Mil.org. 153 – 3

Ove Tollefsen:
(publisert første gang i Njotarøy 1987)

Hjemmestyrkene på Nøtterøy under den siste verdenskrigen: Hvem var de? Hva drev de med før de en vakker maidag i 1945 dukket fram i lyset? Gjennom Nøtterøy Historielag har områdesjef Ove Tollefsen tidligere gitt en verdifull beretning om virksomheten i mil.org. —område 153 — 3 i perioden 1942-1945. Denne konsentrerte fremstillingen har Tollefsen skrevet spesielt for Njotarøy.

Noen navn blir nevnt i det etterfølgende, ikke for å fremheve noen, men for å gi beretningen kjøtt og blod. Det viktigste var ikke den enkeltes. grad, tjenestetid eller aktiviteter, men at han var der, villig til å gjøre en innsats.

Organisasjonen Mil.org.

Mil.org. er en av flere organisasjoner med røtter tilbake til okkupasjonens første tid. Den skulle vise seg å bli en livskraftig og tilpasningsdyktig organisasjon, som trass i opprullinger og annen motgang, fremstod som en arme på ca. 40 000 mann den 8. mai 1945. Den utviklet sin sentrale ledelse i Oslo (SL) og etablerte intim kontakt med våre myndigheter i London, noe som sikret et fruktbart samarbeid mellom ute — og hjemme­styrker. Organisasjonen sorterte militært sett under Forsvarets Overkommando.

Organisasjonsmønster

Mil.org. delte landet opp i distrikter, hvert med sitt kodenummer. Distriktene ble delt opp i avsnitt, ofte med sete i de større byene. Avsnittene bestod av områder som, med visse praktiske unntak, fulgte kommunegrensene. Vårt område omfattet Nøtterøy og Tjøme kommuner foruten Veierland og Husøy, og hadde kodenum­mer 153-3 som altså betyr 3. område i 3. avsnitt i Distrikt 15. Områdene bygget opp kompanier á 3 tropper á 3 lag á minimum 8 mann + et nødvendig antall spesialavdelinger.

Fra nasjonalgardegruppe til Mil.org. område

Da Mil.orgs. verving ble følbar i 1942, eksisterte det allerede en nasjonalgardegruppe på Nøtterøy. Nasjonalgarden var en annen organisasjon som tidlig fikk fotfeste i Vestfold. Gruppen bestod av fire lag, vervet og ledet av Torgeir Andersen, Ole Kr. Bekkevar, Einar Gjelstad og Per B. Lotherington. Gruppesjef var Ove Tollefsen assistert av fenrik Kitil Kravik.

Nasjonalgarden og Mil.org. smeltet sammen til en organisasjon med Mil.orgs navn og organisasjons­mønster. Det var Mil.orgs avsnittsledelse som bestemte områdets grenser. At Tjøme måtte få sin egen lokale ledelse var naturlig av praktiske grunner. Mitt samarbeid med denne ledelse, først med Fritjof  Pihl, senere med Gunnar Svensen i spissen, gikk knirkefritt hele tiden.

Da denne beretningen skal handle om Nøtterøy, tar jeg i det etterfølgende bare med stoff fra Tjøme i den utstrekning det er nødvendig. Mil.orgs første mål var oppsetting av tre tropper — to på Nøtterøy og en på Tjøme. Sommeren 1943 var den nye verving stort sett gjennomført. En rapport pr. 1. juni 1943 viser en samlet styrke på 80 mann. Verving var en tidkrevende jobb. Ledelsen på Nøtterøy forble uforandret frem til sommeren 1944, bare med den forskjell at de fire før nevnte lagførere ble troppsbefal.

Årsaken til at jeg ble utnevnt, først som gruppesjef i nasjonalgarden, senere som område­sjef i Mil. org., beror nok mer på en tilfeldighet enn på spesielle egenskaper eller kvalifikasjoner.

Oppgaver og trening

Tyskerne gikk i gang med svære anlegg og bunkersbygging langs strendene både på Nøtterøy og Tjøme. Denne virksomhet måtte holdes under oppsikt så godt som mulig, og en del mannskaper var beskjeftiget med det. (Flere rapporter gikk til England). Det ble forsøkt opplæring på det teoretiske plan og drevet en del fysisk trening. Mangelen på våpen og utstyr gjorde øvelsene mindre meningsfylte, noe som skapte en viss frustrasjon i alle områder. D 15 fikk imidlertid tilført en del våpen og fikk i gang kurser i avsnittene. Vårt område fikk anledning til å sende folk på slike kurs i Andebu. De ble gitt instruksjon i bruk og stell av forskjellige våpentyper og instruert i bruk av sabotasjemateriell m.v. At vi på denne måten fikk utdannet personell som siden kunne formidle kunnskapene videre i sitt område så snart våpen var tilgjengelige, virket inspirerende. Natten mellom 17. og 18. november 1943 droppet to fly 35 skjermer til D 15 i Skrimtraktene. Dette var våpen og utstyr til fordeling på avsnittene, og som skulle danne grunnlaget for opplæringen nedover i rekkene. Det skulle ikke gå slik!

Opprullingen i mars 1944

Det vil føre for langt å gå inn på hvordan tyskerne hadde skaffet seg et inngående kjennskap til Mil.orgs ledelse. De satte inn et storstilet angrep som rammet distrikt, avsnitt og områder, og som kostet 50 arresterte og 100 eksportert til Sverige eller i dekning hjemme.

Vårt område var det eneste i Tønsberg-avsnittet som ikke ble berørt, og jeg den eneste områdesjef som gikk klar. At avsnittets våpenlagre også gikk tapt, var et meget følbart slag.

I og med at det var lederskiktet som var desimert, ble vanskelighetene med å lappe det hele sammen igjen spesielt store. Men det gikk — og på utrolig kort tid. Distriktssjefen, Josef Haraldsen, var kommet i sikkerhet og fortsatte sin virksomhet fra en «celle på skauen». Han utnevnte nye avsnittsjefer som i sin tur fikk kontakt med områdene og innsatte nye områdesjefer. Inntil nødvendige nye kontakter var etablert, stanset vi all virksomhet.

Arbeidet gjenopptas

For å fylle hullene etter opprullingen, og for å styrke organisasjonen rent generelt, kom ny verving i gang i alle områder. Tapet av våpenlagrene ble delvis kompensert ved lån av demonstrasjonsvåpen fra et annet distrikt. Disse sirkulerte i områdene og skapte muligheter for instruksjon og øvelser.

En rapport fra august 1944 viser en styrke på 96 mann mot 80 året før. Vervet personell som ennå ikke var satt opp i lag og tropper, er imidlertid ikke med i rapporten. Målsettingen var å komme opp i en styrke på tre kompanier — to på Nøtterøy og ett på Tjøme. Samtidig måtte området bygges ut administrativt om med nødvendige spesialavdelinger. Fra sommeren 1944 går vi inn i den mest hektiske periode i Mil.orgs historie. Denne redegjørelse må imidler­tid innskrenke seg til å nevne vesentlige momenter i organisasjonens arbeid og de forhold den arbeidet under.

«Gutta på Skauen» (Cellene)

Frivillige, som både ville og kunne gi all sin tid til motstandsarbeidet, og folk som av en eller annen grunn måtte i dekning, men som burde eller ville bli i landet, ble forlagt i celler. Cellene var altså godt bortgjemte smågrupper av Mil.org. folk. Hensikten var å gi dem en grundig opplæring og trening. De ble Mil.orgs elitegrupper og var direkte underlagt D 15. De fikk også forskjellig­artede oppgaver å løse, bl.a. var det «Gutta på skauen» som tok imot de fleste slippene som ble droppet til D 15, og som sørget for at innholdet av disse ble fraktet frem til egnede hentesteder. Av Nøtterøyfolk med lang celletjeneste bør jeg nevne Thor Lotherington og Tor Notland, som begge spilte en viktig rolle i Mil.org. på Nøtterøy. En rekke andre Nøtterøyfolk fikk opplæring i cellene i kortere eller lengre tid.

Våpen og utstyr

Fra høsten 1944 mottok distriktet atskillige våpenslipp. Disse bestod foruten av flere typer håndvåpen og lettere automatvåpen, av ammu­nisjon, sprengstoff og annet sabotasjemateriell, både av britisk og amerikansk opprinnelse. Å bringe slikt materiell inn i vårt område var både risikabelt og vanskelig, men det lyktes oss å bringe alt materiell som ble tildelt oss inn i området uten uhell. Det ble umiddelbart fordelt på de enkelte tropper, som derved overtok ansvaret for det. Dette satte oss i stand til å intensivere opplæringen og gav mannskapene atskillig å gjøre.

Flyktningetransporter

Dette er et omfattende og viktig kapitel i øyenes krigshistorie. La meg med en gang slå fast at vår innsats på dette området er beskjeden i forhold til f.eks. Siv. orgs virksomhet. Siv.orgs Rolf Brynilsen og hans folk gjorde en formidabel innsats for flyktninger. Nesbryggen var utgangs­punktet for Sentralledelsens toveis forbindelse med Sverige, en ytterst viktig rute hvor flere av våre folk var virksomme, bl. andre Ragnvald Stensholt og Erling Pedersen.

Jeg må her nøye meg med å fortelle litt om den fluktruten Mil.org. området selv kontrollerte. Vi overførte flyktninger første gang i desember 1943 og mer eller mindre tilfeldig et halvt års tid fremover, uten faste rutiner. Først på ettersom­meren 1944 utviklet vi et skikkelig opplegg. Det skjedde etter oppfordring fra D 15, som ønsket et opplegg særlig for Mil.orgs egne behov. Mottakerapparat m/transport, dekkplasser og forsyninger måtte tilrettelegges både på Nøtterøy og Tjøme. Bjarne Evensen fikk ansvaret for virksomheten på Nøtterøy, mens Gunnar Svensen og hans båtfolk på Tjøme dirigerte siste ledd av fluktruten. Opplegget baserte seg i stor grad på personer utenfor Mil.org. Til en viss grad samarbeidet vi med andre ruter. Vi tok hånd om mer enn 300 flyktninger, de fleste satt over fra Tjøme.

Faremomenter

De mange befestninger, svære anleggsarbeider, krigsfangeleirer etc. medførte at betydelige tyske styrker til enhver tid var plassert på øyene, spredt på mange forskjellige forlegningssteder. Brofor­bindelsene skapte problemer i de periodene de var bevoktet, og krevde spesielle tiltak fra vår side særlig under transport av våpen og flyktninger. Streifpatruljer ble sendt ut fra tyske forlegninger tilsynelatende uten noe bestemt mønster. La meg bare nevne noen eksempler på hvilken risiko disse innebar for Mil.org. Et lag ute på oppdrag ble overrasket av en streifpatrulje. Erling Solheim ble skutt og drept. Einar Jacobsen ble arrestert og havnet senere på Grini. Et annet streif arresterte en av våre jegere, Edvard Gulliksen som havnet i Larvik, hvor han fikk stifte bekjentskap med Gestapos forhørsmetoder. Sentralledelsens rute ble rullet opp på grunn av et streif. I et par tilfelle fikk vi problemer med streifpatruljer under våpentransporter og unngikk med nød og neppe åpen konfrontasjon. «Streif» var vårt navn på slike patruljer. I sjøområdene gjorde oppsynsbå­ter livet surt for oss av og til. En avdeling tyskere assistert av norske nazister forsøkte å arrestere to av områdesjefens nær­meste medarbeidere. Begge kom seg i sikkerhet, men to andre Mil.org.-folk, Ole Gjelstad og Kjell Andersen ble tatt som gisler for dem. Tyskerne var meget farlige motstandere. Å tro noe annet ville vært dårskap.

Sikringstiltak

Det skjedde ofte ting som førte til at Mil.org.-folk kom — eller kunne komme i faresonen. I slike tilfelle var dekning ett alternativ — flukt til Sverige et annet. Av familiemessige eller andre grunner ble Sverige det eneste alternativ for noen. Nær familie måtte ofte evakueres samtidig. Cellene er tidligere nevnt som dekksteder, men mange fant dekkplasser innenfor områdets grenser. Alt etter omstendighetene kunne dek­ningtiden vare fra noen dager til lengre perioder — i verste fall for resten av krigen. Områdesjefen lå i dekning fra 20. oktober til 20. november 1944 og fra 25. januar til 8. mai 1945, periodevis sammen med andre av områdets ledere. Flere dekkplasser ble benyttet, den siste var Islinseter, en hytte i Strengsdalsområdet.

Dekknavn

Dette var en forsiktighetsregel som Mil.org. gjorde utstrakt bruk av, og som var av stor betydning for sikkerheten.

Aksjoner

Vårt område har ikke så mye å rose seg av når det gjelder aksjoner. Ødeleggelsen av et marinelager i Tenvik var krigsviktig. Ellers kan nevnes at en del av områdets folk deltok i aksjonen mot jernbanenettet. Videre gjennomførte vi fire aksjoner for å skaffe utstyr av forskjellig slag. Den største av disse var mot Arbeidstjenestens depot. Nevnes bør også en temmelig komplisert redningsaksjon for en livsfarlig såret sabotør. En mislykket aksjon mot et annet av tyskernes lagre hører også med til historien. Områdets aksjonsgruppe hadde planlagt flere aksjoner mot militære mål, men ingen områdesjef hadde myndighet til å iverksette slike aksjoner uten ordre fra høyere hold. Våre overordnede måtte selvsagt vurdere målenes viktighet mot risikoen ved en aksjon, både for organisasjonen og for sivilbefolkningen. Vi skal være glad for at det var slik.

Status ved frigjøringen

På dette tidspunkt bestod områdets Nøtterøy-del av 20 lag fordelt på seks tropper (hvorav 1 dobbelttropp) fordelt på to kompanier med Kitil Kravik og Hans Lund Vinghøg som kompanisje­fer. (Begge med militær bakgrunn) Troppssjefer var Torgeir Andersen, Bjarne Brendalsmo, Einar Gjelstad, Georg Flåtten, Arne Ingvaldsen og J. M. Nielsen.
I tillegg til de ordinære styrker var det vervet spesielt personell til stabs- og sambandstjeneste. Aggie Henriksen (nu fru Fadum) vervet i krigens siste måneder en lotteavdeling og var sjef for denne, mens Anker Marthinsen var ansvarlig for sambandet. Andre fagsjefer i område eller kompani må jeg utelate her. Dette representerer en mobiliserbar styrke på 200 mann. I tillegg kommer 40 kvinner til forpleining, samband, kontortjeneste etc.

Å oppgi et korrekt antall Nøtterøyfolk som deltok i Hjemmestyrkene her er vanskelig. Et nøkternt anslag er 275. En del mannskaper var overført til tjeneste i høyere kommandoledd. Noen var evakuert til Sverige eller ute av vårt bilde på annen måte. Enkelte var vervet for en spesiell tjeneste utenfor området. Det siste var f.eks. tilfelle med Ivar Tønnessen som tjenestegjorde i Oslo som telegrafist for sentralledelsen. Hans historie er dramatisk. Alf Lande (skutt på Trandum) tjenestegjorde ikke i vårt område, men vi har innlemmet hans minne i våre rekker.

Frigjøringen

Området mobiliserte natten til 9. mai 1945 og opprettet sin kommandoplass på Tinghaug. Avtalte styrker ble straks avgitt til polititjeneste og satt under krigspolitimesterens kommando. Avdelingene ble tildelt sine vaktoppdrag og forlegningssteder, hvor lottene overtok forplei­ningen. En del omgrupperinger ble foretatt. Ole Kristian Bekkevar var områdesjefens representant på Tjøme, men kompaniet på Tjøme løste sine oppgaver på selvstendig initiativ etter de retningslinjer vi hadde mottatt.

I mobiliseringsøyeblikket var mye usikkert — mye kunne skje, forutsett eller uforutsett. De første 72 timene var derfor området i høyeste beredskap. Deretter kunne vi frigi en del mannskaper som var viktige i sine sivile stillinger. Frigjøringstiden er rik på detaljer som det ikke er plass til å komme inn på her. La meg sammenfatte det slik:

Nøtterøys befolkning tok situasjonen med stor ro og fulgte de opprop som var kunngjort. De mange hundre russiske krigsfanger i leiren på Bergan etterlevde de retningslinjer som områdesjefen og deres egen leirledelse var blitt enige om. Vi fikk visse vanskeligheter med tyske avdelinger, men problemene ble løst uten vesentlig dramatikk. Etter 14 dager kunne vi evakuere kommandoplass og forlegnings­steder og fortsatte virksomheten fra brakker på Oserød frem til dimitteringsdagen 15. juli 1945.