Skruen er løs!

Av Harald Krogh–Hansen (Njotarøy 2011)

Avansert skipsingeniørarbeid på Stillehavet

Kaptein, skruen er løs... Slik kunne vel meldingen fra mannskapet til skipets kaptein ha vært i slutten av juni 1901. Underveis fra Shanghai til Vancouver med S/S “Guernsey”, som den gang var Norges største dampskip på 4.375 bruttotonn, brakk akslingen. Propell og det hele forsvant i Stillehavet. Skipet var uten fremdrift “og kom i en meget farefuld Stilling. Skibet laa hjælpeløst omtrent midt i det Store Ocean” slik rederen året etter uttrykte det i en skrivelse til kaptein Hans Krogh–Hansen, Nøtterøy.

Kapteinen i Wilh. Wilhelmsens rederi begav sjøen noen år senere, inngikk i kompaniskap med Finn Bugge og satset på hvalfangstvirksomhet. Den praktiske erfaringen fra mange år til sjøs ble bragt videre, da den pelagiske hvalfangst utviklet seg til å bli en stor næringsvei i distriktet. Etter hvert overtok sønnene Niels Ronald Bugge og Harald Krogh-Hansen, som fortsatte virksomheten i firmaet Bugge & Krogh-Hansen, som besto helt til hvalfangstens opphør og som ble avsluttet da flytende kokeri “Balaena” ble solgt til japanere og seilte ut Vestfjorden for siste gang august 1960.

Språkkunnskaper var viktig

Hans Krogh-Hansens første leveår var på Åsgården i Borre. Da han og hans to år yngre søster ble foreldreløse, ble gården solgt uten overskudd til barna. Søsteren Kathinka flyttet til slektninger i Sem, og Hans dro til sjøs 14 år gammel. Han var nok allerede inspirert av Svend Foyn, som i sin ungdom oppholdt seg i Frankrike og England for å lære språk. Det var nødvendig å kunne gjøre seg forstått ved havneanløp rundt om i verden. Som 16-åring hadde han oppspart tilstrekkelig avmønstring, og med konsulens hjelp fikk han kontakt og kunne bo i en lærerfamilie i Belleville, en liten by ved Le Havre i Frankrike, i nærmere ett år fra august 1879. Allerede på sin fødselsdag 20. april 1880 skriver han brev til Kathinka fra Belleville: “Ma chère soeur, Je te remercie pour ta chère lettre, que j’ai recue justement aujourd’hui le jour de ma naissance, j’ai aujourd’hui 17 ans…” (min kjære søster, jeg takker deg for ditt kjære brev som jeg har mottatt akkurat i dag på min fødselsdag, jeg er 17 år i dag.) Av korrespondansen med søsteren får vi vite at “…det er godt at det ikke er Nordmend her, thi før lærer man Sproget”.

Seilas over hele kloden

Etter oppholdet i Frankrike dro Hans til sjøs igjen, og i juni 1880 skriver han til Kathinka:”Nu i dag er jeg ankommet om bord i et fuldrigget fartøi som heder “ΥClara” fra Tønsberg og kapteinen heder Eitzen, søn av postmesteren i Tønsberg. Vi skal gaa til en liden plass ovenfor Quebec og laste med planker og derfra skal vi gaa til London, fra London skal jeg reise hjem.”

I juni 1881 er han om bord i “Laurvig” med kaptein Jacobsen og seiler til Adelaide i Australia. “Jeg liker meg noksaa godt her om bord thi styrmændene har været meget snilde hidentil, hvis de bare vil holde ved saa som de har begyndt saa blir det ikke farligt om bord. Styrmand er ligsom i vor familie ogsaa. Han er en fetter av Øregutterne paa Meum, han heder Nils Evensen…Skal hilse fra Raastad og Harald Gundersen. Vi var oppe i Baglandet og hørte paa musikken. Der oppe kan du tro det var meget livligt. Du kan tro det var mange kønne damer der.”

Fra Port Adelaide seilte skipet halvlastet med mel til en annen havn i Australia, og fra Surabay gikk de med sukker til Europa.

I oktober 1881 skriver han: “Jeg skal hilse fra Larsen, han rømte fra oss den 10/10 med 3 andre af mandskabet fra Tønsberg, som du ikke kjenner. Hva tenker du de vil si hos Larsens naar de faar høre at han er rømt, jeg tenker det vil blive en stor sorg for dem. Det er ikke noget at forundres over at de rømte heller, thi saadan som vi har det her er frygteligt ogsaa.”

Skipper 23 år gammel

Han behersker fransk og engelsk, men også spansk, “tar skolæne” og får sitt skippersertifikat i juni 1886. “Det første skib jeg fik at føre” var “Tønsberg” av Tønsberg som seilte fra hjembyen til Cardiff i oktober 1891.”

Etter at han giftet seg med sin Magdalene Ambjørnsen fra Melsomvik, som var niese av Lena Foyn, bodde familien i Foyns bolig på Ravndal.

På Stillehavet

Wilhelmsen drev samseiling med et dansk rederi, C. Hansens rederi i København. Krogh-Hansen var fører av dampskipet “Guernsey” da akselen brakk, og skipet mistet SKRUEN (propellen) midt ute på Stillehavet på reise fra Shanghai til Vancouver, og ble sjøudyktig.

Krogh-Hansen hadde som fører krysset Stillehavet ti ganger tidligere og under disse turer kun møtt to skip. Utsikten til assistanse var derfor minimal. Men til alt hell passerte et annet skip, og føreren tilbød seg å bringe kaptein og mannskap på D/S «Guernsey» til sitt bestemmelsessted, men tilbudet om å forlate skipet og overgi det, ble avslått. Den svenske kaptein Ekstrand på det japanske skipet som tilbød assistanse, uttaler til New York Times at “hjelpesløsheten til skipet var ekstremt alvorlig.”

I rom sjø

Heldigvis hadde ”Guernsey” både en ekstra aksel og propell om bord, men vanskeligheten med å få montert disse virket nesten uoverkommelig. Likevel planla kaptein og mannskap å skifte propellen mens D/S “Guernsey” drev for vær og vind.

I ti dager arbeidet mannskapet for å redde skipet. Skipet gikk i ballast. Det som kunne flyttes, ble brakt forut slik at baugen stakk dypt ned i sjøen, og akterenden ble løftet så høyt at man fikk rigget til en stilling. Mannskapet fikk montert akselen uten for store problemer. Men dønningene og det primitive verktøyet som var tilgjengelig gjorde det nesten umulig å få den ni tonn tunge propellen på plass. Etter mange mislykkede forsøk bestemte kaptein Krogh-Hansen at to av vingene på propellen skulle fjernes. Etter denne vektreduseringen klarte mannskapet å få låret skruen og montert den på akselen, og skipet kunne fortsette sin ferd med en toabladet propell.

«Overordentlig Dygtighed»

Kaptein Ekstrand ble bedt om å underrette rederiet om hendelsen og grunnen til forsinkelsen, “which the master performed immediately upon landing” i følge New York Times. Avisartikkelen fastslår at det var et “bemerkelsesverdig kunststykke i skipsingeniørarbeid som ble utført i rom sjø.”

Skipets assurandør skriver til Krogh-Hansen: “Vi ved hvorledes De med Mandskab under de vanskeligste og meget farefulde forhold med overordentlig Dygtighed og Ihærdighed udførte et stort Arbejde. I ti Dage stod dette Bjergningsarbejde paa og det kronedes med held. De frelste saavel Besætning som Skib”. Kapteinen ble belønnet med en «adresse» og et gullur som takk for innsatsen, men kanskje først og fremst fordi assurandøren unngikk å måtte utbetale forsikringssum eller bergelønn.

Krogh-Hansen ble senere inspektør hos Wilh. Wilhelmsen inntil han lik mange andre skipsførere startet eget rederi.

Familien bygget “Åsgård” i Sundveien på Kaldnes i 1904 med utsikt over byen og havnen. Navnet var hentet fra hans barndoms gårdsbruk Åsgården.

Hans Krogh-Hansen døde i 1946 og er gravlagt sammen med sin hustru Magdalene på familiegravstedet på Borre kirkegård.