“Skonert Skulda af Nøterø”

Av Knut Andersen (Njotarøy 2003)

Et glimt fra Nøtterøys sjøfartshistorie

I 1868 ble skonnerten Skulda registrert i Norsk Skipsregister: Som hovedreder ble registrert Jens Hansen, Skjerve, og som medreder og skipper Anders Andersen, Østre Kjøle. Skulda var bygget i Finland i ukjent byggeår og hadde drektighet på 72 lester. Dette er et eksempel på et familie-partsrederi som var så vanlig på 1800-tallet. (Sjohistorie.no melder at Skulda ble bygget i 1851 i Åbo, red anm. 2017)

Jens Hansen var født på Nordre Nes i 1808 av foreldre Hans Olsen og hustru Mari Andersdatter. Faren var skipper og det ble også Jens i tidlig alder. I 1836 giftet han seg med Oline Larsdatter, datter av skipper og reder Lars Andersen på Nedre Skjerve og samme året kjøpte han Nedre Skjerve for 600 speciedaler (Spd). Jens Hansen var en driftig kar som utvidet gården og bygget flere bygninger bl.a. et vakkert våningshus som stadig kan beundres. Han var hovedreder for flere skuter og var medlem av sparebankens direksjon i flere år. Et skår i gleden var det nok allikevel at det i ekteskapet ikke ble barn.
Anders Andersen var født på Østre Kjøle i 1832 av foreldre Anders Amundsen og hustru Ingeborg Hansdatter, Nordre Nes. Hun var søster til ovenstående Jens Hansen som således var Anders’ onkel. Anders tilhørte også en gammel sjømannsfamilie og ble skipper i ung alder. Han fant seg ikke livsledsagerske i sjøfartskretser slik det vanligvis var på Nøtterøy. Han giftet seg i 1853 med Kristine Maria Korneliusdatter, Bugården, født i 1830. På tross av navnet tilhørte hennes familie ikke Kornelius-ætten på Nøtterøy. Foreldrene var skomaker Kornelius Hansen og hustru Maria Pedersdatter, begge var fra Arnadal i Stokke. De kom til Nøtterøy i 1805, samme året som de giftet seg og kjøpte et småbruk på Bugården.
Som onkel Jens var Anders en driftig kar, som 30-åring kjøpte han hjemgården Østre Kjøle i 1862 for 830 Spd og opphold for faren. Han utvidet gården ved i 1887 å kjøpe nabobruket, og han bygget nye hus, bl.a. ny hovedbygning som nuværende eier, Wilhelm Magnus, tar vel vare på. Anders og Kristine Maria fikk ni barn hvorav åtte vokste opp. Syv av disse ble sjømenn eller giftet seg med sjømenn, og det finnes en tallrik etterslekt i Norge, Sverige og USA. Anders døde i 1900, 68 år gammel, Kristine Maria døde i 1892, 62 år gammel. Ved Anders’ død ble eiendommen overtatt av sønnen, skipper Christian Andersen. Han levde ugift, men passet vel på gården og bygde en ny stor driftsbygning.

ʻʻRegenskabs Bog»

Av daværende eier av Østre Kjøle, Wilhelm Magnus, som døde i 2002, fikk jeg utlånt «Regenskabs Bog for Skonert Skulda» som medreder og skipper Anders Andersen førte fra Skulda ble kjøpt i 1868 til 1886 da den antagelig ble solgt. Boken lå igjen på Kjøle da Wilhelm Magnus’ far, Sigurd Magnus, kjøpte gården i 1939 av Anders Andersens sønn Christian Andersen. Regnskapsboken er med enkelte manglende år ført for de reisene som Skulda har foretatt og hvilken fortjeneste de forskjellige år brakte rederne. Jeg har gjort et utvalg av de årene som er tatt med.
Da de overtok skuten i 1868, lå den tydeligvis i Christiania og en del grunnutgifter påløp før årets første reise kunne ta til.

Det regnskapsføres:

Etter dagens mynt skulle dette tilsvare ca. 1.050.- kroner som vel må betegnes som et ganske anselig beløp som måtte skaffes til veie før det i det hele tatt var snakk om inntekter.

Første reis

Så stevnet de da ut Oslofjorden med den nyervervede skute den 4. april 1868. Alt etter vind og strømforhold lenset og krysset de forbi de kjente øyer og skjær i Nøtterøys skjærgård og kanskje sto det noen på land på en eller annen øy og vinket til dem og ønsket dem lykke på reisen.
Det hadde selvsagt vært svært interessant om vi hadde hatt skipets loggbok slik at vi kunne følge seilasen fra dag til dag. Det har vi ikke, så vi har intet nytt før regnskapet for utgiftene i Grangemouth er ført i boken den 1. mai. På de forgangne 27 dagene har de unnagjort seilasen fra Oslo til Grangemouth, losset trelasten der og lastet inn kull for Korsør i Danmark.
Og utgiftene i Grangemouth spesifiseres i engelsk mynt til:

Igjen bar det ut på «Gamle Nordsjøen» med kurs for Korsør og dit kom de lykkelig fram og fikk losset kullasten. Dette var ferdig den 19. mai, altså brukte de 18 dager på seilasen og lossingen. Fra Korsør fikk de ingen frakt så det ble å gå i ballast fra Korsør til Drammen hvor de hadde sikret seg ny frakt. Utgiftene i Korsør er regnskapsført i de gamle riksdaler som tydeligvis stadig var myntfoten i Danmark.

Litt forenklet så regnskapet slik ut:

Så bar det mot hjemlige trakter igjen og gjensynet med Nøtterøys skjærgård var sikkert kjært. Men turen gikk altså til Drammen hvor de fleste av mannskapet mønstret av, for mønstringen gjaldt vanligvis for hver tur. Vel framme i Drammen den 29. mai , etter to måneders reise (“2M”) regnskapsføres:

Mannskap fra Nøtterøy

Hvem var så disse mannskapene som sikkert, i alle fall de fleste, var fra Nøtterøy? Styrmannen er, som nevnt ovenfor, ikke navngitt så her står vi fast. H. Andersen er med sikkerhet Anders fire år eldre bror, Hans, født 1828, som bodde på Bjerkøy hvor han i 1870 hadde ektet Andrine Korneliusdatter, Bugården, født 1825, søster til Kristine Maria som var gift med Anders på br. nr. 22. Hun var da enke, hun hadde vært gift med Mathias Andersen fra Lille Kjærnås. Hans familie kommer vi senere tilbake til. Hans ble senere medreder i Skulda og leverte forskjellige fornødenheter til skuten fra sin gård. Blant annet leverte han tømmer til hovedreparasjonen i 1877, og i 1880 leverte han smør til årets første reise. Hans døde i 1896, det nevnes ikke barn, men så var jo bruden 45 år ved giftemålet. Men det nevnes heller ikke barn etter Andrine fra hennes første ekteskap.
Arent Christensen er kanskje senere skipsfører (Jacob) Arnt Christensen fra Søndre Fjærholmen som i 1909 bodde på br.nr. 27 på Nordre Føyen og var gift med Caroline Olava Knudsen fra br. nr. 11. Christen Christensen kan kanskje være senere skipsfører Christen Christensen fra Hjemseng som i 1876 bygde på br.nr. 7 i Vollen og var gift med Julie Jacobsen fra Øvre Sem.
Karl Amundsen er med all sikkerhet sønn av Anders’ bror Amund Andersen som bodde i Sparrønningen og var gift med Anne Sofie Korneliusdatter. Hun var en annen søster til Anders” hustru Kristine Maria så her har vi det tilfelle at tre brødre var gift med tre søstre. Karl var gift med Anna Jensen fra Bjerkøy, enke etter Nikolai Jensen fra Steinkløss, Karl og Anna bodde i Vollen. Karl seilte med Skulda i mange år og er i 1875 styrmann ombord. To av Karls yngre brødre finner vi også senere som styrmenn på Skulda. Det er Marsilius Amundsen som var styrmann i 1878 og 1879. Han var gift med Karoline Gulliksen fra Lofterød og overtok hjemmet i Sparrønningen. Han falt i 1880 overbord fra en annen skute og druknet. Broren Amund Amundsen var styrmann på Skulda i 1880. Han var gift med Amunda Samuelsdatter fra Bergan og kjøpte hjemmet i Sparrønningen etter brorens død. Også Amund omkom i skipsforlis. Kokken er heller ikke navngitt, men vanligvis var det en ung mann, ofte en førstereisgutt. Han stilling ombord var nederst på rangstigen og lite påaktet.

Brukbart resultat

Hvis vi ser litt på hyrene, finner vi at skipperen selv hadde en månedshyre på 20 Spd, eller ca 80.- kr. mens kokken, nederst på rangstigen hadde en månedshyre på 4 Spd, eller ca 16.- kr. Dette viser noe av pris- og lønnsnivået på andre halvdel av 1800-tallet. Og hvordan ble så resultatet av den første turen med den nyinnkjøpte skonnerten Skulda?
«Balance Regning for Skuldas 1. Reis» datert 29. mai 1968 viser:

Hvordan ble så overskuddet disponert ? Ja, egentlig var ikke rederiets overskudd så stort for hovedrederen Jens Hansen hadde vært i Dysart, antagelig for å ordne forbindelse med et kullkompani der, for som vi skal se, ville de ikke bare frakte kull for andre, men kjøpe kull i England for så å frakte den på egen kjøl til Norge og selge den der. Dette ville gi dem en høyere fortjeneste enn bare å frakte. Hvordan Jens Hansen hadde kommet seg til Dysart er uklart, men etter forretningene der reiste han til Sunderland, trolig for å få en skipsleilighet hjem. Skulda var jo «bound for Korsør».

Så følgende utgifter ble belastet «Skulda»s overskudd:

Medreder og skipper Anders Andersen fikk således ingen kontanter av fartøyets fortjeneste på den første reisen, men ble for senere utbetaling kreditert vel 41 Spd og tatt i betraktning av at han for reisen hadde en hyre på 40 Spd, så var en partsfortjeneste på omtrent tilsvarende beløp slett ikke dårlig.

Bedre fortjeneste

Skuldas andre reise i 1868 gikk med trelast fra Drammen til Leith i Skottland og med kull fra St. Devits til Korsør, derfra til Fredrikstad i ballast. Hele denne rundturen tok nøyaktig to måneder, fra 1. juni til 1. august. Omkostningene er stort sett som for første reise, men tydeligvis hadde de hatt styggvær på slutten av første reise for i Drammen måtte de kjøpe en ny fokkebom til Spd 2 – 4 – 12 og et par nye årer til Spd 0 – 1 – 12. I Skottland betalte de £ 2 – 7 -0 for forhaling med dampbåt fra Leith til St. Devits. På denne reisen ble inntektene spd 1023 – 4 – 4 og utgiftene Spd 521 – 2 – 11 slik at overskuddet for den andre reisen ble Spd 502 — 1 — 17, en klar forbedring fra første reise.
Så lå de da i Fredrikstad og lastet trelast i 12 dager. Spesielle utgifter der var at de måtte ha dampbåtassistanse både til og fra byen, noe som tilsammen kostet Spd 13 – 2 – 13. En ny bramrå måtte skaffes og med lønn til tømmermann for montering kostet den Spd 1 – 5 – 12. En mann ble syk og for doktor og medisin betalte de 3 Ort.
Den tredje reisen startet så den 12. august og gikk til Leith, derfra ble de buksert med dampbåt til Wemyss hvor de for egen regning lastet inn kull. Dampbåten kostet £ 2 – 16 – 0. I Wemyss kjøpte de 222 tonn kull til £ 61 – 12 – 1, omregnet etter kurs 4.60 utgjorde det omtrent Spd 283. Seil ble satt for hjemturen den 29. august, «bound for Christiania» hvor de skulle selge lasten. Siden de nu var egne importører måtte de selvsagt betale tollutgifter med Spd 30 – 1 – 8 og dessuten målepenger med Spd 25 – 0 – 23, og bryggepenger påløp med Spd 18 — 0 – 7. Men lasten fikk de solgt til tre forskjellige kjøpere til litt varierende priser, til sammen fikk de Spd 857 – 4 – 14.
Og som de hadde antatt, fortjenesten ved dette ble høyere enn ved bare å frakte for andre. Regnskapet for den tredje reisen som ble satt opp den 18. september viser at inntektene beløp seg til Spd 1390 – 2 – 8 og at utgiftene beløp seg til Spd 796 – 1 – 11 slik at fortjenesten for hele reisen utgjorde Spd 594 – 0 – 21, det beste resultat til nå.

«1 flaske Corniake”

Men det gjaldt ikke med landligge i Christiania. Ny frakt av trelast for Skuldas fjerde reise var ordnet og etter at skuten var tømt for kull og rengjort så nogenlunde, ble det ny trelast, igjen til Skottland, men denne gangen til Dundee. Det var ingen spesielle utgifter utover den vanlige utrustning i Christiania for denne turen, bortsett fra kanskje «Een Kaffi Kane» til Spd 2 – 2 – 2 og «1 flaske Corniake» til 60 skilling. Så kastet de loss den 26. september og ut Oslofjorden sto de igjen, høstvinden hadde vel så smått begynt å røre på seg så seillasen ble sikkert frisk.
Til Dundee kom de i god behold, det ser ikke ut til at det trengtes skifte eller reparasjon av verken rigg eller seil. Trelasten ble losset og så seilte de i ballast til Dysart for å kjøpe kull. Der måtte de betale 12sh og 6 pence for å få kjørt vekk ballasten. I Dysart kjøpte de 218 tonn kull for £ 63 – 10 — 6. Det er ikke regnskapsført utgifter til sjauere, så innlastingen ble nok foretatt av mannskapet selv slik det vanligvis ble gjort. Fra de forlot Christiania var det nå gått nesten en måned, men den 21. oktober satte de nesen hjemover igjen. Og igjen var det Christiania som var målet, dit de antagelig ankom medio november, det er ingen dato knyttet til ankomsten.
Hvor vidt de hadde sluttet avtale om kulleveringen før de dro ved vi ikke, men fortjenesten ble ikke så stor som på den tredje reisen. Kullasten ble solgt til en kjøper for Spd 743 – 0 – 7. Så ikke bare var kullene dyrere i innkjøp, men salgssummen var i tillegg lavere så sluttresultatet for Skuldas fjerde reise til Skottland i 1868 viser:
Inntekter på Spd 1270 – 3 – 19, og utgifter på Spd 926 – 4 – 17 gir et overskudd på Spd 343 – 3 – 2.
Skulda ble nå lagt opp for vinteren i Christiania, og Hans Andersen ble igjen i to måneder for å holde øye med skuten og gjøre forskjellig arbeid.
I det første året som Jens Hansen og Anders Andersen eide Skulda oppnådde de fire seilasene et samlet overskudd på Spd 1762 — 1 — 21, tilsvarende ca. kr 7.050.-. Nå gjenspeiler jo det bare resultatet av selve driften og det var renteutgifter og assuranser og andre ting da som nå, men de hadde sikkert grunn til å være tilfredse.

Nye eierforhold og ny skipper

Så føres det ingen regnskaper i boken før i 1872. I mellomtiden er eierforholdet endret, Anders Andersen er nå blitt eier av halvparten, broren Hans Andersen eier en tredjedel og en ny partsreder som også heter Hans Andersen dukker opp, men han har tilleggsnavnet Kjærnaas. Han var bror til Mathias Andersen hvis enke var gift med Hans Andersen slik vi har fortalt ovenfor. Hans Andersen Kjærnaas var nevø av Skuldas første hovedreder Jens Hansen, Skjerve som var en velholden mann, men barnløs som vi har fortalt og det er vel sannsynlig at han har hjulpet nevøen til en sjettedel av Skulda. Hans Andersen Kjærnaas var født på Lille Kjærnås i 1822, han levde ugift hele livet. Han kjøpte i 1854 en part av br.nr. 22 på Bjerkøy, og samtidig kjøpte hans bror Mathias det som var igjen av br. nr. 22. I 1875 solgte han bruket til Hans Andersen, Kjøle (se ovenfor) og parten ble igjen innlemmet i br.nr.22. Så vet vi intet sikkert før han i 1889 som 67-åring fikk kontrakt med greven på Jarlsberg på Ørebukta på Mellom Bolæren mot kr. 24.- i årlig avgift. Kanskje har han hatt et boforhold på Bolæren lenge, for det synes umiddelbart litt underlig at han i den alder flytter til Bolæren. Om han da hadde svekket helse vet vi ikke, men han døde der allerede i 1895, bare seks år etter han fikk kontrakten.
Det er også en annen forandring fra 1868, for Anders Andersen fører ikke skuten selv lenger. Skulda føres nå av Capt. L. Haraldsen, som meget sannsynlig er identisk med Lars H. Haraldsen, født på Brattås i 1841 og gift med Kristiane Engebretsen, Søndre Sande. Han var en tid eier av br. nr. 13 på Hovland men kjøpte i 1889 br.nr. 8 på Nordre Sand. Ut over kapteinen finnes det ikke mannskapsliste. Anders Andersen selv er nå bare reder og foretar noen reiser «for at Slute Fragte».
Skulda var i fart fra 4. mars til 9. november og gjorde fire reiser det året også. Regnskap for de enkelte reisene er ikke ført, men sammendraget av årsregnskapet viser at de seilte på De britiske øyer som tidligere, men de seiler nå også på kanalkysten. Det innløper remisser fra kaptein Haraldsen fra Rochester, Charleston og Shorham, og skuten har vært i Christiania, Fredrikstad og København.
Skutens totale fortjeneste i 1872 var Spd 1334 – 1 – 0. Dette fordeles på Østre Kjøle den 25. november 1872 til de tre rederne således: A. Andersen 1/2 Part, Spd 667 – 0 – 12, H. Andersen 1/3 Part, Spd 444 – 3 – 16, H. A. Kiærnaas, 1/6 Part, Spd 222 – 1 – 20. «For hvilket Beløp vi undertegnede erkiender herved at have modtaget ver vor Andel af Skuldas Fortieneste».

Trelast og kull

I hvert av de følgende år gjorde Skulda fire reiser til De britiske øyer, og de fortsatte med å frakte trelast ut og kull for egen regning hjem. Anders Andersen ble bare hjemme som reder i 1872, og fra 1873 er han på plass igjen som skipper på Skulda. Fortjenesten gikk litt opp og ned, og i 1876 var den for hele sesongen bare Spd. 708 – 2 – 20. Og den første reisen innbrakte bare Spd 108 – 1 – 13 i fortjeneste, men det synes som de da har gått hjem fra Yarmouth i ballast.
I 1875 gikk den siste reisen fra Grangemouth med kull for egen regning hjem til Knarberg, hvor skuten også lå i vinteropplag den vinteren. Når de ankom Knarberg er ikke anført, men det måtte være nærmere jul for de forlot Grangemouth den 6. desember. Salget av kull foregikk direkte fra skuten, antagelig hele vinteren for regnskapet er ikke avsluttet før i april 1876. Prisen varierte tydeligvis gjennom vinteren og lå høyest med 60 skilling og lavest med 36 skilling pr. tønne. Totalt ble lasten solgt for Spd 798 – 2 – 16, i innkjøp i Grangemouth hadde de betalt Spd 377 – 2 – 0. I forbindelse med salget måtte de anskaffe en kulltønne og en kullskuffe og bryggepenger beløp seg til 6 Spd. Tollen utgjorde Spd 28 – 3 – 20 og tolloppsynet i Årøsund ble betalt med Spd 14 – 4 – 9. Det regnskapsføres videre 10 potter brennevin til 2 Spd! Mens de lå i Knarberg, ble det foretatt en del nødvendige reparasjoner. Bl.a. ble det kjøpt et tre til mærserå som sammen med arbeidspenger for samme beløp seg til Spd 5 – 4 – 0. Smedarbeid ble betalt med Spd 3 – 2 – 14.

“Husholdningskull”

I 1876 endte den første reisen i Knarberg i ballast hvor en del nødvendige reparasjoner ble foretatt. Kanskje har skuten vært ute i uvær på vei til England og blitt såpass ødelagt at de ikke kunne ta frakt hjem. Så det ble utgifter både til ny mast og langsaling, og tømmermenn og smed arbeidet i flere dager. Men de er snart i Drammen og laster trelast igjen.
Også den siste reisen i 1876 gikk til hjemlige farvann, også denne gangen med kull, men nå fra Dysart til Sundene på Tjøme. Dit ankom de den 2. oktober og i «Tunsbergeren» av 4. oktober finner vi følgende annonse:

Denne annonsen kan tyde på at de har usolgt kull i Knarberg fra tidligere reiser. Noen dato for når lossingen skulle begynne har jeg ikke funnet kunngjort verken i «Tønsbergs Blad» eller «Tunsbergeren». Men kullene ser ut til å ha blitt solgt og innbrakt Spd 848 – 3 – 16 med en pen fortjeneste selv om de også denne gang fikk toll og oppsynsutgifter med sum Spd 39 – 3 – 17.
Som vi har sett, har det vært foretatt reparasjoner og utskiftinger hvert år, men i 1877 måtte Skulda gjennomgå en mer omfattende reparasjon. Den ble foretatt våren og var fullført den 30. mai 1877, og det ble derfor ikke tid til med enn tre reiser det året.
Reparasjonen som ble foretatt i Knarberg ga inntekter og sysselsetting i det lokale miljøet. Medreder Hans Andersen, Bjerkøy, leverte således tømmer for Spd 28. Det ble innkjøpt 52 planker til skroget, ny stevnkjøl og materialer til kahytten for Spd 68. Fra Laurentius Føyen ble det kjøpt nytt tauverk for Spd 162 — 3 — 12, fra Ludvik Dahl forelå det regning på Spd 109 – 3 – 18, men jeg har ikke funnet ut hva det var for, og fra Bugge forelå det regning for jern på Spd 25 – 4 – 3. Det ble kjøpt 30 favner ny kjetting som sammen med utgifter til henting kom på Spd 74 – 2 – 10.
Til arbeidspenger medgikk til tømmermann Spd 225 – 3 – 6, dessverre står det ikke hvem denne tømmermannen var. Da er vi heldigere med smeden som hadde to regninger på tillsammen Spd 51 – 1 – 20 for han er navngitt. Han het Johan Peter Andersen og han var svensk, født i Krokstad i Båhuslen i 1829. Han var gift to ganger, først med Gjertine Andersdatter fra Hassum i Slagen og etter hennes død med Else Marie Thorsen fra Stokke. De bodde først på Vestre Kjøle. Mens de bodde der, brant huset ned for dem, men det ble bygget opp straks, så i 1878, kjøpte de tomt i Knarbergveien 8 og bygde der. Han fikk i sine to ekteskap ni barn. En sønn var hvalskytter Johan Petter Andersen på Ormøybåen, en annen hvalskytter Johan Christian Andersen i Knarberg.
Alt er nedtegnet ned til den minste utgift som «To Bøster til Bakekoster, 20 skilling» (Ca. 70 øre).
Alt i alt kom reparasjonen på Spd 907 – 1 – 15 som var Spd 200 mer enn hele fortjenesten i 1876. Disse utgiftene ble fordelt på de 3 rederne alt etter hvilken part de eide i skuten.
I 1878 løser brødrene Anders og Hans Andersen ut medrederen Hans Andersen Kjærnås og Anders eier nå 7/12 og Hans 5/12. Anders står ombord som skipper og seillasene går i Nordsjøen, alltid til De britiske øyer, men til og fra både danske, svenske og norske havner. De har bl.a. vært to ganger helt oppe i Sundsvall og lastet tømmer. I 1884 og 1885 er det Anders’ sønn Christian som overtar som skipper, men farten er den samme gamle og fra 1886 er Anders ved kommandoen igjen. De økonomiske resultater er sterk varierende og enkelte reiser går med underskudd.

Opplag i Knarberg

Det ser ut til at skuten lå i opplag hver vinter i Knarberg. Dette ga kjærkommen beskjeftigelse for lokale tømmermenn, smeder og seilmakere som det var flere av i området.
I en samtale jeg hadde i 1963 med min grandtante Agenta Pedersen, født Corneliussen, på Søndre Nes fortalte hun at opphalingsslippen i Knarberg var et yndet lekested for barna. Der lå også skuten Fortuna til hennes far, min oldefar, Baltser Korneliussen. Hun forteller at det var stor aktivitet på slippen med bek-koking, hampdriving og tømmerarbeid.
Det siste året som omhandles i regnskapsboken er 1886 og den siste reisen går hjem til Knarberg med kull for egen regning. De ankom Knarberg den 10. september og skuten måtte kjølhales så det ble ingen flere reiser. Kjølhalingen kostet kr. 324.58 og når ellers alle andre utgifter var dekket og mannskapet hadde fått sine hyrer ble det et underskudd på kr. 9.44.
Hvordan det så senere gikk med «Skonnert Skulda af Nøterø», vet jeg ikke. At det ikke lenger føres regnskaper for skuten, kan tyde på at den ble solgt.

Opplysninger som er lagt til i 2017:

Historikk.

1851 – Bygd i Åbo
1860 årene – innkjøpt til Norge med reder A.Steen, Drammen
1869 – Solgt til J. Hansen og A. Andersen, Tønsberg, med den sistnevnte som skipsfører
1872 – Overtok A.Andersen disponeringen og solgte skuten i 1891
1891 – Reder Elias Jørgensen, Fredrikstad
1893 – Forliste

Skipsfører:
Først j. Steen
Fra 1869 – A. Amdersen
Fra 1886 – H.A. Kjøløe
og fra 1891 – C.L. Olsen