”Quislingjugend” på Nøtterøy i 1942

Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2001)

Da motstandsbevegelsen stoppet forsøk på å nazifisere norsk ungdom

Kan det være mulig at det som her berettes virkelig er sant? Og i så fall, bør det forties? Til det første: Ja. Til det andre: Nei. Mye tyder på at det som her er nedtegnet er både norsk historie og lokalhistorie. Det som skjedde på Nøtterøy i løpet av et år — fra mai 1942 til juni 1943 — er så godt dokumentert og så viktig for vår historie at det ville være galt om det ikke blir tatt frem, selv om det nå er 60 år (2001 red.anm) siden det skjedde.

Det dreier seg i første rekke om det som foregikk i Kjellersalen på Tinghaug torsdag den 21. mai i 1942. Da gir nemlig Departementet for idrett og ungdom hirden på Nøtterøy æren av å arrangere det første møte for Nasjonal Samlings ungdomstjeneste i Norge. Kjellersalen på Tinghaug fylles med noen triumferende nazister, 50 barn og tenåringer som er utskrevet til ungdomstjenesten og noen foreldre. Lagungdomslederen refererte til minister Axel Stang som tydeligvis hadde oppfattet at motstandsbevegelsen hadde avslørt hva tiltaket innebar. Rykter som var spredd hadde ført til misforståelser. Det var derfor best å få NS-organisasjonens egen forklaring, hevdet møtelederen. Idretts- og speiderbevegelsen hadde ikke lenger noe tilbud til barn og unge, men det hadde NSUF, Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.

Den nye tid

I ungdomstjenesten skulle det bli rikelig med naturopplevelser med båtliv og turer i skog og mark. Opplæring i praktisk ferdighet skulle gis for gutter og jenter. Underholdning hørte med og det var ingen ting å frykte. Det hørtes så tilforlatelig ut. Men da det ble opprop og de innkalte skulle frem og påtegne innrulleringsskjemaene, Synge kampsanger og hilse NS-føreren med ”Heil og Sæl”, ble det unektelig uro i rekkene. Det mest usmakelige var å høre en prest, som burde vite hva Nazi-Tyskland med Alfred Rosenbergs og Martin Bormanns ideologi sto for, likevel kunne lovprise ungdomstjenesten og mane til kristent fedrelandssinn. Hva skulle de så gjøre, de som var fanget inn og innrullert i NSUF? Reaksjonene uteble ikke, noe vi snart skal se. Men først må vi gjøre noen dypdykk som viser noe av Hitlers og Quislings strategi for å påtvinge et nasjonalsosialistisk livssyn på Norges ungdom.

Da Adolf Hitler kom til makten først på 1930-tallet, hadde han to mål for øye. Det ene var militært. Derfor rustet han til krig og drømte om et stortysk rike hvor han selv skulle være den enerådige rikskansler. Det andre var av åndelig art. En helt ny livsanskuelse skulle innføres, først i Tyskland og så i de mange land som etter hvert ble okkupert. Kirke og kristendom skulle nedkjempes. Absolutt lydighet mot Føreren var ikke forenlig med den kristne tro. Derfor ble barn og unge med list og beinhard disiplin oppdratt til å følge den nye nasjonalsosialisme.

Ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend som var opprettet i 1929, skulle på kort tid vise seg å bli et unikt verktøy i Hitler og hans ”ideologers” strategi.

Etter at den tyske Wehrmacht i 1940 hadde okkupert Norge og i 1941 kunne rose seg av å seire på alle fronter, var det naturlig nok mange som fryktet at Nasjonal Samling ville kopiere den tyske Hitlerjugend. Alle tegn tydet på det ettersom nazistene og deres hirdmenn stadig ble mer aggressive mot motstandsbevegelsen.

Lærersambandet og den nasjonale ungdomstjeneste

NS-fører Vidkun Quisling hadde store tanker om seg selv og det nye Norge hvor han skulle ha all makt. Men Hitler og Terboven var ikke bare begeistret for hans visjoner. Statsakten den 1. februar 1942 ble likevel en delvis seier, slik at han ble ministerpresident og fikk danne sin egen regjering. Dermed kom det også en rekke nye lover som skulle nazifisere det norske folk. Den mest gjennomgripende var loven som tok sikte på å kreve lydighet mot føreren og at barn og unge skulle oppdras til hirdmenn og til sist frontkjempere slik det skjedde i Tyskland. Den 5. februar kom de lover som utløste et skred av motstand. Selv om disse lovene uløselig knyttes sammen, vil ungdomstjenesten være hovedsak i denne artikkel.

Av lokal krigshistorie er det skrevet en del om arbeidstjenesten, Mil.Org. og hjemmefronten. Om ”Quislingjugend”, for å låne en betegnelse fra fjerde bind av ”Norge i krig”, er derimot lite å finne. Riktignok har Egil Christophersen i sin bok ”Vestfold i krig” skrevet om et forsøk på ungdomstjeneste i Tønsberg som endte med fiasko, mens det på Nøtterøy var ”en viss svikt”. Dette er lokalhistorie som det er grunn til å se nærmere på. Undertegnede ble ikke innkalt, men en rekke gutter og jenter har sterke minner fra rasende hirdmenn som ville tvinge dem til å møte på ungdomstjenestens møter.
Hukommelsen er ikke alltid til å stole på, men ved å lese gjennom noen krigsbøker, finne gamle brev som er gode kilder og snakke med de som var involvert, får man en viss oversikt. Etter hvert som nazistene ville ta ledelsen i alle samfunnslivets aktiviteter nyttet det ikke å forhandle. Svaret var å vise en rakrygget holdning. På Nøtterøy, som ellers i landet, var det fra først av tvil om hvordan man skulle forholde seg til kommunepolitikken. Det lovlige valgte herredsstyret ble fra januar 1941 avløst av et formannsråd/herredsting hvor ordføreren med NS-medlemskap skulle bestemme alt. Fagforeninger, idrettslag og speiderliv ble forbudt. NS med sin nye livsanskuelse skulle frata foreldrene og skolen rett til å oppdra barn i samsvar med den kristne kulturarv. Da var begeret fullt, og det oppstod i Norge en folkereising som var så sterk at Terboven og de tyske sjefer måtte gripe inn for å stoppe quislingenes ambisjoner i kampen om den norske folkesjel.

Motstandsbevegelsen koordineres

Motstandsgrupper kom fra alle samfunnslag og slo seg sammen til noe som het koordinasjonskomiteen (KK). Allerede i januar 1942 hadde den opprettet et vidstrakt kontaktnett med lokale krefter rundt om i landet, men den første fase i holdningskampen ble likevel ledet av kirkens og skolens egne folk. Se her hvordan prester, lærere og foreldre reagerer:

14. februar: Biskopene protesterer. Sender brev til Kirke- og undervisningsdepartementet med klar tale mot ungdomstjenesten.

14. februar: Også lærerne protesterer mot ungdomstjenesten og nekter å melde seg inn i det naziststyrte lærersambandet.

Februar. (Uten angitt dag og avsender) Alle foreldre på Nøtterøy skal ha fått et langt brev med dokumentasjon som i klartekst viser hva nazistenes ideologi står for.

24. februar: Biskopene nedlegger sine embeter i statskirken.

6. mars: Ts søstre, lektorene Helga og Aasta Stene på Nesodden, hadde søkt kontakt med høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup og dr. med. Hans Jacob Ustvedt i KK og satt i gang en storstilt foreldreaksjon. En parole gikk ut på at alle foreldre skulle sende protest (et utkast til protest fulgte vedlagt) til Kirke- og undervisningsdepartementet. Brevet skulle underskrives og postlegges fredag 6. mars. ”Over hele landet ble prestefruer, legefruer, medlemmer av misjonsforeninger. Sanitetsforeninger, sykepleiere, jordmødre og lærerinner mobilisert. Kontordamer skrev kopier på maskin, skolebarn løp rundt i postkasser og foreldre drev kampanje fra dør til dør,” som det står i “Norge i krig”. Aksjonen førte til at brevene, som var undertegnet med fullt navn, veltet inn i departementets postkasser. Herman Stensholt er blant dem som godt kan huske at hans far, Harald Stensholt på Meum, sendte brev til minister Axel Stang. Det er antatt at det kunne være over 200 000 brev, noe som igjen førte til at ministeren gav opp å svare på alle.

Lærene og prester protesterer

20. mars: De første 100 av i alt 1100 lærere, som ikke ville melde seg inn i lærersambandet, ble arrestert. De fleste ble under kummerlige forhold sendt på tvangsarbeid til Kirkenes. Men da kulda satte inn i november samme år, kom de hjem igjen. Den kjente læreren, Fridtjov Berntsen, slapp ikke med det. Han måtte sone 14 måneder fordi han med sin rake holdning i Nøtterøy herredsting hadde talt okkupasjonsmakten midt i mot.

5. april, 1. påskedag: I likhet med biskopene bryter også prestene med staten og nedlegger sine embeter. Med få unntak ble skriftet ”Kirkens grunn” lest opp fra prekestoler i alle kirker. I Nøtterøy ble skriftet ikke lest fordi en NS-prest forrettet. Men 2. påskedag ble det lest og da talte pastor Herman Stabell for en fullsatt kirke. Noen linjer fra skriftet siteres. I punkt 4 står det:

Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barпеoppdragelsen
”Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til oppdragere som vil ”revolusjonere deres sinn” og innføre dem i en ”ny livsanskuelse” som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.” Og i punkt 5, som handler om de kristne og kirkens rette lære i forhold til øvrigheten: «På samme måte er det synd mot Gud om staten gir seg til å tyrannisere sjelene og vil bestemme hva de skal tro, mene og kjenne som samvittighetsplikt.”

25 april: Departementet gir opp lærersambandet som politisk organisasjon.

NS trumfer gjennom ungdomstjenesten

16. mai: Rekommandert brev sendes både til barn og foreldre. Foreldrene får også et vedlagt brev fra lagsungdomslederen hvor det henvises til minister Stangs redegjørelse og det skal bli møter to kvelder i uken. Det viser seg altså at til tross for sterk motstand vil ikke departementet gi seg. La oss derfor gå tilbake å se på hvordan det gikk på Nøtterøy. For mange ble det et dilemma: Hva skjer hvis jeg går — og hva skjer hvis jeg nekter?

Det fatale møtet på Tinghaug 21. mai 1942

Tormod Henriksen fra Ulvø var av dem som sto foran et valg: ”Mor sa jeg måtte gå, men jeg ville ikke”, minnes Tormod. Hans far var i London, og hans mor var nervøs med tanke på hva som kunne skje med sønnen hvis han unnlot å møte. Så gikk han til sin kamerat, Oddvar Virik på Bergan. De diskuterte, og han gikk, torde ikke annet. ”Jeg dro hjem”, forteller Tormod, ”og møtte mor som var helt ute av seg og gråt av redsel. Da syklet jeg meget motvillig til Tinghaug og kom alt for sent. ”Gi plass til enda en ”jøssing” var det en som ropte. Og jeg glemmer ikke da vi ble oppfordret til å reise oss for å synge kampsanger. Nazistene reiste seg, men vi satt. En gutt, fra Hovland eller Gunnestad, gjorde seg bemerket. Han hadde kommet rett fra møkkakjellær’n og troppet opp i møkkete støvler — så det luktet vondt!”

Det er noe uklart hvordan utskrivingen til ungdomstjenesten hadde foregått. De fleste var fra Herstad skolekrets, men ikke alle. Inger-Marie Beck (”Mia”) f. Nordby og Synnøve Tjomstøl f. Amundsen trodde de skulle straffes for å gjort noen rampestreker mot en ivrig nazist som bodde på Skallestad. Elsie Kjølberg f. Hansen, som bodde i Parkveien på Teie, hadde derimot ingen idé om hvorfor hun ble innkalt. Hun gikk på det første møtet og husker at hun hadde et fryktelig ubehag da de skulle ha oppstilling på plassen ved Tinghaug. ”Det verste var da det norske flagg skulle heises og vi skulle stramme oss opp for å rope “Heil og Sæl!” Randi Terjesen f. Tjomstøl husker spesielt at de måtte rekke fram sine hender. ”Alle måtte være rene i tøyet, ha rene hender og pene negler. Så skulle vi marsjere og da var det om å gjøre å gå mest mulig i utakt.” 

Noen kom seg unna

Hvor mange jøssinger som møtte opp på de neste møtene er usikkert. Derimot er det ingen tvil om at både barn og foreldre saboterte møteinnkallingene. Hans Fredrik Honningsvåg, som hadde en far som var offiser og satt fengslet i Tyskland, kan fortelle: ”Jeg ble arrestert av hirdmenn mens jeg plukket løvetann til kaninene, ble tvunget opp på Tinghaug og ned i kjellersalen. Der var ingen av mine kamerater, bare nazister, og det likte jeg ikke. Så la jeg en plan. Jeg fortalte at jeg hadde vondt i magen og måtte på do. Der var jeg heldig. Et lite vindu var akkurat stort nok til at jeg klarte å komme meg ut, – og jeg hørte ikke mer!”

Nils Petter Isaksen, som bodde sammen med sin mor i losjelokalet Verjarheim, fikk også en uhyggelig opplevelse. Hans far, Isak Isaksen, seilte i alliert tjeneste under krigen. En dag ble en spesiell bil oppdaget ute på tunet. Tre uniformerte menn steg ut og gikk mot trappen. ”Jeg fikk gjemt meg i en viss fart, men mor ble utsatt for de verste trusler fordi hun ikke hadde sendt gutten sin til ungdomstjenestens møte”. ”Neste gang må du gå!” sa en gråtkvalt mor . Heldigvis for dem begge fikk imidlertid Nils Petter en avtale med Svalastoga, på den andre siden av Hellaveien, om å være ”gårdsgutt”, det holdt. Didrik Solberg (Dikken) på Meum ble også innkalt. Hans far skrev til laglederen at sønnen måtte jobbe på gården, og han slapp med det.

For Kjell og Eivind Henriksen på Nøtterø gård hjalp det ikke å være bondesønner. ”Jeg glemmer det aldri da den spesielle bilen svingte opp i tunet,” husker Kjell. ”Nabojenta Elsie Olafsen og jeg ante uråd og sprang inn på do. Gjennom et vindu kunne vi se Alf ”Loven” som hirdpoliti med ballongbukser og ridestøvler, med sine hjelpere på jakt etter ”forbrytere”. Oss fant de ikke, men far fikk gjennomgå. Han så ingen grunn til å tvinge sin barn til å gå inn i en nazistisk oppdragelse.” Da ble ”Loven” rasende og skrek ut: ”Dette skal du få angre på!”

I området Kjærnås — Vestfjordveien var også lovens håndhevere på søk etter ulydige gutter som de fant etter veien. Trygve Tallaksen forteller: ”Noen av oss fikk som straff å henge opp NS-plakater og det gjorde vi så forkjært som mulig. Noen hang opp ned og andre kom aldri opp. Det var forøvrig en sport for flere å rive ned NS-plakater.”

Den straffen jeg husker best, var da jeg syklet til Ramnes for å kjøpe melk. På hjemveien møtte jeg noen tyske vaktposter som lot meg passere. Men da jeg kom til Kjelleolla, ble jeg stoppet av en hirdmann fra ungdomstjenesten. Han tok spannet og tømte de dyrebare melkedråpene ut i veien. Det kunne jeg vanskelig glemme.”

Politi Tanstad

Odd Johansen ble også fanget inn. På en klassefest nylig fortalte han en fornøyelig historie. En tirsdag ettermiddag kom den legendariske politi Tanstad på besøk. Han visste tydeligvis at mor Ovidia hadde vært aktiv i arbeiderbevegelsen og hadde noen dokumenter som nazistene var ute etter. På politikammeret hadde Tanstad fått beskjed om å foreta en rassia. ”Passer det at jeg kommer på fredag?” spurte politimannen. På fredag kom han tilbake og da var selvfølgelig alt i sin beste orden!

Jan P. Syse fikk juling av Statspolitiet

Nazister og jøssinger var to motpoler under krigen. Mens de første hadde de tyske makthaverne i ryggen, så hadde jøssingene Norges konge i London og majoriteten av det norske folk bak seg. Symboler av ulik karakter ble brukt. Det kunne være binders, erteblomster eller hønseringer i rødt hvitt og blått. En gang var det rød topplue som var i skuddet og irriterte hirden. En dag mens uniformerte hirdmenn i sine brunskjorter marsjerte på veien utenfor tannlege Syses eiendom på Borgheim, gjorde en 12 år gammel gutt seg bemerket. Det var den ikke så ukjente Jan Peter Syse, som ikledd rød topplue moret seg med å løpe att og fram innenfor gjerdet for å demonstrere at han politisk var ”på den rette siden”.

Reaksjonen uteble ikke. Hans far, den avsatte ordfører, fikk da en kraftig skjennepreken for å ha gitt sin sønn dårlig oppdragelse. Men den unge Jan lot seg ikke skremme. Litt senere hang han opp en stor plakat på veggen som var synlig fra veien. Med store bokstaver var det tegnet: LEVE HAAKON 7. Men da tente hirden på alle plugger slik at også statspolitiet ble koblet inn. Før han døde fortalte Jan P. Syse om dette til Se og Hør: ”Jeg fikk juling og en tordentale med beskjed om at jeg var en skjensel for det nye Norge. De stemplet meg som en opprører og sa at jeg var uverdig til å delta i det nye regimets ungdomstjeneste!” Akkurat det var nok den senere statsministeren ikke så lei for.

Hvorfor var det en ”viss svikt” på Nøtterøy?

Med referanse til de nevnte oversiktsverkene var Tønsberg et av de første områder i landet der loven om ungdomstjenesten ble satt i verk. Ser man nærmere etter, viser det seg at oppstarten på Nøtterøy skjedde 11 dager tidligere enn i Tønsberg, som kunne høste erfaringer fra nabokommunen. Det kan vel være en av årsakene til at hjemmefrontens kontaktpunkt tok innersvingen på ”Loven” i Tønsberg, slik vi senere skal se. Det er likevel grunn til å finne andre årsaker til at det på Nøtterøy var ”en viss svikt”.

Noe av forklaringen kan ligge i at parolen om å holde sine barn hjemme ikke nådde frem eller at den ikke ble tatt på alvor. I Tønsberg var man heldig og fikk innkallingslister fra postkontoret, men dette kunne ikke gå på Nøtterøy hvor poståpnerens sønn var en ivrig hirdmann. Som vi har sett, var også de mange sjømannshustruer, som var hjemme alene med sine barn, fryktelig redde for konsekvensene. Eksempel på det kan være fru Aagot Jørgensen, Soltun på Borgheim. Hennes mann, skipsfører Alf Jørgensen var ute og seilte i alliert tjeneste. Deres sønner Knut og Per Jørgen var begge utskrevet til ungdomstjenesten, men møtte opp bare en gang. Verdifulle brev som Per Jørgen, eller ”Pea” som han ble kalt, har tatt vare på, gjør at vi kan følge en viss linje.

Statspolitiet fant ingen hjemme

Den 30. mai 1942 sender kretsungdomsleder i NSUF varselbrev til brødrene Knut og Per Jørgensen, 10 og 11 år, med kopi til deres mor og påpeker at guttene har unnlatt å møte i Den Nasjonale Ungdomstjenestes møte på Tinghaug den 28. mai. Det opplyses at den påfølgende dag hadde kretsungdomslederen, sammen med herr Kjørn fra det norske statspolitiet vært på døren utenfor deres hjem. Men huset var avlåst og det var ingen hjemme. Forklaring kunne ikke opptas. Brevet slutter slik: «Dere pålegges nu begge å gjøre rede for deres oppførsel på første møtedag for Ungdomstjenesten, som møter som følger:
Guttehirdlaget,
Tinghaug mandag den 1. juni kl. 18.30 (-7)
Unghirdlaget,
Tinghaug mandag den 1. juni kl. 19.30 (-8)
Ytterlig varsel gis ikke. Gjenpart av dette brev sendes foreldre. Heil og Sæl»

Hva som skjedde som følge av dette og andre trusselbrev som ble sendt, er det ingen dokumentasjon på, men det kan vel tenkes at den massive motstand har gitt de aktive nazister en tenkepause i sine ambisjoner. Av interesse kan det også være at kretsungdomslederen søkte Nøtterøy herredsting og fikk bevilget til ungdomstjenesten kr. 200 den 9. juni 1942 og kr. 500 den 31. mars 1943.

Ungdomstjenesten i Tønsberg

Den 2. Juni 1942 ble det som nevnt innkalt til ungdomstjeneste i Tønsberg. I referatet i det NS-kontrollerte Tønsbergs Blad står det at møtet var meget vellykket. Foruten de mange innkalte var nær sagt alt som kunne krype og gå av nazister fra fylkesmann og fylkingsfører og ned til den minste jentehird på plass og bidro med underholdning og appeller. Mange av de innkalte hadde nok bange anelser da de kom, men de forlot møtet med lettet hjerte etter å ha blitt innrullert i ungdomstjenesten. Referatet har følgende tilføyelse:” 9 jenter og 17 gutter undlot å møte. Sammen med sine foreldre risikerer de å bli rammet av straffebestemmelsene i lov om den nasjonale ungdomstjeneste av 26. mars 1942.

Overrettssakfører Josef Haraldsen spilte en betydelig rolle i motstandsbevegelsen. Som KKs kontaktpunkt i Tønsberg var han sammen med overlege Anton Jervell, overrettssakfører Knut Darre Christiansen, pastor Erling Tobiassen og lektor Andreas Andersen i den første gruppe som aksjonerte mot Quisling-styret. Senere ble Haraldsen Mil.org. sjef i Vestfold under dekknavnet ”Martin”. Hans sønn, Sven Haraldsen, var blant dem som ble innkalt til ungdomstjenesten, men han møtte selvsagt ikke. Et notat som Sven har tatt vare på etter sin far, er et verdifullt dokument.
Ved hjelp av en postfunksjonær i Tønsberg lyktes det Josef Haraldsen å få tak i de aktuelle innkallingslistene. Aksjonskomiteen satte i gang og engasjerte pålitelige postbærere. I løpet av en dag og en natt ble de puttet brev i de berørtes postkasser. Parolen lød: ”Ingen foreldre sender sine barn til den Nasjonale Ungdomstjenestes møter!” Så effektiv var aksjonen at bare noen barn av NS-sympatisører møtte opp i Tønsbergs Blads møtesal. Slik sett ble intensjonen med tiltaket langt fra vellykket, men tvert imot en dundrende fiasko.

Hva så med straffen for dem som ikke møtte opp? Som på Nøtterøy også her. Statspolitiet ble tilkalt. Foreldre og barn måtte i forhør og ble truet med bøter og andre former for straff. Politiet oppdaget heldigvis ikke hvem som sto bak den spontane aksjonen. Av de fem som var med i gruppen, var det bare Josef Haraldsen som St. Hansaften 1942 ble arrestert og sendt til Oslo kretsfengsel. Merkelig nok ble det fire andre, som ble betraktet som uskyldige, som måtte sone for foreldrenes uvilje mot å samarbeide med NS. Med begrunnelse i at hans kone var syk, slapp Haraldsen ut etter fire uker, mens de fire uskyldige satt inne i seks uker.

”Gud sign vår konge god”

Kong Haakons nei i 1940 og kongens taler fra London under krigen var en viktig faktor for kampmoralen blant nordmenn i utlandet og for det holdningsskapende arbeid i Norge. Ikke minst kom dette til uttrykk 17. mai og 3. august. En av de store opplevelser for nordmenn i Storbritannia var da de ble invitert til fest i Albert Hall som var fylt til siste plass. Og hedersgjest var selvsagt Haakon den syvende. En som ofte snakket om dette var den tidligere salvesenhvalfanger Einar Kløvstad fra Teie som var privatsjåfør for statsminister Johan Nygaardsvold i London. Enhver kan tenke seg hvilken stemning det var da forsamlingen reiste seg og stemte i ”Gud sign vår konge god!” Der og da ble det et minne for livet.

La oss så gjøre en liten tankeflukt tilbake til Nøtterøy den 21. mai og forestille oss hvordan det måtte føles for jøssinger å bli fanget inn i quislingenes snarer. I London var det stor begeistring og vår folkekjære konge ble hyllet. På Tinghaug var det en trykket stemning. Her skulle man tvinges til å synge hirdens kampsanger. Og det verste av alt: Landssvikeren og NS-føreren Vidkun Quisling skulle hylles ved at man skulle løfte sin høyre arm og rope “Heil og Sæl”, mens det norske flagg ble heist til topps.

3.august 1942 fylte kong Haakon 70 år. I Norge sto flaggstengene nakne, men nasjonalfølelsen var levende. Selv om det var forbudt å ha radio og lytte på London, var kontaktleddene tilstede. Også her ble 70-årsdagen feiret. Hvem husker ikke, da vi som var unge den gang puttet en erteblomst i knapphullet for å hedre kongen – og for å erte nazistene. Og hirden lot seg erte. Ikke mindre enn 2000 jøssinger fikk et ublidt møte med statspolitiet av den grunn.

Ungdomstjenesten gjenopptas høsten 1942

Det er kjent at det på mange kanter av landet ble gjort flere forsøk å innkalle til møter for NSU utover høsten og vinteren. Til tross for trusler gikk det heller dårlig.

Den 13.11.1942 skriver fungerende lagungdomsleder på vegne av NSUF brev til fru Jørgensen, «Soltun», Borgheim: «De gjøres herved bekjent med at Deres sønn Per Jørgensen innkalles til møte på Tinghaug mandag den 16. ds. kl. 1700 da Ungdomstjenesten fra nu av skal gjenoppta sine møter. Skriv til Deres sønn følger vedlagt og jeg ber Dem overlevere dette» .

16. desember 1942 blir fru Jørgensen arrestert fordi hun nekter å skrive under på en forpliktelse på at hennes barn skal gå på ungdomtjenestens møter. Etter et langvarig forhør blir hun imidlertid så nedbrutt at hun likevel undertegner en samtykke-erklæring og kan da dra hjem til sine barn, jfr. skriv som er referert nedenfor til Statspolitiet i Oslo.

Det foreligger også en udatert kopi av et skriv til forsyningsnemnda fra kretsungdomsleder i Sør-Vestfold, A. Kjølner med slik ordlyd: «Mot innlevering av lovbestemte antall punkter bes utlevert til tjenestegjørende i den Nasjonale Ungdomstjeneste Per Jørgen Jørgensen, Soltun, rekvisisjon på skjorte og armbind.” Imidlertid mener Per Jørgen bestemt at han aldri iførte seg hirduniform og gikk heller ikke på flere møter.

Nytt rundskriv med harde bud

Rundt årsskiftet 1942 /43 sender motstandsfronten et rundskriv til foreldre som hadde sendt barna til ungdomstjenesten. Det begynner slik: ”Tross de mange protester har NS-makthaverne søkt å trumfe gjennom forordningen om Ungdomstjenesten. Der hvor de lokale NS-lederne har vært særlig ivrige i tjenesten, har både foreldre og barn hatt en Vanskelig tid med forhør og fengsling, med mange slags trusler og med politihenting av barna til Ungdomstjenestens møter». Til dem som har gitt etter for press og undertegnet den nevnte erklæringen ble det gitt følgende råd: ”Skriv til Statspolitiet og NS-lederne og annuller samtykke-erklæringen!”

Den 25. februar 1943 tar Aagot Jørgensen motstandsfrontens rundskriv til følge og skriver til Statspolitiet, Oslo: «Den 16. desember 1942 underskrev jeg sammen med flere andre foreldre en erklæring hvor jeg samtykket i at mine to sønner, 11 og 10 år gamle, skulle gå på ungdomstjenesten på Nøtterø. I den anledning tillater jeg meg høfligst å meddele at jeg under det nevnte møte var så psykisk nedbrutt at jeg må tilbakekalle min samtykke-erklæring. Jeg har ved nærmere ettertanke kommet til det resultat at min samvittighet som mor tilsier meg ikke å legge noe påtrykk på mine barn. I henhold til foranstående redegjørelse tør jeg be Dem betrakte min underskrift som annullert.»

Tre fedre straffet for statsfiendtlig virksomhet

Det var ikke bare sjømannshustruer som ble presset. ”Loven’s ord til Haldor Henriksen et år tidligere om at ”dette skal du få angre på” var ikke glemt. Elektriker Halvard Andersen på e-verket, som var far til Harald og Ragnhild, var heller ikke samarbeidsvillig overfor hirden og måtte svare for det. Abraham Hillestad i Hellaveien måtte også i harde forhør. Alle tre ble dømt for statsfiendtlig virksomhet etter Lov av 26.03.42. punkt 5 b. 11 som lyder: ”Den som bevirker eller søker å bevirke at noen ikke avtjener pliktig ungdomstjeneste eller medvirker hertil, Straffes med bøter eller fengsel i tre måneder. Under særdeles skjerpede omstendigheter kan fengsel inntil seks måneder anvendes”. Alle tre fikk den strengeste straff. De to første ble hentet av politiet 10. mai 1943, mens den tredje ble hentet dagen etter og kjørt til Berg.

Abraham Hillestad, som var fylkessekretær i Vestfold Landbruksselskap, var på sensommeren og høsten 1942 med i et utvalg som skulle forhindre at ungdomstjenesten skulle gjennomføres andre steder i vårt fylke, som nazistene kalte Vest Viken. Det var da han forhindret at sønnen, Ragnar, som skulle ha møtt på ungdomstjenestens møte den 21. mai, at Abraham fremkalte hirdens vrede. Ragnar flyttet da til farens gård i Hillestad, var der til jul, før han igjen begynte på Herstad skole.

Tunge dager

Ragnar Hillestad, med klengenavnet Bolle, glemte ikke den dagen, 11. juni, da han kom hjem fra skolen og møtte sin mor i døra. En ulykkelig mor fortalte da om arrestasjonen av faren, men var tross alt litt rørt av politimannens ord. Per Moe het han, og var slett ikke nazist. Før de satte seg i bilen for å kjøre til Berg, sier politimannen: ”Dette er en forferdelig dag for dere, men det er en tung dag også for meg”.

På Berg interneringsleir var det utrivelig. Det sier jo noe om forholdene at fanger mye heller ville være på Akershus med tysk bevoktning enn på Berg hvor det var norsk befal. Den verste behandling fikk som kjent jødene. Tross alt fikk de norske etter meget bestemte regler motta besøk og pakker, og de kunne brevveksle med sine kjære. Flere av barna husker godt at de syklet til Berg, og at noen voktere var bedre enn andre. Bolle har blant annet tatt vare på et sensurert brev som hans far skrev til sin kjære hustru. Et utdrag av dette gjengis her:

”Søndag 16/5 43. Kjære Ragna! Jeg føler meg frisk og er i bra form, men det er jo på mange måter en noe brå overgang fra det tilvante. Hvis du skal sende noe får det vel bli litt syltetøy. Det er jo kun urasjonerte varer som kan sendes.”

Han nevner også andre ting, og er svært opptatt av hvordan det går med gården deres oppe i Hillestad. Landbruk går det jo an å skrive om. Brevet slutter slik:

”Noe besøk tenker jeg vi foreløpig lar bero. Det er jo ikke noe hyggelig for noen av oss. Med hjertelig hilsener til dere alle.
Abraham.»

Før Ragnar døde for et år siden, hadde undertegnede en samtale med ham. Vi berørte også en annen side av krigens følger. Ikke alle skoler hadde lærere som kunne undervise i tysk. Så falt det seg slik at en gutt fra en annen skole måtte til Herstad for å få timer i tysk. Det var greit nok. Det var bare det at far til denne gutten var medlem av NS, og det gikk ikke upåaktet hen. I frikvarterene, når ingen av lærerne så det, ble gutten mobbet noe aldeles forferdelig, og han torde ikke sladre. Men ryktene gikk og kom også læreren, Møller Warmedal, for øre. Nå var det jo slik at skolens andre lærer, Fridtjov Berntsen, satt inne, og Warmedal ble redd. I den neste timen, og etter at gutten var dratt, tar læreren guttene i klassen kraftig i skole og gir dem en skikkelig overhaling. ”Skjønner dere ikke at hvis dere fortsetter med dette, så blir også jeg satt fast!” ”Da skjønte vi alvoret”, fortalte Bolle. ”Men hva med mobbeofferet da; han kunne vel ikke noe for at faren hans var nazist? Ble det sagt noe om det?” ” Nei, det kan jeg ikke huske at det ble snakket om, men ingen prøvde seg på å plage ham etter dette.” svarte Bolle.

En annen episode skrev seg fra en NS-familie hvor ei lita jente på 3-4 år kommer inn på kjøkkenet til sin mor. ”Gå ut og lek med de andre barna!” Sier moren. ”De andre barna vil ikke leke med meg”, svarer jenta betuttet. ”De sier at jeg er asist!”

I Quislings hønsegård

I 1948 skrev Karl Haave og Sverre J. Herstad bok om interneringsleiren på Berg. Det var omkring den 17. mai i 1942 at jøssingene irriterte nazistene med å sette på seg røde hønseringer. I en stormønstring for Nasjonal Samling i Borreparken i pinsen holdt Quisling en voldsom tale hvor han gikk til angrep på motstandsbevegelsen. I denne sammenheng kunngjorde han at det skulle bygges en interneringsleir for ”forbrytere” som smykket seg med hønseringer, derav navnet Quislings hønsegård. Som sagt så gjort. Utover høst og vinter ble arbeidene satt i gang. I november, da de stakkars jødene var innom der før de ble sendt videre med Donau til Tyskland, var leiren langt fra ferdig, og da de tre Nøtterøy-fangene ble internert i mai 1943, fikk de arbeid som håndverkere.

I boken, som nærmest i telegramstil forteller om de norske fangene som var der i krigsårene, fremgår at ingen av de tre Nøtterøy-fangene måtte sone seks måneder, men slapp ut av ”hønsegården” etter tre ukers soning. Av hyggelige minner trekker Halvard Andersen, (f. 13.5.1895), frem det gode kameratskap mellom fangene fra forskjellige samfunnslag. Dette rådet øyensynlig ikke blant befalet.
Noe av begrunnelsen for at Andersen ble frigitt på prøve, som det het, skulle være at han oppførte seg pent. Når det gjaldt Abraham Hillestad (f. 7.5.1895) hadde Odd Nerdrum vært i kontakt med fylkeslandbrukskontoret som i insisterte på at kontoret ikke kunne fungere uten at landbrukssekretæren var tilstede. Når gårdbruker Haldor Henriksen (f. 26.9. 1884) også slapp fri, kunne det vel argumenteres med at han også var viktig for landbruket.

Til slutt

Etter fem lange og tunge år fikk vi atter vår frihet og selvstendighet tilbake 8. mai 1945. Men det var det ingen som hadde garanti for i begynnelsen av året 1942 da Tyskland seiret på alle fronter. I ettertid kan man spørre seg: Tenk om likegyldigheten hadde fått råde og Quislingjugend hadde fått gjennomslag i Norge? Det skjedde heldigvis ikke. I denne sammenheng er det på sin plass å berømme barn, ungdom og foreldre som var med på å knekke de mange forsøk på å nazifisere Norges ungdom. Også på Nøtterøy ble holdningskampen kronet med seier.