17. maikongen på Nøtterøy

Øystein Sårheim:

Som 11-åring opplevde jeg i 1928 min første 17. mai på Nøtterøy. Etter at skolene hadde deltatt i gudstjeneste i kirken, marsjerte barnetoget til plassen utenfor kom­munelokalet Tinghaug hvor talen for dagen ble holdt. Jeg la da merke til en kar i ubestemmelig alder iført flosshatt og bonjour og med en lang 17. mai-sløyfe. På jakken hadde han også hengende en rekke medaljer. Han hadde gått i spissen for toget sammen med politi Tandstad. Som gutt reagerte jeg nok noe da jeg for første gang så ham, men etterhvert kom jeg til å venne meg til ham som Nøtterøys 17. mai-konge og bygdeoriginal. Hans navn var Kristian Olgersen.

Kristian Olgersen, eller Kristian Hansen, som han kalte seg, ble født 9. mars 1859. Han hadde tre søsken. Hans far, Hans Olgersen, ble tidlig enkemann, og barna måtte derfor tidlig settes bort. I desember 1866 underrettet Nikoline Olsdatter fra Tandstad myndighetene om at hun skulle gifte seg med Hans Olgersen. Hun fortel­ler at Hans har en 7-8 år gammel gutt – Kristian. Denne gutten gav henne mer enn alminnelig bryderi, og Nikoline får en godtgjørelse på 10 spesidaler pr. år. Slik gikk det frem til 1871. Da kom Kristian på legd – 12 år gammel. Han var på legd flere steder.

På den tid var Georg Prahl Harbitz sogne­prest på Nøtterøy og Tjøme. Kristian Olgersen var ofte ute med Harbitz når han skulle til Tjø­me. Harbitz konfirmerte Kristian. Fra 1874 til 1880 var Kristian på legd hos Otto Hovland på

Hovlandteigen, deretter noen år hos Otto Røed på Frogner og hos Engebret Larsen, Østre Elge-stad. I 1884 kom han til Julius Hansen på Gåsø og senere til Hjertnes.

Olgersen var høy av vekst. Han stammet nokså kraftig. Han hadde en uregjerlig tunge. Dessuten tygde han skråtobakk – hans største «utskeielse». Og munnvikene var vanligvis brune av skråtobakken. Han likte ikke etternavnet Olgersen, og han kalte seg alltid Kristian Han­sen. Han anså seg som en «viktig» mann, han var svær til å prate og kom lett i kontakt med andre. Han var en «original» som en del skulle holde leven med, men han var en snill mann som aldri gjorde noen vondt. Derfor var folk også hyggelige og vennlige mot ham.

På Oserød

I 1902 kjøpte Nøtterøy kommune eiendommen Oserød til pleiehjem for gamle, og allerede i en alder av 43 år flyttet Olgersen dit. Han måtte lig­ge på låven den første tiden til hjemmet ble fer­dig innredet og møblert for å ta imot beboerne. Nytt, stort interimsbygg ble bygget ferdig 1924. Olgersen kom til å bo på Oserød resten av sitt liv – bortsett fra de siste krigsårene. På Oserød måtte han ta del i gårdens stell som betaling for kost og losji. Han arbeidet sammen med de andre «guttene» som var satt på hjemmet, og han avanserte fra gårdsgutt til «underbestyrer» på Oserød, som han kalte seg. «Guttene» bodde i en sidebygning hos gårdsbestyreren. Olger­sens jobb besto blant annet i å kjøre hestene på Oserød.
Det første bestyrerparet på pleiehjemmet var Julius Slaastad og frue. Senere ble det ansatt bestyrere med ansvar for gårdsdriften i kortere perioder til Jørgen Skjørdal begynte i 1935. Bestyrerinnen, fru Martha Hansen, var først ansatt 1916/18 og senere fra 1929 til utgangen av 1965. Hun var usedvanlig dyktig og snill, og Olgersen fikk godt stell hos henne. Ulla Maagerø var også ansatt på Oserød i mange år og hadde mye med ham å gjøre.

Do-tømmer
Den gang var det ingen kommunal renovasjon på Nøtterøy. Man hadde ute-doer, og disse måtte rett som det var tømmes og innholdet graves ned i jorden, haver o.l. Mange menn på Nøtterøy var sjøfolk, og kvinnene kvidde seg for dotømmingen. Men Olgersen tok gjerne jobben, og han fikk mange oppdrag. Han hadde tydelig næringsvett, og betalingen var vanligvis fem kroner pr. tømming. Han fikk seg også et solid måltid etterpå. Han var glad i mat og forsynte seg alltid godt – 15-20 smørbrød gled lett ned. Det var heller ikke få kjøttkaker han satte til livs. Hvis han hadde tømt flere doer på formiddagen, tok han gjerne imot full kost på hvert sted. Hvis han fikk kaffe, og kakene lå på et fat, skyflet han alle kakene på asjetten sin. Kristian tok det ikke så nøye med egen rengjøringen. En gang han hadde tømt doene på Middelskolen, kom han rett inn på nyvasket gulv med skitne støvler, til frøken Larsens store forskrekkelse, og hun skrek opp.

Mye på farten
Den gang var det ikke rutebilforbindelse fra Oserød til Borgheim eller til Tønsberg. Rett som det var, tok han seg en tur og da alltid til fots. Det var mange folk som skulle hilse på. En gang gikk han helt inn til Foden på Teie for å tigge tobakk. – Når hvalfangerne kom hjem om våren, gikk han ofte til Tønsberg. Ofte dresset klesbutikken ham opp med plagg han måtte mangle. Etter byturen tok han rutebilen til Bergan og kom seg ut til Oserød.
På Oserød-lokalet, som lå like ved pleiehjemmet, var det ofte festligheter og dansefester av mange slag. Noen av beboerne på pleiehjemmet møtte alltid opp, og en trofast deltager var Kristian Olgersen. Han oppholdt seg mye ute i gangen, og skøyergutter kastet ofte boller på ham. Disse plukket han opp og puttet i lommen, og så gikk han hele kvelden og gumlet på dem.
Da det nye kommunelokalet på Tinghaug ble innviet i 1922 med stor fest for bygdens beste kvinner og menn, gjorde en av håndverkerne kommunens notabiliteter et spikk ved å la Olgersen få sin innbydelse. Han møtte opp i sin fineste festkledning til forargelse for en del av de fine gjestene. Hans nytelse av måltidet gikk ikke helt lydløst for seg.

En velbeslått mann hadde kjøpt seg ny bil og skulle imponere Olgersen med å kjøre fort. Det fikk Olgersen til å utbryte: «Det haster ikke med meg!» Når det gjaldt penger, ga han alltid uttrykk for at han foretrakk brune sedler, tikroner, fremfor blå sedler, femkroner. Om skillemynt sa han alltid: «De blanke er best!» Han tok betaling for alt han gjorde, og for betaling leste han også opp dette diktet:

Ustadige venn.
Jeg haver hørt
du holder deg ombord
med fyrerne –
det liker jeg ikke.

Er bleven forlovet
med en fin frøken
fra Horten
Gustava Bredok
inderlig vakker.
Henne likte jeg bedre

Adresse fra meg

Kristian Olgersen

Om han virkelig har skrevet diktet, er jeg ikke klar over.

17. mai
Det var to store dager i året i Olgersens liv. For alle som feiret 17. mai på Nøtterøy i 1920-30-årene er nok Olgersen i fulle pontifikalier en del av dagen. Det lyste langt av den skinnende flosshatten, og 17. mai-sløyfen var den lengste jeg har sett. Olgersen hørte med til 17. mai her på Nøtterøy i de årene. Senere på dagen dro han til Tønsberg og gikk først i borgertoget sammen med borgermester og ordfører. Olgersen var glad i barn, sang og musikk og alle flaggene. Dagen var en virkelig festdag for ham, og det var ikke tilfeldig at han fikk navnet «17. mai-kongen». Ingen så noe latterlig i det. Han var en hyggelig fargeklatt og hørte med til vår 17. mai 4feiring.

Fødselsdagen 9. mars

Dette var HANS store dag. Det ble gjort store forberedelser, og bygdas fremste menn, forstan­der John Foden, formann i styret for pleiehjem­met, Kr. Bjønness, ordfører, sogneprest og mange andre ble invitert. «K-k-k-kom til meg 9. mars, 9. mars»,sa Olgersen, men han kom alltid med en tilføyelse:»Ta med fem kroner, ta med fem kroner!» Bestyrerinnen, fru Martha Hansen, gjorde alltid i stand til storinnrykk. Olger­sen tok imot sine gjester ved døren i sin fineste stas. Det var uskreven lov at hver enkelt gjest høytidelig skulle gi hedersgjesten en konvolutt med en ny, knitrende femkroneseddel i, og ved hver overlevering kom det en egenartet smat­ting fra «bursdagsbarnet». Han fulgte godt med i det han fikk, og det fortelles at han en gang mumlet for seg selv: «Kvart rull tobakk, kvart rull tobakk – skal aldri bli bedt!». To skøyerak­tige gjester hadde limt sølvpapir utenpå 5-øring­er så de så ut som kronestykker. Da Olgersen oppdaget det, ble han vred – og de ble aldri buden mer.

En gang hadde noen sendt «telegrammer» til ham fra kong Haakon, kongen av England, dronningen av Holland og Magnus Olsen – en gammel skipper som nå var tilsynsmann i vei­vesenet. Disse «telegrammene» satte han pris på, og ved senere fødselsdager fortalte Kristian med stolthet at han hadde fått disse «vanlige» telegrammene. Ellers var det taler og sang om kaffekoppene, og ofte var det så mange gjester at det måtte flere bordsetninger til. Disse fød­selsdagene ble i mange år behørig omtalt i «Tønsbergs Blad», og jeg tar med følgende om feiringen av 85-årsdagen i 1944 :

85-åringen 9. mars

«Det ble som ventet en vakker feiring også i år den 9. mars på Oserød, Nøtterøys velstyrte pleiehjem. 85-åringen Kristian Olgersen, den første som flyttet på pleiehjemmet for noe over 40 år siden, hadde som vanlig på gebursdagen sin vært tidlig på bena, men likevel ikke så tid­lig som før om årene, da bestyrerinnen hadde rådet ham til å holde sengen noe lenger så han bedre kunne holde ut utover kvelden.
Og han var i sin fineste puss med 17. mai­ medaljene og de norske fargene på brystet da han tok imot gjestene.
De kom fra Nøtterøy og Tønsberg med blom­ster, tobakk og andre gaver, som den gamle sat­te pris på.
Alle stuer i bestyrerboligen var stillet til rådighet for gamle Kristian til hans gebursdags­fest og Kristian så selv til at alt var i orden. Det var det også – for bestyrerinnen kan sine ting. Blant gjestene var bygdas prester og formannen i pleiehjemmet. Det ble dekket i flere bordset­ninger, og ved måltidene ble sunget som Kristi­an selv foreslo. «Kjærlighet fra Gud» og «Gud signe vårt dyre fedreland».
Det ble også holdt flere taler. – Et sangkorsang flere sanger for ham og var også en tur over i pleiehjemsinternatet og sang for de andre gam­le. Etter Kristians oppfordring sang etter kon­serten alle «Ja, vi elsker».

De siste årene

På sine eldre dager var Olgersen flyttet fra «gut­tene» og over i internatbygningen. Den siste tiden av tyskernes okkupasjon av Norge måtte alle beboerne på Oserød pleiehjem flytte til Middelskolen på Borgheim. Undervisningen av elevene fant nå sted i omkringliggende lokaler, i Losjelokalet, Ungdomsforeningens lokale og i kjelleren på Tinghaug. Man innrettet seg som best man kunne for de gamle i klasserommene, og om dagen oppholdt de gamle seg blant annet ute i skolegården. 1. mai 1945 gikk Olgersen et ærend til Nøtterø Sparebank, som lå like ved Middelskolen. Han hadde en konto i banken, og han var flink til å passe på pengene sine. Da han kom til trappen inn til banken, falt han død om. Han hadde da nylig fylt 86 år. I «Tønsberg Blad» 5.mai 1945 sto følgende annonse:

Vår alles kjære
KRISTIAN HANSEN
døde i dag, 86 år gammel
Nøtterø Pleiehjem 1/5 1945

Begravelsen foregår fra
Nøtterø gravkapell
tirsdag kl. 1330.

«Tønsbergs Blad» skrev følgende om begravel­sen:

«Kristian Hansen ble gravlagt tirsdag fra Nøtterøy gravkapell under stor deltagelse. Høytideligheten ble innledet med et preludi­um og sang av en kvartett.
Forsamlingen sang «Kjærlighet fra Gud». Pastor Stabell talte i tilslutning til denne sal­men som avdøde hadde vært så glad i. Etter talen ble sunget «Fred til bot for bittert savn». Det ble lagt krans på båren fra Nøtterøy pleiehjem hvor gamle Kristian Hansen hadde vært siden hjemmet ble opprettet. – Så sang kvartetten «Leid milde ljos». Ved graven ble sunget «Så ta da mine hender» og presten forrettet jordfestelsen og nedbad velsignel­sen.
Det minnerike, festlige laget etterpå passet så vel for gamle Kristian Hansens siste ferd. Hans høytidsstunder her i livet var 17.mai­festlighetene med barneskarens sang og vif­tende flagg».

Bygdens fremste menn viste Kristian Olgersen den store ære, iført sjakett og flosshatter og med marskalkstaver bar de kisten til graven. Et ver­dig punktum ble dermed satt for et langt liv for et medmenneske, som ikke hadde fått med seg den beste ballast på veien. Kristian Olgersen var annerledes. Men som slik elsket av sin bygd.

Kilder

Samtaler med :
Otto Kyste, tidl. sosialsjef
Ulla MaagerØ, tidl. Nøtterøy pleiehjem
Camilla og Anders Andersen, Føynland Kjell Hansen, Kirkeveien
Ole Bjønness, arkitekt, Tønsberg
Odd Kristiansen, Breidablikk

Sigurd Unneberg: Nøtterøy – Gårds- og slekts­historie
Tønsbergs Blad: 9/3.34, 5/3.39, 9/3.44, 11/3.44, 5/5.45, 6/5.45, 11/5.88.