Elizabeth Skjelsvik:
Gravrøyser og steinlegninger av den typen som er kjent på Vestre og Mellom Bolærne, finnes i hele landet, Finnmark unntatt. I Nøtterøy kommune er de pr. i dag representert med mellom 40 og 50 stykker.
De har følgende beliggenhet til felles når de ikke ligger sammen med gravhauger og andre gravminner; gjerne høyt og fritt med utsyn, oftest enkeltvis. Deres beliggenhet mener jeg kan forklares ut fra det forhold at den gravlagte har hatt ervervsmessig tilknytning til området, i form av handel, fiske, jakt og fangst.
Vi finner røysene slik:
1. på nes og fremspring og på øyer og holmer i tilknytning til kystleden,
2. i tilknytning til innlandets vannveier,
3. i tilknytning til gamle ferdselsveier over land,
4. i skogsområder uten tilsynelatende tilknytning til 2-3.
I de senere år er det også blitt hevdet at de kan markere grenser mellom bygder og interessesfærer. Marknavn av typen varden eller sammensetninger av ordet skal man merke seg da de kan indikere at en gravrøys/gravrøyser ligger på stedet.
Ikke bare bronsealder
I arkeologisk litteratur på få unntak nær, heter det seg at disse gravminnene tilhører bronsealder. (1800-500 f.Kr.) Men allerede i 1926 pekte Anathon Bjørn på at denne oppfatningen bygde på sviktende grunnlag. Vi har belegg for at gravtypen oppsto i bronsealder, men vi har også belegg for at den holdt seg helt ned i yngre jernalder. Således undersøkte antikvar N. Nicolaysen i 1877 ni gravrøyser på Grevstadgårdene i Fjæredelen av Grimstad kommune. Bare to av dem gav daterende funn: stykke av en kniv fra yngre jernalder (800-1000 e.Kr.) og et skår av et leirkar fra folkevandringstid (400-600 e.Kr.)
Allerede i 1860-årene var det kjent at det fantes røyser på Bolærneøyene, nemlig en på den vestre øya, kartet R4, og i alt to på den mellomste, kartet R1 og 3. På den østre øya nevnes noen små røyser.
Men en notis i Tidens Tegn 2.7.1910 gir et annet bilde. Her nevnes snesevis av kjempehauger og tallrike mindre på samtlige øyer. En av de mindre består bare av et gravkammer av fire heller.
Øyene synes ikke å ha blitt oppsøkt på nytt da Nøtterøy ble registrert i 1918. For Vestfolds oldtidsminner gjengir kun de eldre kildene.
Nye funn ifjor (1991)
Fornminner i Nøtterøy ble registrert for ajourføringen av Det økonomiske kartverket i 1967-69. Mellom og Østre Bolærne ble da besøkt, på østre fantes ingen røyser, men på den mellomste øya ble en røys til funnet, kartet R2. Imidlertid lå øyene utenfor ajourføringsrammen, og først i 1990 kom de med i en ny ajourføringsetappe. Tillegget ble da på Salåsen: tre lave røyser eller steinlegninger, kartet R 1.
De følgende tre gravminnene hører til det ruvende slaget: røysen R4 på Vestre Bolærne har største diameter 22-23 m, høyde 2,5 m. Røysen, kalt Røysen på Mellom Bolærne, R3, har største diameter 17,5 m, høyde minst 2,5 m. Den største av Salåsrøysene måler 16,5 m i diameter, høyde 2 m.
I begge de sistnevnte ble det funnet to gravkister, da de ble «udkastet» i 1867. Kistene i Røysen på Mellom Bolærne lå på fjellbunnen. I den ene som ikke var målbar, fantes noe som etter beskrivelsen må ha vært brente bein; i den andre nevnes ikke funn, men den målte 1,8m x 0,4 x 0,4 m og var dekket med 2 m lang, flat stein samt mindre stein av samme type.
Tre smårøyser
Salåsrøysens kister var funntomme og så ødelagte at de ikke var målbare. Men ennå synes dekkhellen til den ene, som har målene 1 x 0,75 x 0,25 m. De tre smårøysene eller steinlegningene i umiddelbar nærhet av den store er svært omrotet, består av ett lag rundkamp og har tverrmål 3,5-6 m, høyde 0,2-0,75 m. I denne forbindelse bør nevnes at man på et større gravfelt har et tilsvarende forhold: mindre gravhauger gruppert rundt en større. Røysen som ble funnet i 1969, R2, har diameter 10 m, høyde 0,7-0,8 m. Også den inneholdet en kiste, orientert N-S, som ligger åpen i dagen. Den er begrenset av en 2 m lang helle i V, i Ø av 2 heller, samlet lengde 1-2 m, og i S av en større blokk, som vender flatsiden inn. Avstanden mellom hellene er gjennomgående 0,4 m, kistens målbare dybde er 0,5 m. Den har hatt dekkhelle, sannsynligvis flere; for en ligger ved V-siden av kisten mens noen flere finnes i nyere tids skytterstillinger i røysens umiddelbare nærhet.
Vidt utsyn
Fra samtlige røyser har det vært vidt utsyn både mot den indre og den ytre leden; men utsikten er i dag for det meste stengt av den frodige, trolske furuskogen. Da røysene ble bygget, må de ha fungert som seilmerker for de sjøfarende.
I Beowulfkvadets 42. sang leser vi:
«Weder-lyden laga og yrkte
haug på lidneset, høg og breid
synlig vise for sjøferdmennom.»
Men gravenes synlighet har også hatt en videre funksjon. Folk har spurt, hvem gravene var reist over, og dermed levde de avdøde videre. I Odysseens 11. sang ber Elpenor sin kamerat Odyssevs:
«Dyng over Graven en Tue på Strand ved
det graalige Havdyp, at det i kommende
Slægter kan efter mig Usalige spørges».
De greske heltekvadene Iliaden og Odysseen gir oss et innblikk i gravens rolle i bronsealderens Hellas, Beowulfkvadet fra 6. årh.e.Kr. gir oss et helt tilsvarende bilde.
Hva betyr Bolærne?
I sitt store arbeid «Norske Gaardnavne» skriver Oluf Rygh bl.a. at Bolæren/Bolærne kan være avledet av bol; bosted, gård; imidlertid mener Rygh at Sophus Bugges tolkning «er vistnok troligere». Bugge antar som opprinnelig form Borterni, entall/Borterna flertall. Dette avleder han av bort, i betydningen: Rand, kant, især høy kant, slik at navnet antageligvis betyr: øya (øyene) med den høye bredd.
Kilder
Bay, Ragnhild (red): Innberetning om en topografisk arkeologisk registrering i Nøtterøy s,p,k, Vestfold. Stensil.Oslo 1971.
Bjørn, Anathon: Tidlig Metalkultur i Øst-Norge. Oldtiden B.XI.1 .hefte. Oslo 1926.
Grieg, Sigurd (red): Vestfolds oldtidsminner. Oslo 1943.
Nicolaysen, N.: Foreningen til norske For-tidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning 1877.
Rygh, O.: Norske Gaardnavne. Sjette Bind. Jarlsberg og Larviks Amt. Kristiania 1907.
Legg inn en kommentar