Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2005)
Transport av folk og varer på Nøtterøy i det forrige århundre
Tenk deg Nøtterøy for hundre år siden og hvordan det var å komme seg til by`n – og det å frakte nødvendige varer på kronglete veier utover bygda. Langs kysten hadde vi båter og skipsanløp. På landjorda ble hestekraft brukt til mange formål, og vi kjenner begrepet ”apostlenes hester.” Men transport- og kommunikasjonsmidlene har unektelig forandret seg.
Det er kjent at det var offentlige skysstasjoner for 150 år siden, men private transportmidler kom ikke i gang før 1903. To små notiser, som Kjartan Dale har hentet fra sin avisregistrering dette året, sier noe om det. 23. mai skriver Tunsbergeren:
“En diligence er sat ind mellom Nøtterø Forbrugsforening og Tønsberg. Den gaar fra Nøterø kl. 1 og 5 og fra Tønsberg kl. 11.20 og 7.40. Prisene er moderate, og det synes at være Grund til at tro at der ville bli Trafik i Ruten naar den blir indarbeidet.”
15. desember, sju måneder senere, melder samme avis:
”Nøterø — Omnibussen i rute mellom Tønsberg og Nøterø er af bygmester Helgesen solgt til Johansen, Stangeby. Den nye Eier overtog Heste og Kjøredoning igaar og Ruten fortsetter uforandret.”
Så kan en vel spørre hvorfor Helgesen solgte denne omnibussen. Kan det være at han hadde en visjon om et større prosjekt? Hvorom allting var; Helgesen var svært allsidig.
Byggmester Hans Helgesen på Nedre Sem
Han var innflytter, ble født i Stokke 1841 og døde på Nøtterøy 1935, 94 år gammel. Et skatoll, som familien har tatt vare på, er synlig bevis på at han tok svenneprøve som snekkermester. Hans Helgesen kom til Nøtterøy i 1868 og kjøpte etter hvert flere bruk på Nedre Sem. Her hadde han sitt tilhold som bonde, snekker, byggmester og transportformidler. Allerede i 1874 gjorde han seg bemerket ved å bygge det stilige våningshuset på Frogner, og i 1877 bygde han bygdas mest sentrale forretning, Nøtterø Forbrugsforening, Borgheim. Og det skulle bli mange solide byggverk fra nord til sør som ble signert Hans Helgesen.
Som en dyktig håndverker ble han også i en årrekke takst- og skjønnsmann, medlem av formannskapet og styret for sparebanken, forbruksforeningen og aktiebakeriet. På verkstedet ble det i årenes løp snekret mange likkister. Helgesen hjalp sin datter, Valborg og svigersønn, Kristen Andersen, med å starte et begravelsesbyrå. Han hjalp også sin datter, Helvig, med å starte en forretning på Stangeby, som sønnen. Gunnar (95) drev helt fram til 1990. Gunnar kan fremdeles huske sin morfar og minnes spesielt alle de ganger han måtte kjøre likvognen, ikke med hest, men med bil.
”Nøtterøy toget” i 1907
Misforstå ikke. Vi har aldri hatt jernbanetog på Nøtterøy, og de tradisjonelle 17. mai-togene går som kjent ikke på skinner. Men like fullt, fra 1907 gikk det faktisk en doning på fire hjul, som bar det franske og høytidelige navn diligencen (dilisja’ngs) men også omtalt som Nøtterøtoget, eller *»dillæ”. Den gikk i fast rute mellom Nøtterøy og Tønsberg og har antagelig avløst den omnibussen som er beskrevet ovenfor. Den samme Hans Helgesen var nok ikke lite stolt da han sammen med bankkasserer Olav Gundersen og kjøpmann Hagbert Christensen i Tønsberg fikk dannet et aksjeselskap og anskaffet dette kjøretøyet for befordring av passasjerer og gods.
Sommeren 1910 fikk Tønsbergs Blad en alvorlig klage på diligencen. En sint mann hadde sett den store tunge vognen med ni voksne personer, kjørekaren iberegnet, trukket av en eneste hest. ”Sett det i avisen! Det må ikke hende oftere!” sier mannen. Hva førte så det til? Vi har sakset litt fra en klagesak med relevans til dette. I Tønsbergs Blad 14. februar 1911 står det fire linjer om saken. ”Nøterø-diligencen saaes igaar atter at kjøre sin rute utover med seks voksne personer og en del varer, trukket av 1 — én — hest. ”
Rutebiler til skrekk og advarsel
Diligenceruten, som Helgesen hadde satt i gang fra 1907, ble avløst av rutebil i 1911. Også her var Helgesen en av initiativtagerne. Sammen med advokat Odd Nerdrum og ordførerne Jonathan Johnson på Nøtterøy, Anders Larsen i Tønsberg og A. Holth i Sem hadde de sendt ut aksjeinnbydelse for å etablere Tønsberg og Oplands Automobilkompani. Det gav støtet til at den første rutebilen, ”Rist meg hjem”, med Nils Olsen som sjåfør, mot stor motstand fikk lov til å kjøre på Kirkeveien. Om dette er det skrevet i Njotarøy tidligere. Her vil vi sette søkelyset på annen biltrafikk og spesielt drosjenes plass i personbefordringen.
Skyssautomobiler uønsket på Nøtterøy
Om det var mange hindringer for rutebilene, så var det enda verre for drosjene og vanlige personbiler. Den første privatbilen kom til Tønsberg i 1909 og tilhørte Ole Ferdinand Bergan. Året etter begynte Bergan og vognmennene Nilsen og Karlsen drosjetrafikk med to nye biler. Men på Nøtterøy var de ikke populære. Til å begynne med fikk de bare lov til å kjøre til Teie. Uviljen gjaldt særlig det faktum at skyssautomobilene kom uventet og overraskende på folk og hester langs veien. I formannskapets møte 1. april 1911 ble det flertall for totalforbud mot å kjøre på alle veiene, og det ble senere tilføyd: ”Skyssautomobilene antages dessuten at være af liten Interesse og Betydning for vor Bygd”.
Året 1913 foreligger det andragende (søknad) fra Anders A. Myr og Alf Andresen om tillatelse til “at kjøre automobildroche Tønsberg — Forbrugsforeningen (Borgheim) — Kjøbmandskjær – Bergan.»
I referatet fra herredsstyremøtet 7. august, sak 5 skriver Tunsbergeren:
Stensvold: (lensmann) ville anbefale andragendet, da disse vogne ikke skader veilegemet mer enn de almindelige triller med smale fælger.
Agerup: (kandidat) kunde ikke forstaa at veiforholdene paa Nøterø var annerledes nu, end da herredsstyret for kort tid siden behandlet en lignende sak, og fandt at veien ikke er skikket. Gir man tillatelse nu f. eks. at kjøre til Bergan, så har man konsekvensene der. Det blir å åpne alle veiene for automobilkjørsel, og vi har erfaring for, at det kan bli kostbart; man må ikke stelle seg slik, at man blir nødt til at omlægge de gamle veie, da her er saa mange berettigede krav om nye.
Ordf: (Jonathan Johnson) Det synes besynderlig at der ikke kan kjøres til Bergan og Kjøbmannskjær, naar der kan kjøres til Nøterø. Bilene er nye og tidsmessige og gaar lydløst. Hestene har også nu vænnet seg til dem. Automobilkjørsel vil komme før eller senere. Jeg tror, det vil være heldig for bygden at åpne veiene for den.
Agerup: Der foreligger intet krav fra Bergan eller Kjøbmandskjær, men kun fra selskapet, som skal tjene penger på trafiken, og vi kan da vel vente til der foreligger krav fra bygden.
N. S. Bjønness (skipsfører og reder) ville gjerne vite, med hvilken ret løsbilen kjører fra Tønsberg til Forbruksf.; Det bør undersøkes. Det er nok saa at hestene har vænnet seg til trafiken, men har veiene vænnet seg til den? Mot 3 st. vedtokes: Andragendet indvilges ikke” .
Vognmannsforretning og drosjenæring i Tønsberg
Det begynte for ca. 140 år siden da to byborgere skaffet seg hest og vogn og fikk kjøring for byens kjøpmenn som tidligere hadde hentet sine varer på dragkjerre. Og da de på 1870-tallet kjøpte seg trille, fikk man et nytt trekk i bybildet. Befordringen av passasjerer og gods ble god forretning, og da fulgte andre etter, og det ble så mange vognmenn og konkurranse om oppdragene at de fant det fornuftig å danne en forening med navnet: Tønsberg Kjøreforening. Den 5. juni 1894 hadde avisene følgende annonse:
”Til befordring af Publikum inden Byen og Omegn vil fra og med i dag, 5. juni kl 8 Morgen og til 10 Aften, 3 av Byens vognmenn med raske Hester og elegante Kjøretøyer holde på Byens Torv. Faste, men moderate Priser, afpasset efter de forskjellige Distancer”.
Vognmennene drev godt og møtte opp når toget kom til jernbanestasjonen i Nedre Langgate og ved Kristiania-båtenes ankomst ved Tollbodbryggen. De fikk senere montert telefon ved stasjonen, og på søndager ble det mange lystturer utover til Nøtterøy. Men så kom drosjebilene, og konkurransen ble for hard. Det skulle likevel vise seg at hestedrosjene holdt ut i mange år, og det var mer status å kjøre med hestekjøretøyer og flotte kusker enn med nye biler ved festlige anledninger. Begravelseshestene holdt ut lengst. Det ble regnet som respektløst å kjøre lik med bil. I sin tid var det registrert 28 hestedrosjer i Tønsberg.
Drosjesjåføren og havresekken
Tønsbergs første drosjesjåfør var Alf Andresen, som også ble drosjeeier. Det går noen historier om hans møte med bønder som direkte hatet ham for bilkjøringen. Men Andresen fant på råd som resulterte i at han ble venner med bøndene og deres hester. Andresen hadde med seg en sekk med havre i bilen, og hver gang han møtte en hest, stanset han, gav hesten havre og lokket hesten bort til den ufarlige bilen. Men en gang da han skulle kjøre amtsingeniør Conradi til Hof møtte han ikke mindre enn 104 hester på turen. Da gikk det mye havre, og amtsingeniøren, som riktignok var fornøyd med turen, hevdet at han hadde kommet like fort fram om han hadde kjørt hest og trille i stedet for å få skyss med en drosjebil.
Verdenskrigen 1914 – 1918
Selv om Norge ikke var med i den første verdenskrigen, fikk den store konsekvenser også for vårt land. Mangel på bensin skapte problemer for biltrafikken. Noen biler gikk på lysgass og monterte en gassballong på taket. Veiene var som før nevnt elendige. Men så ”våknet” politikerne, og det ble gjort store anstrengelser for å utbedre veiene. Etter hvert kom også lastebilene i bruk, og det heter seg at den første rutebilen, ”Rist meg hjem”, ble bygd om til lastebil. Ellers er det lite å finne i formannskapsprotokoller og aviser om drosje- og lastebiler før 1920, men fra da av ble det stor aktivitet.
Å kjøre bil for 90 år siden var ikke som i dag. Bilene hadde ikke selvstartere og måtte sveives i gang. Og når det ikke lyktes å få motoren til å gå, måtte man gå ut — att og fram for å stille forgasseren. Hvis man var utsatt for punktering, var det ikke så snart gjort å legge om, idet den avtagbare felg ikke var oppfunnet. Belysningen foregikk med parafinlamper som ofte sluknet. Bilene var åpne. Girstang og håndbrekk sto utenfor. Utpå høsten med regn og kraftig vind var det ingen fornøyelse å kjøre bil. Vinterkjøring var det ikke tale om, og veiene var dårlig brøytet. Om dagen sto gjerne drosjene på åpne plasser, men om natten ble sjåførene oppsøkt der de bodde og måtte rykke ut til alle slags oppdrag.
Drosjeforening i 1920
18. november 1920 ble drosjeforeningen i Tønsberg stiftet, og da het den Tønsberg Automobil-Drosjeeierforening, og det var flere grunner til det. Bilindustrien utviklet seg raskt på 1920-tallet. Også i Norge ble det solgt flere privatbiler, og det som den gang ble kalt løskjøring, og som i dag heter piratdrosjer, var et stort problem. Det var derfor viktig å ha et organ som myndighetene kunne forholde seg til, og som blant annet førte til at vedtektene ble forandret. Fra høsten 1923 ble det slik at bare autoriserte drosjeeiere fikk lov til å kjøre. Først var det bestemte takster for soner, men kommunen ville at alle drosjer skulle installere taksametere for å få bedre kontroll. Dette kostet 600 kroner og ble for dyrt, mente drosjeeierne, men måtte gli seg, og fra 1. april 1924 ble lov om taksametere innført.
13. januar 1925 oppsto et nytt problem. Da ble ”Billigbil-selskapet” opprettet i Tønsberg. Denne sammenslutning reklamerte med at de kjørte 30 prosent billigere enn de autoriserte, noe som publikum selvsagt var begeistret for. Antall billigbiler var en tid oppe i ca. 20, og da gikk det som det måtte gå. Enkelte drosjeeiere kunne stå på holdeplassen uten en eneste tur. I 1929 ble det som senere heter Tønsberg og Omland Drosjeeierforening tilsluttet Norges Drosjeeier-Forbund. Ved 25 års jubileet i 1945 ble også drosjeeierne i Sem, Slagen og på Nøtterøy etter eget ønske opptatt i foreningen. Nøtterøy var da representert ved Haldor Hatlestad
”Det verken lensmann eller prest har kjennskap til — det har drosjesjåførene!“
Det var Tønsberg-drosjenes grand old man, Arne Eriksen, som i en samtale med artikkelforfatteren serverte denne påstand, og om sjåførene ville bryte taushetsplikten, kunne det nok være litt av hvert å si om det. Men stort sett er kundene bra folk. Arne, som nå er pensjonist, er vel blant dem som har best kjennskap til drosjenæringens historie, blant annet som formann i Norges Drosjeeier-Forbund. Hans far, Aimar Eriksen var blant de 14 som stiftet foreningen i Tønsberg i 1920. Arne har mange historier på lager, særlig om de tørste og — for en tid velstående – hvalfangere når de kom hjem fra feltet om våren. Enkelte drosjeeiere kjørte dag og natt og kunne på kort tid tjene så mye at de kunne ta det med ro resten av året.
Anker Mathisen og Nøterø drocheforening
Det har så langt ikke lykkes å finne protokoller for det som het Nøterø drosjeforening. Men i året 1928 kan det leses ut av formannskapsprotokoller og avisinnlegg at det var strid mellom Nøterø, drosjeforening og en drosjeeier. Anker Mathisen i Strengsdal ville ha fri konkurranse og klaget på det han kalte ”Tvungen drocshebevilling på Nøterø”. Styret i foreningen hadde sendt et andragende til Nøtterøy formannskap om å få innført en ordning for ervervsmessig bilkjøring og fått avslag. Vedtaket hadde en merkelig ordlyd: ”Personbefordring med motorvogn som erhverv bør være avhengig av bevilling, men leilighetsvis personbefordring med motorvogn for betaling bør være fri for enhver”. Dermed hadde Mathisen, som drev handel med kull og koks og drosje ved siden av, fått medhold.
Herredsstyret innfører drosjebevilling
Etter fire års strid ble det i herredsstyret vedtatt med 23 mot 5 stemmer å innføre drosjebevilling og at Tønsberg politi skulle gis utøvende myndighet for det. Med den konservative holdning som politikere flest hadde i 1930, kan det være av interesse å gjengi bruddstykker av Vestfold Arbeiderblads referat fra møtet:
”Ordføreren meddelte at han siden siste møte hadde hatt en samtale med politifullmektig Fehn der hadde erklært, at han ikke vilde pålegge anlægg av noen spesielle holdeplasser i bygder. De fleste kunne benyttes som de var, men chaufførne ble pålagt å holde telefon.
Lensmann Agerup bekreftet hva ordføreren hadde uttalt. Taleren var fremdeles i sterk tvil om å gå til tvungen bevilling. Han var en venn av frihet, og yndet frihet i alle forhold, men som saken ligger an, fant han dog å stemme for innstillingen.
Sandåker (lærer på Torød) var prinsipielt mot innførelse av faste autoriserte drosjer, men ville subsidiært foreslå, at det bare blev gjort gjeldende for havebyen (omkring nåværende Teie torv) og at resten av herredet var fritatt. Han var bange for at det ble for få autoriserte drosjer.
Nils Olsen (rutebileier, Kjøbmannskjær) anbefalte innstillingen. Man behøver ikke å frykte for at det ikke blev biler nok, sa han.
Helle: (lærer på Bergan) Jeg hadde aldri trodd at havebyen skulle hatt alle fordele, da vi opprettet den. Men la dem få beholde også dette og la oss i bygden ellers være fritatt.
Kirkesanger Andersen (lærer på Herstad) talte sterkt for innstillingen og advarte mot å opstykke herredet i denne sak.
Viseordfører Syse: (tannlege) Det er ingen ”haveby sak”. Vi har bare hatt 1 — en — drosjechauffør i Havebyen mens de andre er spred utover bygden.”
Generalforsamling i 1934
En liten notis i TB 27.1.1934 er informativ:
”Nøtterø Drosjeeierforening holdt generalforsamling i går under ledelse av formannen, drosjeeier Karl Hansen (Bergan). Årsberetning og regnskap blev referert og godkjent. Det bestående styret blev gjenvalgt enstemmig. Dette består av Karl Hansen, formann, Isak Isaksen (Bjønnes), sekretær, Haldor Hatlestad (Teie), kasserer, Otto Andersen (Teie) og Martin Melgaard (Nesbryggen). «
Drosjestasjoner på Nøtterøy
Selv om foreningens stiftelsesdag ikke er dokumentert, er det mange som husker at det var drosjebuer både på Borgheim og Teie på 30-tallet. Noen pensjonister har et bilde på netthinnen fra den gang det var drosjestasjon utenfor kolonialbutikken til ekteparet Evensen på Nøtterøy (Borgheim). Der var det også bensinstasjon, ei smørebu, en smørebukk og ei drosjebu. For barna i område var en sjokoladeautomat ved bensinstasjonen av særlig interesse. For 10 øre kunne vi få en liten sjokolade og for 25 en mer enn dobbelt så stor. Det gikk bra lenge. Men etter at noen gutter fant ut at de ved hjelp av noen tråder kunne lure automaten og få mye mer av godterier for pengene, ble automaten fjernet.
Å kaste på stikka var et sikkert vårtegn. De tre drosjeeiere, Martin Henriksen, Isak Isaksen og Martin Melgaard, som holdt til på ”Nøtterø” hadde mye dødtid mellom hvert kjøreoppdrag. Noe måtte de finne på. En yndet sport var å kaste på stikka. Det gikk på femører og prestisje, og gevinsten gikk i en felleskasse, som ble fordelt ved dagens slutt. Små og store gutter var ivrige tilskuere og fikk også prøve seg. En og annen brukte kronestykker for å kjekke seg, og det vakte oppsikt. Martin Melgaards datter, Margit Amundsen, har fortalt at hennes mor noen ganger måtte sitte telefonvakt. Det ble også mange telefoner nattestid hjemme i Nesbryggen. Det samme gjaldt også for andre sjåfører.
90 kroner og bløtkake etter Oslo-tur
Nils Petter Isaksen, som i sin barndom bodde på Bjønnes og var sønn av drosjeeier Isak Isaksen, husker godt at han gikk med nistepakke til sin far. Spesielt husker han at hans far hadde fått en Oslo-tur og fikk 90 kroner, som var taksten. Det hendte flere ganger, og hver gang han kom hjem, ble det en tur innom bakeren og bløtkake til de som ventet hjemme.
Under krigen, i april 1941, kom den første bil med generator til Teie torv, og det skulle bli flere. Karl Martin Henriksen (kalt Martin), som hadde skaffet en ny og flott syvseter, lot imidlertid denne stå i en garasje og fikk ombygd en eldre bil som han kjøpt av hvalfangstbestyrer Hjalmar Andersen på Teie. Å stå til tjeneste for okkupasjonsmakten var ikke hyggelig. Et av de farligste oppdrag Martin fikk, var å frakte den arresterte Jakob Jacobsen (med dekknavnet Harry) fra Tømmerholt til fengslet i Larvik. Milorg hadde nemlig til hensikt å befri ”Harry” på denne turen, noe som ved en misforståelse ikke lyktes. For Siv. Org. og Milorg spilte drosjene i Tønsberg og omegnen en betydelig rolle, ikke minst i flyktningtrafikken.
Ved krigens slutt var det stort behov for fornyelse av bilparken. Det gjaldt både drosjer, rutebiler, lastebiler og privatbiler, og det var veldig vanskelig å få tillatelse til å kjøpe ny bil. Før krigen var det herredsstyret og politiet som hadde hand om bevillinger, men etter krigen var det en samferdselsnemnd som avgjorde saker for ervervsmessig bilkjøring. Men i bilorganisasjonene, formannskapet og herredsstyret var det stadig diskusjoner om det.
Fra støytekjerre til lastebiler
Utviklingen når det gjelder transport av jord, stein, pukk og andre masser og varer har gjennomgått en total forandring siden 1920. Støytekjerra var i sin tid en genial oppfinnelse hvor et helt lass kunne tippes uten at man behøvde å lesse av for hånd. Oppfinnelsen av de hydrauliske løfte- og heiseapparater, bremser og styreordninger m.m. har senere fått en enorm betydning for alle slags innretninger. I dag er det en selvfølge at gravemaskiner av forskjellig art på få minutter kan lesse opp en traktorhenger eller lastebil, som så kan tømmes på enda kortere tid.
I 1920 gjorde Karl Fjære, fra Torød, flere forsøk med å starte både gods- og passasjertrafikk. Han søkte om tillatelse til å kjøre med lastebil på alle Nøtterøy-veiene, og fikk bare lov til å opprette fast rute for godstrafikk fra Tønsberg til Torød og til Kjøbmannskjær. Senere var hans sønn, Arne Fjære, blant de mange som livnærte seg av lastebiltransport.
Hans Hansen tok førerkort i 1913
De første bilene kom til Norge i 1895, men det var mange formaliteter som måtte ordnes før de kunne tas i bruk. Først i 1912 kom den første lov som påla alle som kjørte bil å ha førerkort. Flere av de som var hekta på å kjøre bil, hadde vært i Amerika. En av dem var den tidligere lastebileier, veivokter, kirketjener og varaordfører. Hans Hansen, Stangeby. Etter to år i Amerika kom han tilbake i 1913 og kjøpte en Minerva personbil. For å ta sertifikat måtte han til dra til Oslo. Der gikk han på skole i tre uker for å lære seg reparasjoner og nødvendig vedlikehold. Hans sertifikat nr. 316 er utstedt 14. mai 1913 og er tatt vare på. I årene som fulgte var Hansen både rutebilsjåfør, drosjesjåfør og kjørte også lastebil for Treschow i Larvik. I 1926 kjøpte han seg sin første lastebil, og det var hans tidligere arbeidsgiver, rutebileier Marinius («Snillehansen”) på Husøy, som hjalp ham med lån til å kjøpe den.
Hans Hansen drev lastebiltransport fram til 1940 og kjørte mest for kommunen, særlig grus til veiene. I 1935 anskaffet han seg en ny Fargo lastebil, som var meget avansert etter datidens forhold. De lesset naturgrus fra et sandtak i Glomstein og maskingrus og pukk fra pukkverket i Stangebyskogen. Om sommeren kjørte han vann med en stor tank montert på lasteplanet og fylte i tomme brønner. Det var før Akersvannet var bygget ut over øya, og mange brønner ble fort tomme sommerstid. På brannstasjonen ble tanken fylt opp, og det var ikke så lett å kjøre inn mellom planter og trær for å komme til de enkelte brønner. I 1940 ble Hansen veivokter.
”Samferdselsnemnden følger organisasjonenes innstilling og neglisjerer herredsstyrets.”
Dette er overskrift i Tønsbergs Blad 2. juli 1948. Herredsstyret hadde foreslått 20 lastebiler og 12 drosjer på Nøtterøy, men ble ikke hørt. Fra Nøtterøy-hold ble det også klaget på at utbygden ikke hadde fått noen drosjer. Det siste ble besvart med at nemnden skulle ta stilling til det senere. Mange av bygdas eldre vil sikkert kjenne igjen de som fikk bevilling:
Drosjebevillinger. Otto Andersen, Tor Andreassen, Karl Hansen, Haldor Hatlestad, Karl M. Henriksen, Otto Lyngås, Martin Melgaard, Anker Mathisen og Finn Aas Nilsen
Lastebilbevilling: Nils H. Askerud, Arne Fjære, Johan Allan Karlsen, Harald Lian, Otto Willhelm Magnussen, Olaf Marinus Olsen, Niels Hovland, Karsten Landsrød, Albert Hjortesæter, Thurmann Jacobsen, Karl Mørk Mathisen, Håkon Agnor, Alfred Hjortesæter, Karl Einar Hanson, Arvid Kjønnerød og Hans Stener Andreassen.
Drosjesentral på Teie torv
Etter krigen ble drosjeeierne enige om å ha felles base på Teie. I 1952 kunne Teie-drosjene rose seg av å ha distriktets første radiosamband i sine biler. En mindre vaktstue som Otto Lyngås skaffet i 1938, ble i 1960 erstattet med en ny vaktstue. Det var BP som sto for byggingen etter inngått kontrakt med drosjesentralen. I nybygget ble det langt bedre forhold for sjåførene. For det første ble det et oppholdsrom og et hvilerom, og dessuten en avdelt plass til telefonvakten, garderobe og et lite tekjøkken. Samme år ble Irene Krøgli ansatt som distriktets første kvinnelige drosjesjåfør. Hun giftet seg senere med Martin Henriksen og ble drosjeeier etter sin manns død. En av de tyngste oppgaver hun fikk, var å løfte pasienter som satt i rullestol inn i en vanlig drosje. Det var en lettelse da den første handicapbil kom i 1978.
Fra 1967 har det vært samkjøring og alle drosjene har vært styrt fra en sentral i Tønsberg.
Utviklingen med telefon og radiosamband har ført til at de ca. 80 drosjene står på de forskjelligste steder og kan raskt utføre oppdrag. Gjennom forhandlinger med stat og kommuner har drosjene også fått til faste ordninger både når det gjelder syketransport, og frakting av førsteklassinger som har lang vei til barneskolen. Gunstige avtaler i eldreomsorgen hatt også stor og gjensidig betydning. I 1967 hadde TB således et stort oppslag med bilde da 91-årige Nora Henriksen kjørte drosje for fem kroner turen.
Fra drosje til buss
Den ervervsmessige transport begynte med hestevogner og fortsatte med biler. Tønsberg Autmobil-Drosjeeierforening, ble stiftet i 1920, og har forandret navn flere ganger, til de i 1987 tok det enkle navnet Tønsberg Taxi. Det første styret besto av formann, F. Christensen, K. Horntvedt, K. Klemmetsby, A. Hansen, Herman Bakke og Bjarne Nilsen. Kr. Klemmetsby ble snart rutebileier og var en av pionerene i Rutebilene Farmand. Drosjeeier Bjarne Nilsen gikk i 1919 i kompaniskap med Andersen Vang, kjøpte en rutebil og startet en rute fra Tønsberg til Torød. Det kan også nevnes at Nilsen fra 1908 til 1916 bodde på eiendommen Vang på Landsrød, som senere ble bebodd av de andre pionerene, H. Andersen Vang og Nils Olsen.
Ringen sluttet
På Nøtterøy begynte det med hestediligence. Så ble det automobildiligence. I begge tilfeller var Hans Helgesen på Nedre Sem en foregangsmann. Undertiden var det mange som har gjort en innsats for å frakte folk og gods. Av Nøtterøys drosjeeiere kan det vel være at Anker Mathisen i Strengsdal, som med sin lastebil og drosje fra før 1928 og fram til 1970 satte tydelige spor etter seg. Det gjaldt også Karl Martin Henriksen (Østre Nøtterø — Ørsnes) som fikk bevilling i 1932 og kjørte til han ble syk og døde i 1974. Han hadde for øvrig en rekke tillitsverv i drosjeeierforningen.
Først og sist: Det går en linje fra 1903, da byggmester Hans Helgesen startet med sin hestedrosje – og til hans dattersønn, John Anker Andersen i 1951 gikk inn i drosjetrafikken. I 1960 fikk John, som på grunn av en idrettsprestasjon ble kalt ”Kjippen”, bevilling og kjørte til han pensjonerte seg i 1989. Som mangeårig styremedlem og kasserer ble han som nestor i Tønsberg og Omlands Drosjeeierforening tildelt diplom, og ikke nok med det. Han fikk den store ære å bli utnevnt til foreningens eneste æresmedlem.
Legg inn en kommentar