Skjærgårdssprint i Rosahaugparken

Av Trond Tjomstøl (Njotarøy 2009)

Da langrennseliten kom til sommerøya Nøtterøy

Kommende vinter arrangeres NM på ski i Stokke. Det er ikke første gang landets beste langrennsløpere setter hverandre i stevne ved sommerkysten i Vestfold. For over førti år siden, i årene 1967-69, ble det arrangert tre elitelangrenn i Rosahaugparken på Nøtterøy.

Dette var midt i en gullalder for norsk langrennsidrett. I perioden fra og med OL i Innsbruck i 1964 og til og med OL i Sapporo i 1972 tok Norge 18 individuelle medaljer i OL og VM. Samtlige ni medaljører fra denne perioden deltok i minst ett av de tre rennene i Rosahaugparken.

Starten på det hele var markeringen av Nøtterøy idrettsforenings 50-årsjubileum i 1967, da hver gruppe skulle ha sitt jubileumsarrangement. Skigruppen hadde året i forveien arrangert et hopprenn i Fagerlibakken i Magnhildås ved Borgheim. Der deltok blant annet gullvinner Arnfinn Bergmann fra Oslo-OL i 1952 og tre ganger Holmenkoll-vinner Arne Hoel.

En viktig person for å skaffe gamle topphoppere til dette rennet var Sigurd Taraldsen, som kom til Nøtterøy noen år tidligere. Taraldsen var selv tidligere elitehopper i Lyn Oslo, klubben som var arrangør av det populære Monolittrennet i Frognerparken i 1960-årene.

Hans kontaktnett innen skisporten på nasjonalt plan var helt nødvendig når det skulle rigges til elitelangrenn på et sted som ikke først og fremst ble forbundet med langrenn på toppnivå.

1967 – premiere og jubileumsrenn

Det ble bestemt at jubileumsrennet skulle være et elitelangrenn med Monolittrennet som mal. Med sitt amfi var Rosahaug-parken naturlig arena med tanke på publikum.

Forberedelsene til rennet var omfattende, utfordringen gjaldt både arena og løyper, men først og fremst det å skaffe løpere av en slik kaliber at rennet ville bli en publikumssuksess. De to rennlederne, Sigurd’ene Taraldsen og Tjomstøl, tok turen til Monolittrennet like over nyttår, en måned før rennet på Nøtterøy for å forespørre skiløpere, men også for å få ledelsen i skiforbundet til å bruke sin innflytelse. Dette avstedkom gode utsikter til deltagelse, det var bare et fåtall løpere som skulle til renn i utlandet. Med optimisme kunne Nøtterøy IFs skigruppe annonsere elitelangrennet Skjærgårdssprinten 5. februar.

God deltagelse – tross alt

Nå viste det seg likevel at skiforbundet ikke holdt hva de lovet med hensyn til topp deltagelse.

Etter gull-VM i Oslo året i forveien var selvsagt drømmen å få gullkvartetten Odd Martinsen, Ole Ellefsæter, Harald Grønningen og Gjermund Eggen til start på Nøtterøy. Men i etterkant av de to Sigurd’ers Oslo-tur ble uttak av toppløpere til diverse representasjonsoppgaver i utlandet annonsert. Det så med ett ut til at rennet ville bli temmelig blodfattig med tanke på elitedeltagelse. Men halvannen uke før rennet viste det seg likevel at Skjærgårdssprinten var sikret god deltagelse. Riktignok ikke nevnte kvartett, men en god samling løpere fra langrennseliten. Noen på tampen av sin karriere og andre som skulle gjøre seg sterkt gjeldende noen år senere.

Publikumsvennlige løyper

Samtidig pågikk arbeidet med å få til en løype som var utfordrende for de aktive og ikke minst morsom for publikum. Langrennssporten i den tid ble forbundet med løyper i snøtung granskog og få eller ingen passeringer på en arena underveis. Dette skulle bli annerledes med en 3 km løype som skulle gåes 5 runder for herrene og 2 runder for damene. Distansene skulle da tilsvare «sprintdistanse” i langrenn, 15 km for herrer og 5 km for damer.

I våre dager er langrennssprint noe helt annet, med cupsystem og løype på halvannen kilometer. Likevel var det rett og rimelig i 1967 at rennet ble kalt Skjærgårdssprinten.

Snøproblemer

Snø har den siste mannalder ofte vært mangelvare for skientusiaster på Nøtterøy, men slik var det ikke i 1967. Det snødde mer enn løypesjef Gulleik Larsen satte pris på, men heldigvis skulle deler av løypen gå i veiene på Rosanes. Likevel var 30 soldater fra Bolærne viktige for opptråkking av gode løyper i nysnøen.

Som nevnt var det i forkant av rennet noe usikkerhet rundt toppdeltagelse. En gulrot som som skulle få toppløpere til fatte interesse for rennet, var arrangørens løfte om premie; et 14 dagers sommeropphold på Nøtterøy. Man hadde ikke noe hytte eller sommerhus på hånden, men satset på at dette ville ordne seg fram til sommeren.

Veteraner og ferskinger

Renndagen 5. februar opprant med oppholdsvær, men med nullføre. Mellom 100 og 125 funksjonærer i sving, og 2000 tilskuere møtte opp. NRK ankom for å lage innslag til Sportsrevyen, og til jobben som speaker hadde man fått Kristen Kvello, tidligere toppløper, rikstrener og Holmenkoll-speaker.

Etter noe usikkerhet rundt elitedeltagelse viste det seg at våre beste løpere på kvinnesiden kom til start. Ingrid Wigernæs, hun med ”Jentut’n”, var nå landslagstrener, og hun kom med Babben Enger Damon, Inger Aufles og Berit Mørdre; trioen som året etter skulle ta gull i Grenoble. Av våre mannlige løpere deltok etablerte løpere som tre ganger 5-milsvinner i Holmenkollen Sverre Stensheim, Magnar Lundemo og Einar Østby. Av løpere som skulle toppe sin karriere noen år senere var stilløperen Johs Harviken samt Magne Myrmo. Det er her naturlig å nevne at i 1967 gikk alle på treski. Det internasjonale innslaget var Lars Olsson fra Sverige, mer kjent som Finnskoga-Lasse og stafettverdensmester sammen med Rønnlund og Jernberg i 1962.

Skolebesøk

Dagene i forkant av rennet var noen av de tidlig ankomne skiløperne på besøk på Nøtterøy-skolene. Dette var tider med Nordisk skilandskamp for skoleelever og distansemerke på ski, så det var et populært innslag å få besøk av en topp langrennsløper som kunne demonstrere korrekt, klassisk stil med diagonalgang og dobbelttak.

I uken før rennsøndagen var det også en annen sportsbegivenhet i distriktet. Tønsbergs Turnforening arrangerte «Det lille VM” på Stadion. Noen av langrennsløperne som var ankommet, benyttet anledningen til å se et skøyteløp på nært hold. Milslukeren Sverre Stensheim hadde vanskelighet med å forstå hvorfor skøyteløperne gikk med hendene på ryggen for å spare krefter i et løp over 7-8 minutter. «Spare på kreftene – det er jo nå de skal bruke dem”, var den sindige trønderens kommentar.

Pussige premier

Men tilbake til hovedbegivenheten. På det litt vanskelige føret ble det avstander mellom løperne både i dame- og herreklassen. På damesiden vant overraskende Babben Enger Damon foran Anne Lise Weimoth fra Drammen, mens favorittene Inger Aufles og Berit Mørdre måtte ta til takke med 3. og 4. plass. I herreklassen ble det i følge Tønsbergs Blad ”de gamle revene” Magnar Lundemo og Sverre Stensheim som best behersket smøreproblemene.

På plassene etter fulgte Harviken, Myrmo og ’’Finnskoga-Lasse”. Løperne var fornøyd med et noe annerledes arrangement og uttrykte at de gjerne kom tilbake. Førstepremien som var 14 dagers sommerhold på Nøtterøy, måtte Lundemo takke nei til på grunn av forventet familieforøkelse. Det ble isteden Magne Myrmo som fikk denne premien. At han senere ga premien videre til sin søster med familie var litt skuffende for arrangør. Planen var at en topp langrennsløper på sommerbesøk på Nøtterøy skulle gjøre litt nytte for seg med å gi treningstips til de lokale langrennsrekrutter. Så det ble bestemt at tilsvarende premie ved senere Skjærgårdssprinter måtte benyttes personlig. Men «Finnskoga-Lasse” var godt fornøyd med premien for sin 5. plass – en halv gris gitt av Vestfold slakteri ble brakt over grensen til Sverige. I våre dager går som kjent strømmen av slike varer helst den andre veien.

Skiforbundet fornøyd

Alt i alt ble det et vellykket arrangement som ga god PR for skisporten på Nøtterøy og i Tønsberg-distriktet. I skiforbundet merket man seg arrangementet, ikke minst via innslaget i Sportsrevyen og omtalen i riksavisene. Man lovet at ved en eventuell gjentagelse av rennet i 1968 skulle de absolutt beste løperne komme, og det skulle vise seg at året etter holdt skiforbundet sine løfter til fulle.

Med Skjærgårdssprinten i februar 1967 var Nøtterøy IF godt i gang med sine jubileumsarrangementer. Senere fulgte Skjærgårdscup i fotball, Skjærgårdsleker i håndball og ikke minst NM i turn med datidens store turner Åge Storhaug i spissen.

1968 — førolympisk sus i tussmørke

I 1968 var det på ny tid for olympiske leker, i Grenoble i Frankrike. Nøtterøy IF hadde med bakgrunn i det vellykkede jubileumsrennet søkt skiforbundet om «nordisk renn”. Med få ledige helger før avreise til OL ble renndato fastsatt til onsdag 24. januar. Det måtte bli kveldsrenn, noe som bød på nye utfordringer. Riktignok var det en del gatelys rundt Rosahaugparken, men løypa skulle fremdeles være 3 km og gås 2 og 5 ganger. Med en kombinasjon av provisorisk lysløype med lyspærer hengende i kabel samt en del fakkelbokser ble det likevel renn. Dessuten fikk noen av veiene rundt Rosanes forbedret sitt veilys i dagene før rennet skulle gå. Det var lettere å få det lokale e-verket til å foreta noen omprioriteringer den gangen.

Oppvarming til OL

Et poeng med dette rennet var at det var siste renn i Norge før avreisen til de olympiske leker. Denne gang fikk man klarsignal fra VM-helten i 1966, Gjermund Eggen. Men dessverre måtte han stå over rennet på grunn av forkjølelse. Eggen kom heller aldri tilbake med suksess i mesterskap etter 1966. At Eggen fikk legeforbud mot å starte på Nøtterøy, var for øvrig førstesidestoff i Aftenposten. Men det var mange andre toppløpere som stilte opp denne gang. Igjen var Kristen Kvello speaker, og denne onsdagskvelden kunne man notere pubikumsoppslutning minst som ved rennet året i forveien.

Fra Nøtterøy til Grenoble

I dameklassen fikk Berit Mørdre sin revansj og vant foran Tone Dahle og Babben Enger Damon. I herreklassen lot denne gang de omtalte «gamle rever” Lundemo og Stensheim yngre krefter slippe til. Odd Martinsen viste gryende OL-form og tok en klar seier foran Magne Myrmo og Pål Tyldum. Den kommende olympiamester på 15 km Harald Grønningen ble nr 7, mens Finnskoga-Lasse også dette året utgjorde det internasjonale innslaget og ble nr 10. Myrmo var foørøvrig ikke uttatt til OL, men som kjent kom hans storhetsperiode noen år senere. Rett fra Nøtterøy bar det til suksess i Grenoble. Martinsen, Grønningen og Tyldum utgjorde 3/4 av gullaget i herrestafetten, og Grønningen avsluttet sin lange karriere med gull på 15 km.

Skjærgårdssprintens dameklasse i 1968 hadde også to av gullvinnerne i damestafetten; Babben Enger Damon og Berit Mørdre.

Stafett-Martin på NIF

Også dette året var det satt opp 14 dagers sommeropphold på Nøtterøy i premie, og vinneren Odd Martinsen valgte denne premien. Nøtterøy IF slapp denne gang å jakte på en passende hytte, da foreningens nye klubbhus fungerte som en utmerket sommerbolig for ”stafett-Martin’” to juliuker. Det ble treningssamling for yngre løpere fra Nøtterøy og Våle, og senere på høsten kom Martinsen tilbake for en oppfølging. Jo, man utnyttet mulighetene for å stimulere langrennsinteressen blant de unge.

Endelig kom Gjermund Eggen

Et tredje renn fant sted i Rosahaugparken søndag 19. januar 1969. Man var nå i en mellomsesong uten mesterskap, og det var lettere å finne mulighet for toppdeltagelse i en helg. Provisorisk lysløype var unødvendig i 1969, men et ufyselig vær gjorde sitt til at publikum uteble. Kun 200 betalende tilskuere var en nedtur i forhold til suksessen de foregående år. Speaker i 1969 var for øvrig Arne Haukvik, leder for utallige friidrettsstevner på Bislett. Men i det ufyselige været i Rosahaugparken var neppe hodeplagget stråhatt.

– og Berit Mørdre

Som så mange ganger på slutten av 1960-tallet gikk seieren i dameklassen til Berit Mørdre foran Inger Aufles, men denne gang med bare ett sekund. I herreklassen var det ytret ønske om en noe lengre distanse, og det ble gått 6 runder slik at distansen ble den klassiske 18 km.

Odd Martinsen må ha likt seg godt på Nøtterøy, både sommer og vinter, for seieren fra 1968 ble gjentatt. Etter en sekundstrid med Lorns Skjemstad fra Inderøy ble seiersmarginen 17 sekunder, og disse sto i en særklasse. Denne gang kom endelig Gjermund Eggen til start og ble nr 5 foran OL-vinner på 50 km Ole Ellefsæter. Det kan også nevnes at en gullvinner fra sommer-OL var på startstreken, idet kajakkpadler Egil Søby tok en 8. plass i B-klassen.

Junior med fremtid

Arrangøren utvidet i 1969 rennet til også å omfatte juniorer. Noen av Vestfolds lovende langennsjuniorer fikk stille opp mot en kontingent fra Lyn, Oslo. En suveren seier ble tatt av den da 17-årige Ivar Formo. Så her deltok både regjerende og kommende 5-milsvinnere i olympiske leker.

Etter rennet var det premieutdeling i aulaen på Teigar, også denne ledet av munnrappe Arne Haukvik. Premien med sommeropphold måtte Odd Martinsen takke nei til. Han bedyret at han hadde likt seg godt på Nøtterøy i to sommeruker. På grunn av forestående husbygging valgte han heller en reiseskrivemaskin. Det ble stilløperen Johs Harviken som valgte sommeroppholdet og som også fikk to fine sommeruker på Nøtterøy.

Fra eliterenn til breddearrangment

Med den tredje Skjærgårdssprinten i Rosahaugparken var det slutt på disse nærmest rene eliterennene. Dårlig publikumsoppslutning i uværet siste året medførte underskudd, og med den store frivillige innsatsen rennet krevde, fant man ut at ressursene heller burde settes inn mot skisporten lokalt og med fokus på de yngre løpere. For disse hadde strømmet til langrennssporten de årene. Skjærgårdssprinten ble arrangert i Rosahaugparken. Med lysløype fra Borgheim ble interessen ytterligere stimulert, og ukentlige poengrenn samlet et tresifret antall barn og ungdom. Etter et mellomår i 1970 ble det i 1971 innbudt til Skjærgårdssprint, men denne gang som landsrenn for klasse 12 år og opp til senior. Navnet Skjærgårdssprinten ble beholdt, men man la ikke lenger ressurser i å få eliteløpere på startstreken. Med 70-årene kom også de grønne vintere, men med snøforhold i indre Vestfold ble et vellykket renn avviklet i Svarstad.

Nye løypetraséer

Året etter, i 1972, var det skiføre på Nøtterøy, og man kunne ta i bruk nye løypetraséer. Det ble stukket ut en full 10 km løype som gikk fra Wilhelmsenhallen over Sannejordene og nedom Ørastranda, derfra sydover og oppover i lia ovenfor Holmen og over åsen opp for Glomstein. Så nordover i dagens lysløype mot golfbanen, men med en sløyfe østover mot speiderhytta i Støyten før man kjørte nedover Sannejordene. Det kan nevnes at landslagstrener Oddmund Jensen inspiserte denne løypetraseen under et ferieopphold på Nøtterøy og hans dom var at den var alt for krevende for juniorløpere. Nøtterøy IF søkte nemlig om få arrangere NM noen år senere

I årene som fulgte fortsatte Skjærgårdssprinten som et renn for alle klasser. Det har heller vært unntaket enn regelen at rennet gikk på Nøtterøy. I tillegg til Svarstad har rennet vært avholdt på Konnerud og i Ramnes. Det var for øvrig i 1974, og da avla dobbeltvinneren fra Rosahaugparken, Odd Martinsen, rennet en visitt og vant på ny. Senere renn har utelukkende hatt fokus på yngre løpere, og rennet arrangeres fremdeles, hovedsakelig med deltagelse av fylkets yngre løpere. Nøtterøy IFs årlige langrenn heter fremdeles Skjærgårdssprinten. Om navnet er beholdt etter 40 år, er rennet tilpasset utviklingen i skisporten. Nå er det både fri teknikk og fellesstart, og ingen bruker lenger ski med såle av bjerk eller hickory.