Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2004)
Svenskene hadde invasjonsplaner på Nøtterøy
Fantasien er en gave som kan få tanken til å stige. Stige i en ballong fra Byfogdløkken i Tønsberg en fin forsommerdag i 1905. Vi har mat og vin i kurven og selvsagt en erfaren ballongfører. Kast loss! Ballongen stiger; og morgenbrisen fra nord tar himmelfarkosten over Haugar. Så glir vi høyt og lydløst over Kanalen. Det er lett å få øye på Kanalbroen fra 1896, den flotte innretningen som kan sveives i 90 grader for å gi plass for dampskip og seilskuter på vei ut og inn av Tønsberg havn og ikke minst til Kaldnes mek. verksted.
Akkurat nå er Kanalen stengt, og en mann med hest og kjerre er midt på broen og enser oss ikke. Langsomt glir vi sydover Nøtterøy. Teie hovedgård til høyre, halvveis skjult blant årets løvprakt. Det ryker fra en av pipene på Tønsberg Bryggeri rett under oss. Nok en hest med kjerre. På venstre hånd pipen på Tønsbergs Teglverk på Rosanes.
Stillheten er betagende. Ingen biler på de smale grusveiene, ingen mopeder eller motorsykler. Ikke så rart forresten, i 1905 fantes i hele Norge bare 45 automobiler og 15 motorcycler. Ingen parkering på Teie torv heller. Torvet ligger mer enn tyve år inn i fremtiden.
Teiehøyden. Kolberg. Herstad. Nøtterøy er bondeland. En stille øykommune med 5750 innbyggere. Gårdsbrukene dominerer, og husdyr beiter på jordene. Nord for veikrysset midt på øya, den staselige steinkirken med hovedveien til Kjøpmannskjær på vestsiden. Så selve veikrysset med kommunelokalet Borgheim, den flotte bygningen til Nøtterø Sparebank og den helt nye middelskolen ved siden av. Ingen busser. Stillhet. Vi glir videre. Stangeby, Engås, Kjærgrav og til slutt Styrsvik. Fergen fra Tjøme er på vei med to hester ombord. Fremdriften er basert på håndkraft på en langsgående wire.
Et vindkast driver oss mot trankokeriet til Nilsson i Kjøpmannskjær. Også derfra stiger dampen, men klarer ikke å viske ut synet av stablene med tomme trantønner. En matbit og et glass champagne, innkjøpt samme dag for to kr. flasken. Dyrt, men meget velsmakende.
Klokken er 12 og brisen snur. Og vi snur vestover. Tenvik. Og Tenvik trankokeri.
Med en god kikkert er det mulig å se Håøen med de nye festningsverkene. Og splittflagget med unionsmerket peker nordover. Imponerende! Noen småhus langs bukter og viker, ingen motorbåter eller ”skjærgårdsjeeper”, bare en sjekte for seil og så fergen fra Hella på vei til Stokkelandet. Inn over land igjen. Byggefelt finnes ikke, og da heller ikke blokkene i Vestskogen. Bare gårder og jorder og her og der noen bittesmå mennesker. Mest kvinnfolk og barn. Pussig? Mennene er vel på arbeid eller til sjøs.
Da og nå
Det er bare hundre år siden. Fra tankens tidsmaskin er det lett å kjenne igjen dagens Nøtterøy – heldigvis. Men samfunn, menneskenes kår og levevis er fjernt fra dagens realiteter. Nøtterøy i 1905 var fortsatt en del av det gamle Norge. Moderne innslag fantes, det er riktig nok, innslag som stålskip, dampskip, jernbane, industri, telefon. Men disse tingene preget ikke samfunnet og var ikke dominerende i nøttlendingens liv. Ingen nøttlending hadde kommunal elektrisitet i sine hjem, ei heller innlagt vann.
Det luktet av menneskene i 1905. Den personlige hygiene var primitiv, skulle man ha sitt i beste fall ukentlige bad, måtte vann varmes på komfyr eller i bryggerhuskjele, det var ingen deodoranter, ei heller vannklosetter, den kanskje viktigste oppfinnelse i menneskers sosiale dagligliv. Eimen der mennesker møttes, må ha vært stram.
Hadde man flyttet en nøttlending fra 1905 to hundre år tilbake, ville han lett ha funnet seg til rette. Flytt den samme personen frem i tid, til 2005, og livet ville være absurd i sin tekniske og teknologiske kompleksitet.
Nøtterøy hadde i 1905 anslagsvis 5750 innbyggere. Av den mannlige befolkning var i underkant av 1000 knyttet til skipsfart, hva enten de var redere, skippere, fyrbøtere i den voksende dampskipsflåten eller matroser. Men fortsatt dominerte seil skutene.
De seilte hjem til trygge opplagshavner om høsten og ut til Nord-Europa om våren når farvannet var blitt isfritt. Mange av sjøfolkene var også sel- og hvalfangere.
Kvinnesamfunnet
Denne totale avhengigheten av utenriks sjøfart gjorde samfunnet på Nøtterøy unikt i den forstand at livet i hele sommerhalvåret ble dominert av kvinner. Ja, noen hadde ansvaret for hus, hjem, et lite bruk i flere år hvis mannen var på langfart. Kvinnene i Nøtterøys sosialhistorie er verdt en egen artikkel, men den får vente på riktig forfatter eller forfatterinne.
Men noe vet vi. Et mer differensiert arbeidsliv fra 1850-årene av hadde åpnet for nye kvinnearbeidsplasser utenfor huset og gården. På Nøtterøy i 1905 kunne det være som ansatt i posten, på telefonsentralene, i kontorjobber på bryggeriet eller teglverket, men viktigst var nok beskjeftigelsen som sydame. Men de fleste var stadig husmødre eller tjenestejenter.
1905 er et år midt i overgangen mellom gammelt og nytt samfunn. Det nye samfunn er representert av teknikk på alle felter, hurtighet i reiser og viktigst: det at det fysiske slitet blir avskaffet. Det gamle samfunn var preget av etablerte institusjoner og verdier, valgordningen var helt til 1905 den samme som etablert på Eidsvold i 1814, ingen kvinner, men alle menn over 25 år hadde stemmerett ved stortingsvalg, og kirke og gudsfrykt preget begge kjønn. Faste skoler var etablert over hele øya, men elevene fikk undervisning bare hver annen dag. Det var ingen SFO, ingen skoleskyss, ingen diagnoser. Atale gutter ble sendt til sjøs. De fleste ble folk.
Nøtterøy i 1905
Sammenlignet med dagens samfunn levde menneskene i 1905 i svært rolige kår. De fleste holdt seg hjemme eller i nærheten, avbrutt av turer til nærmeste landhandleri eller til kirken på søndag. Skulle man til byen, det var Tønsberg, fantes to muligheter: Hest og vogn, hvis man bodde i nærheten av god kjørevei, eller båt. I 1905 ble Nøtterøys begge sider trafikkert av små dampskip, ”Kvik” gikk på østsiden, ”Oscar ” langs Vestfjorden. Skulle man på riktig langtur helt til Kristiania, var dette blitt lett etter at jernbanen kom til Tønsberg i 1881. Toget fra Larvik kom dampende gjennom Slottsfjell-tunnelen, stanset på den gamle stasjonen ved Nedre Langgate nedenfor Hotell Klubben og rygget så ut igjen. Togturen til hovedstaden tok tre og en halv time. Vestfoldbanen eller Grevskapsbanen var smalsporet og skulle forbli så i 44 år videre. I Drammen var det togbytte til bredspor.
Den andre kommunikasjonsmåten var igjen sjøen. Dampskipet ”Jarlsberg” gikk hver dag til Kristiania fra Tønsberg. Andre ruter gikk innom Kjøpmannskjær og tok med reisende.
Men man holdt seg mest på Nøtterøy. Ville man ha kontakt med andre uten å dra selv, fantes posten. Den hadde vært tilgjengelig i femti år i 1905. Taksten for å sende et brev var 10 øre. Det generelle prisnivået var lavt. På torvet i Tønsberg kunne man kjøpe poteter for 5 øre kiloen. Skulle det være en kilo oksestek, måtte man ut med en hel sølvkrone. På den annen side var heller ikke lønnsnivået høyt. En fagarbeider på Kaldnes eller på bryggeriet kunne tjene kr 3,50 pr. arbeidsdag. Kvinnelønningene var mye lavere, anslagsvis halvparten av hva menn tjente.
Det helt nye ”interaktive mediet”, et uttrykk ingen ville ha forstått i 1905, var telefonen. Den kom til øya i 1885, men var forbeholdt de få som virkelig hadde både råd og bruk for den. I 1905 var det knapt 20 personer som hadde innlagt telefon i sitt eget hjem.
Overgangen til et moderne samfunn er antydet med dampmaskinen og telefonen. Men alt det andre mangler. Radio, fjernsyn, mobiltelefon med kamera, bil, fly, raketter, elektriske tannbørster, vannklosetter, påhengsmotor og oppvaskmaskin var alle udrømte drømmer, ting som ingen visste at de savnet.
Lokalavisen
Skulle man drømme, fikk lokalavisen holde. Og den ble lest, enten den het Tønsbergs Blad og var meget konservativ eller venstreavisen Tunsbergeren. Noen arbeiderpartiavis fantes ikke i Tønsberg før 1909. Men avisene så helt annerledes ut enn dagens presse. Bokstavene i 1905-avisene var gotiske, men det gjorde ikke noe, det var lært på skolen. Der hadde alle lært seg basiskunnskapene, å lese, skrive pent og regne. Som sagt, avisene så helt annerledes ut. Ikke bare var de fri for bilder og særlig bilder i farver, men alle overskrifter var små, og de fleste nyheter ble nærmest presentert som små enspaltede notiser.
Gjennom datidens presse kunne nøttlendingen følge med i den saken som skulle gjøre 1905 til et nasjonalt minneår: unionsstriden med Sverige.
Forholdet mellom broderfolkene
Det må være lov til å rekapitulere og å friske opp hukommelsen: I 1814 ble Norge motstrebende tvunget inn i union med Sverige, riktignok med vår egen grunnlov som basis. Men kongen skulle være svensk og felles, og utenrikspolitikken skulle ledes fra Stockholm. Lenge gikk denne ordningen godt. Norge blomstret, ikke minst innen kulturlivet. Føler man seg som lillebror i en union, er det all grunn til ekstra markering av nasjonal egenart. Men i 1870-årene begynte stemningen å snu. De politiske krefter som i 1883 dannet partiet venstre, ville ha nasjonal selvstendighet. På motsatt politisk side, de konservative, var tilfredsheten med unionen stor. Venstres angrep på unionen var indirekte. Man ville ramme selve låsen som bandt de to folk sammen. Det var kongemakten. Frem mot 1884 kom den opprivende kamp mot kong Oscar II, hans grunnlovsmessige plass og for innføringen av parlamentarisme; det at regjeringen sitter på stortingets, ikke på kongens nåde.
Venstres nye sak
Dette mål ble nådd. Men Venstre fikk ikke lenge høste fruktene av sin seier. Det nye og konkurrerende partiet Høire overtok regjeringsmakten i Norge. Venstre måtte ha en ny og samlende sak. Man valgte utenriksstyret. Ønsket var egen utenriksminister. Svenskene sa nei – av opplagte årsaker. Hvordan kunne en union bevares hvis de to broderfolk førte hver sin utenrikspolitikk? Venstre falt tilbake til et tilsynelatende rimeligere krav: eget norsk konsulatvesen. En konsul er person som for ære påtar seg å representere en utenlandsk stat. Alle norske kystbyer har og hadde personer som er/var konsuler for Danmark eller England eller Tyskland eller andre stater. Forhandlingene med svenskene gikk tregt, og i 1895 oppsto en farlig krise. Svenskene ville sette hardt mot hardt og bevilget den 17. mai penger til krig. Det ble panikk på Stortinget. Der kom et ydmykende tilbaketog 7. juni: Norge ville gi opp konfrontasjonspolitikken.
Tilbaketoget sved. De økonomiske tider var gode, og Stortinget bevilget millioner av gullkroner til en forsert militær opprustning, først av marinen, senere av nye grensefestninger – mot Sverige. Svenskene så med forbauselse på denne nye forsvarsaktivismen, det hadde ellers vært god norsk politikk å ligge bak svenskenes brede rygg – for å spare penger og opprettholde vårt rykte som en ”fredsstat”.
Marinen ble fornyet med fire panserskip eller lette kryssere. Det var Harald Haarfagre, Tordenskjold, Eidsvold og Norge. I tillegg kom anskaffelsen av i alt 24 kanon- og torpedobåter. Norske kvinner samlet inn penger til bygging av torpedobåtjageren Valkyrien.
Nøtterøy i militært fokus?
Marinen hadde sin hovedbase i Horten. Hvis det kom til krig med Sverige, kunne svenske tropper rykke frem til Moss tross grensefestningene og bombardere Horten fra Østfold-siden. Marinen måtte ha en reservehavn, og valget falt på Melsomvik. For å beskytte Melsomvik og å hindre en fiende å trenge inn gjennom Vestfjorden eller Vrengen, ble Håøya og Sundåsen i Bogen befestet. For første gang i sin historie ble Nøtterøy nærmeste nabo til et sjømilitært skjebneområde – i en mulig kommende krig.
Svenskene gjorde gode miner til slett spill og gledet seg over den plutselige norske forsvarsbegeistringen. Den 25. juli 1901 kom selveste kong Oscar II på inspeksjonsbesøk til Håøya. Etter besøket dro han med kongeskipet Heimdal til Melsomvik der han spiste middag ombord. (Se Njotarøy 1991)
Christian Michelsen
Av vår anonyme avisleser på Nøtterøy ble nok dette registrert. Men hva skjedde med konsulatforhandlingene? Svært lite. Først i 1903 presiserte den svenske statsminister Bostrøm betingelsene for at Norge kunne få et eget konsulativesen: utenriksministeren måtte ha kontroll. Denne presiseringen ble unådig tatt opp i Norge og skapte langt inn i Høire en stemning om at unionens dager var talte. Men hvordan skulle man avslutte den? Våren 1905 dannet Christian Michelsen ny norsk regjering. Hans politikk var klar: aksjonslinjen. Og her blir det komplisert, og leseren må tilgi litt tung statsvitenskap. Etter grunnloven av 1814 skulle Norge styres etter prinsippet om maktfordeling. Hvis stortinget fattet et lovvedtak som mishaget kongen, hadde han utsettende vetorett. Hvis stortinget gjentok vedtaket i en ny valgperiode, kunne kongen fortsatt stoppe det. Men ble det vedtatt uendret for tredje gang i enda en ny valgperiode, ble vedtaket ny lov uansett kongens motstand. Tanken bak det kongelige veto var selvsagt at enhver ny lov skulle være grundig gjennomtenkt. Egentlig ganske klokt.
Den korte lovlinje
Michelsen kjente til en omvei rundt det kongelige veto. Den het ”den korte lovlinje». Hvis et lovforslag ble knyttet til en bestemt dato i nær fremtid, kunne ikke kongen gjøre motstand over flere år. Datoen sto i veien. Var kong Oscar II klar over dette? Selvsagt.
Hans politikk var klar; ville nordmennene ut av unionen, fikk det bli deres ansvar, og de måtte bære konsekvensene. Ville Norge klare seg alene, uten Sveriges brede rygg og store erfaring i utenrikspolitikk? Og hva med stormaktene i Europa, særlig Russland, Storbritannia og Tyskland? Ville de se med glede på at nordmennene dannet en egen republikk i Norge?
27. mai 1905 var det statsråd i Stockholm. Lovvedtaket med dato 1. april 1906 ble presentert. Kong Oscar nekter sanksjon. De norske regjeringsmedlemmene trekker frem ferdigskrevne søknader om avskjed. Kongen nekter også dette. Han visste at det var umulig å få dannet en ny regjering i den aktuelle situasjon. De norske politikerne ber om å få reise til Kristiania. Dette innvilges. Så går noen dager. Det endelige slaget forberedes. Det må skje på en bestemt dato. 7. juni, på dagen etter Stortingets nederlag i 1895. På denne dagen nedlegger regjeringen Michelsen sin funksjon i Stortingets hender, og stortingspresident Berner erklærer at siden kongen ikke kan skaffe landet ny regjering, er han ikke lenger konge. Og uten unionskonge, heller ingen union.
Enstemmig vedtatt med 117 stemmer. Som plaster på såret vedtok stortinget å tilby den nye norske tronen til en yngre sønn av kong Oscar II. Alle stemte for, unntatt de fem sosialistene.
Det er uklart hvordan en menig nøttlending stilte seg til alt dette. Poenget med den korte lovlinje var muligens for komplisert. Men at unionen var oppløst, det var lett å forstå.
Hovmodige svensker skulle heretter ikke styre Norge. Optimismen var skyhøy. Hva hadde ikke Norge? Verdens klokeste statsminister, Ibsen, Bjørnson og fremfor alt Nansen? Og hedningemisjon som brakte lys langt inn i svarteste Afrika?
Var kanskje ikke Bergensbanen, dette ingeniørmessige mesterverk, under bygging?
Og turistlandet Norge — uovertruffent! Det manglet ikke på nasjonal selvfølelse eller sjølråderett som det heter i dag.
Det ble sikkert pratet om unionsoppløsningen, på kirkebakken, ombord på ”Kvik” og ”Oscar”, i landhandleriene og der folk ellers møttes. Enigheten om at oppløsningen var bra for et heltefolk som det norske, var sikkert massiv. Det var bare et skår i gleden: hensynet til den gamle kongen, Oscar II. Han hadde opparbeidet seg en personlig popularitet som var grunnfestet, også på Nøtterøy, eller kanskje særlig på Nøtterøy.
Dikteren på Håøya
Kongemakten var midt i blinken for det konservative Nøtterøy, og mange skålte nok på Oscars fødselsdag den 21. februar. Så sent som den 25. mai 1905 kunne leserne av Tønsbergs Blad glede seg over et langt dikt i avisen, forfattet av en Ove Arthur Arnsteinson på Håøya. Det het ”Til Norges konge! ” og startet slik :
Hev dit Hoved, Norges Konge, over Sorgens Grubleri
lad din Røst som forhen runge lige varm og fordomsfri.
Døm imellem begge Riger uden Hensyn til den ene!
Se, et Folk i Spænding skuer op til dig, dets høie Far”
Stor lyrikk var det knapt, ei eller betydelig kampdiktning, men hensikten med diktet er klar: ”Høie Fader; Før du handler; Raad af Svensker ei begjær.” Det norske folks evige kjærlighet ville bli sikret bare Oscar gav Norge konsulatloven. Men slik gikk det jo ikke.
Norge og Nøtterøy hadde sagt opp unionen med Sverige den 7. juni, til almen norsk begeistring. Ute i Europa var stemningen kjøligere. 7. juni-vedtaket ble sett på som revolusjonært, et ord som ikke klang godt. Også de direkte fornærmede – svenskene – tok oppsigelsen med stoisk ro; nå skulle ”norrbaggarna ” få steke litt i sitt eget fett.
I det svenske overhus, førsta kammaren, var det røster som ville holde på unionen med makt og at Norge måtte avstå landområder som kompensasjon, til mer moderate krav om forhandlinger med Norge. For å understreke alvoret bevilget den svenske riksdag en kreditt til sin regjering på 100 millioner kroner – dersom det kom til krig.
Folkeavstemning
Statsminister Christian Michelsen i Kristiania fikk nyss om at svenskene ville forlange en norsk folkeavstemning om unionsoppløsningen og handlet raskt. Den 2. august fikk han vedtatt enstemmig i Stortinget at Norge skulle arrangere folkeavstemning den 13. august. Var vi presset av Sverige? Overhode ikke. Ideen var norsk!
Avisene var det eneste massemedium som fantes i 1905. Og de ble benyttet, ikke til store annonser, men til ” Opraab ” til befolkningen. På Nøtterøy kom oppropet allerede den 7. august, undertegnet av forrettende prest Jac. Jensen, ordfører Jonathan Johnson og lensmann Nils Stensvold. Selve teksten til oppropet er gjengitt i faksimile i dette bidraget. Avstemningslokale var som vanlig Nøtterøy kirke for hele valgkretsen. Stemmetid mellom klokken 13 og 17, søndag 13. august. Stemmeberettigede var alle norske menn som var fylt 25 år. Nøtterøy hadde 1174 stemmeberettigede. Av disse avla 636 sin stemme, alle stemte ja, ingen nei.
Kvinnene hadde ikke stemmerett. De skrev seg i stedet på en landsomfattende adresse til Stortinget, men det er ingen spor etter slik kvinneaktivisme hverken på Nøtterøy eller i Tønsberg. Årsaken til den lave valgdeltagelsen på Nøtterøy var selvsagt de mange fraværende sjøfolk. Ved de ordinære stortingsvalg hvert tredje år, var det blitt vanlig å kunne avgi en slags forhåndstemme hvis man avla en såkalt forfaldsanmeldelse. På Nøtterøy i august 1905 melder stemmestyrets formann, lensmann Stensvold, at 17 forfaldsanmeldelser er forkastet, de fraværende hadde ikke fått tid til å formulere noe syn på unionsoppløsningen siden fristen for avstemning var så kort.
I sitt referat fra valget skriver Tønsbergs Blad at avisen har hatt besøk av mange sjømannshustruer som ønsker å stemme Ja på vegne av sine fraværende menn. Avisen nevner også en lokal velger som var mistrøstig i sin misforståelse; hva nyttet det å stemme Ja i Norge, når svenskene, som var mange flere, ville stemme Nei…
Valgresultatet var overveldende. 368 208 nordmenn stemte ja, bare 184 nei. I Tønsberg var tendensen den samme som på Nøtterøy. 1123 ja, ingen nei.
Nå kunne regjeringen Michelsen slå resultatet i bordet overfor alle, både i Sverige og i Europa: det norske folk sto absolutt samlet bak 7. juni-beslutningen.
Karlstad-forhandlingene
Men så kom alvorligere dager. Det skulle forhandles med Sverige om skilsmissen. Forhandlingene ble åpnet i Frimurerlosjen i Karlstad den 31. august klokken 13. Fire nordmenn og fire svensker, begge lands statsministre og utenriksministre var med.
De første dagene gikk med til å drøfte de letteste problemene, som reinbeiter og fløtningsrett i felles elever. Eventuelle tvister skulle løses ved voldgift. De vanskeligste sakene gjensto. Svenskene forlangte en nøytral sone på begge sider av grensen. Dette ville ramme alle de moderne fortene nordmennene hadde bygget nettopp med tanke på en konflikt med Sverige. Og fremfor alt, svenskene forlangte revet de gamle grensefestningene Kongsvinger og Fredriksten.
Hva visste nøttlendingene om alt dette? Svært lite. De best informerte hadde hørt eller lest at det ble forhandlet i Karlstad, men selve forhandlingene var hemmelige. Pressen var bedt om å være edruelig i sine spekulasjoner – og fulgte stort sett oppfordringen.
Unge nøttlendinger som var vernepliktige, gjorde i hovedsak tjeneste i marinen eller kystartilleriet. Både Sundåsen og Håøya var oppsatt sommeren 1905, riktignok med varierende styrke, men med skarp ammunisjon til kanonene lett tilgjengelig. Marinen var utrustet nærmest komplett fra 1. mai til 2. august før flåten gikk i opplag enten i Horten eller Melsomvik.
Krig på Nøtterøy?
Krisen i forhandlingene i Karlstad gjorde at nordmennene mobiliserte for alvor fra 13. september. Beredskapen på Sundåsen og Håøya ble skjerpet og hele marinen ble satt på krigsfot. Nå var det alvor!
Men krigen ble unngått av tre hovedårsaker. Den storsvenske harmen var ikke tilstrekkelig kraftig. Europas stormakter ønsket ingen krig i Norden. Nordmennene bøyde seg for de svenske krav, men berget de to historiske festningene. Ti dager senere var krisen over. I midten av oktober kunne de vernepliktige nøttlendingene fra marinen og festningene vende hjem til sine kjære.
Det ingen nordmann visste konkret, var at svenskene hadde planer som ville ha gjort Nøtterøy til krigsskueplass. De gikk ut på å okkupere Hvaler, isolere Vestfold ved bombardement av vei og jernbane ved Holmestrand og Larvik. Deretter skulle Tønsbergfjorden stenges. For å knuse de norske skipene som lå i Melsomvik, skulle svensk infanteri og artilleri ilandsettes på Tjøme. På Nøtterøy skulle ilandstigning skje nord av Nordre Årøy, det må konkret bety området Bukta – Arås. Soldatene skulle deretter ta seg opp til toppen av Vardås og starte bombardementet av Håøya. Så kunne Melsomvik knuses.
Monarki eller republikk?
Dette var ingen dårlig plan, særlig ettersom den svenske marine var sterkere enn den norske. Kom i tillegg et svensk angrep mot Trøndelag og mot Kristiania, kunne man ha berettiget tvil om verdien av folkeavstemningen den 13. august. Nå ble krigen unngått.
Og hverken Nøtterøy eller Melsomvik skrev seg inn i norsk historie. På den annen side må det kunne påpekes at aldri i nyere tid har norsk forsvarsvilje vært kraftigere enn høsten 1905 og aldri Forsvaret så relativt sterkt. Kanskje dette dempet svenskene?
Men beretningen om 1905 har enda et kapittel. Den 26. oktober fraskrev Oscar II seg den norske tronen og avslo tilbudet om at en prins av hans hus kunne bli norsk konge. Norske myndigheter hadde helt siden slutten av juni hatt den danske prins Carl i siktet som fremtidig norsk konge. Men intet kunne offentliggjøres så lenge tilbudet til Sverige formelt sto ved lag. Og det var delte meninger om statsformen. De moderate og konservative ville fortsatt ha monarki, mens de radikale og sosialistene ville benytte anledningen til å innføre republikken. Denne sistnevnte gruppering var også misfornøyd med Karlstad-resultatet og ville heller ha hatt en ærerik krig enn en ydmykende fred.
Ny folkeavstemning
Saken kom ut i lyset i slutten av oktober da det ble klart at den danske prins Carl, tronkandidaten, ville kreve at nordmennene tok stilling til hans kandidatur gjennom en ny folkeavstemning. Han fikk sin vilje tross betydelig betenkning i regjeringen. Da hadde allerede ordfører Johnson uttalt seg i pressen på vegne av et enstemmig herredsstyre: ”Det er Stortingets rett og plikt straks å gå til kongevalg. Grunnlov og forfatning står urokket”. Dette sto i avisen den 19. oktober.
Da regjering og storting utlyste folkeavstemning for annen gang i 1905 og for annen gang i vår totale historie, ble valgdagene lagt til 12. og 13. november. Prosedyre og stemmested som sist. Denne gang var agitasjonen løftet fra den enkelte kommune og opp på amts- eller fylkesplan. Den 6. november sto et tospaltet ”Opraab” i Tønsbergs Blad, innrykket av 77 menn som alle oppfordret velgerne til å stemme ja til prins Carl av Danmark. Fra Nøtterøy var det tre: skipsreder Gullik Jensen, lærer Tor Hansen og kirkesanger Christian Kaldager. Ingen fra Vestfoldbyene var med. Forklaringen er at byene inntil 1964 sto utenfor amtskommunen eller fylkeskommunen som navnet har vært siden 1919.
Noen motagitasjon mot prins Carl og for republikker det ikke spor etter lokalt. Men som ved forrige avstemning er det ikke tvil om at nøttlendingene snakket sammen om saken der de møttes. Resultatet av avstemmingen var klar. 79 % stemte ja på landsbasis, 21 % stemte nei. I Vestfold var resultatet enda klare, 93,4 % ja. På Nøtterøy ble det avgitt 665 ja-stemmer, og 14 nei-stemmer. Det gir 98 % ja, 2% nei, og viser med all ønsket tydelighet at Nøtterøy var en klar monarkisk kommune. Om noen skulle ha vært i tvil.
”Småsint agg”?
Stortinget behandlet kongevalget lørdag 18. november. Enstemmig. 25. november ankommer det nye kongeparet Kristiania i snøtykke. Året 1905 kan gå mot finale. Var stemningen i Norge ekstatisk, var den mer avslappet i Sverige. Dikteren Per Hallstrøm sa det slik :
Flyg raskt i topp, vår gamla flagg,
och signa nya tider! *
Den flik, som bar på småsint agg,
ur duken slets omsider.
I et hundreårs perspektiv må det være tillatt å oppsummere uten å pådra seg vrede. Unionstiden med Sverige var en god periode for Norge. Vi tok det lange steget fra å være et fattig u-land i 1814 til å bli en moderne industristat i 1905. Også kulturelt var veksten imponerende. Norge led ikke, men profiterte på å være en lillebror som måtte markere seg. Det er fristende å tenke seg at de to folk burde kunne utgjøre en sterk enhet på den skandinaviske halvøy selv om det finnes ulikheter i nasjonalkarakterene. Muligens bør ikke 1905 bli noen gledesmarkering hundre år senere, men snarere en anledning for ettertanke. For det er et faktum at for Sverige var det ikke noen diamant som glapp i 1905, men en irritasjon, omtalt som ”småsint agg”.
Kilder og takksigelser
Som alltid har avisene vært en nyttig kilde. Takk til Kjartan Dale i Prosjekt Avisregistrering og Erik Gossner, som kopierte de aktuelle artikler. Ellers har det vært nyttig å lese K.A. Wigs ”Spillet om tronen ” (1980) og ”Norge i 1905 ”, En kavalkade i bilder og tekst. (1984) og endelig Forsvarsmuseets ”Årbok fra 1980”, særlig Stein Moens artikkel om marinen i 1905. Postmuseet må nevnes blant de hjelpsomme. Jernbanemuseet svarer ikke på brev. Min utrettelige Bente har som alltid lest korrektur. Takk også til Rune Sørlie for hjelp med illustrasjonene.
Legg inn en kommentar