Herman Berthelen
Leth Carstensens lidenskap: sirkus og hester
Nøtterøy fikk aldri den travbanen sirkusdirektøren hadde tenkt da han i 1931 kjøpte eiendommen Hjertnes. I stedet handler årene på Hjertnes om både problemer med kommunen, konkurs, mord og selvmord! Med andre ord dramatikk også utenfor sirkusmanesjen.
Den 7. oktober 1931 kunne ha blitt starten på et storslagent eventyr på Nøtterøy. Da ble gården Hjertnes ved Teie solgt av Anna og Bernhard Brekke til en mann som het Leth Carstensen. Gården var på 130 dekar, og Carstensen hadde en visjon da han kjøpte den. Han visste at det var behov for en travbane i distriktet, og hans plan var å anlegge den på Nøtterøy. Han hadde et godt forhold til Nøtterøy, for hans kone var født og oppvokst der, men selv kom han fra Danmark.
Til tross for at han var en av landets godt kjente personer den gang, er ikke handelen omtalt i lokalavisene. Men så var de vel ikke så frenetisk på jakt etter nyheter og det som lå bak nyhetene som avisene er i dag. Hadde handelen foregått nå, ville det vært store overskrifter i avisene. Leth Carstensen var nemlig en berømt sirkusdirektør!
Han flyttet fra Oslo og inn på Hjertnes med sin familie og sine mange hester. Hans kone Magna var født Kongelf, og de hadde en ung datter som het Mary. De ble snart både kjent og omtalt i distriktet. Ganske snart satte han i gang med å bygge et ridehus til både sine egne hester og til andre travhester ved det som han med tiden håpet skulle bli travbane. Men han fikk uventede problemer, først og fremst økonomisk, og dernest fordi kommunen hadde mange innvendinger forbundet med å anlegge en travbane på Nøtterøy. Historien skulle til og med få en svært tragisk slutt, men la oss ta det hele fra begynnelsen.
Cirkus Globus
Mikkel Jensen Leth Carstensen var født den 10. september 1885 i Århus. Faren var pølsefabrikant og senere slaktemester. Ganske tidlig ble sønnen opptatt av sirkus, og begynte snart å opptre på enkelte varietéer i Danmark, og etter hvert også ved noen europeiske sirkus. Men han ville ikke bare være artist selv, han ville gjerne ha sitt eget sirkus. I Danmark var det flere sirkus, men Norge lå som et forjettende land, hvor det stort sett bare var utenlandske sirkus som turnerte. Han kom hit til landet i 1911, visstnok med en trupp tykke damer som skulle opptre forskjellige steder med gresk-romersk bryting. Det er noe usikkert når han startet sitt eget sirkus i Norge, selv sa han 1911, men navnet Cirkus Globus støter vi først på i et dansk program fra 1912, og i 1913 annonserer han i Tønsbergs Blad for ”Den store danske Cirkus Globus» med grand galla premiere fredag 9. mai. Men allerede året etter var ordet ”danske” forsvunnet, og man regner deretter Cirkus Globus for å være et norsk sirkus. Carstensen selv hadde utseende til en sirkusdirektør. Han var liten og tett, med bryternakke, blåsvart hår og mustasje. Han var alltid uklanderlig kledd i manesjen med blankpussete ridestøvler, storrutete ridebukser og en rød vest med gullkjede.
Sirkus, kull og ved
I 1913 giftet han seg med Magna Marie Kongelf, som senere ved flere anledninger kalte seg Magna Kongelf Carstensen, og to år etterpå opprettet de en ektepakt. Der ble det bestemt at «hvad den ene for fremtiden erhverver ved arv, gave eller på hvilkensomhelst anden måte skal være undergitt vedkommendes enerådighet, uavhengig av den anden ektefelle.” Carstensen besluttet da at sirkusteltet og alt utstyret skulle være konens særeie, for han visste bare så alt for godt at en konkurs i et sirkusforetakende lett kunne skje, og da ville han sitte på bar bakke. I 1917 kjøpte han en bygård i Oslo – Jacob Aallsgate 24 på Majorstuen – for 58.000 kroner, og der bodde de til familien flyttet til Nøtterøy.
Men fordi sirkus var en usikker bransje, ville han sikre seg en inntekt også i vinterhalvåret. I 1917 kjøper han derfor eiendommen Enebakkveien 20 i Oslo, men lar skjøtet bli utstedt på sin kone. Eiendommen var ikke noe vanlig bolighus, men en kull- og vedforretning. Den hadde navnet Kristiania komm. Brændselcentral. Ikke minst i krigsårene tjente de gode penger på denne virksomheten, og i hele 1917 spilte de ikke sirkus i det hele tatt, men levde godt av å skaffe varme til Oslo-folk. De eide firmaet helt til 1932.
Nå var Carstensen og familien rimelig godt sikret med både arbeid og inntekter, og sirkuset blomstret i 20-årene. Det fikk ord på seg for å være et meget godt sirkus, og Carstensen var en godt likt person. Den norske sirkusdirektør Norbeck hetset imidlertid stadig dansken Carstensen fordi han hadde norsk flagg i manesjen. Men omkring 1920 ble Leth Carstensen norsk statsborger og kunne med god samvittighet reklamere med at han drev et norsk sirkus.
Travbane?
Men tidene ble vanskeligere på slutten av 20-årene, og inntektene sviktet både på sirkuset og i vedboden. Det var nok da tanken om å etablere en travbane dukket opp, og kanskje til og med slutte med sirkusdrift. Tross alt var hester hans store lidenskap, og ved å drive avl ved siden av burde inntektene kunne bli gode.
Da han flyttet med kone og datter til Hjertnes i 1931, fikk han satt opp en fortegnelse over konens særeie. Det omfattet blant annet alt innbo på Hjertnes, alt sirkusutstyret, teltet, hestene og to biler.
Han datter, Mary, var nå blitt en sjarmerende ung pike, og mange gutter kastet lange blikk mot henne når hun red rundt på Teie og Grindløkka. Snart fikk hun selv sansen for en spesiell mann. Det var Gunnar Gjermundsen som den gang var sjåfør på ”blåbussen” (og som senere startet Teie Bilpark og deretter Gjermundsens Auto). Naboer kan fortelle at når hun så bussen komme, red hun bort til den og stilte seg foran bussen så den ikke kunne kjøre videre før sjåføren hadde kommet ut og gitt henne et kyss! Så ble de da også forlovet. Riktignok varte ikke forlovelsen så lenge, men de var et populært par på Nøtterøy så lenge det varte.
I 1932 stod ridehuset ferdig, og Tønsbergs Blad skriver 8. januar 1932: ”Det er for så vidt ikke det minste merkelig i at en cirkusdirektør tar initiativet til å høine interessen for varmblodig hesteavl og for ryttersportens fremgang i Tønsberg-distriktet. Det er vel få som kan rose sig av å ha en slik stall som direktør Carstensen – Cirkus Globus – og da han for en tid siden kjøpte den prektige Hjertnes hovedgård på Nøtterø, var det innlysende for alle som kjente denne hesteekspert, at nu vilde der skje noget på hestesportens område.” Det hadde lenge vært et ønske om en travbane med totalisatorspill i sentrum av fylket, ikke bare på Hovlandbanen, så alle trodde at alt lå godt til rette. Carstensen var tydeligvis en mann som både kunne og ville gjennomføre dette.
Trafikkproblemer
Men han hadde glemt en viktig ting: Kanalbrua. Den var både gammel og skrøpelig, en smal bro som kunne svinge om sin midtakse for å slippe båtene forbi på hver side. Kommunen mente bestemt at broen ikke ville kunne tåle all den trafikken som ville komme ved at man trakk folk fra hele fylket til en travbane på Nøtterøy. Carstensens planer stod i stampe, men han fullførte ridehuset som også fikk et lite kontor og andre fasiliteter med tanke på bruk under travløp. I mellomtiden begynte diskusjonen om å bygge en ny kanalbro. Byingeniøren i Tønsberg foreslo til og med at den skulle finansieres med bompenger: ”Man bør søke å komme dithen, at trafikken selv bestrider sine utgifter”. Men bompenger på broen ville nok ikke gå i Carstensens favør.
Som om dette ikke var nok problemer for Carstensen, så sviktet billettsalget i sirkuset. Han ble selv svært nedfor og forstod at han snart ikke hadde penger til artisthonorarene. I september 1932 hadde han satt opp teltet sitt inne på varemessen på Kontraskjæret i Oslo, etter først å ha spilt i 18 norske byer. Publikum som først måtte betale inngangspenger til messen, ville ikke bruke ytterligere penger til å gå på sirkus, og skandalen var et faktum. Carstensen forsvant, man så han ikke på tre uker og visste ikke hvor han oppholdt seg, mens hans kone som også tidligere hadde fungert som sirkusdirektør, overtok styringen. Den 9. oktober var det stopp. Kassen var tom, benkeradene var tomme, og artistenes lommebøker var tomme. Både politiet og flere konsulater måtte trå til for å hjelpe dem med hjemreisen, og konkursen var et faktum. Hestene ble sendt ned til Hjertnes, og telt og utstyr lagret på statens bekostning inntil videre, mye ble plassert i vedforretningen i Enebakkveien. (Noe av det ble senere kjøpt av Cirkus Berny).
Hjertnes må selges
Carstensen hadde alltid hatt ord på seg for å være en hederlig mann, en som alltid betalte artistene og ellers gjorde opp for seg. Men da han allerede tre år tidligere begynte å se det sviktende besøket til sitt sirkus, forstod han nok nå hvor det bar.
Da man åpnet konkursboet, oppdaget man at det så å si ikke fantes regnskaper for sirkusets drift de senere årene. Man fant verken kvitteringer, notater, kladdelapper eller regnskapsbok. Carstensen sa at det han hadde tjent det ene stedet hadde han tapt på det neste. Det var derfor vanskelig å si noe om sirkusets økonomi.
For å dekke kravene i konkursboet måtte Hjertnes selges. Det bød på problemer å få den prisen bostyret ønsket og som den nok var verdt. Carstensen hadde kjøpt eiendommen for 95.000 kroner (25.000 kontant og en pantobligasjon på 70.000 kroner som senere ble misligholdt). Ved salget omfattet Hjertnes også et stort ridehus som burde ha gitt eiendommen en større verdi. Av inventar fikk datteren beholde et piano, samt fullblodshesten ”Bajazzo” som hun selv hadde kjøpt.
Den 6. april 1933 ble endelig Hjertnes solgt, men bare for kr. 70.000, tilsvarende den misligholdte pantobligasjonen. Kjøperen var meieribestyrer Karl Omre. Han hadde ingen intensjon om å verken drive med sirkus, hester eller travbane og bygget om ridehuset til grisehus! Istedenfor 100 hester og ponnier som Carstensen hadde hatt der på det meste, ble det nå plass til 150 griser og 800 høner.
Tragedien
Etter konkursen blir det stille rundt Carstensen. Ryktene gikk om at han var reist til Danmark for å prøve å starte sirkus der, men ingen vet noe sikkert. I 1933 reiste han rundt noen steder i Norge, bl.a. var han i Horten, og viste fram noen utstoppede dyr som han hadde eid en stund. Men så en dag skal han bli førstesidestoff i all landets aviser.
To år etter konkursen, i 1934, dukker han opp i hovedstaden. Hvor han bor er uklart, og etter konkursen hadde han og konen blitt separert og flyttet fra hverandre. Flere som hadde observert han denne sommeren i Oslo, kunne fortelle til avisene at han virket som om han var ute av balanse. Det siste halve året hadde han hatt en ny venninne, en 26 år gammel pike fra Nordland. Hun leide en toværelses leilighet i 2. etasje i Drammensveien 42 ved Solli Plass i Oslo. Om ettermiddagen tirsdag den 12. juni var Carstensen først på besøk hos sin fraseparerte kone på Bygdøy, deretter var han innom en kafé hvor han fikk noe å drikke, og beruset gikk han opp til sin venninne, trakk fram en revolver og skjøt først henne og deretter seg selv. Ambulanse ble straks tilkalt av en venninne som hun hadde på besøk, men begge døde på vei til sykehuset.
Avisene boltret seg i dramatiske overskrifter. Dagbladet: ”Sjalusidramaet på Drammensveien”. Aftenposten: ”Revolverdrama på Drammensveien i går eftermiddag. Cirkusdirektør Leth Carstensen skyter en ung dame og sig selv”. Tønsbergs Blad: ”Rystende kjærlighetsdrama i Oslo”.
Vi kan i dag bare fantasere om hva som ville ha skjedd med Nøtterøy om travbanen hadde kommet hit istedenfor på Jarlsberg. Ikke bare hadde broen inn til Tønsberg vært bedre, men tverrforbindelsen med bro over til Stokke hadde nok vært et faktum for mange tiår siden.
Kilder:
Aftenposten 13.6.1934, 15.6.1934
Anders Enevig
Cirkusarkivet, Stockholm
Cirkusbyen Hvidovre, Danmark
Dagbladet 13.6.1934
Det Glade Arkiv
Gasmann: Spillet med døden, Oslo 1947
Geir Støre
Morgenbladet 13.6.1934, 14.6.1934
Njotarøy 1990
Nøtterøy kommune, bygningsetaten
Oslo adressebok
Per Arne Wåhlberg
Riksarkivet i Oslo, ”Innberetning i Direktør L. Carstensens konkursbo” mm.
Statsarkivet på Kongsberg, skjøter og grunnbok vedrørende Hjertnes, G.nr. 1 brnr. 2.
Tønsbergs Blad 12.10.1932, 13.10.1932, 3.11.1932, 8.1.1932, 13.6.1934
Ullensaker bygdesamling/ Karl Norbeck
Vestfold Arbeiderblad 12.10.1932
Legg inn en kommentar