“Slik lærte vi på seminariet”

Av Hans Seeberg (Njotarøy 2005)

Adolfine Backer i «Øernes kreds”

Hans Seeberg ble født på Hvalø i 1904 og hadde sin første leveår der; før han med familien flyttet over til Gåsø. I 1957 begynte han å skrive ned barndomsminnene sine, og til slutt, 26 år senere, var de blitt til et manuskript på 350 sider: I et etterord skriver Seeberg at notatene er gjort “con amore” og at minnene er dannet av “barnets øyne, ører og fantasi”. Njotarøy trykker her en av de mange, fornøyelige episodene med tillatelse av Seebergs sønn, Tom Seeberg. Hans Seebergs språk er bevart, men åpenbare trykkfeil er rettet.

Med hensyn til dette å lære så er det noe som heter skole. Selv onger som vokser opp uti skjærene, må jo få en opplæring i bl.a. bibelhistorie, og ikke bare henvises til den opplæring som naturen gir. Slik var det da også viselig ordnet at Nøtterø skole hadde en egen avdeling som het «Øernes kreds”. Det var en omgangsskole som konsentrerte undervisningen i 18 uker om sommeren, og hvor læreren i de første 6 uker hadde Bolærne som basis, neste 6 uker Gåsø og Hvalø og de siste 6 uker Lindholmen, Kjølholmen og Skrøslingen.

Drømmen for en lærer

Det måtte jo være en drømmetilværelse for en lærer å tilbringe årets fineste tid, fra mai til september, i verdens deiligste arkipel, med en håndfull onger, som var respektfulle og oppmerksomme overfor hans eller hennes lærde autoritet og så samtidig var aktet og respektert av de tilstøtende foreldregrupper. Slik at han – eller hun – efter sine timer fra 8 til 2 kunne hengi seg til sin velfortjente middag og middagslur, og efter en oppkvikkende kopp kaffe (med en “tilfeldig” kake) kunne bevilge seg en tur i naturen, mens folk sa at “nå går’n (eller a’) og tenker”.
Den første læreren jeg har en svak erindring om het Øverås. Han var lang og lys og var sikkert teolog, for han var alvorlig og tok seg selv og sin gjerning høytidelig, som bare en mann som føler sitt kall kan gjøre. Han næret ingen som helst tiltrekning på meg, dette var på Gåsø og jeg var fremdeles i den lykkelige alder da jeg ikke var såkalt skolepliktig – og jeg holdt meg da også klokelig langt utenom hans sirkler. Han ble avløst av en søt og rund og blid dame som het frøken Andersen. Det var da vi flyttet over til Hvalø.

Den skjeve globusen

Sjøbua ble innrettet som skolestue. Garn, ruser og tauverk ble stuet best mulig bort i krokene, så det ble plass til et bord, benker til elevene og en stol til frøken Andersen. Kart og tavle ble hengt på veggene, og en liten globus stod som et merkelig vesen midt på bordet foran frøken. Det merkelige var at den var skjev. Jeg trodde – som de fleste andre – at den var blitt sånn av å farte rundt mellom øyene, men fikk forklart at den var sånn fordi himmelakselen var slik. Noe jeg forøvrig ikke har begrepet til denne dag – det er vel et påfunn av noen lærde herrer som med dette vil dokumentere hvor ubegripelig lærde de er.

Drodling med griffel

Selvom jeg fremdeles var i underkant av skolepliktig alder fikk jeg lov å være med. Jeg fikk en tavle og en griffel, som laget fæle lyder når jeg forsøkte å risse de første runer. Noen kløpper i bokstaver efter den såkalte “skjønnskrift” ble jeg aldri – det merkes da også på min håndskrift idag. Men jeg fant tidlig ut at det var andre ting å utføre på en tavle, og jeg ble tidlig grepet av karikaturens muligheter. Jeg har den dag idag en usalig trang til å tegne hoder, selv når jeg sitter i høytidelige såkalte “møter” hvor man drøfter alvorlige temaer – denne trang som ble født over skolebordet i sjøbua. En reminisens fra en lys tid uten plikter og ansvar. Selvom jeg aldri kom til å drive denne virksomhet til noe, lot jeg fantasien utstyre mine prestasjoner med de manglende detaljer, hvilket både da og senere har skaffet meg mangen lystig opplevelse. Og om ikke annet så åpnet det mine øyne for budskap fra de virkelige kunstnere, og en slags vurderingsevne overfor de ting de presterte. Kittelsen kom tidlig inn i mitt liv, og med ham de andre illustratører til Asbjørnsen og Moe. Senere kom flere til – som Olaf Gulbransson, ikke minst gjennom Trangviksposten, A. Bloch (gjennom Vikingen), og hele galleriet som ga Snorre liv – Egedius, Krohg, Munthe o.s.v. Jeg tror faktisk at den interesse – og smule forståelse – av kunst, både i svart-hvitt og i farver som jeg har, og som gir mangen gledesstund i livet, har sitt utspring i at jeg fikk lov til å “være med”. Men uten å forstyrre de andre – og derfor begynte min lille private drodling med en skrikende griffel på en svart skiffertavle med treramme med hull i overkanten, med en hyssing i for svampen til å viske ut med.

Den nye læreren

Frøken Andersen var også ganske kort i tjenesten som reisende lærerinne i Øernes kreds. Hun ble kidnappet av Nøtterøs skolestyrer, som klokt nok fant at her hadde de et bra emne, og så ble hun like godt plassert som overlærer på Bergan skole, hvor hun utfoldet sine pedagogiske evner og sin vennlige charme til glede for det krapyl som sognet til Knarberg og Oterbekk, og som derigjennom ble en bra oppvoksende slekt.
Det at frøken Andersen sluttet medførte at en ny skulle ansettes. Fra de høye herrer i skolestyret på Nøtterø forelå det en “innstilling” i et høytidelig dokument som fortalte om behandlingen og som begynte med den ubegripelige overskrift som hadde fått hevd i alt offentlig, nemlig Hvorda! med utropstegn efterpå. Det holdt seg langt opp gjennomtidene. Da jeg en kort og gloriøs stund en sommer efter juridicum av sorenskriver Bull ble “ekstraordinær dommerfullmektig i Jarlsberg sorenskriveri”, florerte Hvorda! fremdeles i protokollene. Men nu tror jeg det er utgått og erstattet med noe nytt departementalt tøv.

Demokratisk behandling

Innstillingen fra Nøtterø skolestyrer hadde da rangert søkerne i rekkefølge 1, 2 og 3. Efter de demokratiske tradisjoner skulle nu igrunnen saken være klar, men de demokratiske spilleregler tilsa at ”kredsen” selv skulle få anledning til å uttale seg. Hvilket da medførte at det skulle avholdes et møte, og dette møtet ble å avholde hos oss på Hvalø, fordi det lå midt mellom Bollærne og Skrøslingen. Vi var imidlertid flyttet opp i Søndre-huset. At Per Evensen og hans husstand flyttet har jeg ikke den fjerneste erindring om, det er vel foregått like rolig, sindig og uten oppstyr som alt annet disse folkene foretok seg. Det hele gled bare – naturlig og selvsagt inn i tilværelsens skiftninger – og at vi så flyttet inn efter en smule omkalfatring og oppussing, foregikk like naturlig og selvfølgelig.
Kom de da roende sindig inn i sundet med sine koner, de menn med skolepliktige barn fra nord og fra syd. De la til bryggen, fortøyde pent og pyntelig med halvstikk rundt pålene, slengte kanskje en dregg ut som akterfeste for at båtene ikke skulle ligge og knufse innpå hverandre. Så hjalp de sine koner på land, håndhilste pent og pyntelig og ymtet noen ord om været og utsiktene for hummerfisket. Og så ruslet de opp til husene, mannfolkene med bestetrøya på, konene med lange skjørt og et sjal over skuldrene, gjerne med frynser – kanskje det kom fra Bahia for alt det jeg vet.

Skårne smørbrød

Tjømlinger og nøttlendinger er i det daglige ikke så trege av seg som f.eks. folk opp i djupe dalom, de har en kjapp replikk og ikke så lite humor. Men dette var en høytidelig dag rent utenom det vanlige, så her ble den virkelig store sindigheten tatt frem. De måtte rent nødes før de kom seg inn i stua og fikk plassert seg i stoler og sofaer – alle ville helst være mest mulig ubemerket, så plassene bak og i krokene var det mest rift om, og likeså de mest beskjedne stolene.
Så kom det da inn kaffe i den store kobberkjelen med den kunstferdig snirklete knotten på lokket. Til daglig var den vannkjele, den tok sine fem liter, men her måtte det kvanta til, det var jo opptil 15 mennesker som hadde rodd et drøyt stykke. Og mat måtte de også ha – store fat med “skårne smørbrød”. Det er noe ganske annet enn smørbrød. Skårne smørbrød er for det første ikke hele, men skåret over på skrå. Dertil er de smurt på så smøret går helt ut til skorpen – ingen hæljedager der! Og så er de kunstferdig dekket med pålegg. Først og fremst kreves det et fat med pålegg av eggeskiver med ansjos – pent lagt på skrå over egget. Så kanskje et fat med stekt fisk som pålegg. Og så kom osten, fra nøkkelost til gjeitost, pultost og prim. Og så tilslutt med syltetøy av plomme, pære, eple og bjørnebær. Det meste av egen produksjon.
Samtalen var lavmelt og avbrutt av lange pauser mens denne seansen pågikk, og efter at alle var blitt behørig nødet på mer å spise, men nei takk, nå er jeg så mett at jeg klarær’nte mere – men en kopp kaffe til da? ja, kanskje en halv kopp som en sokkerdråpa – så ble det likesom en mer avspent stemning. Selvom man nu skulle over til det virkelig høytidelige, nemlig å diskutere «innstillingen”.

Frøken Backer blir ansatt

Nu kan jeg komme tilbake til diskusjonen om ansettelse av: lærerinne i “Øernes Kreds” — de tre som var innstillet var alle lærerinner, så her var man langt i forkant av “Kvinneåret 1975”. Bladet Sirene ville vært henrykt!
Det ble en lang og treg diskusjon, hvor man en tid holdt seg til skolestyrets innstilling, men så var det en som hadde funnet ut at nr. 3 som het Adolfine Backer var i slekt med sogneprest Backer på Nøtterø, og det var et argument som gjorde virkning. Min mor hevdet at man først og fremst burde ta saklige hensyn, og nr. 1 var den som hadde de beste papirer. Jo, det er nok så, men så var hun fra Kristiansund. Min mor fremholdt at det kunne komme bra folk fra den kanten av landet også – selv var hun oppvokst på Tingvoll i Nordmøre, hvor hennes far var sorenskriver. Det virket ikke noe særlig, for han med presteslektskapet sa at, joda, joda, men siden var hun jo kommet til Tønsberg – med tydelig antydning av at det var det som gjorde hele forskjellen, hun var faktisk reddet fra Møres farlige favn. Og denne Adolfine Backer var fra Drammen, som jo ligger kloss inn til Vestfold, det måtte man også ta hensyn til.
Da så avstemningen kom, fikk presteslektningen et stort og sikkert flertall. Og «Kredsen’s uttalte ønske ble konfirmert av skolestyret – kanskje hadde opplysningen om det betydningsfulle slektskap blitt kjent der også, og hadde gjort sin virkning, hvem vet.
Det var første gang jeg – som alltid tilstedeværende flue på veggen hvor noe interessant foregikk – opplevet vårt berømmelige demokratiske system i praksis. Dette system som i alle år og i alle offentlige instanser har vært brukt og særlig misbrukt, og hvor de selsomste resultater er kommet frem gjennom manipulasjoner av en taktikk som i rette øyeblikk bringer inn et nytt vesentlig moment – hvor usaklig det enn måtte være. Dette system som er blitt besunget av så mangen en begeistret poet og priset av så mangen en 17. mai taler når han minnes våre forfedre på Eidsvold. Men som er blitt satt så genialt i gapestokken av Nils Kjær i “Det lykkelige valg” – det burde spilles for Storting og samtlige departementer minst en gang om året. Det eneste sted hvor systemet fremdeles virker godt tror jeg er i jury-ordningen. Men det er takket være dommerens kloke rettsbelæring hvor aktors og forsvarers flinke og fiffige “nye og “vesentlige momenter” er skrellet bort så bare de klare fakta står igjen, og hvor juryens medlemmer får sitt ansvar behørig understreket.

Skolegang i «Øernes kreds”

Så kom da Adolfine Backer som lærerinne i “Øernes Kreds”, og der ble hun så lenge det fantes skolepliktige barn der ute i øyene. De aller minste ble innfanget av den nye tid, hvor ongene ble hentet og bragt i kostbare skyssbåter inn til skolene “på land”, hvor de ble sammalt i utjamningas store kvern. Det ble slutt på de 18 ukers skole fordelt med 6 sommeruker på hver av de tre øy- områder.
Om frøken Backer kan det sies det som «Svikmøllen» skrev om den nye biskop på Sjælland i sin tid:
Peder Madsen er blevet bisp over Sjælland. Han er just ikke smuk, men han er sjeldan!
Frøken Backer var ikke meget smukk, stakkar. Hennes hud var poret og blek som på en appelsin som har ligget lenge i vannet, og den virket fuktig og lett skinnende. Hun hadde en stor nese hvor appelsinens porete blekhet var særlig fremtredende. Hun hadde en snurpet munn som en sjelden gang smilte litt på skrå. Og ellers var hun grå og uanselig. Men hun var utvilsomt i slekt med sognepresten på Nøtterø. Med fast hånd innførte hun andakt og salmesang hver morgen. Til gjengjeld ble dagen avsluttet med en vanlig sang, da helst på landsmål såsom “Titt eg minnast ein gamal gard”.
Hun var veldig glad i sang, men dessverre stod ikke hennes musikalske evne i forhold til hennes iver. Hun lærte oss de forskjellige stykker med de pussigste varianter, halve og kvarte toner. Da de fleste av oss hadde en ganske godt utviklet musikalitet, oppfattet vi fort det fornøyelige i variantene, og sang falsk av hjertens lyst og med stort alvor. Tilhørerne i tilstøtende rom korset seg over ulydene, men vi drev vårt spill med stor utholdenhet. En gang protesterte min mor, tok frøken Backer med seg til pianoet, la frem notene og gjennomgikk hvordan sangen virkelig var. Den eneste reaksjon var “slik lærte vi den ikke på seminariet”. Med denne replikk var alle innvendinger feiet bort – hun var seminarist, og det hun hadde lært der var hellig og urørlig. Hun lærte oss f.eks. at det heter et og ikke en appelsin (at hun turde med den huden!). Da det ble protestert, kom bare det alt avgjørende “Slik lærte vi på seminariet!”