Observerte selve livet – og formidlet inntrykkene videre til oss

Av Tom Brodin

5. desember er det 100 år siden Rolf Solberg ble født. Helt fra han var ganske liten var han en dyktig observatør, som fra vedkassa i besteforeldrenes kjøkken i Gamleveien 3 på Teie fikk med seg mye av det som skjedde i de voksnes verden.

Som voksen skrev han ned erindringene som «Liv og skjebner på vår ø» i Tønsbergs Blad, og som gammel mann fikk han gleden av å se historiene og diktene i bokform. En av historiene, «Den gamle danseslette», er også publisert i Njotarøy 2014. 

Verdifulle fritimer

Gamleveien 3 var viktig i livet til Rolf, og som gammel mann levde han i det som én gang hadde vært uthus, men som var ombygd til dikterhule. Der var jeg så heldig å få mange verdifulle timer sammen med den spennende filosofen og dikteren.

Jeg var lærer på Teigar i ei tid da begrepet «lærernes arbeidsværelse» ennå ikke var synonymt med «tilstedeværelse», og mang en gang når jeg hadde et par fritimer i rekkefølge, slengte jeg meg på sykkelen og lot tyngdekrafta rå nedover den bratte Grindstuveien og den langt slakere Gamleveien. Uten et eneste tråkk nedenfor Øvreveien var jeg klar for påfyll hos den gamle åndshøvdingen i det lille huset bak den store kastanjen. 

En allsidig mann 

Noen ganger vanket det bakervarer fra bakeriet på Teie Torv og Solo fra Meny, dit han, ulastelig antrukket, hadde sin daglige gange. 

Men praten og diskusjonene var et mye viktigere påfyll, for Rolf Solberg var en klok mann – og belest innenfor de fleste emner. Religion var ett emne, hvor Rolfs kristendom også åpnet for reinkarnasjon. Filosofi var han veldig opptatt av, likedan fysikk og politikk. Mannen kunne det meste og var helt klart mest opptatt av de alvorlige diktene og kronikkene sine. 

Lokal litteratur for folk flest 

Men det var den lettere tilgjengelige delen av produksjonen hans som slo an blant folk flest, naturlig nok, og før bokutgivelsene hadde vi mange interessante diskusjoner om Nøtterøy-dialekten, som ikke nødvendigvis er helt lett å gjengi i skriftlig form. For hvor skal apostrofene stå? Og når er det riktigst å bruke «æ» i det vi ellers kjenner som a-former? 

Første dans på lang, lang tid

«Dans i Krøsset», som er et tidsbilde fra mellomkrigstida, da Rolf Solberg var en ung mann, er et eksempel på et sånt dikt. Og på en av planleggingsdagene i august 2003 fikk Teigar-lærerne et lite, kulturelt avbrekk nettopp i «Krøsset», som ligger i skolens nærområde, rett nord for Teie- banen. Og jammen ble det dans på den gamle dansearenaen, den første på bortimot sytti år, ifølge Solberg – og antageligvis den siste –, takket være trekkspilleren og komponisten Anker Sørensen. Han hadde satt melodi til diktet og var også hyret inn for anledningen. Og lærerne svingte seg glade i valsen. 

DANS I «KRØSSET» 

Tekst: Rolf Solberg.
Melodi: Anker Sørensen. 

Hit søkte ungdom på lørdagskvellær 
tel dans og løyer tel langt på natt, 
og det var oftæst han «Johan Spellær» 
som da på spellemannsbenken satt. 

Han hadde allti’ en dram på lommæ,
og tok sæ støytær rætt som det var, 
så ut på nattæ han ofte bommæ, 
så takt og tone blei møe rar … 

Det var òg andre som lot sæ’ ruse 
så vett og styring kom utæ’ lag, 
ja, tørste guttær lot humlæ suse 
heilt tel den grydde den nye dag. 

Men det var noe som forut hendte
med både dydig og ufrelst sjel: 
Det va’kke sjelden ei sånn ei jente 
i sønn og anger nå fekk sin del… 

Blant dem som før hadde herlig landæ 
i sønnæs pøl og nå sto der fast, 
var fleire jenter som drakk og bannæ 
og hadde røyking som tillæggslast… 

Men der var åsså den edle type 
som bare tellot lett smeik og klem, 
som nektæ plent å bli kalt for rype, 
og som så skuffæ dro tidlig hjem … 

Fra Teie ubåtstasjon kom gastær 
som mange jenter tok væl imot, 
så væl at skyndsomt som lynet hastær, 
de gamle venner nå rått forlot. 

Det førte ofte tel høylytt krangel, 
for her var det nå blitt sjalusi, 
og da det dertel var jentemangel, 
så yppæ guttæne nevestri’… 

Det var som allting hos gasten fengte 
i jentæs hjerte og heite blod. 
Men hu fekk venne sæ tel å lengte, 
for gasten ofte på tokter dro. 

Men dansen gikk her allikevæl, den, 
tel høstrim lå på hver måsædott, 
og fleire jenter fekk sæ en livsvenn, 
mens andres drømmær blei sønderslått … 

Nå ligger «Krøsset» vårt nesten telgrodd, 
og ingæ veit mer hva her har hendt, 
forutæ månen som hit har niglodd 
og vært nysgjerrig og ventæ spent …