Tore Dyrhaug :
Nøtterøy-filmen – fra stumme bånd til lydvideo
I løpet av sommeren og høsten 1996 ble det lagt lyd på Odvar Skotte og Ivar Dillans Nøtterøy-film fra 1939. Denne artikkelen skal forsøke å gi noen glimt av de mange og store utfordringer; men ikke minst gleder over å komme til målene som dette arbeidet har medført. Med litt velvilje kan artikkelen betraktes som en oppskrift på lokalhistorisk forskning rundt en 57 år gammel stumfilm.
Mulighetene er mye større nå i 2016, og mange av klippene fra filmen ligger på youtube. De fleste er satt inn i artikkelen. (red.anm)
Den 2. februar 1940 var en kald vinterdag. Verden var igjen i krig, men det var heldigvis langt fra Nøtterøy; på grensen mellom Frankrike og Tyskland og på grensen mellom Finland og Sovjetsamveldet. Norske skip ble både torpedert og minesprengt, men få kunne tenke seg at krigen skulle komme hit. Den 2. februar 1940. Stedet var Tinghaug. I kommunestyresalen i kjelleren var det rigget til for filmfremvisning. Det skulle være premiere på en enestående norsk film. For første gang i norsk films historie skulle vises en film som hadde en spillefilms format og lengde, men som bare handlet om en eneste kommune, livet og menneskene der: filmen om Nøtterøy anno 1939.
Ingvar Dillan fikk ros for filmen sin, og den ble, etter premieren, vist flere steder på øya for en rimelig inngangspenge. Men så kom krigen og okkupasjonen. Og så kom frigjøringen, gjenreisningen og veksten inn i velstandssamfunnet. Dillans 16 mm Nøtterøy-filmer havnet på mediasentralen på Tinghaug og ble fra tid til annet lånt ut til skoler og lokale velforeninger der folk frydet seg over å gjense nedlagte forretninger, glemte skibakker, kjente personer og helst seg selv eller kjære slektninger, levende og avdøde.
Ildsjelen Ingvar Dillan
Det kan reises spørsmål om hva som inspirerte Ingvar Dillan til å få laget Nøtterøy-filmen. Dillan var på mange måter en ildsjel. Han ble født i Verdal i 1891 og tok eksamen ved lærerskolen i Kristiania i 1912. Fra 1922 til 1958 var han lærer ved Nøtterøy middelskole. Dillan var aktiv innen avholdsarbeidet på øya, representerte arbeiderbevegelsen i perioder både i kommunestyre og formannskap, var foredragsholder, kunstmaler og forfatter. Og filmskaper i 1939. Ideen til Nøtterøy-filmen kunne han selvsagt tatt ut fra sitt eget skapende sinn, men det er ikke utenkelig at Ingvar Dillan har sett og blitt begeistret for dokumentarfilmer om Norge, som «Norge- en skildring i 6 akter» fra 1923, «med Stavangerfjord til Nordkapp» fra 1925, «Se Norge» fra 1929 og «Selvigs norgesfilm» fra samme år, eller «Norge- et dikt i billeder» fra 1938.
Nøtterøy-filmen av 1939
I 1939 tok Dillan kontakt med den 27 år gamle Odvar Skotte på Barkåker. Siden 1934 drev Skotte Vestfold filmbyrå, som skulle stå for de fleste opptakene. Og de ble gjort og vist i rekkefølgen: Rutebilstasjonen i Tønsberg, Kanalen, Teie torv, Teiehøyden, Grindløkken, Ekenes, Foynland, Kirkeveien, Borgheim, Hella, Tinghaug, Stangeby, Nesbryggen, Bergan, Oterbekk, Årøysund, Torød, Oserød, Strengsdal, Tømmerholt, Tenvik, Kjøpmannskjær, potetopptagning, Lofterød, Vetanbakken, vinterscener, isskjæring, hvalfangernes hjemkomst, våronn, fotballspill øst for gamle E-verket.
Da videoteknikken ble vanlig midt på 1980 tallet, ble Nøtterøy-filmene overført til video og kunne nå vises uten fare for alle de kalamiteter som gjerne fulgte med å tre og vise gammel film som kanskje ikke var helt perfekt hverken i skjøter eller perforering. Også denne formen for presentasjon gjorde lykke der den ble vist. Gjensynsgleden med forgagne år er stadig en kilde til både sentimentalitet og tilfredshet.
Lyd og kommentar
Rundt 1990 oppsto ideen om å legge lyd på Nøtterøy-filmen. Og det var på høy tid. Flere og flere av de som både var deltagere og som kunne fortelle noe om de mange scenene, ble ikke bare eldre, men falt også fra. Et lite kommunalt utvalg ble nedsatt, og det førte til at Øystein Sårheim leverte en lydbåndkassett der han fortløpende talte inn sine kommentarer til det videoen viste. Metoden var direkte og til tider effektiv. Mye ble festet til lydbåndet. Men som Sårheim og komiteen var klar over, var dette å betrakte som et arbeidsdokument, hverken mer eller mindre.
På våren 1996 fikk Egil Andresen, Terje Fr. Gulbrandsen og Tore Dyrhaug et formelt oppdrag av kultursjef Gunnar Jacobsen: De tre kollegaene skulle før jul 1996 sørge for at Nøtterøy-filmen ble forsynt med eksakt og opplysende tale til hver scene. Videre skulle man få lagt på diskrete lydeffekter der det var naturlig og vurdere muligheten for å legge på musikk. Tanken var å dekke hele den opprinnelige Skotte-Dillan-filmen også lage et redigert utvalg som godtfolk kunne få kjøpt til inntekt for en helt ny Nøtterøy-film.
Arbeidsgrunnlaget var selve videofilmen, påført tidskoder av NRK i Tønsberg slik at scenenes lengde kunne avleses i sekunder, og utskrift av Sårheims kommentarer. Målet for arbeidet var å kunne dokumentere fortiden, fortiden slik den var som samtid i 1939. Og det skulle være «profesjonelt» i den forstand at man unngår fallgruber av typen «Her ser vi…», «Filmen viser…» og «Som alle kan se…»
Hvor lå alle forretningene?
For artikkelforfatteren er ordet dokumentasjon viktig. Ofte ser man scener fra forretninger på filmen, og det var naturlig i 1939. Det heter seg at det skulle ha vært omtrent 50 dagligvareforretninger på Nøtterøy dengang, ved siden av andre typer forretninger og mindre håndtverksbedrifter. Det må derfor være av interesse for ettertiden å få slått fast hvem som drev virksomheten i 1939, hvor lenge den hadde eksistert og eventuelt, hva som skjedde etter 1939. Det var også et viktig mål å kunne fastslå hvor filmfotografen befinner seg til enhver tid, helst knyttet til nåværende gate- og veiadresser.
Alle vi tre som ble engasjert for å lage lyd, er innflyttere og flyttet til Nøtterøy rundt 1970. Dette forholdet er både en ulempe og en fordel. Det er en ulempe fordi man ikke har personlige minner eller slektninger på øya, all lokalkunnskap om Nøtterøy måtte bygges opp fra grunnen. Men det er også en fordel. Både egen og andres hukommelse er ikke alltid å stole på. Alle konkrete opplysninger måtte sjekkes fra grunnen av, helst som samtidige, skriftlige kilder.
To slike kilder fantes i utgangspunktet. Den ene er Sigurd Unnebergs to-binds verk om Nøtterøys gårds- og slektshistorie fra 1971. Den er nærmest en Bibel for lokalhistorikeren. Den andre kilden er Prosjekt Avisregistrering som gir henvisninger til alt som har stått om midtre Vestfold i lokalavisene fra 1870 og hundre år fremover i tid. Denne kilden er unik, og skulle igjen vise seg å være en gullgruve for arbeidet med å kartlegge forhold på Nøtterøy i 1939.
Så kunne man forsiktig begynne å se gjennom filmene med mange fastfrysinger av bildet eller kjøring av videofilmen i meget sakte hastighet for om mulig å se noen detaljer.
Noen scener er ren plankekjøring, som bildene av Nøterø bakeri og konditori. Bygningen ligger nærmest urørt fra 1939, skiltet står synlig på veggen. Så slår man opp i registeret hos Unneberg, finner Nøtterø Aktiebageri, slår opp på side 1142 og finner bakermesteren i 1939 : Arnt Oscar Marthinsen.
Lokalhistoriske utfordringer
Andre ganger er det vanskeligere. Filmfotografen stanser utenfor noe som i 1939 umiskjennelig het Kirkeveien Meierutsalg. Murbygningen ligger der stadig og huser i 1996 Vikos verksted. Telefonkatalogen gir nåværende gateadresse til verkstedet, Kirkeveien 37. Unnebergs bok er bygget over gårds- og bruksnummer og gir bare sjelden nåværende gateadresse.
Problemet var altså å finne riktig g.nr og br.nr for Kirkeveien 37.
Men også slike opplysninger finnes, men ikke i mitt bibliotek. Løsningen ble å gå til Petter Knut Hansen på kommunens tekniske sektor. For ham var oppgaven lett, og vi fant frem til eiendommen Svang som ble kjøpt av skipsreder Jacob Enger i 1930. Men intet ord om noe meieriutslag. Men Petter Knut Hansen forsket videre, og meieret ble funnet. Det ble drevet av fru Minda Enger mellom 1932 og 1956.
Denne opplysningen vil ta bare noen få sekunder på den ferdige lydversjonen, men hadde kostet timer.
Det skulle være rundt 50 forretninger på Nøtterøy i 1939. Hvordan skulle man få en oversikt over hvor de lå og hvem som drev dem ? Noen, men ikke alle, var kommisjonærer for Tønsbergs Blad. Så den snarveien var stengt. Men via vennlig hjelp på formannskapskontoret på Tinghaug ble et gulldokument funnet frem i arkivet : listen over kjøpmenn som hadde søkt bevilling for ølsalg i 1939. Og ganske riktig, det var 52 navn. Men her oppsto et annet problem.
Vår tid har den fryktelige uskikk at man bruker fornavn, selv overfor ukjente. «Hvis du ringer firmaet, be om å få snakke med Rita, Ronny eller Roy». Det får så være. Meg blir de aldri oppringt av. I 1939 var problemet det omvendte. Man brukte sjelden fornavn, men bare en initial.
Og det var stadig vanlig med en masse etternavn som endte på -sen. På Borgheim- eller Nøtterø som krysset het i 1939, lå en kolonialforrening i en første etasje ved siden av Anker Sofus Nilsens frisørsalong. Filmen viser dette klart og entydig, og forretningen må ikke blandes sammen med Carl Fosaas. Problemet var; hvem drev forretningen? På listen over ølbevillinger sto bare en forretning under Nøtterø, ingen med Borgheim som stedsangivelse. Problemet ble nesten en liten besettelse. Huset med forretningen står stadig og huser nå en elektrisk forretning.
Et nytt besøk hos den alltid vennlige Petter Knut Hansen. Jo, eiendommen het Vangen og var bygget i 1930. Hjem igjen og ny omgang med listen over øl-bevillinger. Og nå! Endelig! «J. Evensen, Vangen» står det med sirlig håndskrift. Men hvem var J.Evensen? Jens, Johan, Johannes, Jacob osv? Når startet han forretningen? Når sluttet han? Eller var det kanskje en kvinne som var J? Og det ble nye timer med Unneberg og en utlånt matrikkel for 1939. Men intet resultat. Heller ikke folkeregisteret kunne hjelpe fordi vedkommendes fødselsdato ikke var kjent. Hva med gamle telefonkataloger? Norsk Telemuseum i Oslo skaffet tjenestevillig en kopi av Tønsberg-katalogen fra 1939. Her var man nesten ved målet. Men bare nesten. Og det hadde tatt tid.
Unnebergs bøker en rikdomskilde
Å sitte i timevis og bla frem og tilbake i Unneberg for å finne en kort, sekundlang opplysning, har sin egen charm og sine egne farer. Faren er tapet av tid, men charmen er de korte og uventede innsyn i Nøtterøys fortid, langt fra Nøtterøy-filmen. Og man forstår den massive sosiale forandring som har skjedd på 100 år. Nå lever nøtlendingene trygt, de fleste er ansatt av offentlig myndighet. Rundt 1900 var mange menn sjøfolk, og navn glimter forbi : «slått overbord på en sjøreise fra USA til England», «forsvunnet, og antatt død», «død av kolera i Buenos Aires» osv, samt tap av liv under 1. og 2. verdenskrig. Det er så. Det andre er det sterke inntrykket av svensk innvandring til Nøtterøy fra midten av forrige århundre; «født i 1840 i Dalsland», «født i 1850 i Båhuslen». Her ligger oppgaver og venter på fremtidige lokalhistorikere.
Å arbeide med filmen har vært meget utfordrende og meget tidkrevende. Men også givende. Dillans initiativ fra 1939 er gull i seg selv. I oktober 1996 inviterte Nøtterøy Kulturkontor og de tre ansvarlige for tekst og tale til et møte på Kulturhuset. Der ble teksten gjennomgått for en gruppe innfødte eksperter. Det var nyttig. Innflyttere og lærere liker ikke å bli tatt i feil. Med lyd og konkrete opplysninger til de aller fleste scener håper vi at det er blitt edelt metall med ny glans. Det er her vi bor. Og vil bli boende. Men det er godt å vite mer om den øya og den kommunen vi har tatt i arv.
En forkortet versjon av filmen, med både tale og forsiktige lydeffekter hadde premiere på Kulturhuset søndag 17. november. I 1997 vil filmen bli solgt som videokasett, til inntekt for noe som har fått arbeidstittelen «Ivar Dillans filmfond.» Salginntektene skal brukes godt. Målet må være en ny Nøtterøy-film minst hvert 10. år. Grunnlaget er med dette lagt.
Kilder :
De viktigste kildene til kunnskap om mennesker, begivenheter og bygninger er nevnt i teksten. Jeg vil også takke Øystein Sårheim, Karin Helgesen og Gunnar Jacobsen, dessuten Petter Knut Hansen, Tore Nilsen, Otto Kyste, Kjersti Hauan og fremfor alt: Gry Dillan. Uten deres hjelp hadde ikke «min» del av teksten blitt hva den er.
Legg inn en kommentar