Kjartan Dale:
De første idrettsklubbene kom sent på Nøtterøy
Den organiserte idretten i Norge, med klubber, lag og forbund, vokste fram i byene fra midten av 1800-tallet, men det tok ofte tid før idrettsbevegelsen spredte seg utover i bygdene. Dette utviklingstrekket ble også typisk for vårt distrikt. Allerede i 1864 fikk Tønsberg sin første idrettsklubb, Tønsberg Turnforening. Før hundreåret var slutt, hadde byen spesialiserte idrettslag som Skiklubben «Reidar», friidrettsklubbben «Idd», fotballklubben «Spring» og sykkelklubben «Tønsberg Hjulsportforening.» Det tok lang tid før Nøtterøy kom etter med sin organiserte idrett. Det skjedde først i mars 1917, da Nøtterø Skiklub ble stiftet.
Nå må det føyes til at skiidretten i Tønsberg hadde hatt trange kår hvis ikke guttene fra byen hadde fått utfolde seg i Nøtterøy-terrenget. Det kan også nevnes at da Tønsbergs Blad og Tunsbergeren for 120 år siden for første gang skrev en skireportasje, så var det fra et skirenn i Kaldnesskogen på Nøtterøy.
Vi overlater til Tønsbergs Blads reporter å fortelle litt om rennet som ble arrangert for Middelskolens og Almueskolens elever 20. februar 1881:
«Længdeløb på Ski paa ca. 3500 Fod i Kaldnæsskoven»
«Denne vinters Snemengde synes i mere end almindelig Grad at have vakt Interesse tillive for den for Vort Land saa ejendommelige Skisport. Paa flere Steder har der i den Anledning været foranstaltet Præmieløb, der har vundet megen Tilslutning.
Her i Byen havde vi igaar et Præmie-Skirend for Byens Gutter i Kaldnæsskoven. Dherr. Cand. Bull-Hansen og Lærer Præstrud har med megen Opofrelse paa kort Tid faaet dette arrangeret, og det viste sig, at denne Idræt ogsaa hos os nede på Slettebygden vandt fuld Tilslutning baade blandt Gutterne og deres Forældre. I første avdeling deltog Gutter fra Middelskolen og Almueskolen i alderen over 13 Aar. Disse havde at tilbagelægge et Længdeløb paa ca. 3500 Fod. Man samledes Kl. 2 i smukt veir og løb i susende Fart nedad en Bakke med Hop, saa opover en brat Skraaning gjenem Skov og Buskads, derpaa udover en større Bakke uden Hop, saa opover en længere Skraaning tilbage til Udgangspunktet».
Skiklubben «Reidar» leier Kikutbakken i Teieskogen
Ifølge Unnebergs Gårds- og slektshistorie fikk Tønsberg-klubben «Reidar» i 1897 kontrakt med Fredrik Sundby for en skibakke på Teie mot kr. 55 en gang for alle og kr. 20 i årlig leie. Skibakken fikk navnet Kikut.
Et annet sted hos Unneberg står det at at stedsnavnet «Kikut» er nevnt under husmannsplassene under Teie, og at disse ble avviklet i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.
Kikutbakken i Teieskogen ble en stor suksess. Avisene forteller om spesiell stor publikumsinteresse de første årene. Fra amtsrennet i 1903 melder avisene for eksempel om et imponerende antall betalende tilskuere — hele 900.
Bakkerekorden på 16 meter som ble satt den gangen for 100 år siden smiler kanskje vi TV-tittere litt fantasiløst av idag, men prestasjonen er like bra for det, alle forhold tatt i betraktning.
Vel femti år etter åpningen av Kikutbakken skrev den gamle idrettsmannen Georg Martinsen, Tønsberg-ordføreren og bypatrioten, slik i sine Lørdagsbetraktninger i Vestfold Arbeiderblad 7. februar 1953 under merket «Ola Jacob»:
«Det blir liksom å friske opp en svunnen tid da jeg leste om det store gutterennet som skal holdes i Kikutbakken, Som var riktig en storbakke for tønsbergenserne etter at Kjellelia og Stenmalstupet var tillintetgjort etter at jernbanen skar over dem begge.
Det var kanskje her det gode samarbeidet mellom Nøtterøy og byen begynte.
Når guttene starter i Kikutbakken søndag, er jeg ganske sikker på å treffe skihopperne fra sin tid som tilskuere. Det er jo ikke mere en 50 år eller vel så det siden de langet utfor, Einar Rønning, Olaf Johansen og Ole Aas med flere».
Skimiljøet rundt Steinulv Svalastoga på Vestre Nøtterø
Skisportmiljøet på Nøtterøy vokste fram under første verdenskrig rundt telemarkingen Steinulv Svalastoga, som flyttet til Vestre Nøtterø gård med kona Svanaug og 12 barn i 1911. Steinulv var skientusiast på sin hals og skimiljøet ble ytterlige forsterket da en tidligere Holmenkollhopper, Erik Haugen, ble tjenestegutt på gården. Svalastoga-guttene og kameratene deres holdt den første tiden til i hoppbakken i Lunnekollen, der brannstasjonen nå ligger, men etter hvert fikk gjengen ambisjoner om å prestere lengre svev. En slik mulighet fant de i Magnhildås, og med stor dugnadsinnsats ble det ryddet plass til en noe uferdig hoppbakke med et stillas satt sammen av et par tretopper og en stige. Veien til sletta gikk gjennom en åpning i en steingard. Bakken fikk navnet Fagerlibakken.
Første gang en reportasje fra en idrettskonkurranse arrangert av et Nøtterøylag kom i avisene, var i Tønsbergs Blad 28. mars 1917. Præmieskirend på Nøterø var overskriften. Det var den nystiftede Nøterø Skiklub som hadde invitert Stokke Skiklub og Tønsberg Turnforening til kappestrid i den nye bakken. Bakken hadde ikke noe godt rykte. Tønsberg-guttene kalte den både «Fa’libakken » og «Vestfronten». Det står i avisa at det første rennet fulgtes med spenning og den største interesse av den flere hundre store tilskuerskaren. Ekstrapremien for lengste stående hopp tilfalt Erik Bakken, den tidligere Holmenkoll-hopperen. Harald Stensvold fikk ekstrapremien som faren, lensmann Stensvold, hadde satt opp til dagens beste deltager fra Nøtterøy, og Sveinung Svalastoga fikk også fin plassering.
Fagerlibakken ble vel aldri noen idealbakke, men etter hvert ble den i hvert fall utbedret og gjort sikrere. I 1921 sto den ferdig med et 12 meter høyt og 35 meter langt fartsstillas av tømmer, og året etter fikk Nøterø Sportsklubb tildelt fylkesskirennet. Avisene forteller at det deltok rundt 115 løpere og at hele 1500 tilskuere møtte fram for å se hopperne aksjon.
Fra avisdatabasen kan en hente ut reportasjer og resultater fra en lang rekke arrangementer i Fagerlibakken fra mars 1917 til mars 1966, selv om rekken blir brutt av snøløse vintrer som forekom før i tiden også. Ellers ender historien om Fagerlibakken slik det står Nøtterøy Idrettsforenings 75-års beretning fra 1992:
«Det er litt vemodig å tenke på Fagerlibakken. Hoppbakken ble påbegynt allerede i 1915. I 1977 ble stillaset revet og bakken er nå snart grodd igjen».
Nøterø Sportklubb og fotballen
Etter å ha eksistert i to år forandret Nøterø Skiklubb navn til Nøterø Sportsklubb.
Navnebyttet skjedde «med henblik på sommeridrett», slik det står i protokollen. I første rekke var det ungguttenes økende interesse for fotball det dreide seg om. Nøtterøy manglet fotballbane, og styret tok straks fatt på oppgavene med å skaffe klubben idrettsplass.
Den 2. august 1921 var saken kommet så langt at det ble sendt søknad til kommunen på «kommunegaranti, eventuelt bidrag Stort kr. 7000 til indkjøp av idrætsplads ved Hem». (Heim på Vestre Elgestad, forf. merknad), slik det står i referatet i Tunsbergeren under overskriften «Faar Nøterø egen idrætsplas?»
I Tønsbergs Blad er det tegnet en en skisse der det fremgår at området ligger like nord for kirken ved krysset mellom Kirkeveien og Tanstadveien. I teksten til skissen står det at det dreier seg om «et stykke mark på ca. 14 mål, hvorav de 10 er helt udyrket mens de resterende 4 mål er utilsaad».
Oppsiktsvekkende fotball-debatt i Nøtterøy herredsstyre
Debatten rundt sportsklubbens søknad er nokså utførlig referert i de fire lokalavisene Tunsbergeren, Tønsbergs Blad, Vestfold Arbeiderblad og Vestfold Social Demokrat. Siden referatene fra fotballdebatten taler best for seg selv, skal vi gjengi det meste av det som ble sagt slik som det står referert i Tunsbergeren. 24. august 1921:
Helle:
– Jeg synes ikke dette er nogen heldig dag for Sportsklubben. Sportsklubben bestaar jo av kjæk ungdom som skulde kunne greie at skaffe sig en sportsplads uten kommunens hjælp. Er i grunden denne fotballsparkingen så udmerket? Jeg tror det var til mere nytte for bygden at forsøke at sætte ungdommen ind i samfundsspørmaal og de nye aandsstemninger som nu gaar over Europa. Her staar vor ungdom langt tilbake. Fotballen sluker alle andre interesser
Thyberg hadde bestandig i sporten set et middel til at dra ungdommen væk fra daarlige fornøjelser. Han vilde anbefale andragendet.
Jonathan Johnson:
— Fotballsporten er alt annet enn ædel, tvert om, den virker høist forraaende. Det har enda gaat saa vidt at spillere har mishandlet dommerne sine. Naar dertil kommer at fotballen skyver al anden sport tilside, er det grund til at se skjevt til denne sportsgren. Hvad der forøvrig er at utsætte paa vor tids sport er det stærke præg av præmiejag som de fleste sportsgrener er blit blelemret med. Der løper to fyrer med tungen ut av munden. stræver og puster forat komme foran den anden. Hvis han bare kommer en næse foran den anden saa er han champion. Men han som var en næse kortere, han blev ikke champion, han. Maatte nøje sig med anden præmie. Nei, væk med pokaljaget! Væk med al usund sport. Driv ædel sport eller bruk kræfterne deres til samfundsnyttig arbeide, skal vi si til ungdommen.
Her i denne skrivelse snakkes det om et stykke dyrket jord på 12 maal, som man vil traakke ned til fotbalplads! Er det nogen mening i slikt?
Disse karene skulle ha godt av at læse «Markens Grøde». Da vilde de kanske komme til forstaaelse av, hvor værdifuld jorden er.
Helle fremholdt, at hvis det skulde ofres penger til nogen sportsgren paa Nøterø, saa kom svømning i første række. Det er og vil altid være mange Nøterø-gutter som vælger sjøen, og da er det godt at kunne svømme.
Eid yndet ikke fotballen av hensyn til sine egne smaagutters halvsaalinger paa støvlerne, men han syntes dog at sportsklubben burde faa litt støtte.
Tveiten:
— Sporten bestaar ikke bare i fotball, og det er i ganske beskjedne former sporten drives her paa Nøterø. Naar man ser paa England, saa faar man se overdrivelser. Jeg ser heller mine barn gaar til en fotballbane end til andre daarlige fornøjelser.
Lærer Wille.
— Fotballen er en barnesykdom. Nu skal alt gaa op i fotballsparking, men jeg tror at sporten vil komme ind i sundere spor.
Røed:
– Er det sikkert at dette er den eneste klub her paa Nøterø? Jeg mener at det bør undersøkes og saken utsette. Ved voteringen ble saken enstemmig utsatt.»
Fy-holdningen til fotball ikke noe isolert Nøtterøy-fenomen
Nå skulle en kanskje tro at denne «fy-holdningen» til fotballen var et isolert Nøtterøy-fenomen, men det var det ikke. Noen år tidligere hadde det vært en hissig debatt i Tønsbergs Blad om fotballens slette innflytelse på skoleungdommen. Av en eller annen grunn var det en Fredrikstad-mann, rektor Aug. Western, som innledet angrepet på fotballen her i distriktet. Han skrev i Tønsbergs Blad blant annet at «fotballen virker uskjønn og forlener sine dyrkere med mer eller mindre tiltalende vaner eller rettere uvaner. En ungdommelig fotballdyrker gir sig let tilkjende ved sin lyst til at sparke til alt, som kommer i hans vei: stener, papir, tomme hermetikkbokser og endog hans egne bøker. Ja, endog sproget har denne uskjønne sport indflydelse på».
Skoleinpektør Sylfest Muldal, senere ordfører i Tønsberg, fulgte godt opp med negativ omtale av fotballsporten og skrev at det var med stor tilfredshet han hadde lest rektor Westerns uttalelse. Muldal grep særlig fatt på fotballsportens uheldige innflytelse på språket. «I alle fotballreferater vrimler det av fremmede uttrykk, korrekte og ukorrekte om hinanden, og paa idrettspladserne kan man høre de værste sproguhyrer surre om ørene. Man skulle da forøvrig tro at naar vore høiere skoler antok en sportsform som fotball, at de da anså det som en pligt at lære barna de norske benevnelser i spillet i det mindste». skriver han.
Skiene i norsk dikting og kunst.
Det er litt vanskelig å finne forklaringen til den skarpe kontrasten i holdningen til skiidretten kontra fotballsporten her i distriktet da idrettsbevegelsen var i sin begynnelse. Riktig nok ble skiidretten på en måte skjøvet fram på en nasjonal bølge til å bli vår nasjonalidrett. Skienes historie finnes i norsk dikting og malerkunst i rikt utvalg. I Bjørnstjerne Bjørnsons «Fædrelandssang» leser vi for eksempel i 5. vers at moder Norge tar godt vare på sine gutter:
«Hun strødde sin sne over fjeldbratte li bød så sine gutter at stå den på ski»
Ellers kjente vel alle bildene av våre nasjonalhelter Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som i 1895 la i vei på ski mot Nordpolen. Etter unionsoppløsingen i 1905 kom så bildene av kong Haakon og dronning Maud på ski i Nordmarka og av den lille kronprinsen som hoppet i Heggehullet. Med en viss rett kan en vel si at oppfatningen av en særnorsk skisport var med på å bygge opp et nasjonalt selvbilde som landet trengte som ny nasjon. At de norske ordene ski og slalåm ble opptatt i andre lands vokabular skapte nok også en smule nasjonal stolthet.
Sjåvinistiske tendenser
Men så var det fotballen, da — sporten som etter hvert utviklet seg til å bli landets fremste fritidsbeskjeftigelse og masseforlystelse. Hvordan kunne det ha seg at konservative skolefolk og politikere i Tønsberg og på Nøtterøy til å begynne med førte et slags felttog mot fotballen?
I debatten mener vi å registrere et visst sjåvinistisk element, med forakt for en fremmed lagidrett som forsimplet både språk og disiplin og som med sin voldsomhet virker brutaliserende, slik det også ble sagt fra talerstolen i Nøtterøy herredsstyre.
Det kan synes om som om den intellektuelle eliten manglet kunnskap om at den engelske fotballen de første årene kom til å utvikle seg ved kostskolene og universitetene og at dette ga denne typiske lagidretten et ekslusivt og dannet preg. Nå tok det likevel ikke lang tid før arbeiderklassen i de store engelske industribyene i nord ble med, og fotballen utviklet seg etter hvert til å bli en bred idrettsbevegelse, ikke minst for arbeiderklassen.
Da fotballspillet kom til Norge, fikk det da også først fotfeste i industribyene. og i det klassedelte industrisamfunnet den gang var det stort sett gutter med samme sosiale bakgrunn som lekte seg med fotballen på løkkene. Derfor ble nok fotballen sammen med boksing og bryting sett på som proletaridrett. Annerledes var det med skisporten: Kronprins Olav kunne med ære konkurrere med bondeguttene i Holmenkollen, men det hadde nok ikke den gang blitt godtatt at et medlem av kongehuset spilte fotball med gutta på løkka.
Så til slutt: Det ble ikke noe av fotballbanen på Elgestad i 1921, men to år senere ble bruksnummer 60, sør-øst for Kulturhuset, utskilt fra Østre Nøtterø gård og solgt til Nøtterø Sportsklubb, og her ble det bane. Plassen ble i 1956 solgt til Nøtterøy kommune.
Kilder:
Avisregistreringen.
Nøtterøy Idrettslags 75-årsberetning
Richard Herrmann: Fotball, den alvorlige leken.
Unneberg: Gårds- og slektshistorie
Jacob Våge: Skienes Verden.
Legg inn en kommentar