Ski, skøyter – og Teieskogen

Hans E. Olsen:

Forfatteren var en av mange som i mellomkrigstiden boltret seg i den ennå nokså urørte Teieskogen – med tilliggende løkker og åpne jorder. Ofte herlig naturterreng på myke stier for en mangesidig idrettsutfoldelse – den gang det også var snø i løypene og god plass på Bryggerijordet mellom Kirkeveien og Gamleveien.

Vinteren var den kjekkeste årstiden, syntes jeg. Snøen falt gjerne i oktober/november og ble liggende til mars/april. Sentrum for skiidrett var Kikutbakken, hvor det ble holdt hyppige gutterenn og av og til kretsrenn. Skihoppene ble ikke så lange. Rekorden lå vel på 23 – 24 meter. Stillaset var ikke stort den gang, men tilløpet skrånet jevnt oppover i terrenget. Selve hoppet var heller ikke avskrekkende for oss guttungene.

Mange tilskuere

Det var ikke fritt for at det kriblet litt i magen når vi satte utfor og tilskuerne sto tett i tett langs unnarennet. Stilen var det ikke så nøye med. Det viktigste var å gjennomføre et stående hopp. Den beste hopperen var vel Oddvar Omre, for han mestret både stil og lengde. De fleste av oss hadde vanlige løypeski med Huitfeldt-bindinger. Det var jo en fordel å slippe å bære på tunge hoppski.
De som fant ut at Kikutbakken var for liten, flyttet over til Rambergbakken, «Rambær’n», omtrent der Aage M. har sitt bygg i dag. Der kunne en hoppe godt over 40 meter. Hvis det ikke var nok, fikk man dra til Bjelland-bakken på Sem. Der var det hovedlandsrenn i 1937 med kongebesøk. Vinneren ble den kjente stilhopperen Reidar Andersen, han som fikk 20 i stil den gang det nesten aldri forekom. En deltaker mistet skien i nedslaget, men utrolig nok klarte han å stå på én ski ned unnarennet.
I en skråning nede på Bryggerijordet laget vi et spretthopp, med is i sporene. Der trente vi på salto på ski. Også baklengs! For sikkerhets skyld hadde vi måket en diger snøhaug nedenfor hoppet. På den måten var det ingen som brakk ryggen i nedslaget. Men vi kunne nok ikke måle oss med Birger Ruud & Co. De gjorde forlengs salto fra hoppet og fortsatte å renne ned bakken!
Ellers benyttet vi jordene til aking på kjelke. Vi fikk ganske god fart når det var skareføre. Banebakken ble også brukt, til folks store forferdelse. Der gikk det unna. Fotgjengere kunne jo bli rent i senk! Hvis det kom en hest og slede oppover (bil var mer sjeldent), så måtte alle på kjelken bremse med støvlene alt de var gode for.
På søndager spesielt kunne det være et yrende liv i Teieskogen. Unge og gamle tok skiene fatt og fulgte de fine løypene innover i skogen. Et møtested var gjerne «Utsikten», ned mot Munkerekken og Vestfjorden. Heldigvis er mye av Teieskogen, denne naturens perle, blitt bra bevart.

Med Eidsfossbanen

Hvis det var lite snø hjemme på Teie, kunne man ta Eidsfossbanen fra Tønsberg. Det var et svært billig transportmiddel. Litt ubehagelig var det å sitte på togets trebenker, men hva gjorde vel det når alle passasjerene var i godt humør? Denne jernbanen ble nedlagt i 1938. Ellers var det populært å dra til Dalsroa i Andebu. Da måtte man ta buss fra Tønsberg.
Vi som var med i 2. Nøtterøys speidertropp, fikk være med på mange festlige skiturer. Noe vi særlig så fram til, var påsketuren. Over lengre tid tok vi småjobber og sparte opp penger for å finansiere denne turen.

På isen

Men vinteren gikk ikke hen uten aktiviteter på isen. Også på det felt lå forholdene vel til rette. Vi hadde de to dammene like ved Speiderbo, Øvredammen og Nedredammen. Den nederste var spesielt egnet for de yngste. Den øverste var ganske stor i omfang, men var avstengt med høyt trådgjerde når bryggeriet skulle skjære isblokker der oppe. Blokkene ble fraktet med hest og slede ned til bryggeriet og ble lagt i sagmugg for å hindre tining. Når så dammen hadde frosset til igjen, kunne vi benytte isen til forskjellige ferdigheter.
Hvis vi ville ha større skøytebaner, måtte vi ned på Vestfjorden. Der hadde vi konkurranser på 500 meter, men tidene ble nokså svake, ettersom de fleste av oss bare hadde lengdeløp med reimer («blekkspann»). Det var altfor dyrt å anskaffe seg skøyter med støvler.
Når vi ble lei av å gå på rundetider, gikk vi over til bandy. Med skarp kniv laget vi køllene selv. Det beste emnet i så måte var bjørk. Ja, sportsforretningene tjente ikke meget på oss.

Ny verdensrekord

For å vise hvor stor interessen var når det gjaldt skøyteidrett, må jeg få nevne følgende episode. Dette var i 1938, og vi hadde gymnastikktime på Nøtterøy Middelskole. Plutselig står vaktmesteren i døra og roper til oss: «Ny verdensrekord på 500 meter, 41,9 , av en amerikaner.» Så gikk det noen minutter, og atter dukker vaktmesteren opp. Ellevill av begeistring kan han forkynne: «Ny verdensrekord av Engnestangen, 41,8.» Denne rekorden sto forøvrig helt til 1952.
Vi forlater vinteren og går over til helt andre sysler. Snøen er borte, og markene tar til å grønnes. Da er det tid for fotball og friidrett. Vi hadde vår egen lille løkke på jordet i sør mot Gamleveien. Målstenger kom opp, dog uten noe nett bak, så det ble mye springing for å hente fotballen. På den annen side risikerte vi ikke å knuse vindusruter, for bebyggelsen lå vest for Gamleveien.
En tid hadde vi «Lyn», Teie. Men hvis man ville spille skikkelig fotball, måtte man melde seg inn i Teie Idrettsforening (TIF), som hadde sin bane nede ved Teglverket. Det var ofte vi syklet ned der for å overvære ordentlige kamper med brødrene Skudem og andre stjerner.

10-kamp

Men vår tumleplass var som nevnt oppe på Bryggerijordet. Der holdt vi til nesten hver eneste ettermiddag. Leksene gjorde vi unna på kveldstid. Noe som var svært populært, var 10-kamp med kule. Jeg vet ikke hvem som var opphavsmannen på det området, men det var en artig form for kraftutfoldelse. Ellers gikk det mye på å slå ball, og da fikk jentene også være med.
Når det gjaldt friidrett, rigget vi til et hoppe-stativ og øvde oss på høydesprang med og uten tilløp. Jeg bodde i Kikutveien hvor det bare var tre hus. Derfor kunne jeg øve midt i veien uten å bli særlig forstyrret. Vi benyttet også det samme stativet til stavsprang. Bambusstav var ikke å oppdrive, så vi brukte en smekker hesjestaur som kunne tåle en viss belastning. Vi var mektig stolte når vi svingte oss over 2 meter. I skolegården på Teie gikk det ofte på 60 meter og stafett.

Bading på Teglverket

I ferietiden var det nokså ensomt på løkka vår. Da dro de fleste ned til Teglverket for å nyte badelivet. Vannet var grumsete av gjørme og sikkert forurenset av fyllingene og bensin og olje fra båthavna. Men vi brydde oss mindre om det. Vi overlevde da også uten synbare men. Noen tok turen til Fjærholmen, men det var tungt å sykle så langt i solsteiken. Det var jo ikke gir på sykkelen den gang. Ellers var vi ofte med på orienteringsløp. På speidermøtene hadde vi lært å bruke kart og kompass, og det hadde vi mye nytte av senere i livet også.
Det var rett og slett ikke tid til å kjede seg i de dager, og det viktigste av alt: Vi lærte oss å bli selvhjulpne, finne på tingene selv og spare foreldrene våre for utgifter.