Olav Hoff: (Njotarøy 1989)
Det er naturligvis en ære å få en vei oppkalt etter seg. Det skjer kun dem som har gjort en innsats for sin bygd eller for landet på en spesiell måte. Hva vet Nøtterøy-folk om «sine»? Even Tollefsen kjenner vel mange, Olaf Knudsen — Wergeland-sønnen — likeså. Men hvem var Budde og hvem var Spar?
Buddes vei
Oluf Christophersen Budde var født på Lille Fosen (Kristiansund) 1682. Når han i bygdebøkene for Nøtterøy konsekvent er kalt Ole Budde, må det bero på en sammenblanding med kommandørkaptein Ole Christopher Budde (1774-1849) på Søndre Nes i Slagen. Denne Ole Budde hadde en tid arvefeste på Jersøy. Han døde på Alderhvile i Slagen i 1849.
Oluf Christophersen Budde ble dimittert til København Universitet 1700, var en tid huslærer, men oppga den akademiske løpebane og lot seg verve i sjøetaten. Han deltok i den store nordiske krig 1709-1720 og var Tordenskiolds flaggkaptein til krigens slutt. Han var en glimrende strateg og uovertruffen i krigslist, som ha la for dagen ved Tordenskiolds mange bedrifter, som erobringen av Marstrand 1719 og overrumplingen av Gøteborg samme år.
Budde var eier av Ørsnes (gårdsnr. 2) fra 1742 til sin død 1744. Han hadde da etterfulgt Gabriel Christiansen som overlos i det sønnenfjelske Norge. Det fortelles at han under krigshandlingene var blitt truffet av en kule og ikke kunne ligge, men måtte sove sittende i senga.
At det heller ikke var rart med økonomien, viser en ekstraskattliste fra 1743, der det anføres at Budde var uten formue og hadde måttet låne penger til kjøpet av Ørsnes.
Kommandør Budde var gift med Petronelle Kirstine Green fra Tinn. Hun solgte Ørsnes 1748 til Rasmus Knap.
Even Tollefsens vei
Even Tollefsen (1841-97) hører med til den kategori av geniale mennesker som får full anerkjennelse først lenge etter at de har forlatt denne verden. Hans historiske betydning er godt dokumentert såvel i Den norske sjøfarts historie ved professor Jac. S. Worm-Mliller som i Tønsbergs Historie, der svigersønnen, den lærde historieprofessor Oscar Albert Johnsen, har reist Tollefsen et «monumentum aere perennius». Men sitt bronsemonument fikk Tollefsen ikke før i 1941, da Tønsberg Sjømannsforening tok initiativet til å plassere Carl E. Paulsens byste av ham i den vesle parken i krysset Kirkeveien—Smidrødveien.
Even Tollefsen var ekte Nøtterøygutt, født på Skjerve 1841 og gift 1869 med Fredrikke Antonie Olsen Dahle, også hun av Nøtterøyslekt.
Skipsbygging var Even Tollefsens store interesse helt fra guttedagene, men som så mange Nøtterøygutter måtte han ta til sjøs etter konfirmasjonen og fôr med Gustav Conrad Hansens skuter til sin død, mange år som skipper. Han tok styrmannseksamen 1862 og skippereksamen kort etter, alltid med beste karakter.
Gustav Conrad Hansen hadde sluttet kontrakt med et fransk oljefirma som hadde patent på et system til transport av petroleum i lasterom (i treskip) fra Frankrike til USA. Autodi-dakten Even Tollefsen fant systemet utilfredsstillende og la fram planer til forbedring av tankskutene for oljefrakten. I 1877 gikk franskmennene med på å prøve Tollefsens system, og tre seilskip, «Jan Mayn», «Stadt» og «Lindesnæs» ble 1877-78 innredet ved Fagerheimverven på Kaldnes, under oppsyn av Tollefsen. En vellykket prøvetur ble foretatt med briggen «Jan Mayn» 1878 — med vann i tankene, — og de tre skipene fortsatte oljetransporten Frankrike—USA, med Tollefsen som kaptein på «Lindesnæs».
Som Svend Foyn lærte han seg fremmede språk på egen hånd, tysk, engelsk og fransk. Da franskmennene anla sak mot Tollefsen personlig, fordi de mente bulksystemet var deres egen oppfinnelse, førte Tollefsen saken selv, med innlegg på uklanderlig fransk, vant saken og ble tilkjent saksomkostninger.
En annen likhet med Svend Foyn: Tollefsen hadde typisk religiøs legning og holdt andakter ombord.
Som autodidakt utvidet han stadig sine kunnskaper gjennom faglitteratur og arbeidet lenge med en separeringstank som skulle skille olje og vann. På seilskipene «Rolf» og «Einar» konstruerte han så separeringstanken ved Fagerheimsverftet i 1886 og overtok selv bulkskipet «Rolf».
Hans uegennytte kom til syne ved at han aldri søkte patent på sine oppfinnelser og ikke hadde økonomisk utbytte av dem.
Even Tollefsen var nå internasjonalt kjent som skipskonstruktør, men avslo tilbud om stilling i utlandet og fortsatte i sitt gamle rederi. Ved sin død ble han i avisene i USA rost for sin dyktighet og oppfinnsomhet, mens han aldri er nevnt i avisene i Tønsberg.
Med fullriggeren «Magnhild» gikk han i 1890-årene i langfart. Han ble på sin post på kommandobrua til det siste da en kullast forskjøv seg, og fullriggeren i 1897 forliste under orkan ved østkysten av Canada.
Mer om Even Tollefsen kan du lese på 871.no (Red. 2017)
Spars vei
Hans Sørenssøn Spar var stor jordeier på Nøtterøy omkring midten av 1700-tallet. Lorens Berg mener han var svensk innvandrer, etternavnet kan i hvert fall tyde på at det er rett. Han må ha vært en smart forretningsmann, for han brukte alle slags midler til å erverve seg datidens fremste kapital, jord. I 1748 bygslet han en part av Østre Kjøle og hadde som bygselmann del i forkjøpsrett da gården ble solgt ved auksjon i 1750. Ved hjelp av lån fra Oslo Hospital (1) kunne han overby liebhabere fra den gamle slekta på gården.
Så stykket han opp Østre Kjøle og avhendet i tur og orden partene Kjøleholmen og Brevikbukta, halvparten av hovedbølet (som han senere kjøpte tilbake), Tuestykket, så en fire-del av gården og endelig i 1758 restparten.
Hans Spar og Amalia Sofia Ovesdatter hadde fire døtre, alle født på Østre Kjøle. I følge Lorens Berg ble den yngste, Anne gift med Jacob Anderssøn på gården Oserød. I Slagen finner vi Maria og Anne Kirstine Hans-døtre Spar som kjøpere av Lille Oseberg. Anne Kirstine (også kalt Elisabet) giftet seg med Søren Pedersen Berg. Så Spar-slekta kan nok ha ætlinger både i Slagen og på Nøtterøy.
Da Hans Spar hadde gjort seg ferdig med sine eiendomsspekulasjoner på Nøtterøy, flyttet han til Slagen, sannsynligvis til døtrene på Lille Oseberg. Men han har nok vært en foretaksom herre, for i 1767 er han igjen på Nøtterøy, på Øvre Skjerve, kanskje som bygsel-mann. Og Sigurd H. Unneberg har funnet ham som gårdsbestyrer på Alby på Veierland i 1770.
Sparrønningen (opprinnelig plassnavn) er et minne om Hans Spars virksomhet på Nøtterøy. Stedsnavnsforskeren dosent, dr. philos. Per Hovda ved Institutt for namnegransking har ment at Spars navn kan gå igjen i navnet Sparaberget som er den gamle betegnelsen på fjellet vest for Teie idrettspark.(2)
Etter det vi kan finne ut, har Hans Spar ikke eid jord på den nordre delen av Nøtterøy, men under bratt-henget på Sparaberget er det spor etter stor kullbrenning. Kanskje har forretningsmannen Hans Spar hatt en finger med i spillet her.
1) Stiftelse med oppgave å pleie fattige og syke, opprettet 1538, vesentlig grunnlagt på klostergods, for eksempel Fransiskanerklostret. –
2) Brev til forfatteren 6. mars 1952.
Olaf Knudsens vei
Olaf Knudsen (1835-1921) var født på Eidsvold 1835. Foreldrene var Gunhild Mathea Larsdatter Knudsen (Larsen) og Henrik Arnold Wergeland. Han vokste opp dels på Eidsvold, dels i Christiania i «Grotten» hos faren, som fikk ham inn på Nissens skole, dels, etter farens død i 1845, i Nes på Romerike. Han var en tid huslærer og kom så etter eksamen ved Asker seminar 1854 til Torød skole på Nøtterøy, der han virket som lærer i hele 56 år, fra 1855 til 1910. Til Svensrød (Svendsrød), gårdsnr. 60, bruksnr. 2, kom han i 1870 og fikk skjøte på eiendommen 1872.
Han var gift med Anne Karine Grinder fra Nes i Romerike.
To omstendigheter ved Olaf Knudsens liv og virke har gjort ham spesielt tiltrekkende for skribenter: Han var dikteren Henrik Wergelands eneste barn, og han var en fremragende hagebruker. Professor Rolf Nordhagen har i Lorens Bergs «Nøtterø» en poetisk beskrivelse av lærer Knudsens hage på Svensrød, som han kaller et botanisk raritetskabinett og som har inspirert botanikeren til å sitere fra et dikt av den svenske nobelprisvinneren (post mortem) Erik Axel Karlfeldt:
De kulda timmarna gilda på Floras blomsterur.
I Tønsbergs Blad 10. juli 1982 har Erling Dittmann en utmerket dokumentert reportasje fra Svensrød, der han tegner et fint bilde av Olaf Knudsen og hans familie.
En liste over noe av Olaf Knudsen-litteraturen kan kanskje ha en viss interesse:
Erling Dittmann: På Torød vokser Wergelands vedbende bidere. (Tønsbergs Blad 10. juli 1982)
Gambrinius (Sverre Mitsem): Dengang da —Martin Niemøller lot Wergelands sønnesønn gå i livbåten, side 145.)
O. Hagane: Henrik Wergelands sønn Olaf Knudsen (Særtrykk av Grømstadposten, 23. mars 1934.)
Olaf Hanssen: Olaf Knudsen. Skulehagemannen. Wergelandssonen. (Bergen 1936. Serprent av Norsk Aarbok 1936.)
Sigurd Hoff: Hos hagedyrkeren Arnold Knudsen, Henrik Wergelands sønnesønn. (Norsk Hagetidend 1945, side 135.)
J. Smith: En forgangsmand i havedyrkingen. (Norsk Havetidende 1909.)
Fra Svensrød virket Olaf Knudsen i farens ånd. Han ga bort frø og planter og har i høy grad bidratt til at Nøtterøy er blitt øya med de velstelte hagene. Wergelands humanistiske og idealistiske legning er tydelig å spore hos ham. Han innførte skolehagesystemet som visstnok den første i landet. Til Torød kapell ga han gratis tomt. Han fikk sin mor, Gunhild Mathea, til å komme til seg fra Eidsvold og slå seg ned som privatpraktiserende jordmor på Svensrød. Der bodde hun til sin død. (Se Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene, side 449).
I senere utgaver av Njotarøy har Olaf Knudsen dukket opp flere ganger. (Trykk på lenke for resultat. Red 2017)
Legg inn en kommentar