Nøtterøys nordligste provinser

Av Finn-Aage Christoffersen (Njotarøy 2010)

Om bosetningen på noen av øyene i skjærgården

I denne forbindelse snakker vi om Fjærskjær, Tørfest, Ormø og Ormøbåen, som alle tilhører Nøtterøy kommune. Spesielt er det den tidligere bosettingen som har interesse, selv om disse øyene i seg selv er noen virkelig perler i vår skjærgård, også den dag i dag. Nordenfor de ovennevnte fire øyene ligger den femte og største av dem, Torgersøya, men denne øya er opprinnelig utskilt fra Nordre Nes gård i Slagen i år 1786 og tilhørte derfor Sem kommune og er i dag en del av Tønsberg.

Siden det er de menneskene som bodde på øyene og bosettingene som har interesse, er det helt naturlig å innlemme Torgersøya i denne grupperingen av øyer. Grunnen til min «annektering» vil komme tydelig frem i det etterfølgende, når vi ser på hvor de enkelte familiene som bebodde disse øyene, kom fra. Bortsett fra menneskene tilknyttet hovedhuset og gjestgiveriet på Torgersøya, var det øyafolk og ekte nøttlendinger alt som var. Noen prosent tjømling-blod var nok også med i bildet, og siden mange av karfolka var loser, og i sin ungdom hadde vært i koffardifart, særlig på Østersjøen, hadde de nok vært utsatt for Amors piler både her og der og tok seg koner fra andre steder, ja, til og med helt fra fjerne Stockholm. Så det påståtte inngifte i stor utstrekning var nok ikke helt i tråd med virkeligheten.

Forfedre på Færder

Det er naturlig for meg å ta utgangspunkt i min egen familie og så spe på med andre familier etter fattig evne og kjennskap til disse. For å få litt perspektiv på det hele i tid, går vi tilbake til året 1697 og til min tipp-, tipp-, tipp-, tipp-, tipp-oldefar som het Anders Monsen (Mogensen) og ble den første fyrbetjenten på Store Færder i dette året. Han kom fra Mellem-Bolærn, (muligens Samuelskilen på sørsiden der øya er på sitt smaleste), og han må på dette tidspunktet ha vært en voksen mann. Om hans slekt har bebodd øyene før denne tid, har jeg ikke klart å finne ut, men usannsynlig er det ikke. Sønnen Mons Andersen fortsatte og deretter sønnesønnen Ole Monsen, inntil han i 1802 måtte forlate øya da han fikk sparken for tjenesteforsømmelse, (fyll?), men med statspensjon. Dette må ha vært ganske spesielt for den tiden, så grunnen til avskjeden var kanskje at fyrinspektør Koch hadde forelsket seg i Store Færder og ville flytte ut der selv, hvilket han også gjorde da han overtok ansvaret for driften av fyret. Ole Monsen kunne visstnok både lese og skrive, og det hjalp vel bra i denne kjedelige saken, særlig når alle de sjøkyndige og skippere som ble kalt inn til et møte, ikke hadde noe å klage på angående fyrbelysningens pålitelighet. (1)

Neste stopp på Skrøslingen

Ole Monsen tok deretter hele sin store familie med seg og bosatte seg på Skrøslingen litt lenger inn i fjorden, på høyde med Mågerø/Vrengen. Lorens Berg beskriver det på denne måten i sin bygdebok: «Vi træffer ikke beboere (på Skrøslingen) før omkring aar 1800, men da blev det snart noksaa livlig her – en havgastfamilje kom flyttende ind fra ytterste skjærgaard, fra selveste Store Færder. Den som kjøpte øen i 1803, bar det høytravende navn Peder Olsen Wiel, men det var bare opkaldelse; Per var fisker og matros og født paa Færder, opkaldt efter kjøbmand Wiel i Fredrikshald som længe hadde hat Færder fyr i forpagtning, derfor været forældrenes husbond. Forældrene fulgte Per til Skrøslingen.» (2)
Vi tar for oss øyene fra nord til syd, men behandler Torgersøya ved en annen anledning selv om den er den nordligste av de fem øyene.

Fjærskjær

Dette er en lav forblåst holme. Svaberg og fjell er det overalt, men med en del gressgang innimellom. Forlokkende vennlig om sommeren, men om vinteren, huttemegtu, da fortoner øya seg hustrig, bister, iskald og avvisende når nordavinden feier uhindret nedover fjorden helt fra Moss og sender sjørokk og saltstenk inn over øya.
Før annen verdenskrig husker jeg at Tønsberg Seilforening arrangerte regattaer her med start fra det nordøstre hjørnet av øya. En lav og enkel hytte har funnets på øya etter krigen, og denne har vært eiet av familien Berntsen. Opprinnelig var dette en Bolær-familie som flyttet inn til Torgersøya, så mer om dette senere. Fjærskjær har ikke hatt noen fastboende og har i følge Nøtterøyboken kun vært benyttet til beite og til høyberging.

Ormø/Ormøbåen

Jeg velger å behandle disse to øyene samtidig, da de i dag henger sammen med et smalt eide som sjøen og tidevannet har kastet opp, eller kanskje er det den generelle landhevingen i vårt distrikt som har skylden. For 150 til 200 år siden var det nok mulig å seile gjennom med gruntgående båter, noe gamle kart viser, men da jeg var guttunge, dro vi prammen eller sjekta over her istedenfor å ro eller seile rundt Ormø-dynga i nord.

Gravrøyser

Ormø er den mest bergfylte av disse øyene, og vestsiden er temmelig steil og kan virke mørk og barsk, mens østsiden av øya nok har et noe mildere drag over seg. Øya kunne vel holde liv i noen få sauer da det bodde mennesker her, men jeg tror at den lett kunne bli nedbeitet om det ble for mange dyr. Historisk er Ormø svært interessant. Oppe på det høye fjellet finner vi tre bronsealdergraver, en helt i nordenden, en litt ned mot øst, og en litt ned fra fjellet i sydenden. Alle tre har hatt besøk i historisk tid og bærer preg av å være utgravd eller plyndret. Den søndre gravhaugen er den største og måler ca. tolv meter i diameter (3). Ellers er øya nevnt flere ganger opp gjennom historien, gjerne som samlingssted for skipsflåter.

Optisk telegraf

I sydenden oppe på det høye fjellet finnes fire bolter i fjellet, tre av nyere dato og en gammel. Her sto i mange år etter 2. verdenskrig et trigonometrisk merke, og man hadde antagelig brukt og fornyet gamle bolter, for disse boltene stammer nok opprinnelig fra den gamle klaffetelegrafen som ble satt opp under Napoleonskrigen. For å bedre flyten av viktige militære opplysninger om flåtebevegelser, fikk kaptein Ohlsen i oppdrag fra myndighetene å utarbeide en optisk telegraf som for vårt distrikt ble kalt den østenfjelske signallinjen, som gikk fra Flekkefjord til Kristiania. Den var i operasjon fra 1808 til krigen var slutt i 1814. Repeterstasjon nr. 77 var i sydenden av det høye fjellet på Ormø. Repeterstasjon nr. 78 var på Slottsfjellet i Tønsberg, og nr. 76 var på Vardås på Nøtterøy.

Vallø var viktig

21. juni 1808 kom en armert svensk rokkebåt helt inn til Stenkløss, fylte noen ankere med vann, og den lokale fiskerhustruen ble spurt om det var militære og vakter på øyene der, og om befolkningen i Tønsberg var ved «bra mot», hvoretter den forsvant. Denne hendelsen gjorde at myndighetene satte ut utkikspost på Torgersøya under styrmann Bruu og tre matroser så lenge fjorden var isfri. Besøket forårsaket også at man på Ormø opprettet en kystsignalstasjon. Denne var antagelig en flaggsignalstasjon, men den ble våren 1809 sikkert omgjort og inkludert i kaptein Ohlsens ovennevnte signallinje. Valget av Ormø istedenfor en direkte forbindelse fra Vardås (nr.76) til Slottsfjellet (nr. 78), viser vel hvor betydningsfullt det var at militærvesenet og befestningene på Vallø (Saltverket) var inne i bildet. Den sterke befestningen av Vallø regnes også som en grunn for at det var lite militære aktiviteter i vårt område under hele denne lange krigen.

Bemannet av loser

Ofte var det pensjonerte loser som fikk som oppgave å passe og bestyre disse repeterstasjonene. Det er nærliggende å tro at los Johan Bernt Jensen hadde dette ansvaret, og siden stasjonen på toppen av fjellet ikke nødvendigvis var fullt bemannet hele tiden, kunne hjelp lett tilkalles fra Ormøbåen, da det her er fri siktlinje i motsetning fra nordenden av Ormø. Greven på Jarlsberg hadde det lokale oppsynet med at signallinjen var operasjonsdyktig. Det ble sagt at med trenede mannskaper kunne en melding nå Kristiania fra Fredriksvern (Stavern) på en time og femten minutter.

Litt slektshistorie

Ormøbåen var nok den øya som først fikk bosetning, og vi vet at los Johan Bernt Jensen, født 1765 eller 1762 på Vestre Bolærn, døde der i 1830. Fra ca. 1790 bodde han på Ormøbåen, men vi vet ikke i hvilket hus, dessverre. Han giftet seg i 1789 med Anne Elisabet Dorthea Svendsdatter, født ca. 1758, som døde i 1815. De hadde fire barn: Inger Sofie, f. 1789, døde ugift ved drukning ved Ormø i 1873, Dorthea f. 1792, bodde som voksen på Husvik, Jens druknet syv år gammel og Johan Friman, født i 1800 på Ormøbåen, som bodde på Ormø til sin død i 1887. Han ble som sin far los og hadde forpaktningskontrakten på Ormø fra 1835. Han ble gift med Jakobine Dorthea Jakobsen fra Husvik, født 1801 eller 1803, og døde i 1879. De hadde ingen barn. Hans ugifte søster linger Johansen bodde også her i 1865, hun var født i 1789 i Borre. Hustruens ugifte søster Gregorine Winther Jakobsen, født i 1811 (folketellingen sier 1815 og oppgir henne som «logerende»), døde her i 1879. Huset hans på Ormøbåen ble i 1832 solgt til los Kristoffer Olsen fra Skrøslingen. Om Johan Bernt Jensen sies det i folketellingen av 1801 at han var «søefarende og jordløs huusmand», mens i folketellingen av 1865 blir Kristoffer Olsen benevnt som «Stueeier med en liden have. Lods.». Forskjellen kan vel ligge i at Kristoffer Olsen i 1835 fikk forpaktningskontrakt av greven mot 6 spd. i årlig avgift. Vi kan vel anta at Jensen ikke hadde en slik kontrakt.

Ny familie

Kristoffer Olsen fra Skrøslingen var født på Store Færder i 1804, og døde på Ormøbåen i 1889 og ble, i likhet med hele sin slekt opp gjennom tidene, gravlagt ved Nøtterø kirke «visstnok på sørsiden av denne.» Han ble nok ved sin død betraktet som en meget gammel mann, 85 år gammel; gift i 1833 i Sandefjord med Olava Hansdatter fra Hvasser, f. 1811 og d. 1893. Sammen fikk de følgende barn: Grete Andrea f. 1834, Ole f. 1836, Hans f. 1838, Johan Henrik f. 1840, Christopher f. 1842, Bernhard f. 1845 og Christofea f. 1852 (feilaktig nevnt i Nøtterøboken som Kristoffer). Bernhard ble los, Ole og Johan Henrik ble skipsførere og eide flere skuter sammen. Disse tre flyttet som voksne fra Ormøbåen og inn til Tangen/Bytangen ved Husvik. Hans ble som sin far også los og bodde på Ormøbåen hele sitt liv, til han døde i år 1900. Han overtok forpaktningskontrakten etter farens død i 1889. Den årlige leien ble da satt til kr. 44.
Folketellingen i 1865 opplyser at Kristoffer Olsen har et oppfostringsbarn på 16 år hos seg; Sofie Andersdatter fra «Nøterø Prestegjeld». Det hadde seg slik at Kristoffers eldre bror, los Anders Olsen, Skrøslingen, ble gift i 1832 med Anne Sofie Jakobsdatter, Kjøleholmen. Hun døde i barselseng i 1850, 39 år gammel, og her har nok familien på Ormøbåen trådt til med oppfostring.

Korte frierferder

Los Hans Kristoffersen var født i 1838 og døde på Ormøbåen i 1900. I 1865 ble han gift med Henriette Amalie Hansdatter f. 1845 fra Ormø. Her var ikke frierferden lang da avstanden mellom husene over sundet ikke var stort mer enn 100 meter. Henriette Amalie var datter av Hans Jakob Pedersen fra Husvik som ble gift med Inger Maria Hansdatter fra Skjeberg, han var den første som satte opp hus i nordenden av den store Ormø. Han var matros ombord i Ambrosia og døde på hjemreise fra Skottland i 1866, 58 år gammel.
Henriette Amalie, derimot, fikk et langt liv og døde i 1933 på Husvik, 88 år gammel, men ble gravlagt ved Nøtterøy kirke som sin mann. Hun hadde flyttet inn til Husvik sammen med datter og svigersønn med familie i perioden 1902-04, og dermed var Ormøbåen/Ormø tømt for folk. Bare noen år i forveien bodde det 23 personer her med stort og smått. Sammen fikk Hans og Henriette Amalie elleve barn, men den eldste av de fire guttene døde dagen etter at han ble døpt i Nøtterøy kirke 13.11.1868, visstnok fordi dåpsdagen var helt uvanlig kald til november å være. Disse menneskene hadde heller ingen vanlig kirkevei; først i åpen båt inn til Husø eller Foynland og så landeveien frem til Nøtterø kirke. Da den tiende av de som vokste opp, ble født, skal faren ha sagt: «Hu ska hettæ Ruth, og nå er’e slutt», og slik ble det.

Problematisk øyliv

Skulle noen finne på å dø der ute på øyene når isen var utrygg høst og vår, ble vedskjulet midlertidig gravkapell, kan man vel anta. Det var det samme med skoleveien, den var heller ingen spøk, da disse barna gikk på skolen på Foynland. Til å begynne med ble det vel morens oppgave å få barna inn til Husø de dagene det var skole og vinteren med is og elendighet bød nok på store problemer. Etter hvert som barna vokste opp, måtte de eldste ta ansvar for transporten, og det ble fortalt at da Hansine, som et gammelt menneske, var sengeliggende hos sin sønn inne på Tangen (Bytangen, nord for Husø), lå hun og seilte og kommanderte sine søsken til å hale og dra i skjøter og ting. Så det var nok ikke bare guttene som ble båtvante i ung alder; jentene var nok like gode.

Innendørs brønn

I nordenden av Ormø var det nok opprinnelig to hus av vanlig skjærgårdsstørrelse, rundt 50 kvm. var det vanlige. Da hvalskytter Søren Marinius Sørensen overtok leiekontrakten med Jarlsberg Hovedgård, er det sannsynlig at han rev begge husene, og sten fra det vestre huset ble brukt til å utvide grunnmuren på det østre, slik at huset ble på ca. 95 kvm. Huset ble bygget rundt 1890 og ser ut til å være mer eller mindre identisk med broren Johan Bernt Sørensens hus på Torgersøya rett over sundet. Det opprinnelige huset hadde kistemur, og i kjelleren var det brønn. Dette var en fin måte å gjøre det på. For det første kunne ikke eventuelle dyr komme til å forurense, og så var vannet forholdsvis kaldt om sommeren og det frøs heller ikke om vinteren. Søren Marinius flyttet etter ca. ti år huset sitt inn til Kaldnes, hvor det sto utenfor verkstedporten til Kaldnes mek. Verksted, men det har blitt flyttet igjen og finnes i dag i Hasselveien 4.

Hus kan flyttes!

Hvalskytter Søren Marinius Sørensen, som bygget det store huset rundt 1890, bodde antagelig hos sine svigerforeldre, Hans Kristoffersen på Ormøbåen, mens huset ble bygget. Han var født på Vestre Bolærn i 1863 og døde i 1915. Han fikk forpaktningskontrakten på Ormø i 1888 etter los Johan Friman Johansens død i 1887. I 1888 ble Sørensen gift med Kristine Olava Kristoffersen fra Ormøbåen. Som fortalt flyttet han sitt store hus fra Ormø og inn til Kaldnes, som han oppgir som adresse da han høsten 1902 var fadder for sin brorsønn Rolf Berntsen fra Torgersøya. Det blir påstått at hele huset ble flyttet på dugnad inn til Kaldnes på isen. Nå er det ikke noen større stigning i terrenget hverken på Ormø eller på Kaldnes, men å få dradd huset på en sliske eller en slags slede hele den lange veien må ha krevd et skikkelig oppbud av mennesker og hester. En annen ting er at det må ha vært skikkelig kalde vintre den gangen, for at sjøisen skulle bli sterk nok til å kunne bære en slik stor tyngde. Kunnskap og pågangsmot var ikke mangelvare i disse øysamfunnene. Oppholdet i byen varte ikke mange årene, for rundt 1905 hadde han bygget hus på Husvik. Lengselen etter å kunne se utover den åpne fjorden ble sikkert for stor for disse to menneskene.

Kort opphold

Det finnes en liten grunnmur til på Ormø ca. tyve meter syd og øst for det store huset. Denne ble avdekket i 2001 og var tidligere ikke kjent. Grunnmuren er på ca. 16 kvm., men kan naturligvis ha vært større. Kan man anta at stuert/fisker Julius August Mathisen bodde her? Han fikk i 1873 festeseddel på tomt med hage. Han var født på Hvalø i 1844. I 1869 ble han gift med Maren Mathilde Hansdatter født 1846 på Mellem Bolærn. De hadde følgende barn: 1. Hagbart Marinius født 1870 på Bjerkø, 3. Julie Marie, født 1875 på Ormø, 4. Karen Annette født 1879 på Ormø, Gustav Julius, født 1882 på Steinkløss. Selv om jeg ikke vet mer om denne familien, og de bodde kort tid, ca. 6 år på Ormø, er det helt tydelig at de både før og etter Ormø-oppholdet var ekte skjærgårdsfolk, som hadde flyttet fra øy til øy.
Matros og fisker Ellef Andersen kom fra Østre Bolærn og bosatte seg på Ormøbåen. Han var født i 1808 og døde i 1875. Han var gift med Katrine Marie Pedersdatter, født 1817. De hadde følgende barn: Anders, født 1841, Peder Arnt, født 1843, Inger Johanne, født 1846, gift med losassistent Ole Ellefsen på Husvik, Edvard, født 1848, Anton, født 1851, Anne Marie, født 1854, gift 1880 med los Jens Sørensen, fra Vestre Bolærn, bodde på Torgersøya og senere bygde de hus på Husvik, Kristine, født 1860, Ella Katrine, født 1866. Sønnen Anders Ellefsen regner jeg med overtok huset etter faren. Hans tre første barn var som følger: Mathilde, født 1885 på Ormø, Eli Andreas, født 1887 og Nilsine, født 1890 på Bjerkø. Ut i fra dette er det rimelig å tro at Anders Ellefsen flyttet fra Ormøbåen mellom 1887 og 1890.

Torgersøya

Los Anton Ellefsen fra Ormøbåen kjøpte i 1890 Torgersøya sammen med skipsfører Johan Bernt Sørensen, men solgte etter 5 år til sistnevnte. Han ble gift i 1880 med Nikoline Amalie Jensen, født i 1854 på Vestre Bolærn. Han døde i Bogen i 1925. Deres første barn, Hilda, ble gift med hvalskytter Olaf Kristoffer Nilsen, bodde i Bogen. Hun ble født i Bogen i 1882, så han må ha forlatt Ormøbåen før hennes fødsel. Ellefsenfamilien ble senere en kjent hvalfangerfamilie. (4)
Min farfar Christoffer Christoffersen, som bodde på Ormøbåen i 28 år frem til 1900, sa alltid at da han var liten, var det to hus på Ormø og tre hus på båen. Det kan jo godt være at det hus som Mathisen bebodde, har stått der i lang tid før, selv om hans festeseddel var fra 1873. Det ergrer meg stort at jeg i dag ikke vet hvor de forskjellige familiene bodde, enda jeg var ute på de forskjellige øyene sammen med ham mange, mange ganger i guttedagene.

Slutten på den faste bosetningen

Los Hans Jørgen Olsen, født 1848 på Torgersøya, var sønn av los Ole Kristian Olsen som kom hit fra Skrøslingen. Han ble gift med Josefine Thorstensen fra Vallø i 1874. Dette huset lå nordligst av husene på Ormøbåen, og vi må anta at det ble tatt ned og satt opp igjen like ned og litt syd for Husvik Bedehus. Husets lengde er nøyaktig den samme som grunnmuren ute på øya, men ellers er huset svært ombygget. Dette stemmer med at farfar sa at det i hans guttedager var tre hus på båen og to på Ormø. Han var ett år gammel da Hans Jørgen flyttet huset inn til Husvik og kunne naturligvis ikke huske det. Den faste bosettingen på disse øyene ender med denne flyttingen i 1901/1902.
Hvalskytter Johan Petter Andersen, født i 1870 på Vestre Kjøle ble i 1894 gift med Hansine Marie, datter av Hans og Henriette Amalie Kristoffersen på Ormøbåen. I 1901/1902 flyttet de med sine fire barn inn til Husvik/Tangenområdet og hermed ender den faste bosetningen på Ormø og Ormøbåen. Husene ble enten solgt eller sto mer eller mindre til nedfalls.
Rundt århundreskiftet skjedde en stor omveltning på øyene ved at de fleste ble avfolket. Seilskipene ble avløst av større og raskere dampskip og behovet for loser ble drastisk redusert. Kravet til mer og bedre skolegang økte, og menneskene flyttet i land. Men her i distriktet var vi heldige da det neste tiåret brakte oss den moderne hvalfangsten med stor velstand, og en strålende sjømannsstand sto klar og grep sjansen.

Noter

1. Utførlig informasjon om disse menneskene finnes i Gøthe Gøthesens bok «Folk og fyr på Færder», Færder forlag, 1997 og i Lisbeth Higley, «Øens fatale beliggenhet — om fyr og folk på Færder», Njotarøy 1993/94.
2. Den som ønsker å fordype seg i Guri og Ole Korneliussen d.y.s forfedre og etterslekt, finner dette i Knut Ansgar Andersens store verk «Korneliusætten». Utgitt på eget forlag i 2003 av K. A. Andersen, Saxildsgt. 19, 3117 Tønsberg
3. Nøtterøy kommune har gitt ut et hefte, «Een Øe langt fra Landet», som gir en god oversikt over kulturminner i skjærgården. Dessuten har Vallø & Omegn Historielag gitt ut hefte nr. 4, november 2002; «Torgersøya, Tørfest, Ormø og Ormøbåen», som gir mange detaljer og fotografier.
4. Mer om familien kan leses i Finn A. Wang: Skjærgårdsfolk — fra losskøyta til Junaiten, Scandinavian Roots 2001. Kan kjøpes fra Vallø Historielag.

Bildet viser det nye huset på Ormø bygget ca 1890 med alle 17 navngitte mennesker oppstilt utenfor huset. De var alle Nøtterøy-mennesker.

1. Christoffer Christoffersen, sønn av nr. 2 og 4. Født på Ormøbåen. Døde på Narverød. Hvalskytter.
2. Hans Christoffersen, gift med nr. 4. Far til nr. 1, 14 og 17. Svigerfar til nr. 3. Født på Ormøbåen, døde der i 1900. Los.
3. Søren Marinius Sørensen, sønn av nr. 5 og 6, gift med nr. 14. Husets eier. Født Vestre Bolærn. Død Narverød. Hvalskytter.
4. Henriette Amalie Christoffersen, gift med nr. 2, mor til nr. 1, 14 og 17. Født Ormø, Døde på Husvik.
5. Søren Jensen, gift med nr.6. Far til nr. 3 og 7. Født på Vestre Bolærn. Døde på Ormø 1899. Fisker.
6. Else Marie Nilsdatter, Tandstadhagen. Gift med nr.5. Mor til nr. 3 og 7. Døde på Torgersøya i 1898.
7. Jens Sørensen, gift med nr. 8, sønn av nr. 5 og 6. Født Vestre Bolærn. Døde på Husvik 1933. Los.
8. Anne Marie Ellefsdatter, gift med nr. 7. Født på Ormøbåen. Døde på Husvik.
9. Ludvik Beckmann. Dattersønn av nr. 5 og 6. Døde ved ulykke i Sydishavet 1912- 13. Far til hvalskytter Hans Beckmann, Nøtterøy.
10. Nicoline Amalie Sørensen, datter av nr.5 og 6. Gift med los Anton Ellefsen, Ormøbåen. Født V. Bolærn. Døde i Bogen 1925.
11. Inga Beckmann, datterdatter av nr. 5 og 6. Foreldre: Inger Andrea Sørensen, V. Bolærn og A. E. Beckmann fra Sverige.
12. Jenny Beckmann, familieforhold som for nr. 11. Ble gift med hvalfangstpioner Gullik Jensen, Nøtterøy.
13. Søren Sørensen, sønn av nr. 3 og nr. 14. Født på Ormøbåen. Bodde på Hasselbakken, Narverød. Hvalskytter.
14. Kristine Olava Christoffersen, datter av nr. 2 og 4. Født på Ormøbåen. Gift med nr. 3.
15. Einar Sørensen, sønn av nr. 3 og nr. 14. Født på Ormøbåen. Døde ved hvalbåten “Simbra”s forlis i Sydishavet. Styrmann.
16. Hans Sørensen, sønn av nr. 3 og nr. 14. Født på Ormøbåen. Døde ung.
17. Ruth Christoffersen, datter av nr. 3 og nr. 14. Født på Ormøbåen. Døde i Tønsberg. (Titler som voksne er tatt med for å vise hvor nært disse menneskene var tilknyttet sjøen og relaterte yrker). (Foto utlånt av forfatteren)