Rådmannen: – Vil du ha Fagertun?

Historien om hvordan Fagertun ble Nøtterøys bygdetun 

– Av Terje Fr. Gulbrandsen – (Njotarøy 2016)

I 1979 så Nøtterøy Historielag dagens lys, og som for de fleste andre historielag var to-tre møter i semesteret en solid begynnelse. Med en økende medlemsmasse i ryggen mente styret at virksomheten burde utvides, og det vedtok i 1985 å be kommunen om en eiendom eller tomt som laget kunne utvikle til et bygdetun eller et lokalhistorisk senter. 

Slike prosjekter dukket opp flere steder i regionen: bygdetunene i Stokke (1978), Ramnes (1982) og Hedrum (1985), Halle mølle (Brunlanes 1982) og etter hvert Tverrved skolemuseum (1989). Samtidig hadde laget et annet, stort prosjekt på beddingen, og i 1987 kom første utgave av Njotarøy ut, årsskriftet som etter hvert skulle bli den økonomiske ryggraden i virksomheten. 

Lensmannsgården – vekst eller fall? 

Midt på 1980-tallet foreslo kommunen å regulere eiendommen Fagertun til byggeformål, og i forslaget lå åpenbart at de fire bygningene skulle rives. Lensmannsgården fra ca 1850 var i midten av 1980-årene en eiendom på cirka 19 mål, en skikkelig indrefilet av en tomt i en kommune som higet etter byggeklare områder. Men i mai 1987 uttalte fylkeskonservatoren i et brev til kommunens bygningssjef at Fagertun «… har stor antikvarisk verdi, både ut fra bygningshistorisk, lokalhistorisk og personalhistorisk synspunkt.» og at «…det ville være svært uheldig hvis et kulturminne må rives for å gi plass for et kulturhus.» Denne innsigelsen førte tydeligvis til at reguleringsplanen ble delt i to: 16 mål skulle gå til offentlige formål: «kulturhus/sangens og musikkens hus, barnehage, eldreboliger e.l.», mens tre mål skulle forbeholdes et «spesialområde/ verneverdig bebyggelse.» Litt senere ba historielaget om at reguleringsmyndighetene måtte ha lagets ønske om et bygdetun i tankene. 

Fylkeskonservatoren og historielaget ble bønnhørt, og lagets ønske om bygdetun lå kanskje som et frø i dette delingsforslaget. Eieren av eiendommen krevde umiddelbart tvangsinnløsning, og etter langvarige forhandlinger inngikk partene en kjøpekontrakt sommeren 1991. Men allerede før kommunen kjøpte Fagertun, forelå det planer for hvordan eiendommen skulle brukes. 

«Vil du ha Fagertun?» 

I mars 1991 ble lederen i Nøtterøy Historielag innkalt til rådmann Seglen, som gikk rett på sak: «Vil du ha Fagertun?». Slike spørsmål svarer man ikke på over bordet, så rådmannen aksepterte selvsagt at saken måtte diskuteres grundig i historielagets styre, som straks drøftet forslaget. Meningene om det fordelte seg over hele skalaen: I den ene enden sto frykten for at oppgaven ville bli uoverkommelig, i den andre troen på at det her lå en unik mulighet til å realisere store planer for laget. En befaring på eiendommen styrket nok det første synspunktet mer enn det siste; her var det snakk om et åpenbart og tiltagende forfall. Styret samlet seg om en passiv linje, men det svarte i alle fall kommunen med et vassent vedtak: «Historielaget er ikke uinteressert i å overta Fagertun.» Brevet til kommunen sluttet imidlertid slik: «Hvis vi kan engasjere den entusiasmen som vi vet finnes i kommunen og i laget, kan dette komme til å bli et storartet prosjekt!» Styret tok to forbehold: «hvis» og «kan komme til.» Vedtaket lød ikke akkurat som applaus, men det inneholdt i alle fall ikke et klart nei. 

Kommunen endrer oppfatning 

I juni 1991 fremmet rådmannen en sak for kommunestyret, der han fastslo at bygningene var «… i til dels meget dårlig forfatning» og at «… en eventuell restaurering derfor ville bli meget kostbar.» Om kommunens holdning til en slik utvikling var han krystallklar; det burde ikke være en kommunal oppgave, så han tilrådde bare at kommunen fulgte opp kontakten med historielaget. I samme sak foreslo han også at kommunen kjøper eiendommen for kr 1 500 000. Rådmannen kunne også anføre det betenkelige i at en reguleringsplan til offentlige formål kunne brukes til et bygdetun i historielagets regi. Hvor offentlig var egentlig det?

 Treg utvikling 

De neste to årene ble en slags stillingskrig, der kommunen ved både byråkrater og politikere kom med klare hint til historielaget om at det snart måtte bestemme seg. Laget fulgte opp sin passivitet med vekselvis å vise sin interesse, men samtidig nøle med å ta ansvaret alene. Strategien var nok et håp om at kommunen på et tidspunkt ville akseptere å gå inn med representanter i styret. 

At kommunen hadde endret synet på eiendommen, kom klart frem da den høsten 1991 engasjerte byggmester Frank Berg til å gå gjennom eiendomsmassen og levere en rapport om tilstanden. Den opprinnelige tanken om å rasere eiendommen var tydeligvis skrinlagt. 

Et praktisk ansvar 

På denne tiden var det en økende arbeidsløshet i Norge, og den rammet bygningsarbeiderne hardt. Berg arrangerte kurs i restaureringssnekring for arbeidsledige tømrere, og det første kurset tok jobben med å saumfare bygningene som en del av den praktiske delen. Ved årsskiftet 1991/92 leverte han en rapport, som kanskje gjorde utslaget for både kommunen og historielaget. Berg konkluderte nemlig med at hovedbygningen er «… på langt nær så dårlig som førsteinntrykket kan gi.» I den meget detaljerte rapporten beskriver han bygningens gode og dårlige sider, og den ble langt på vei grunnlaget for det senere restaureringsarbeidet. 

De andre bygningene ble gjennomgått, men ikke beskrevet i detalj. Stabburet «… er i bra forfatning …. Derimot er både låvebygg med underlåve samt bryggerhus i svært dårlig stand, men de kan selvsagt istandsettes …» På vegne av kurset oppsummerte Berg patriotisk: «Vi er enig i at dette huset bør komme senere slekter til gode.» 

Ventetid 

Historielagsstyret hadde flere ganger Fagertun på sakskartet, og strategien var stadig litt uklar: «Ja til Fagertun, men ikke for enhver pris.» Slik formulerte et styremedlem lagets dilemma. 

Sommeren 1992 var i alle fall én ting helt klar: kommunen hadde bestemt seg for å bevare Fagertun. I sak 101/92 (8.4.92) håper rådmannen på en snarlig avklaring i forhandlingene med historielaget, men fordi bygningene var i så dårlig forfatning, foreslo han at kommunen forskutterer inntil kr 60 000 til materialer slik at Berg kan komme i gang med det nye kurset sitt. Berg hadde i rapporten sin påpekt at takene måtte tettes umiddelbart for å unngå et katastrofalt forfall. 

Utålmodig kommune og skeptisk historielag 

I september ber historielaget kommunen om en planleggingsgruppe, og svarbrevet med lagets forespørsel har en kuriøs påtegning fra ordfører Svein Harding Hansen: «Nå får vi få ordnet dette!». Formannskapet etablerte et interimsstyre, der kommunen stilte med tre representanter med ordføreren i spissen, mens historielaget stilte med to. Mandatet var klart, men på en måte urovekkende for laget, for hensikten var «… å få dannet en forening eller stiftelse som kan overta den bevaringsverdige bebyggelsen på eiendommen Fagertun.» Fordi historielaget var uvillig til å gå med på en avtale, mente kommunen tilsynelatende at den sto fritt til å samarbeide med en eller annen forening. Men bare historielaget ble med i interimsstyret. 

I 1991 skrev rådmannen til kommunestyret at Fagertun ikke var en kommunal oppgave, mens kommunen i 1992 bevilget kr 60 000 på prosjektet. Kommunens holdning var klar: Den ville beholde 16 mål til offentlige formål, mens andre kunne få eiendomsrett til bygningene og disposisjonsrett til resten av arealet. Historielaget ønsket å få en klarhet i skjebnen til det store arealet: «Vi kan ikke risikere at Fagertun blir sperret inne av store, offentlige bygninger.» Det var på nettopp dette punktet skepsisen i lagets styre var størst. 

Samarbeid 

I løpet av våren 1993 løste flokene seg opp, blant annet ved at interimsstyret uttalte at «… stiftelsens evne til å drive tiltaket kan få konsekvenser for øvrig areal.» Lederen for kommunens kulturutvalg uttalte seg også meget positivt til denne tanken. Dessuten hadde rådmannen i et saksfremlegg understreket at det ikke var noe til hinder for at kommunen lot seg representere i stiftelsens styre. I månedene før avtalen ble inngått, hadde lokalavisene flere reportasjer, som viste at også andre enn historielaget hadde interesser i eiendommen. Helse- og sosialsjefen i kommunen ville ha eldreboliger på Fagertun, hvis ikke de kunne bygges på Borgheim. Men journalisten slo også fast at «Nøtterøy Historielag hadde store interesser i Fagertun.» 

Fødselsdagen 

5.8.1993 overtok Nøtterøy Historielag eiendommen på vegne av den stiftelsen det nå var enighet om å etablere. Lagets langvarige nøling ble nå avløst av entusiasme etter at kommunen gikk med på å la seg representere i styret med to medlemmer, mens laget hadde tre og dermed flertall. 

Avtalen ble inngått mellom Nøtterøy kommune og Stiftelsen Fagertun, selv om stiftelsen ikke var etablert, men om noen skulle være i tvil, var det historielaget som skulle være den aktive part i stiftelsen. 

Organisasjonsform 

Formålet med stiftelsen er at den «… skal bevare eiendommen «Fagertun» i mest mulig opprinnelig stand, etablere, drive og videreutvikle et lokalhistorisk senter/bygdetun, drive lokalhistorisk arbeid i vid forstand.» Avtalen mellom partene slo fast at stiftelsen fikk de fire bygningene vederlagsfritt og bruksrett over de tre målene de sto på, men den inneholdt intet om resten av den regulerte eiendommen. Dette hadde kanskje vært det viktigste punktet for historielaget, som nå bare måtte satse på håp og tro, og kanskje en bønn eller to …. 

Ut av startgropene 

Frank Bergs kursdeltagere var stadig i full sving med det helt nødvendige redningsarbeidet, mens styret tok tak i de formelle sakene for å etablere stiftelsen. Styrereferatene fra den første tiden avspeiler en hektisk virksomhet, som gikk fra formalisering av stiftelsen, kontakt med fylkeskommunen og boligbyggelaget, som skulle bygge på nabotomta, til fortløpende vedtak om reparasjoner, restaurering og arbeidsoppgaver. Styret kunne på sitt møte i november slå fast at alle konkrete tiltak for å forhindre et sammenbrudd var utført av Berg og hans folk. De fleste av dem var knyttet til kursvirksomheten, som også var støttet av offentlige midler, som SKAP- og KAIA- ordningene. Disse skulle på forskjellig vis støtte opp om tiltak for å avhjelpe arbeidsløsheten. Man kan godt si at Fagertun dro fordel av den; statsstøttede tiltak var billigere enn vanlig entreprenørvirksomhet. Bergs rapport om arbeidet høsten 1993 ble preget av ord som utbedring av råttent tømmer, restaurering, nedtaking av gammelt panel, sikring av tak, oppjekking, forsterkning og førstehjelpsutbedring. Det var mye som måtte gjøres før noen kunne tenke på å utvikle eiendommen. 

Parallelt med redningsarbeidet hadde styret to helt sentrale saker på sakskartet: finansieringen og ikke minst de langsiktige planene: hva skulle Fagertun brukes til? 

Visjoner 

I 1994 utarbeidet styret en skisse over de mulighetene som kunne bli realisert på et lokalhistorisk senter som Fagertun. Skissen gikk gjennom mulige tiltak, og det er interessant å se hva som er blitt realisert i dag, og hva som kanskje kan komme senere. Fotoarkiv, bakst i bryggerhuset, møtelokaler for mindre grupper og andre arrangementer (husflidslag, bondelag, hagelag) er på plass, mens andre ideer foreløpig ikke er realisert: arkiver for slektsforskning og lokalhistorie, sjøfartsrom, utstillinger og avisregistreringsprosjektet.

Med statsstøtte og historielaget i ryggen 

De fagarbeiderne som fulgte Frank Bergs kurs, var i full sving i nærmere to år, før situasjonen på arbeidsmarkedet ble så mye bedre at ordningen skulle falle bort. To av dem som hadde fungert som arbeidsledere, gjorde en entusiastisk innsats, og det ville bli et tap for fremdriften i prosjektet hvis de etter hvert falt bort. Ved slutten av 1996 ble det klart at støtteordningene ville opphøre helt etter nyttår, og da kom prosjektet inn i en ny fase. I tre år hadde det stort sett vært 3-5 arbeidere på dagtid, og de hadde gjort en formidabel innsats under ledelse av byggmester Berg. Uten støtteordningene som ga stiftelsen gratis arbeidskraft, hadde hele prosjektet vært i faresonen. Men parallelt med Bergs folk, fantes det andre som tok stadig større tak i restaureringen av Fagertun. 

Dugnadsgjengen 

Tilsynelatende ut fra ingenting dannet det seg ganske raskt en dugnadsgjeng, som etter hvert kom til å utføre uunnværlig arbeid på eiendommen. Den besto av praktisk anlagte pensjonister, og de avslørte ganske raskt at de blant annet kunne utføre kvalifisert håndverksarbeid i de forskjellige bygningene. De bygget opp kjøkkenet i hovedbygningen fra grunnen av, og de restaurerte sidebygningen respektfullt. En rekke andre arbeidsoppgaver gikk de løs på, store og små, og resultatene var iøynefallende gode. Godt voksne kvinner og menn restaurerte stoler og bord, skrapte, pusset og malte og fullførte store arbeider med bording av gulv i sidebygningen. De førte dugnadsbok, som i 2002 kunne dokumentere nesten 10 000 dugnadstimer, så det var svært fortjent at de fikk kommunens kulturpris i 2011. En i gjengen skriver: «Vi må jo huske at bygningene var i en miserabel forfatning og at alt av noen verdi borte: alle de fine gamle ovnene, alle håndtak og alt ellers i de tre bygningene. Berg var flink til å bøte på dette, som snekkerkyndig(!) fikk jeg egentlig frie tøyler med reparasjoner av gulv, dører og skap.» Lokalpressen beskrev fremdriften med velvillige reportasjer og flotte bilder, som blant mye annet viste den lille kjelleren under kjøkkengulvet, restaureringen av utedoen og bakerovnen i sidebygningen. 

Hovedbygningen 

Første etasje var bygd om til to leiligheter, mens annen etasje ikke var i bruk. De største skadene var i deler av vestveggen og i taket i 2. etasje, så det var her førstehjelpen ble satt inn. Etter hvert som arbeidet skred frem, dukket det opp nye skader og åpenbare restaureringsobjekter. Kjøkkengulvet var pill råttent, panorama – vinduene i spisestua måtte skiftes. 

Da hele første etasje ble målt opp, stemte ikke målene øst-vest midt i huset med bredden i endene. Hva fantes mellom gangen og kjøkkenet? Et hemmelig rom? Da murveggen på kjøkkenet ble slått ned, dukket «hemmeligheten» opp; det var den gamle grua! 

Mange av de strekte takene hang og slang og måtte restaureres med nennsom hånd; små aluminiumsplater festet maskinpapiret til takpanelet. Gulvene var nedslitte, ja, nærmest ramponert, og de ble både en teoretisk og praktisk utfordring. Skulle de slipes og behandles, eller skulle de erstattes med nye gulv? 

Utfordrende malearbeid 

Hva med veggene? Det viste seg at de hadde vært gjennom mange lag maling gjennom årene, og var det da noen selvfølge at de skulle tilbakeføres til det første 

strøket fra 1850-tallet? I dette søkte styret kontakt med Fortidsminneforeningen, og daværende leder påtok seg jobben med å gjennomgå alle rommene og etter hvert foreslå hvordan en kvalifisert restaurering kunne skje. Resultatet ble dristig, med fargekombinasjoner i og mellom rommene som noen var skeptiske til, men som alle applauderte da alt var ferdig. Blåfargen i spisestua hadde vært omstridt! Forarbeidet til malingen var svært omfattende og etterlot seg mange dusin literbokser, som var brukt som fargeprøver. I flere av rommene står det fremdeles fargetrapper som viser utviklingen i eiernes fargesans og skiftende tiders fargemoter. 

Arbeidskrevende gjenbruk 

Annen etasje var et komplett kaos. Taket lekket, og etter at det ble tettet og rommene var ryddet, ble takpanelet tatt forsiktig ned, renset, skrapt og pusset. Etter at isolasjon var montert, ble panelet satt opp igjen og malt. Da det ble oppdaget at kjøkkeninngangen ble brukt som adgang til annen etasje, ble trappen snudd til sin opprinnelige posisjon. 

Kjelleren var et sorgens kapitel, og det gikk med mye tid og krefter for å få skikk på rommene. I den nordlige delen ble det nye vanninntaket montert. 

Bryggerhuset 

Sidebygningen hadde både en stor bakerovn og bryggepanne inn til den samme pipa, og i tillegg flere små rom som åpenbart hadde vært bebodd av tjenestefolkene på gården. Taket var lekk, rommene forfalne og kledningen utvendig delvis ødelagt og råtten. Alt ble reparert og restaurert; til og med blikkbokslokkene som var brukt som vern mot udyr ble beholdt. I dag synes nok mange at kjøkkenbenken er lav, men høyden er original. Bakerovnen har mange ganger bestått prøven som en utmerket brødbakerovn, ikke minst på de tradisjonelle Åpen dag-arrangementene i august. I annen etasje er gulvet og taket forsterket, slik at rommet kan brukes. Utedoen er også restaurert og er et solid minne om en svunnen fortid. 

Ett av rommene ble fylt opp med spennende objekter fra Herstad skole, som ønsket å kvitte seg med dem for å få plass til skolens egne aktiviteter. Slik ble det et lite skolemuseum med dobbeltpulter, et kateter, hyller med gamle lærebøker og plansjer over naturfenomener; et mimrested for eldre generasjoner. 

Stabburet 

Det mest prekære her var stabbene, som bygningen står på, og som var såpass morkne at de ble skiftet umiddelbart. Taket var lekk og ble tettet, men allerede etter snaut to år ble det lagt helt om. Da trengtes syv tømmerstokker på syv meter hver, og den beskjeden kom en uke før arbeiderne tok sommerferie. To dager senere var de på plass etter en storartet innsats av et medlem, som hentet barkebilletømmer i sin egen skog. Da kom det nye taket på i en fart. 

Låven 

De største bygningsmessige arealene på Fagertun var i låven. Den bar sterkt preg av ikke å være brukt på mange tiår, og det skulle vise seg at den ble den største utfordringen i hele prosjektet. Etter at bygningen var sikret mot totalt sammenbrudd, måtte taket tas. Nok en gang oppsto et autentisitetsproblem. Hva slags taktekking var mest tro mot bygningens opphav og historie? Fra antikvarhold kom ett svar: enkeltkrummet teglstein, som styret gikk inn for. Men da oppsto et problem som alle restaureringsprosjekter får før eller siden: hva gjør man når et ideelt forslag kommer i konflikt med praktisk gjennomføring og ikke minst økonomi? Styret hadde fått tak i tre meget erfarne gårdbrukere til denne store jobben, men de sa tvert nei. De hadde slitt med denne typen takstein i så mange år på sine egne låver, at dette ønsket de ikke å bruke fritiden sin på. Hva da? Neste antikvariske forslag var kreosot-bord, montert på en spesiell måte. Denne metoden ble akseptert, selv om de tre like godt kunne tenkt seg bølgeblikkplater. 

Hele trekonstruksjonen trengte justering og forsterkning, og de tre, som etter hvert ble kalt «The Låve Boys», gjorde en formidabel jobb for å få stabilisert og forsterket hele bygningen. 

Underetasjen egnet seg ikke til store møter, men hovedrommet ble isolert og panelt og klargjort til en eller annen virksomhet. Ved siden av dette rommet ble det bygd toaletter, et lite kjøkken og et verksted. 

Men hva med selve hovedetasjen? Ideene florerte, men det ble ikke tatt noen konkrete avgjørelser om fremtidig bruk. Derfor ble denne delen av låven inntil videre brukt som lager og verksted. 

En og annen katastrofe 

At en gammel og dårlig vedlikeholdt eiendom kunne by på overraskelser, var alle forberedt på. Den mest omfattende skaden kom da taket på østsiden av låven ikke holdt vann – bokstavelig talt. Kreosotpanelet måtte erstattes med bølgeblikkplater likevel (!), og det påførte stiftelsen en stor utgift. Det nybygde rommet i grunnetasjen var nettopp ferdig, men nå ble både isolasjon og treverk gjennomtrukket av vann, slik at arbeidet måtte gjøres helt på nytt etter at bygget hadde gjennomgått opptørking i flere måneder. 

Nesten like dramatisk ble det da det store rommet nordøst i våningshuset (Kontoret) en vårdag sto under vann. Det nylagte og vakkert malte gulvet måtte brekkes opp og legges på nytt. 

Like før jul i 1996 forlot arbeidsfolkene våningshuset uten å sette på varme. På nyåret viste det seg at mange minusgrader hadde ført til mye kondens inne i huset, og en nymalt murvegg var helt krakelert. Varmeovner ble umiddelbart kjøpt inn og satt på. Et par dager senere var den linoljemalte veggen like blank som før – utrolig nok. Arbeidere og styre var skjønt enige om én ting etter disse tre katastrofene: vann skal man ikke spøke med! 

Kommunalt skremmeskudd 

At tomta var ettertraktet, fikk stiftelsesstyret klar beskjed om sommeren 1996. Fra et arkitektkontor kom en stor pakke med tegninger av en barnehage i to etasjer. For å møte denne utfordringen fikk styret Bergs folk til å reise det foreslåtte huset i bredde, høyde og lengde med lekter, og så ble formannskapet invitert til sommerlunsj. Etter en grundig orientering og befaring var konklusjonen nesten enstemmig: dette prosjektet kan ikke realiseres. Kartskissen av eiendommen med forslaget til barnehage og tilhørende P-plass var pliktskyldigst tegnet av plansjefen i Nøtterøy kommune i februar 1996. Nøyaktig ett år senere ble han valgt til leder i Nøtterøy Historielag, en historisk ironi. 

Fylkesmuseet på befaring 

Fylkeskonservatoren hadde i 1987 slått fast at Fagertun var bevaringsverdig. I november 1996 foretok museumsdirektør Per Thoresen en befaring og leverte en fyldig rapport. Det gledet selvsagt både stiftelsesstyret, arbeidsfolkene og dugnads gjengen at han kom med en rekke smigrende karakteristikker av arbeidet. «I hovedbygningen er det utført et utsøkt restaureringsarbeid.» Han hevder at det høye nivået skaper store ambisjoner om innredningen, og han antyder at valg av møblementer og annet utstyr setter store krav til kvalitet og stil.

I bryggerhuset karakteriserer han arbeidet som «… svært gjennomtenkt og antikvarisk forsvarlig.» Konklusjonen var gledelig og perspektivrik: «Fagertun med alle disse delvis realiserte mulighetene kan bli litt av en kulturperle.» Tyve år senere er det all grunn til å si at hans håp er blitt realisert. 

Status 1999 

I mars 1999 kunne styret legge frem en statusrapport etter seks års restaureringsarbeid. Om våningshuset: «Strøm, vann og avløp er i orden. Samtlige rom er restaurert og pusset opp etter de planene som fortløpende er blitt laget.» Om bryggerhuset: «Her gjenstår noen få, større arbeider, … oppføring av pipe over tak. Restaureringen er i det grunnleggende fullført.» Stabburet er «eksteriørmessig ferdig», men er ikke tatt i bruk som noe annet enn «redskaps- og utstyrsrom». «Takket være The Låve Boys er bygningen reddet …», men en god del arbeid med bygningen gjenstår. 

Nøtterøy Viseklubb var interessert i lokaler, og det gikk mot en ordning. Også Nøtterøy Vevklubb var interessert i lokaler, og det så ut som underetasjen i låven pekte seg ut til deres formål. Rapporten presenterte ingen nye ideer, men ett spørsmål måtte avklares: Skal lokalene i hovedbygningen leies ut? Leieinntektene fristet, men slitasje kunne bli et problem, som andre lag hadde slitt med. 

Millenniumssted 

Om noen hadde vært i tvil om kommunens engasjement i Fagertun, forsvant nok den da Lensmannsgården ble kommunens millenniumssted i 2000. De åtte-ni årene stiftelsen hadde utviklet Fagertun, overbeviste nok både den ene og den andre om at prosjektet hadde livets rett; barnehageplanene ble ikke realisert og stiftelsen fikk bruksrett til hele arealet. I tillegg til den prestisjen tildelingen innebar, kom også en gledelig bevilgning på nærmere 125 000 kroner fra kommunen. 

Finansiering 

I oktober 1993 disponerte stiftelsen kr 210 000; kr 120 000 fra historielaget, kr 50 000 fra fylkeskommunen og kr 40 000 fra Nøtterøy kommune. Bidragsyterne var i de første ti årene Nøtterøy Historielag (1 364 000), Nøtterøy kommune (331 000) og Vestfold fylkeskommune (85 000), til sammen kr. 1 780 000. Summene forteller i alle fall to interessante ting. Historielagets bidrag sprang direkte ut av suksessen med Njotarøy, årsskriftet som begynte pent i 1987 og som etter hvert ble solgt i over 2 000 eksemplarer. Nøtterøy kommune ble ikke den passive parten, som det kunne synes i 1991, og det var symbolsk at ordføreren ved flere julebord ytret et ønske om å få betale gildet. Stiftelsesstyret hadde ingen innsigelser til dette. 

Rehabiliteringen 

I perioden 1993–2001 gikk Fagertun fra å være en mer eller mindre forfallen eiendom til å bli et velrestaurert minne om en av bygdas store menn, lensmann Chr. C. Egeberg, og et utgangspunkt for et lokalhistorisk senter. 

Parallelt med det praktiske redningsarbeidet de første månedene og årene tok stiftelsesstyret opp mange tanker og ideer om hva dette senteret kunne inneholde. 

Historielaget hadde nå fått bruksrett for 25 år for hele eiendommen, og alle krefter kunne konsentrere seg om hva den skulle brukes til. Ett stikkord var lokalhistorisk senter, som også var nedfelt i statuttene, men dette litt ulne begrepet måtte fylles med et viktig og synlig innhold. De femten årene etter 2001 har vist at Fagertun har vokst til å bli en sentral del av kommunenes historie, og med den virksomhet som nå pågår, tyder alle tegn på at utgangspunktets vage formuleringer har fått og vil få høyst konkrete uttrykk. Nå er husflidslaget for lengst etablert, og i vår ble det dannet et knivlag. Et skolemuseum får snart husrom i Torød-huset og det nybygde huset skal blant annet romme en velutstyrt smie, som stiftelsen har fått i gave. Denne vil nok bli flittig brukt av knivmakerne. Den åpne dagen i slutten av august er i ferd med å bli en tradisjon og samler stadig større publikum, og hagelagets arrangement ser ut til å gå i samme retning. 

Den norske system 

Fagertun-prosjektet utviklet seg de første ti-tolv årene som en interessant parallell til en epoke i norsk rikshistorie. Fra 1830/40-årene og fremover gjennomgikk det norske samfunnet en rivende utvikling. Den grunnleggende økonomiske teorien var liberalismen, som ideelt sett hadde private initiativer og investeringer som kjernepunkter. Disse passet imidlertid ikke spesielt godt for norske forhold, for Norge var økonomisk svakt, og det var ytterst få, sterke finansielle miljøer. 

Men idéene ynglet, og etter hvert utviklet det seg en praksis ved at private tok initiativer til kanalbygging, veibygging og andre viktige samfunnstiltak, som i neste omgang fikk Stortingets støtte i form av solide bevilgninger. Dette er blitt kalt «Det norske system»: et samarbeid mellom private og offentlige interesser, der staten først kommer inn når private initiativer har vist seg levedyktige. 

Hvis noen ønsker å se Fagertun i perspektiv, er dette nettopp en lokal versjon av Det norske system. Historielaget tok initiativet, kommunen fulgte opp og resultatet ble en perle i Nøtterøy kommunes diadem. 

Eiendommen
Lensmann Christen C. Egeberg kjøpte flere eiendommer fra 1845 og fremover, og de ble i 1879 ble føyet sammen til g.nr. 8, br.nr. 4 under Søndre Smidsrød med navnet Fagertun. Han oppførte de fire bygningene fra ca 1850 og årene etter. Våningshuset ble utvidet i 1857, sannsynligvis ved at et annet hus med større takhøyde ble føyd til i sør. Det går frem av to branntakster, og skjøten mellom de to bygningene kan ses i dag i første etasje ved at den søndre delen har større takhøyde enn den nordre. Egeberg solgte i 1901, og så gikk eiendommen gjennom flere eiere på 1900-tallet til Swen Swensen kjøpte i 1923. Da var gården på ca 80 mål innmark og 50 mål utmark. Barna, Swen A. og Alvilde Swensen overtok i 1954. Swen A. flyttet til USA og døde der i 1967. En fjern slektning av Alvilde overtok gården, som ble solgt til Nøtterøy kommune sommeren 1991, etter at eiendommen var regulert til offentlige formål. 

Christen C. Egeberg (1809-1901) Født på Vestre Eikeberg i Sem. Lensmann 1840-1896. Han var gift og hadde seks barn. I likhet med mange lensmenn deltok han mye i kommunens offentlige liv, blant annet som herredsstyremedlem og kommunekasserer. Han var valgmann fra Nøtterøy til stortingsvalget i 1853. I 1888 fikk han Kongens fortjenestmedalje. Han var medeier i flere seilskuter. Etter 56 år i embetet gikk han av som lensmann som 87-åring, men døde ikke før i 1901. Da hadde han akkurat solgt Fagertun. John M. Hovland skrev en fyldig artikkel om Egeberg i Njotarøy 1996.