Nytt liv for huset i Svingen

– Av Tom Brodin – Njotarøy 2018

Roar Hansen har én ting felles med dronning Sonja. De rivningstruede barndomshjemmene deres er flyttet og har kommet på museum. Sonjas Vinderen funkis fra 1930-tallet til Maihaugen og Roars hundre og femti år eldre lille tømmerhus fra Torød til Fagertun. Men det er en stor forskjell – mens Haraldsen villaen har gjenoppstått helt intakt, mangler huset til Harald i Svingen innerveggene og består av bare ett rom oppe og ett nede, fordi det er mest praktisk for bruken av huset. Nede er det blitt skolemuseum og oppe møterom.

Huset, som var i familiens eie fra bestefaren kjøpte det i 1920 til Roar solgte det i 1987, er ikke stort, og på en måte var det vel enda mindre da førsteetasjen var delt inn i både kjøkken, stue, soverom og barnerom, i tillegg til gangen og trappa opp til andre etasje. 

– Men jeg opplevde oss ikke som trangbodde, sier Roar, og minnes et hjem der kaffekjelen sto konstant på komfyren og venner og bekjente av foreldrene hans gikk ut og inn, akkurat som hans egne kamerater gjorde det. Og på somrene flyttet den lille familien på tre ut i uthus loftet, over smia. For de hadde familie i Oslo som fikk bo i huset. 

En trofast buss-sjåfør 

Blant folk som husker noen tiår tilbake, er Torødveien 47 uløselig knyttet til faren, Harald «i Svingen», som på et vis var en slags kjendis, som en av sjåførene på Torød-bussen, eller 6-er’n som noen kalte den. 

– Han var født i 1915, og dro til sjøs før han var femten. Og som 17-åring startet han busskarriéren som billettør, og fem år seinere ble han sjåfør på Torød-bussen, opplyser sønnen. 

Når han hadde fri, hendte det at han kjørte drosje for Haldor Hatlestad på Teie. Drosjeeieren hadde ei søster som het Liv, og sånn var det at de som i 1951 skulle bli Roars foreldre, ble kjærester. De giftet seg bittelille julaften i 1944. 

Roar kan fortelle om krigsdramatikk også. For Harald ble tatt av tyskerne i 1942 for å ha distribuert illegale aviser. Men han var heldig på et vis, for Organisation Todt hadde bruk for sjåfører. Så straffen var at han ble sendt til Stavangerkanten for en periode, hvor han kjørte krigsfanger som bygde flyplassene Sola og Forus. 

Men før krigen var slutt, var han tilbake på Torød-bussen og sto trofast i jobben til han måtte gi seg i 1973 på grunn av en hjertesjukdom.

Bestefar på loftet 

Familien besto av enda en person i tillegg til Liv, Harald og Roar, nemlig farfar Ole Hansen. Han var krigsseiler, var blitt torpedert flere ganger og ble innlagt på Lier. Men i 1957, da han var 74 år gammel, fikk han komme hjem til sønn, svigerdatter og sønnesønn og fikk egen «lugar» i andre etasje. Der bodde han i 22 år. 

– Det var ikke bestandig helt lett, minnes Roar. For krigsminnene satt hardt i. Blant annet husker han en gang bestefaren hylte og skrek, mens han prøvde å fire seg ut av det vinduet som nå, etter flyttingen til Fagertun, vender mot hovedhuset, i en båtmannsstol som han hadde laget av et branntau og en bordbit. Han gjenopplevde å bli torpedert. 

Roar har andre minner også, som da bestefaren en iskald januardag skled og ramlet om bord i snekka si som lå ved Jakteberget. Det gikk ikke bedre enn at han tråkket gjennom bunnen i båten, og ganske snart var både båten og mannen på vei ned. – Men han var snarrådig, grep tak i en tamp som hang fast i snekka til Herman Jensen og fikk slått et halvstikk rundt den ene armen, og på den måten greide han å berge seg, forteller Roar. – Men det ville selvfølgelig gått helt galt hvis ikke Olav Nilsen Berge på Buberg hadde tatt turen ned for å kikke etter båten og fikk høre rop om hjelp. 

Redningsmannen ville naturlig nok kjøre Ole hjem, men det kom ikke på tale. – Je ske’nte grise te’ no bil, men du kan ta pælane mine og setta i porten, konkluderte han og ruslet blodig og barbeint hjemover. Ikke skulle han til doktor, heller, men tok åttebussen til byen morgenen etter for å kjøpe redningsvester hos Herholdt med tanke på «guttungæne», det vil si de godt voksne sønnene Arne og Harald.

Personbil i hagen og godsrute i veggen 

Det var trafikkfaren og veivesenets planer om å legge bedre til rette for myke trafikanter som gjorde at kommunen kjøpte Torødveien 47 i 2008 med tanke på å rive huset. 

Men da Roar var liten på femti- og begynnelsen av sekstitallet, var veien ikke engang asfaltert. 

– Jeg husker godt da dét skjedde. Som en del av prosessen, ble veien først sprøytet med tjære. Bestekameraten min, Svein Brede Eriksen, og jeg hadde lest Donald og rullet oss i tjæra, før vi skaffet oss noen fjær fra hønene våre. Jeg skal si vi ble upopulære hos hanen vår i lang tid etterpå … 

Vi står i det gjenreiste huset på Fagertun, og Roar kikker ut av det som var kjøkkenvinduet. – Her sto mor en gang, forteller han, – og så kom det en bil i full fart oppover fra Stranda. Det var en av guttene på Årø, som hadde hatt sertifikat i omtrent akkurat tre timer da han skled i sanda i svingen, traff murkanten til det nye gjerdet og gikk opp på høykant. Mor var sikker på at den skulle gå rett i vinduet, slapp det hun hadde i hendene og rygget innover i kjøkkenet. Men det gikk bra, bortsett fra at sjåføren fikk seg ei kraftig skyllebøtte av Tom Sanne som kom ilende til. 

Roar hadde forresten en opplevelse sjøl også, da godsruta kom for fort opp fra Stranda og braste inn i veggen akkurat der han lå. – Senga flyttet seg et godt stykke ut på golvet, slår han fast.

Kulturarv: – Burde blitt bevart på tomta

Først i oktober 2015, sju år etter kjøpet, og etter en lang kamp mellom rivnings og bevaringsinteressene, gjorde kommunestyret det endelige vedtaket som gjorde at Mellem-Bolærens Venner i løpet av seks dager i november samme år kunne plukke ned huset og lagre det med tanke på gjenoppbygging på Fagertun. 

Et kort referat fra NRKs nettsider fire år tidligere forteller om hvordan det fort kan gå med hus i kommunalt eie og går rett inn i dagens debatt om Grindløkka skole, samtidig som det peker tilbake på hva som skjedde med skipperboligen Verdun, Oserød pleiehjem og Bergan skole: 

Journalist Jan Gulliksen påpeker over for Terje Gansum i Kulturarv Vestfold at «huset har stått tomt i flere år uten vedlikehold og ser ganske forfallent ut». 

Gansum svarer: – Vi møter slike argumenter ofte, men det at folk kjøper et hus og lar det falle sammen for så å få viljen sin til å rive er ikke noe vi ønsker. Den måten å drive samfunnsplanlegging på går ikke vi for. 

Og i et brev til kommunen skriver Kulturarv dette: – Vi vil på det sterkeste oppfordre kommunen til å sette anlegget i stand etter antikvariske prinsipper, enten på nåværende tomt eller ved å flytte bolig huset til et annet sted på eiendommen. Vi mener at det er svært uheldig for kulturminnevernet dersom kommunen gir tillatelse til å rive et kommunalt eid verneverdig anlegg som kommunen tidligere har regulert til bevaring.

Fire årsverk 

Løsningen ble altså på et vis en mellom ting, ved at huset ble flyttet fra Svingen og Torød til Fagertun, der det ble åpnet som skolemuseum i august i år. 

Da hadde ivrige dugnadsarbeidere på mellom noen og seksti og et par og nitti år, ifølge arbeidsleder Harald Bakke, brukt sju tusen timer på å gjenoppbygge huset. – Da vi holdt på som hardest, var det to dugnadsgjenger i sving, opplyser han, – både Fagertuns egen og Mellem-Bolærens Venner. Han kan også fortelle at tømmerkassa er intakt, men er isolert og kledd med ny kledning både inne og ute, men av samme type som originalt. Verd å merke seg er det at den ene gavlveggen i andre etasje ikke er kledd, så vi kan se tømmeret. Det mest iøyenfallende der er fire beitskier som går loddrett, halvveis inn i tømmeret og stabiliserer veggen. 

Bakke opplyser også at vinduene er beholdt, bortsett fra to som var for dårlige. Disse er erstattet med to helt like som de har laget. En spesiell kuriositet er forresten blyglassvinduet som Harald i Svingen fikk til femtiårsdagen den 9. april 1965. Det er laget av den svenske kunst glassarbeideren Per Ferdinand Horner, som kom til Torød i 1958.

Gode minner fra barndommen

Tom Sanne er allerede nevnt. Dugnads veteranen på 91 år er en blant mange som både har tatt ned huset i Svingen og satt det opp igjen. Men nettopp Tom er ganske sikkert den av dem som gjennom lengst tid har hatt et forhold til både huset og familien som bodde der. 

– Det hendte vi småguttene lekte utenfor huset der da jeg var liten, tidlig på tredvetallet, forteller han, – og da hendte det at Andrea, kona til Ole, ga oss brød skiver med smør og sukker på. 

Også Harald og Arne har han gode minner om. – Begge brødrene var muntre og fulle av historier. Og så flinke de var til å spille mandolin og synge!

Helse i hvert hammerslag 

Blant dem som bygger og vedlikeholder på Fagertun er bare Helge Andersen eldre enn Tom, som er helt overbevist om at det å være i aktivitet på den måten er år saken til at han er i så god form som han er. Han opplyser at han først var blant Mellem-Bolærens Venner i fjorten år, men at kona satte foten ned da han fikk slag. Hun mente det var for risikabelt så langt fra fastlandet. Dermed meldte han overgang til Fagertun så fort han syntes han var sprek nok. Og der blir han med så lenge han greier. 

– Jeg er ikke i tvil om at det at jeg ble med på dugnadsarbeidet på Mellom-Bolæren omtrent med én gang etter at jeg ble pensjonist, bidro til at jeg kom meg så bra gjennom sjukdommen, slår han fast. Og nå holder han formen ved like på Fagertun.