beskjedne rammebetingelser. Ett eller annet sted ligger nok svarene – muligens. Men Tyskland gjennomgikk et ragnarokk i 1945 da svært mye ble ødelagt.
Inntil videre får vi nøye oss med svært lite.
Men ett står fast: I februar 1943 fikk Nøtterøy sin første og siste «internasjonale flyplass», riktignok helt ufrivillig og meget kortvarig. Men likevel. Lokalhistorie skal være artig. Den har lite, eller ingenting med dagens mange problemer å gjøre, lokalhistorien er kanskje bare en nesten glemt episode. Som denne, presentert her. Men hver gang forfatteren av disse linjer kjører forbi jordene mot Vestre Kjøle, er det umulig ikke å tenke på episoden i februar 1943. Det er det hele. Ikke mer og ikke mindre.
Kilder
Samtaler med W. Magnus, R.Varpe og Karen Larsen Haug.
Kontakt med Lufthansa, Oslo ved Edith Lundem Jakobsen og Lufthansas Firmaarkiv, Køln, ved herr Werner Bittner.
Brevveksling med Helge Paulsen, Oslo.
Henvendelse og hyggelig svar fra Postmuseet, Oslo ved Arvid Løhre.
Henvendelse til KLM, Customer Relations, Amsterdam.
Diverse amerikansk litteratur om flytypen DC 3.
Henvendelse til Knut Mæsel, Kristiansand.
Legg inn en kommentar