Helge Paulsen:
En av de merkeligste rettssaker i Nøtterøys nyere historie hadde vi midt på vinteren i krigsåret 1813. Den 28. januar det året ble det satt politirett på gården Mellom Kjøle, og dit var en stor del av sognets almue, kvinner og menn, stevnet som anklagede for å stå til rette overfor sorenskriveren i Søndre Jarlsberg sorenskriveri (1) — ikke for noe de hadde gjort, men for noe de hadde latt være å gjøre.
Saken var at Nøtterøy sogn året før, i 1812, hadde fått sin første offentlig ansatte og formelt kvalifiserte og utdannede jordmor. Men problemet var at nesten ingen ville benytte denne jordmora, til tross for hennes kvalifikasjoner og hennes offentlige autorisasjon. De foretrakk å bruke kvinner de kjente, nabokoner eller eldre slektninger, men først og fremst to velkjente, eldre Nøtterøykvinner som til tross for at de formelt var ukvalifiserte, likevel faktisk hadde vært sognets jordmødre i en menneskealder eller mer. Og derfor var de nå innstevnet for skriveren, barselskonene eller deres menn, og dessuten de to «ulovlige» fødselshjelperne.(2)
Autorisert jordmor
Den utdannede jordmor som Jarlsberg Grevskap hadde ansatt på Nøtterøy fra og med 1.januar 1812, het madame Cathrine Bøhme. Hvor hun kom fra, er uvisst, muligens var det fra Christiania. Hun ble ansatt i henhold til en kongelig forordning fra året 1810 om jordmorvesenet i Danmark og Norge.
Myndighetene i København hadde bestemt at der hvor det fantes en utdannet og autorisert jordmor, skulle hun brukes av almuen. Sognet skulle skaffe henne hus og gi henne en fast lønn, og hun skulle ha en liten avgift ved hver fødsel.
Myndighetene hadde gode medisinske grunner til å utdanne jordmødre og kreve at de kvalifiserte jordmødrene ble brukt. Alt for mange unge kvinner døde i barselsfeber; mødre og nyfødte under vanskelige fødsler. Jordmor Bøhme var derfor både i sin juridiske og faglige rett da hun anmeldte til øvrigheten at nesten ingen av kvinnene på Nøtterøy ville benytte seg av hennes tjenester. Og det førte til en av de mest omfattende rettssaker i Nøtterøys historie, i alle fall når det gjelder tallet på anklagede.
60 tiltalte
Politiretten ble satt på Kjøle med ca. 60 tiltalte. De to Nøtterøykvinnene som de fleste av barselskonene ønsket hjelp av, var eldre og aktede kvinner av bygda: Kari Olsdatter Torød, 75 år gammel, og Mari Jansdatter Sande, 77 år. Den første var gift med Albret Svendsen Torød, den annen var mor til skipper Jan Rasmussen Sande, stortingsrepresentant for Jarlsberg grevskap i 1821 Nøtterøys første stortingsmann. I gårds- og slektshistorien for Nøtterøy finner vi noen få opplysninger om disse to kvinnene.(3)
Det var midtvinters da retten ble satt, og ikke alle kunne møte fram av dem som var innstevnet denne 28. januar 1813, blant annet på grunn av isforholdene mellom øyene. Men rettsprotokollen, tingboka, viser at i alle fall 54 av de innstevnede var til stede på Mellom Kjøle ved rettsmøtet, der sorenskriver Berg var dommer. Av de 54 var hele 31 kvinner, altså omkring halvparten.
Det spesielle i denne rettsprotokollen fra Kjøle i 1813 er at en lang rekke personer, herav som nevnt 31 kvinner, blir stilt det samme spørsmålet, slik at rettsmøtet nærmest får karakter av en intervjuundersøkelse, for å bruke et moderne uttrykk. De blir alle sammen stilt et spørsmål som har med en spesiell kvinnesituasjon å gjøre, nemlig barnefødsel: Hvorfor benyttet de ikke stedets «authoriserede Gjordemoder» da de hadde sin barnefødsel? Alle svarene ble protokollert. Og disse svarene, selv om de er referert ganske kort i sorenskriverens tingbok, er ganske opplysende, både mennenes og kvinnenes svar.
Hvorfor ikke jordmor Bøhme?
Det framstår 7 personer som har benyttet jordmor Bøhme, de andre forklarer hvorfor ikke. Og svarene er i korthet slik:
— 3 hadde benyttet jordmora i Tønsberg, det var så mye nærmere
— 5 kunne ikke benytte jordmor, for fødselen kom så hastig på
— 2 hadde oppsøkt jordmora, men hun var ikke hjemme
— 4 visste ikke hvor jordmora bodde
— 1 hadde hatt barnefødsel før jordmora kom til Nøtterøy
— 1 hadde hatt fødsel etter at jordmora var reist fra Nøtterøy
— 2 hadde blitt barnesyke «natterstid» og hadde ingen jordmor brukt. Den ene sa at hun «desaarsag andsatte sin Sag til Gud, som ogsaa hjalp hende uden nogen Gjordemoders Bistand» og den andre sa det samme.
— 3 sa at da folk i alminnelighet ikke brukte jordmora, eller nabokonene ikke brukte henne, ville ikke de heller.
— 2 hadde ikke anledning på grunn av at isen ikke bar — fra Bjørnebu på øya Føyn var det uframkommelig inn til Nøtterøy, likeså fra Kjøleholmen, der kona dessuten var alene, for mannen var utkommandert i roflotiljen i Sandøsund. (Dette var jo under krigen; mange fra distriktet gjorde tjeneste på kanonbåtene i Sandøsund på Tjøme).
— 1 hadde ikke fått hentet jordmora, på grunn av holke og glatt is.
— Hele 5 sa at de ikke kjente jordmora, derfor hadde de ikke tillit til henne.
—1 brukte sin faster, som var Kari Torød — det var en av de gode, gamle fødselshjelperne.
— 1 av kvinnene brukte sin egen mor og 1 brukte mannens bestemor, av disse grunner trengte de ikke jordmor.
— 1 mann sa: Jordmora var ofte ikke å finne, og han kunne ikke la sin hustru vente i det uvisse.
— 2 fortalte at de var redde for å bruke den nye jordmora, for de hadde hørt et rykte om dårlig behandling av et barn som var født på Sem (på Nøtterøy)
— Hele 7 henviste til sine » smaa Kaar», og en av disse henviste ifølge protokollen til «hendes slette Kaar, for hvilke Klagerinden (altså jordmor Bøhme) syntes hende altfor fornem». Andre sa at de var «fattige Folk». Ingebret Hansen Ekenes (Østre Ekenes, Unneberg I s.343) var talsmann for en av de 7, «innerste» (leieboer) på Vestre Ekenes, Mathias Jonsen. Mathias var fraværende, og kona «har endnu ikke været i Kirken», det var grunnen til at ingen av dem møtte for retten. Kona var fremdeles «uren» etter fødselen.(4)
— 1 sa rett ut at «Aarsagen til at hun ikke hentet Klagerinden, var den at hun ikke vilde benytte hende.
De «gamle» innstevnet
Noen av dem som ikke benyttet jordmora, var folk fra Hvaløy, Gåsøy og Lindholmen. Is eller værforhold hadde hindret dem, og de kom ikke til rettsmøtet i januar av samme grunn. Og flere av disse igjen hadde dessuten vært alene, for mannen var utkommandert. Flere av kvinnene sier at de ikke hadde noen hjelp under fødselen, mens de fleste navngir de to eldre kvinnene, Mari Jansdatter Sande og Kari Olsdatter Torød, som hjelpere. Disse to gamle kvinnene var også innstevnet og tiltalt, for nå da stedet hadde fått «authoriseret Gjordemoder», hadde ikke andre lov til å drive fødselshjelp. De to ble begge forhørt, og Kari Torød sa at hun hadde betjent koner i barnsnød i over 30 år. Folk har ikke tillit til klagerinden, sa hun, derfor har de ofte kalt henne, Kari, til hjelp, «hvilket hun har fundet det uchristeligt at nægte, da hun har gjort det uden at søge nogen Fordeel». Og den andre, Mari Sande, sa akkurat det samme. Folk levde i trange kår, og nå under krig og blokade, med mange av mennene i krigstjeneste eller i prisonen i England, levde de enda trangere.
Hva så med jordmor Bøhme og hennes kår, hennes kvinnekår? Det er ikke godt å si hva som var den egentlige grunnen til at hun kom så på kant med Nøtterøykvinnene. Det ene problemet var nok at hun kostet penger, selv om avgiften var forholdsvis beskjeden: 4 mark av en gårdmannskone, 2 av en husmannskone og 1 av en «innerst» (leieboer). Avgiften var fastlagt av den kongelige forordning om jordmødre. På den tid ble det hos oss regnet 24 skilling i en mark og 4 mark i en riksdaler, som altså var 96 skilling. Pengene var lite verdt under krigen og inflasjonen, og det ser av rettsreferatet ut til at den avgiften som i praksis måtte betales, var 1 til 2 riksdaler. Men til det kom visstnok at Cathrine Bøhme var bymenneske og ble oppfattet som «fornem», for fin å søke hjelp hos av alminnelige småfolk.
Feil navling?
Kanskje var jordmoren heller ikke særlig flink, til tross for eksamensvitnesbyrdet fra den kongelige jordmorkommisjon i København.(5) Ett barn ble dødfødt, og om fødselen på Sem, som ryktet fortalte om, sa barnemoren i retten at jordmoren måtte ha gjort en feil med navlingen av barnet, for forbindingen hadde gått opp, og da det ble oppdaget, hadde barnet nesten blødd i hjel. Et vitne sa at barnet «svømte i blod». Barnemoren var Andrea Andersdatter, gift med Hans Larsen Sem.(6)
Ole Christensen Hengerød sa at jordmoren var i Sevika da han hentet henne til sin hustru 29. november 1811. Han hadde hatt med seg en skarpskodd og oppsalet hest til jordmoren. Men jordmor Bøhme nektet å ri. Det var for glatt føre, mente hun. Ole måtte helt tilbake til Hengerød etter slede, til tross for at det var bar mark, og som han sa i retten, «da Konen imidlertid plagedes». Og sleden hans ble slitt ut på turen, for det var ikke sledeføre, mens det var mulig å ri. Til dette svarte madame Bøhme i retten at hun ikke «vovede formedelst Svull at ride».(7)
Det er langt mellom Hengerød og Sevika i dag, men det var enda lengre den gang. Det var ingen vei på tvers sør på øya. Hvis Ole og jordmoren skulle følge veien, måtte de en lang omvei nordover, ellers måtte de ri eller kjøre stier og skauveier før de kom til brukbar vei ved Skjerve eller Anildrød. Imens lå kona på Hengerød og hadde det vondt.
Sa opp selv
Rettsmøtet på Mellom Kjøle den 28. januar 1813 endte med følgende oppsummering, som ble protokollert i sorenskriverens tingbok: «De Mødende sagde, at de haabede Øvrigheden entlediger Klagerinden, da de ikke see sig tjente med at beholde hende som Landets Gjerdemoder. Klagerinden svarede, at hun allerede har opsagt sin Tjeneste som Gjordemoder fra Begyndelsen af dette Aar, hvilken hendes Opsigelse Øvrigheden har modtaget.(8)
Vi skal kanskje prøve å forstå jordmor Bøhme også, ikke bare mødrene. Hun kom ny og fremmed til stedet, antakelig bydame og antakelig ikke så modig, og ble møtt med uvilje av både skipperkoner og fattigfolk. Huset hun fikk, den nybygde jordmorstua på Kjøle, var kaldt og dårlig, og ikke fikk hun ved til brensel. Hun skulle ha 12 tønner havre i året i fast lønn av sognet, utlignet på gårdene, og dette kornet måtte hun selv innkreve, fra gårder som ikke noe korn å avstå, som tvert imot manglet korn. Det var krig og blokade, og 1812-13 var en ny barkebrødstid. Høsten 1812 var feilslått over hele landet, og om vinteren var nødutdelinger av korn det eneste som reddet livet til enker og faderløse på Nøtterøy og til koner og barn av menn som var utkommandert i kongelig tjeneste eller satt i prisonen i England.
Jordmorstua
Jordmorstua (9) ble besiktiget av retten samme dag som den holdt møte på Mellom Kjøle; den lå da også bare et par steinkast borte. Retten fant huset brukbart; «vel er det ikke det allerbedste, men man har seet meget slettere», og det var mulig å bo i det uten skade på helbreden, mente karene.(10) Jordmoren mente noe annet, og huset måtte da også meget snart repareres. Cathrine Bøhme reiste fra Nøtterøy i bitterhet, og senere i 1813 skrev hun fra Tønsberg og Christiania klagebrev til greven på Jarlsberg over behandlingen hun hadde fått. Hun hadde bl.a. måttet sette seg i betydelig gjeld fordi hun ikke hadde fått sin lønn i rette tid, og hadde også vært nødt til å selge en del av sitt løsøre.(11)
Dommen
Dommen mot de tiltalte barnemødrene og barnefedrene på Nøtterøy falt på gården Gulli i Sem, der politiretten ble satt den 1. februar 1813. 8 personer ble dømt til hver å betale den «beskikkede examinerede Gjordemoder» «4 mark eller Een Rigsdaler.», og dessuten 1 riksdaler i mulkt hver. 13 måtte betale 1 riksdaler hver til klagerinnen. Noen ble dømt til å betale halvt salær pluss mulkt, i alt 1 riksdaler. I alt ble 25 personer dømt, og de måtte dessuten betale hver 1 riksdaler til lensmann Borge lensmann for Sem og Nøtterøy – for dennes arbeid med innkallelsene til rettsmøte, dessuten rettens omkostninger.(12) De to «uberettigede Fødselshjælpere» ble dømt for overtredelse av reglementets paragraf 33. Den «foregivne Menneskekjærlighed» kunne ikke være noen fyldestgjørende unnskyldning, mente retten, og dømte dem til å betale hver til «Klagerinden», altså til madame Bøhme, «3 siger Tre Rigsdaler Curant». Det idømte skulle utredes «inden 3de Solemærker efter denne Doms lovlige Forkyndelse».
Jordmor Bøhme var reist, og forholdene for barselskvinnene var som før, som de alltid hadde vært. Det tok akkurat 20 år før det igjen kom en utdannet jordmor til Nøtterøy, men da kom hun for å bli.(13)
Noter
1. Statsarkivet i Oslo. Søndre Jarlsberg so-renskriveri, Tingbok 28, 1811-1819, fol. 161b.
2. Se også: Nøtterøy. 1800-årene, av Helge Paulsen, s.443-446.
3. Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie, bind 2, av Sigurd Unneberg, s. 698 og 1006.
4. Det var vel den Mathias Johnsen som senere bodde i Brua under Østre Ekenes. Se Unneberg I s. 347, Sørli. – «Å atte kjerke», komme tilbake til kirken, het det når barnemoren ble » introduceret» , som prestene kalte det, etter fødselen. Opplyst av Ragnhild Paulsen.
5. Jordmor Bøhme kan neppe ha vært helt uerfaren. Hennes attest fra den Kongelige Gjordemodercommision i København vardatert 17. mai 1804, og den godtgjorde at var » examineret i Gjordemodervidenskaben den 17de October 1801″ . Statsarkivet. A. Grevskapene, I Jarlsberg. 5. Kirke, skole og sosiale tiltak, eske 5: Helsevesen, 1797-1850: Kunngjøring 24.12.1811 om at madame Bøhme skal tiltre på Nøtterøy 1.1.1812.
6. Som note 1, fol. 164a. – Om Andrea Andersdatter og Hans Larsen Sem, se Unneberg II, s. 1073. Østre Sem bnr. 1.
7. Sm.st. – Om Ole Christensen Hengerød og kona Helene Jørgensdatter kan vi lese hos Unneberg, I, s. 615 f – Ole sa at dette hendte 29. november 1811. Jordmor Bøhme tiltrådte ikke offisielt på Nøtterøy før 1. januar 1812, men enkelte vitneprov viser at hun var i virksomhet på øya i alle fall fra november 1811.
8. «Landets» jordmor betyr sognets eller stedets jordmor. Se Ragnhild Paulsen, Nøttlandsmålet omkring 1900, s. 187: «Ho fækk lett a’ landet» . Hun fikk litt av landet, dvs. av kommunen, av fattigvesenet.
9. Jordmorstua er det et bilde av i Nøtterøy. 1800-årene av Helge Paulsen, s. 447. Det var det huset Cathrine Bøhme flyttet inn i i 1812, men nok en del forandret. Huset står fremdeles, ytterligere ombygd.
10. Som note 1, fol. 164b-165a.
11. Som note 4, eske 5, Helsevesen 1797- 1850 .
12. Som note 1, fol. 165a-166a.
13. Om madam Gulliksen og de etterfølgende jordmødrene på Nøtterøy, se Nøtterøy. 1800-årene, s. 448-450.
Legg inn en kommentar