Øystein Sårheim: (Njotarøy 1994)
Da annen verdenskrig sluttet, lå den norske handelsflåte med brukket rygg. Tapene av menneskeliv og tonnasje var enorme. Unntatt for Teie-rederen Thorvald Berg —Norges heldigste. Alle hans skip hadde sluppet gjennom krigen uten en skramme. Og i juli 1945 kunne i tillegg en flunkende ny dieseltanker ankre opp på Husøflaket — holdt tilbake med vilje i Sverige i fem år. Berg fikk en flying start som få andre redere. 
På Rosanes finnes i dag Thorvald Bergs vei, oppkalt etter rederen på Ekeberg. Her var han bosatt i 50 år, og herfra styrte han A/S Tanktransport, som han bygget opp fra grunnen. Mangen Nøtterøy-borger var i hans tjeneste. Mange vil med respekt og takknemlighet huske den markante rederen og mennesket Thorvald Berg.
Slekten og oppveksten
Thorvald Berg ble født i 1866 på Holmen på Jarlsberg. Det fortelles om fødselen at tjenestegutten som hadde hentet jordmoren, fikk en dram da «forretningen» var overstått, grep sitt glass og sa: «Til lykke med gutten, og gid han aldri måtte komme til å tryte (lide under mangel på, reds. anm.) brennevin. Thorvald Berg har senere gitt uttrykk for at guttens fromme ønske i fullt monn var blitt oppfylt, når han unntar en smule mangel på whisky i krigsårene under annen verdenskrig.
Hans mors familie var bosatt på husmannsplassen under Jarlsberg hovedgård. Hans morfar, Thor Olsen, ble underforvalter på Jarlsberg. Hver sommer tilbragte Thorvald Berg sammen med sin mor og søsken en tid på Holmen, og disse sommeroppholdene hørte til hans kjæreste barndomsminner.
Thorvald Berg og hans søsken kom på Holmen i nær kontakt med den grevelige familie på Jarlsberg når de kom ridende ned til den grevelige badeplass. Peder Wedel og grevinnen, født Anker, var Norges siste greve. De hadde voksne barn: Herman (senere kammerherre), frk. Betzy og frk. Ida Karen.
Bergs farfar, Andreas Pedersen, hadde en husmannsplass ved Aulilunden. Plassen var liten, og han drev også som skomaker. Han var kjent for å ha et godt hode. Andreas var elskverdig mot sine barnebarn, og Thorvald Berg trivdes godt de sommerferiene han tilbragte hos ham. Thorvald Bergs far, Hans Andreassen Berg, var eldste sønn i huset, og han dro til sjøs. Han tok styrmannseksamen og den høyere navigasjonseksamen – noe de færreste tok. Han førte flere skip og kom inn i Wilh. Wilhelmsens rederi.
Faren medreder
1857 kjøpte H.A. Berg sammen med Wilh. Wilhelmsen det fem år gamle jernskipet «Talabot» på 4.800 tonn. Dette var Wilh. Wilhelmsens første dampskip. Kaptein Berg tegnet adskillig av sin oppsparte formue i dette skip. Farten gikk heldig, og «Talabot»s rederi ga 25 % utbytte til aksjonærene tre år på rad.
Etter hvert slo rederiet inn på linjefart som utviklet seg til det verdensomspennende rederi det ble. Kapteinen hadde en høy stjerne hos Wilh. Wilhelmsen. Han forlot sjøen i 60-årsalderen, kjøpte hus i Valløveien 3 i Tønsberg og døde i en alder av 77 år.
I sitt lange sjømannsliv forliste han aldri, og en som seilte under ham, uttalte: «Ja, Berg var sjømann det!» Han var en god økonom, men etter hans sønn Thorvalds mening var han ofte litt knipen. Hans livførsel var nokså nøktern. Han hadde sans for humor. Kaptein Berg satte pris på et godt ord fra sin reder; det satte ham i perlehumør – en egenskap Thorvald merket seg og tok med i sin virksomhet som skipsreder.
I hele Thorvalds barndom bodde familien i små, solfattige leiligheter, og gutten var ofte hjemsøkt av sterke forkjølelsessykdommer og et par ganger difteri. Han var heller ingen helt ved matfatet, og han var faktisk ofte underernært. Sommeroppholdene på Holmen ga ham friluftsliv med sol, og skikkelig med melk, bær o.s.v. rettet opp meget i hans sunnhetstilstand.
På skolen var han i de første årene nr. 1, men etter hvert mistet han interessen for fagene, og han fikk derfor en middelmådig middelskoleeksamen, men dog med blank 1 i skrivning, tegning, regning, matematikk, konstruksjonstegning og engelsk stil. I tysk stil fikk han 1.5, men de muntlige fagene dro ham ned.
Aldri forretningsmann
Etter middelskoleeksamen søkte han forgjeves kontor- eller butikkplass, men i 1883 fikk han en volontørpost hos Wilh. Wilhelmsen. Der var han sammenhengende til sommeren 1916 – de siste 20 årene som kontorsjef.
Han forteller at faren foreslo at han skulle begynne i malerlære – ikke kunstmaler – på grunn av hans anlegg for tegning. Faren mente at han aldri ville bli forretningsmann. Thorvald hadde under farens strenge behandlingsmåte i oppveksten holdt seg sky tilbake fra ham, så det ble aldri noen intim samtale mellom dem.
Thorvald og hans bror, Harald, ropte hurra når han reiste til sjøs – og gruet seg til hans hjemkomst om høsten.
Da Thorvald Berg begynte hos Wilh. Wilhelmsen, var kontorene i Storgaten 15 i Tønsberg. I 1902 flyttet kontorene til ørsnes – en to-etasjers villa med to fløyer tilbygget.
I boken «Wilh. Wilhelmsen i hundre år» får han følgende omtale av kaptein Wilh. Wilhelmsen: «Vår kontorsjef, Thv. Berg, som var sønn av en skipper og en praktisk mann, besørget da i samråd med min far og min bror Halfdan den kontroll som var nødvendig.»
I 1913 var det 19 på kontoret, og på en liste over disse var rangeringen: 1. Konsulen – Halfdan Wilhelmsen, 2. Kapteinen – Wilhelm Wilhelmsen og på 3. plass: Kontorsjefen – Thorvald Berg. Ikke alle var like begeistret for kontorsjef Berg. Han ga gjerne en grønnskolling et lite kurs i certepartivilkårene og i shippinguttrykk når hans tid tillot det. Det skulle bankes på døren til Konsulen og Kapteinen, men ikke til andre.
Dårlige lønninger
Den første verdenskrig (1914-1918) skapte øket virksomhet på alle hold. Jobbetiden var i rask utvikling, og lønningene begynte å stige på andre kontorer i Tønsberg. Det medførte uro på Ørsnes-kontoret, hvor det ikke syntes å være utsikt til noen forandring. Berg kviet seg for å ta opp spørsmålet, og en avdelingssjef tok da opp saken. Resultatet ble 10 % økning over hele linjen.
Wilh. Wilhelmsen startet tankselskapene Tankfart IV, V og VI. Selskapets båter ble alle sluttet på 10 års certepartier. Thorvald Berg benyttet anledningen til å kontrahere en 10.000-tonner av samme type som Tankfart V og VI. Berg var ennå på Wilhelmsens kontor, og fraktforhandlingene forløp parallelt. Berg slo til uten bankgaranti for befrakter.
Nå hadde forholdet mellom Konsulen og Berg blitt noe frynset, og denne situasjonen bidro sikkert ikke til å bedre forholdet. Våren 1916 presenterte Konsulen advokat Schøning for personalet. Han fikk plass i et hjørne på Bergs kontor med ansiktet mot veggen. Utstyret var et beiset furubord med to skuffer og en pinnestol. Det var hans plass til Berg sluttet 30. juni samme år.
Da det skulle holdes avskjedsmiddag for Berg på «Klubben», hadde Schøning lyst til å delta, men tønsbergenserne ville ikke ha noe fremmed innslag. Den 1. september 1917 åpnet Wilh. Wilhelmsen sitt hovedkontor i Oslo, mens Ørsnes-kontoret fortsatte med en adskillig redusert bemanning.
Verdensrekord i fraktavtale Berg hadde kontrahert «Meline» på 7.080 t.d.w. da han var hos Wilhelmsen. Skipet var sluttet for ti års timecharter med levering etter det timecharter skipet var rekvisisjonert i fra den britiske regjering med rett til to friturer før det amerikanske 10 års certeparti ble påbegynt. På den ene av disse friturene fra USA til Nyborg i Danmark oppnådde Berg en frakt på 315/- pr. tonn bensin, og dette var verdensrekord. Kjøpesummen for «Meline» ble betalt med denne turen!
Berg var således utrolig heldig med sin debut som skipsreder. I 1920 uttalte han seg til «Tønsbergs Blad» om skipsfartens stilling etter første verdenskrig. Fraktene var nå falt, og mange skip var lagt opp. Han mente at situasjonen ville bli bedre. Han håpet at skipsfarten ville komme og skaffe oppsving i den mangelfulle handelsbalansen for vårt land.
A/S Tanktransport fikk etterhvert flere skip foruten «Meline». De begynte alle med M: «Morgenen», «Marina», «Marietta», «Maricopa». Ved Thorvald Bergs død i 1954 hadde rederiet fire skip på til sammen 42.037 dwt.
«Norges heldigste skipsreder»
10. april 1940 gikk Bergs nyeste dieseltanker på 15.300 t. udøpt på vannet fra Gøtaverken. Båten skulle døpes av Bergs datter, Ruth, men på grunn av tyskernes invasjon i Norge var det ikke mulig å få den døpt. Den skulle døpes «Montana», men Berg kalte den «Hedningen». Båten ble med vilje ikke gjort ferdig under krigen for at ikke tyskerne skulle få tak i den. Kaptein Falk Pedersen var ombord hele tiden i Gøteborg.
Det var således et splitter nytt og usedvanlig vakkert skip som ankom til Husøflaket i juli 1945 for å starte turen over til. New York. Thorvald Berg hadde overhodet ikke skipstap. Alle de tre skipene han hadde i fart; «Meline», «Morgenen» og «Marina», hadde sluppet fra fem års fart i utpreget krigsfarvann uten en skramme. Tapene for de norske skipsrederne under krigen var gjennomsnittlig 50 %. Fra kaptein Sam Isaksen foreligger en detaljert 13 siders beretning om «Morgenen» som seilte i tiden september 1939 til august 1945 med bensin, smøreolje o.s.v. fra forskjellige oljehavner til England.
Den gikk bl.a. i 70 konvoier over Atlanterhavet i all slags vær stadig angrepet av tyske ubåter. Fremragende norsk sjømannsskap! Selv uttalte Berg at det var hell og intet annet.
På teppet hos Reichskommissar Terboven
De norske skipene som seilte utenfor Norges grenser, ble straks etter den tyske okkupasjon rekvirert av den norske eksilregjeringen i London. Dette vakte i høyeste grad tyskernes misnøye. De ønsket å få rederne til å tilbakekalle sine skip. Rederforbundet var blitt oppløst og nytt rederforbund med nazister i ledelsen ble reetablert. Det ble innkalt til et stort redermøte i Stortinget i Oslo 15. juni 1942. Omkring 50 redere møtte; blant de syv Tønsberg-rederne også Thorvald Berg.
Stemningen under møtet var meget dyster. Gestapofolk med maskinpistoler gjorde sitt til å øke uhyggen. Reichskommissar selv opptrådte med isnende ro. De fremmøtte skipsrederne hadde i høy grad følelsen av at han mente det når han presiserte: «Sie spielen mit Ihren Køpfer». En av møtedeltagerne ga nok uttrykk for hva de fleste følte da han hvisket: «Jeg skulle ønske at vi satt trygt forvart på Grini». Reichskommissar kom med skarpe trusler. Det ble nedsatt en komité og i 14 dager ble det arbeidet og forhandlet uten at tyskerne oppnådde positive resultater. Rederfronten holdt på tross av det sterke presset, og hele aksjonen løp ut i sanden.
Godt forhold til kapteinene
Thorvald Berg hadde et meget godt forhold til sine kapteiner. De hadde frie hender. Han hadde en meget naturlig autoritet. Han var etterhvert blitt en meget anerkjent skipsreder og ga et solid inntrykk. Han førte en sikker og klok politikk både når det gjaldt kontraheringer av skip og fraktslutninger. Han holdt seg til tankfart. Berg var nesten ikke om bord i sine skip. Når kapteinene var hjemme, hadde han alltid hyggelige samtaler med dem. Han viste dem stor tillit, og det satte de stor pris på.
Aksjene i A/S Tanktransport ble gullkantede papirer og meget etterspurt. Tankskipene seilte inn gode frakter, og regnskapstallene var upåklagelige. Eksempelvis var aksjene som var pålydende kr. 4.500 pr. 1/1.55 oppe i en verdi på kr. 30.000. Utbyttet for 1954 var kr. 1.600 pr. aksje.
Det ble utført stor arbeidsinnsats i A/S Tanktransports kontor, og Berg hadde en trofast og arbeids som kontorsjef i Hans Henriksen. Han hadde temperament, og det kunne nok hende at det kom til noen utblåsninger dem imellom, men det gikk snart over.
Hjemmet på Ekeberg
Bygningen på Ekeberg, i dag eldresenter, ble oppført i 1901. Berg ble gift med Kathrine Hansen fra Larvik, født 1874 og død 50 år gammel i 1924. De hadde datteren Ruth, født i 1906. Hun døde i 1955.
Eiendommen hadde et areal på ca. 11 dekar med park og hage. Hovedbygningen fikk en ombygning i 1928, og i 1939 fikk den sitt nåværende herskapelige utseende. En mindre, gul kontorbygning ble reist i Ekebergveien 2. Senere ble Kirkeveien 15, «Grindstua», innkjøpt og ombygget til kontor. En byste av Berg ble reist på forsiden av kontoret mot Kirkeveien. Den ble siden gjenreist foran eldresenteret.
Inne på «Ekeberg», som etterhvert var blitt godt og praktisk utbygget, viste Thorvald Berg sin gode smak. Det var store, rommelige værelser og et nydelig innbo. Berg hadde etterhvert fått god råd og anskaffet seg bare det beste.
Etter at Bergs hustru, Kathrine, døde, ble Anna Pettersen ansatt som husbestyrerinne. Berg hadde også sin datter og hennes familie boende på «Ekeberg». Anna styrte huset med stor dyktighet og ble som et medlem av familien. Thorvald Berg hadde stor respekt for henne og turde ikke legge seg ut med henne. Hun tok seg også godt av datteren Ruths barn, Thorvald (Tottan) og Anne. Det var mye selskapelighet på «Ekeberg», og Anna hadde mye å gjøre. Det var også ansatt hushjelper. I et så stort hus måtte det bli en «Herskap og tjener-atmosfære», men på en hyggelig måte.
Arne Harbo var Bergs privatsjåfør og altmuligmann. Berg hadde som regel to biler, og han kjørte ikke bil selv etter krigen. Det var også dyr på «Ekeberg», hest, ku, høns m.v., og det var Harbos jobb å stelle med alt dette. Han var en trofast sliter. Hans lønn før krigen var kr. 60 pr. uke samt fritt hus og brenne. Han var alltid i uniform når han kjørte Berg. Berg og Harbo gikk meget godt sammen. Harbo var munnskjenk når det var selskap på «Ekeberg».
Ivrig jeger
Thorvald Berg hadde allerede som ung gutt interessert seg for jakt, hunder og hester. Som voksen kom han tidlig på rypejakt og la seg til fuglehunder, som han var flink til å dressere. Han var «bikkjemann» på sin hals, deltok i jaktprøver og fikk flere premier. Han importerte amerikanske settere. Han ble spesielt glad i en engelsk setter, «Sting II». Den var flink både på ryper, ender og bekkasiner. Berg hadde jakthytta «Ruiåsen seter» på Dagalifjellet i Uvdal. Harbo og byggmester Anders Hesby var Bergs gode jaktkamerater.
Selv om Berg var en ivrig jeger, var han en venn av småfugler. Spesielt kastet han sine øyne på meisene. Han forsynte dem med boliger produsert fra sin egen hånd og på sitt eget verksted. Han laget fuglekasser og fuglebrett som han bl.a. hengte opp i parken på «Ekeberg» og i skogen på Skatvedt. Han brukte dette også som julegaver til venner.
Berg noterte seg at han på et av sine brett hadde iakttatt ikke mindre enn 11 forskjellige fugleslag. På sine eldre dager skrev han som den fuglevenn han var, små appeller i «Tønsbergs Blad»: «Spis ikke snarefanget fugl!»
Han kjøpte i 1918 gården Skatvedt i Andebu. Der bygget han opp en stor harefarm og slapp harene løs i skogen når harejakten skulle begynne. Berg fikk seg også harehunder og ble en pasjonert harejeger. Det var flere hundre mål skog på Skatvedt, og jaktområdet var stort. Han bygget også en hytte inne i skogen. Berg dro på jakt helt opp til sin 80-årsdag.
Berg var også interessert i travsport. Han anskaffet travhesten «Lilly», som var en «gærning». Han kjøpte også en kostbar travhest fra USA, men den ble ikke særlig vellykket og ble derfor brukt i avl.
Tillitsverv
1920 ble Berg utnevnt til finsk visekonsul. Han ble tildelt den finske orden «Riddar av den Vita Ros» uten at han selv så noen særlig grunn for det. Under Vinterkrigen 1939/40 ga han betydelige beløp til hjelp til utrustning m.v.
Han tok seg også tid til å være med i flere foreninger og var formann i følgende foreninger: Tønsberg og omegns forsvarsforening, Tønsberg Sangforening, Tønsberg Telefonforening. Videre var han i mange år formann i styret for Tønsberg og Oplands Bank A/S i tiden 1929-1942. Denne banken fusjonerte i 1942 med Den norske Creditbank, Oslo. Han var også formann i Nøtterøy bygningsråd, som på den tiden hadde den store oppgaven sammen med Tønsberg kommune å arbeide for å få vann fra Akersvannet til begge kommuner. Det ble bygget pumpestasjoner, renseanlegg, undervannsledning og to trykkbassenger i Teieskogen. Arbeidet ble fullført i 1932.
– Bare idioter….
Thorvald Berg var ikke lett å komme inn på. Han hadde skarpe øyne som så rett på en. Ansiktet fortalte om en viljesterk mann. Han var en flott mann å se på. En velpleiet bart fortalte også at han ikke var noen «hvemsomhelst».
En gang Gambrinus, Sverre Mitsem i Tønsbergs Blad, prøvde å få et intervju med ham, slo han det bryskt bort med ordene: «Det er bare idioter som lar seg intervjue.»
Berg ville bli respektert og forlangte alltid å bli tiltalt med De, og han sa også alltid De til andre. En av arbeiderne i skogen på Skatvedt hadde en gang sagt du til ham, og det likte ikke Berg. «Jeg sier du til alle, selv om det skulle være kongen»; sa mannen. Etterpå ba Berg mannen komme inn. Mannen var redd for å bli sagt opp. Berg kom imidlertid frem med en flaske whisky og sa: «Skal vi være dus, må vi også drikke dus.» En annen som sa du til Berg, var byggmester Anders Hesby, og det kom nok av at de var så mye sammen på jakt.
Berg var en økonomisk mann. En gang skulle det rives et plankegjerde, og han ga beskjed om at spikerne skulle slåes ut og rettes ut til bruk en gang til.
Når han var ute og kjørte med bil, passet han alltid på at det ble fylt bensin på de steder der den var billigst. Berg ville at man skulle lære seg å være forsiktig i det små.
Bridge og skråtobakk
Bridge var en stor interesse hos ham. Han spilte gjerne på «Klubben» om tirsdagene og om kveldene når han var på jakttur.
Mange av Bergs generasjon hadde for vane å tygge skråtobakk. Berg brukte svitsen. Det fortelles fra den tiden han var på Wilhelmsens kontor at hvis samtalene med Konsulen dro noe lenge ut, kunne han komme ut i en fart og spytte en stor, brun skråtobakksøyle ned i en spyttebakk. Ved en slik anledning kom han med følgende utbrudd:» Der er da f… at den mannen ikke kan holde en spyttebakk!»
På sitt eget kontor på «Ekeberg» og andre steder hvor han var på møter, var dette et inventar som ble satt frem for ham. Han hadde også spyttebakk i bilen.
I tillegg til hytta på Dagali og Skatvedt i Andebu hadde han også hytta «Kikut» ute på Husøy til sommerbruk. Han likte å gå i skog og mark og hadde alltid bikkjene med seg.
Berg likte å snakke med folk og fikk dermed mange artige historier. Han var gavmild overfor dem som trengte hjelp, men det skulle alltid skje i det stille.
Da Teie idrettspark ble anlagt etter krigen, ble han spurt om å tegne andeler. Berg var i godt humør og syntes godt om formålet. «Jeg ble innkalt til hans kontor, og da han begynte å skrive et 1-tall på sjekken, var jeg veldig spent på hvor mange nuller han skulle føye til. Det ble 10.000 kroner, hvilket var skrekkelig mye penger den gang.», forteller John Samuelsen.
Et langt og virksomt liv, en eners, fikk sin avslutning da han i 1954 døde i en alder av 88 år.
Kilder
Skriftlige
Tønsbergs Blad
Sig. H. Unneberg: Nøtterøy – gårds- og slektshistorie.
Oscar A. Johnsen: Tønsbergs historie.
Erling Eriksen: Vestfold Rederiforening gjennom 50 år.
Kr. Anker Olsen: Wilh. Wilhelmsen i hundre år.
Thorvald Berg: Notater om slektshistorie.
Ansgar Eriksen: Notater om Ørsnes-kontoret og administrasjonen.
Muntlige
Thorvald Matheson, John Finnskog, Lars Løvald Fredriksen, Eva Harbo Knudsen, Leif Hesby, Per Mortensen, John Samuelsen.
Legg inn en kommentar