Hans E. Olsen: (Njotarøy 1994)
Det tyske angrepet 9. april 1940 kom fullstendig overraskende på oss. Jeg våknet klokken 7 om morgenen ved at flyalarmen gikk. Jeg trodde først at det var brannalarm, men så slo jeg på radioen og fikk de sensasjonelle meldingene. Landet var i ferd med å bli okkupert. Dette var en tirsdag, og jeg syklet som vanlig fra Teie til Middelskolen ute på Nøtterøy. Der fikk vi beskjed om bare å reise hjem igjen. Glad var jeg over å få en ekstra fridag. Jeg kunne jo ikke forestille meg at undervisningen opphørte helt denne våren. Vi sto foran en avgjørende eksamen etter tre år på Middelskolen, skriver Hans Erling Olsen, oppvokst i Kikutveien, Teie, som fikk Thor Heyerdahl som sjef.
Det ble spennende dager fremover. Alt var snudd på hodet. De tyske flyene dundret over hodene på oss, og folk tok til å evakuere innover i landet. Det ble nemlig sagt at Tønsberg kom til å bli bombet. Mor og jeg trodde ikke på det, og vi holdt oss hjemme. Far var på hvalfangst og skulle ha kommet hjem i mai måned. Hvilken skjebne gikk sjøfolka i møte? Vi fikk ingen sikre meldinger om det. Den norske handelsflåte fikk ordre om å begi seg hjem til Norge, men sjøfolka ville ikke ta imot ordre fra Quisling, og de satte kurs for England. Senere fikk vi høre at tyskerne hadde overtatt hvalkokeriene og hvalbåtene for å sikre seg oljen. Mannskapene ble internert i Frankrike. Men noen hvalbåter klarte å slippe unna, og på den måten havnet far min i Halifax. Senere kom han til London, og det ble et opphold like til juni 1945. Han hadde jobb som vaktmann på Norway House.
En myndig dame
Her hjemme gikk livet sin vante gang, men det var jo underlig å slippe normal skolegang. Tysklæreren vår – en myndig dame – tilbød oss gratis undervisning hjemme hos seg, og det var vi takknemlige for. Hun serverte oss epler, og det ble koselige sammenkomster, men det var et fåtall som møtte opp. Vi fikk solid opplæring i tysk, og det kom godt med senere. Ellers var jeg svært opptatt med speiderarbeidet i 2. Nøtterøy, inntil det ble forbudt. Eksamen ble det ikke, men vi fikk våre vitnemål med standpunktkarakterer. Jeg hadde ingen vansker med å komme inn på gymnaset i Tønsberg, men skolepengene — 40 kroner måneden – var mange penger den gang.
I 1940 var det ingen særlige uoverenstemmelser mellom nordmenn og tyskere. De oppførte seg i grunnen eksemplarisk. Vi hadde våre radioer og lyttet selvsagt på England; stemmen fra London. Avisene var sensurerte, og der seiret Tyskland på alle fronter. Det gjorde de faktisk også. Det så ikke lovende ut.
Radio og aviser
Så måtte vi innlevere radioene, og det var et tungt slag for mange. Men de hemmelige avisene så dagens lys. Jeg var selv med og distribuerte dem. Gamle folk satt lenge oppe om kvelden og ventet på at «avisen» skulle bli lagt på det hemmelige stedet. Det var farlig, for tyskerne foretok stadige kontroller.
Vi hadde som sagt ikke radio lenger, det var bare nazistene som fikk ha det. Men det er noe som heter krystallradio. Hvis man er litt hendig, kunne man lage det selv. Jeg allierte meg med en kar som hadde håndbøker om radio. Han satte sammen deler på en treplate og rigget til antenne. Og vips, så hadde vi et apparat som kunne ta inn London. Hver morgen samlet vi oss i et hjørne av klasserommet og diskuterte de siste begivenheter. Men vi måtte være på vakt, for vi hadde en nazist i klassen. Han hadde nok mistanke, men han angav oss ikke.
Det begynte å bli knapt med mat. Brødet var forferdelig. Det romlet konstant i magen, men vi kjørte ut på landet og fikk tak i korn. Hjemme hadde vi kvern til å male på. Det er i dag vanskelig å fatte hvordan familier med mange barn klarte å overleve. Hvordan greide husmødrene å skaffe til veie middagsmat hver dag? På søndager var det ofte kålrabiskiver stekt i tran! Tyskerne fortsatte å marsjere gjennom gatene, men det var liksom ikke den samme gløden lenger. De begynte vel å tvile på den tyske krigsmaskinen.
Eksamen artium
I 1943 tok jeg eksamen artium. Mange av sensorene var nazister, og utfallet ble nokså nedslående for kandidatene. Det ble sendt inn protester, og i 1945 ble det hele omgjort. Man kunne velge å ta standpunktkarakterene, og det ble i min favør. Jeg bestemte meg for å studere filologi. Eksamen skulle finne sted i desember, men heldigvis fikk jeg varsel om at noe kom til å skje med studentene i Oslo. Og ganske riktig! Tyskerne omringet Universitetet, hentet studentene fra lesesalene og sendte dem til en leir ved Stavern. Det var cirka 600, og jeg kjente mange av dem. Senere ble de sendt med skip til Tyskland og plassert i konsentrasjonsleir. Jeg var sjeleglad for at jeg slapp unna den opplevelsen. Men fra nå av måtte jeg være varsom. Planen min var å komme over til Sverige eller England, og jeg ble liggende i dekning – først i Vestfold, senere i Oslo.
Flyktning i Sverige
Etter en del venting fikk Kristen Juul og jeg beskjed om at alt var klart for avreise. Det bar av sted med tog til Sandefjord, og derfra ut til en hytte på Granholmen. Vi ble forkledd som fiskere, og turen over til Sverige gikk med ei snekke. Tyske fly kretset ofte over oss, og glade var vi da vi nådde fram til Kosterøyene. Her ble vi mottatt av landsfiskalen, og vi fikk til og med hvitt brød. Så bar det videre til Kjeseter flyktningeleir. Der var det et yrende liv. Vi ble utsatt for et grundig forhør, for vi kunne jo være nazister. Men vi hadde rent mel i posen, så alt gikk greit. Min plan var å bli utdannet som radiotelegrafist. Kristen Juul ville inn i flyvåpenet, så han ble sendt med fly til England. Det var litt vemodig å skilles etter å ha vært sammen så lenge i en rekke farlige situasjoner. Jeg kom til en forlegning nær Falun og fikk opplæring i våpenbruk. Senere bar det til en leir i Dalarne – langt fra folk. Det var ikke akkurat spennende. Men vi var da frie mennesker, og god mat fikk vi.
Oppspore far
Da jeg kom til Sverige, skrev jeg til Sjømannsmisjonen og Røde Kors for å oppspore far og hans skjebne. Vi hadde jo ikke hørt noe fra ham på mange år. To av brødrene hans, som satt internert i Frankrike, kom hjem til Tønsberg i 1941. Jeg møtte opp på jernbanestasjonen, men far viste seg ikke. Det ble fortalt at hvalbåten hans hadde klart å unnslippe tyskerne og var dradd til Canada. Mer visste ikke brødrene Nils og Ole Olsen.
Så en dag skjedde det noe. Hvis vi fikk brev fra legasjonen i Stockholm, ble vi ropt opp og måtte fram til kommandanten og hente posten. Det underlige var at jeg ble ropt opp to ganger. De andre soldatene kikket bort på meg og lurte på hvilken betydningsfull person jeg var. Jo, det var melding om at min far befant seg i London. Jeg fikk adressen og skrev et lengre brev om mine opplevelser. Det ble lest opp i Sjømannskirken i London! Jeg fikk svar fra far, samt 10 engelske pund, og det var mange penger. Vi hadde nemlig 1 krone dagen i Sverige!
Sølvet til Lindboe
Det andre brevet var fra Vestfold Krafts direktør Christian Lindboe, som hadde en høy stilling i Stockholm. Han var fra Tønsberg og måtte rømme over til Sverige ganske tidlig. Han var en organisator av de sjeldne, og hadde gjort et kjempearbeid for de norske flyktningene.
Nok om det. Hvilken forbindelse hadde jeg med ham? Jo, før jeg reiste fra Nøtterøy, hadde en nabo av meg – en ekte jøssing – overlevert meg en oversikt over hvor private sølvsaker og andre ting var gjemt unna etter at Lindboe hadde rømt. Dette brevet puttet jeg inn mellom sålene i skoen. Jeg tok det fram i Sverige, og det var kommet svetteflekker på brevet, men det var leselig. Jeg sendte det da til Lindboe, men tenkte ikke mer over det før jeg fikk takkebrev fra ham.
Senere besøkte han leiren vår, og alle som var fra Tønsberg, fikk 25 kroner av ham! Det var storveis.
Thor Heyerdahl
I 1944 skjer det plutselig noe uventet. To offiserer kommer fra England. Det var kaptein Bjørn Rørholt – en tøff type – og løytnant Thor Heyerdahl — en alle tiders kar. De skulle plukke ut 16 mann til en eliteavdeling. Det ble en voldsom kappestrid for å komme med, men det gikk bra. Nå ble tilværelsen en helt annen. Vi fikk forfremmelse og høyere lønn. Det ordnet Heyerdahl. All prosedyre gikk på engelsk, og det passet meg bra. Vi lærte kodesystem, nærkamp, skyting med pistol og litt russisk. Det viste seg at vi skulle til Finnmark.
Tilbake til Norge
Nå ble vi i fyr og flamme. Tenke seg til at vi snart skulle komme på norsk jord igjen. Vi ble forflyttet til Luleå i Nord-Sverige. Der var det syv amerikanske fly som hadde «nødlandet» under ledelse av oberst Bernt Balchen. Hver dag fraktet de mat og andre forsyninger til Høybuktmoen flyplass i Finnmark. De amerikanske flygerne hadde 2000 kroner pr. måned i lønn. Så der ble vi bare smågutter.
Det ble en hektisk opplæringstid før vi dro med fly til Høybuktmoen. Som telegrafister skulle vi sørge for sambandet. Det ble å ta skiene fatt, og det skulle bli en lang tur: 450 km. Vi var tre stykker i følge. Formen var god, og humøret på topp. Nå skulle vi endelig gjøre en innsats for fedrelandet. Til faste tider rigget vi opp radiosettet og sendte værmeldinger i kode til Luleå. Amerikanerne lå der og måtte vite hvordan værforholdene var der nord. Radiosettet fraktet vi på pulk, og vi skiftet på å dra den. Utenom hadde jo hver av oss en tung ryggsekk.
Vi dro vestover og kom til en samegrend. Der fikk vi servert ekte kaffe rundt et bål. De klarte å skaffe seg alt mulig disse samene. De bar alltid gullet sitt på seg, i en pose rundt halsen. Når de gikk på ski, brukte de bare en stav. Farten var ikke så stor, men over lengre avstander var de utrolig seige. Det verserer mange historier om samene. Etter krigen sa en nordmann til en same:»Ja, nå er krigen slutt,» hvorpå samen spurte:» Ja, kim vant?» Historien kan være sann, for flyttsamene levde sitt eget liv langt inne på vidda.
En sorgløs tid
Underveis var det blitt 7. mai, og jeg hørte over radioen at Churchill skulle holde en viktig tale. Da kom han med kunngjøringen om at tyskerne hadde kapitulert! Jeg stormet ut av teltet og fortalte dette. Nå var det slutt med taushetsplikten. Finnmarkingene ble elleville, og de fant fram den beste maten de hadde; reinsdyrkjøtt med tilbehør.
I Bossekop tok vi inn i kirken. Det var den eneste bygningen som sto igjen. Tyskerne hadde litt respekt for det hellige. Ellers var alt brent i den skjønne bygda Alta. Til og med deler av furuskogen var svidd av.
Endelig var det altså fred, etter 5 lange år. Men vi fikk ikke slappe av for det. Vi måtte være forberedt på hva som helst, for 350.000 tyske soldater sto kampklare i Norge våren 1945.
Senere ble jeg og min assistent forlagt i en vakthytte på Altaeidet. Det var en sorgløs tid. Jeg måtte bare passe på å lytte og sende meldinger til fastsatte tider.
Vi fant på mye rart. Blant annet sprengte vi med dynamitt i fjorden, og det fløt opp en masse laks. Vi hadde kokt og stekt laks annenhver dag! Ellers besto provianten av corned beef og fersken. En dag kom flere reinsdyr ned en skråning bortenfor oss, og vi hørte en rekke smell. De var blitt drept av miner. Vi kunne ikke bruke kjøttet, for det var fullt av splinter. Det var godt at ikke vi hadde tatt samme veien som reinsdyrene.
I august søkte jeg om permisjon, og den ble innvilget. Thor Heyerdahl ordnet med fly fra Tromsø lufthavn. Turen til Oslo tok 6 timer! Så bar det med tog hjem til Tønsberg der jeg møtte min far igjen etter 6 år. Vi hadde mye å snakke om!
Nifst arbeid
Studentene var nå dradd inn til hovedstaden for å skaffe seg hybel og ta fatt på studiene, men jeg måtte dessverre nordover igjen. Jeg hadde bare permisjon. Det å bli hjemme, var jo det samme som å desertere. Det ble en reise på mange mil. Først via Oslo – Stockholm – Narvik med tog. Derfra fikk jeg haik til Tromsø, og så med båt videre til Lakselv og Skoganvarre. Jeg hadde ikke penger til å reise med fly. Hvordan jeg skaffet meg mat underveis, kan jeg faktisk ikke huske.
Jeg fikk nå en meget interessant jobb. Ettersom jeg mestret tysk og engelsk, ble jeg tolk for en alliert undersøkelseskommisjon. Men det var jo også en nifs form for arbeid. En gjeng tyskere ble kommandert til å finne fram til og åpne massegraver. Det var helst russere og serbere som ble gravd fram. Sivile hjalp til å oppklare hva som hadde skjedd, for de hadde vært vitne til groteske ting. Alt ble skrevet ned av kommisjonen. Dessuten fotograferte de.
Dimmitering
De som skulle inn på den tekniske høyskolen i Trondheim, var blitt dimmitert for flere måneder siden. Jeg som skulle studere filologi, var det ikke så nøye med! Jeg søkte imidlertid om å bli dimmitert, og i oktober var det slutt på min militære løpebane. Jeg leverte inn mine effekter til Thor Heyerdahl. Jeg husker godt at han satt der i teltet og sa: «Ja, her sitter jeg, ene og forlatt.» Ikke ante jeg den gang hva for planer han hadde og hvor berømt han skulle bli. I dag er han jo kjent over hele verden. Han er et menneske Norge kan være stolt av.
Fra Tromsø reiste jeg sørover med hurtigruta. Det var smekkfullt om bord, men jeg la meg i en livbåt og hadde det komfortabelt. Penger var det dårlig med. Man ble ikke rik i det militære. Fra Trondheim lå jeg i en godsvogn, og det var gratis. Jeg lå i en sovepose og med døra åpen og betraktet den fine naturen i Gudbrandsdalen.
Så var jeg endelig hjemme igjen. Jeg besøkte rektor ved Tønsberg Gymnas og fikk utlevert det nye artium-vitnemålet. Og sannelig var jeg preseterist! I Oslo var det lange køer for å komme inn på lesesaler og vanskelig å få seg hybel. Jeg var imidlertid heldig, for en fetter av meg hadde vært tidlig ute og tatt av plass for meg på Bygdøy Studenthjem, så jeg gikk øyeblikkelig i gang med studiene igjen.
Ingen trodde vel i september 1939 at denne krigen skulle komme til å vare i hele 6 år. Det er forferdelig å tenke på at en mann – nemlig Adolf Hitler — skulle ha slik makt at han kunne kaste en hel verden ut i krig og elendighet.
Legg inn en kommentar