«Som Sild i Tønde mellem Melsækker»

Av Gøthe Gøthesen  (Njotarøy 2013)

Med rutebåtene ”Fix” og ”Oscar” på bytur

I mange år var fjorden hovedveien mellom øyene og Tønsberg. Bryggeområdet i byen var et viktig knutepunkt med stor trafikk av passasjerer og gods. Slik beskriver tønsbergpatrioten Carl E. Paulsen havneområdet i byen tidlig på 1900-tallet: «Bryggen var full av folk, fjordbåtene lå klare til å gå utover, «Parat», «Husvik» «Vestfjord», «Vrengen» og hva de nå het alle sammen – og folk strømmet til. Da var det liv langs bryggene.»

Trafikken gikk aller mest via Rådhusgaten, for båtene lå helst nede ved ferjeleiet og der omkring. Her lastet de stoler, sofaer, divaner, sekker med både mel og salt, tønner med sild og makrell til butikkene på Husøy, Husvik og Narverød, Knarberg og Årøsund og hele Vestfjorden utover. Her var skjærgårdsbønder, sjøfolk og landkrabber, kjerringer, unger og landliggere.» (badegjester).

Blant Paulsens andre observasjoner i havneområdet var et hornmusikkorps bestående av fire tyskere som bidro til byens musikalske underholdning hver sommer i mange år. Øvrigheten var blant annet representert ved havnefogd Borge i full uniform i følge med et lite utvalg av byens fedre. Her promenerte også en av stadens løse fugler, Johan Tønsberg, som beskrives som «bryggens og gatens hersker», men en hjelpsom og snill kar. Han frøs i hjel en vinternatt på brygga og fikk en begravelse der flosshattene skinte i solen «med kransepålegg og svulmende taler.» Om han fikk en blomst mens han levde, er ikke kjent.

Bryggene før og nå

En annen tønsbergenser, H. J. Bull, har følgende å tilføye: «Tønsberg har jo aldrig hat ord for at være nogen vakker by, den vilde ogsaa utvilsom ta sig bedre ut, om der kunde pyntes noget op i de mange usedvanlig stygge partier omkring bryggerne der straks ved ankomsten gjør et frastøtende indtryk paa de tilreisende …»

I dag er bryggeområdet i Tønsberg noe byen kan være bekjent av. Her er ryddig og rent med velholdte bygninger og et trivelig miljø. Brygga er blitt et forlystelsessted, langs kaifronten ligger restauranter og serveringssteder. Ved bryggekanten lystseilere og motorbåter mens skuelystne turister følger begivenhetene på nært hold. Men gammeldags transport, lokalbåter og farverike byoriginaler er mangelvare.

Båter og ruter

Av kjente båter i ruten på Nøtterøy og Tjøme kan nevnes:

D/S Telegraph 1863, Fix 1874, Dragen 1875, Ferdig 1884, Carl 1889, Oscar 1890, Kvik 1893, M/S Luna 1909, Husvik 1912, Vestfjord 1912, Fred 1918, Vrengen 1918, Fram II 1918, Granholmen 1918

Barndommen til den kjente fyrdirektør Diriks falt sammen med dampskipsfartens oppstart i Norge. Om dette forteller han: «I desember 1825 stod jeg som tolvårig kadett på Billebryggen i Fredriksværn (Stavern) sammen med en del andre, blant andre en soldat som hørte til garnisonen. Plutselig utbryter soldaten: «Jeg mener det er selve svarte D… som kommer rykende og fossende gjennem søndre løp.» Det var «Constitutionen», vårt første dampskib, som for første gang viste sig i norske farvann.» Siden skjedde det en relativt langsom utvikling av maskineri og fartøyer, dessuten tok det nok litt tid å lære opp personell i bruk av maskineri og utstyr. Det gikk derfor noen år før det ble fart i lokaltrafikken med små dampbåter.

De første lokalbåter

Distriktet fikk sin første lokalbåt i 1863. «Telegraph» het vidunderet. Dette var en liten åpen båt med seks hestekrefters maskin og en besetning på to mann. Rederen het Reiersen og var fra Tjøme. Båten gikk i rute mellom Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. «Telegraph» er et Bevis paa den Fremskridtsaand der gjør sig gjældende blant Tønsbergs virksomme og nidkjære Borgere», skrev Tunsbergeren i 1863.

Båten hadde en relativt travel uke. Mandag/onsdag gikk den fra Havna/Øra på Tjøme/Hvasser i rute på østsiden av Nøtterøy og samme vei i retur. Torsdag/fredag/lørdag fra Ormelet gjennom Vrengen påNøtterøys vestside. Søndag gikk båten fra Tjøme, anløp ikke Nøtterøy, men korresponderte i Tønsberg med «Bjørn Farmand» som seilte til Kristiania. «Telegraph» hadde dessuten en del turer som turistbåt i sommersesongen. Turen gikk gjerne rundt Nøtterøy, til Østfold eller andre egnede turistmål. Båten ble solgt i 1872. Hvor lang sesong den hadde er usikkert. Men den seilte ikke hele året. Dette gjaldt trolig flere av veteranene i ruten.

«Telegraph» var ifølge tollvesenet en åpen båt uten rigg. Til tross for det har Tunsbergeren en annonse for skipet som viser et skonnertrigget skip med to master.

Så kom ”Fix”

Neste trinn i den lokale utviklingen het «Fix». Ti år senere kom «Ferdig». I sin femårs-beretning for 1891-95 sier lensmannen i Nøtterøy/Tjøme: «Mellem Tønsberg og Tjømø gaar der i Sommertiden daglig tvende smaa Dampbaade der anløber Melsomvig og Langøe i Stokke, Kjøbmandskjær, Aarøsund, Knarberg i Nøterø, samt Sundene, Kragerøe, Ormelet, Havnen i Tjømø, med flere Steder.» Det var H. J. Bull og Severin Dahl som var initiativtagere til denne virksomheten. Bull var hvalfangstpioner og en kjent mann i distriktet. Om ruten skrev han: «Kravet om en lettere adgang til byen fra Nøterø og Tjømø og Stokke syntes ogsaa i høi grad berettiget, da den lange og besværlige vei med overfartssteder i baat eller færge, særlig fra Tjømø, virket jo for folk fra de kanter rent avskrækkende, naar en byreise høst og vinterdag var nødvendig. Min aktværdige, forlængst avdøde kompagnon Severin Dahl og jeg satte derfor i 1874 dampbaaten «Fix» i gang og det viste sig at være en lønnende forretning.» Båten kom ny og fin fra verftet i Oscarshamn i Sverige, målte 27 BRT og hadde en dampmaskin på 12 HK.

Tillatt antall passasjerer var 90, men enkelte dager dampet den avgårde med 130. Ingen alvorlige ulykker ble rapportert, men som kjent hender det at lykken er bedre enn forstanden. Som nevnt var «Fix» en god forretning for rederen. Mange var av den oppfatning at den var for god. I et avisinnlegg i Tunsbergeren i 1889 kunne man lese følgende: «Vi er vandt til at stuves som Sild i en Tønde paa vor kjære adstadige «Fix» mellem Melsækker etc. eller i den anden underlige Skabningen der burde indlæmmes i Museum naar den engang faar stridt ud.» «Den anden underlige Skabningen» var muligens «Ferdig» som kom inn i ruten i 1884. Noen utpreget fornøyelse har det neppe vært å være passasjer i all slags vær på disse åpne båtene.

”Dragen” vekket nysgjerrighet

Dampskipet med det interessante navnet «Dragen» vekker nysgjerrigheten. Det dukker opp i en stort oppslått annonse i Tunsbergeren den 28. mai 1875. «Dragen» var en hjulbåt, det som på engelsk kalles en «paddle steamer». Det ser ut til at hun var den eneste i sitt slag i ruten. Med sine store, dominerende og sårbare skovlhjul var hun lite skikket til å forsere en isbelagt fjord, men det slapp hun kanskje? Fartøyet målte 20 BRT og var 52 fot langt. Det var bygd i København i 1847 og ser ut til å ha hatt et langt, variert og virksomt liv. Til Tønsberg ble hun innkjøpt fra Carl Treschow i Larvik og kom inn i ruten på øyene i 1875. «Dragen» gikk i ruten på Nøtterøy og Tjøme fem dager i uken. Et opphold midt på dagen ble benyttet til kortere turer mellom Tønsberg og nærliggende steder. På søndager prøvde rederiet å bruke henne til utflukter o.l. Hvor hun endte, er ikke kjent.

”Oscar”-båtene

I 1889 ble Tønsberg og Omegns Dampskibsselskab stiftet. Dette skulle gi lokalfarten et puff fremover med en rask og moderne båt. Den ble levert fra Akers Mek. Værksted i Kristiania i 1890 og fikk navnet Oscar». «Oscar» målte 109 BRT og hadde en dampmaskin på 132 HK. Sommeren 1890 ble den satt inn i ruten mellom øyene og Tønsberg. I Nøtterø-beskrivelsen av C. de Saue fra 1893 kan vi lese følgende: «Dampskibsforbindelsen med Tønsberg vedligeholdes for tiden af Tønsberg og Omegns Dampskibsselskab ved 2 dampbaade: «Oscar» og «Kvik» – med anløbssteder inden herredet ved Nesbryggen, Knarberg, Oterbæk, Aarøsund, Stranden, Brevik, Buerstad, Strengsdal og Kjøbmandskjær, Holmen og Tenvik…» Sammenlignet med de tidligere båtene var «Oscar» den rene atlanterhavsdamper. Båten tok 120 passasjerer og hadde bekvemmeligheter i to klasser med både røyke- og damesalong. Og på første klasse var det plysjmøbler! Over all denne herligheten hersket en trise, som serverte kaker, smørbrød og kanskje noe sterkt. Skipet var oppkalt etter kong Oscar II og var nok også «kongen» blant lokalbåtene i distriktet. Og Carl E. Paulsen kunne fortelle at skipets fører hadde gullsnorer om luen! «Oscar» hadde fem manns besetning, tre på dekk og to i maskinen pluss trisen.

Daglønn: 2 kroner

«Oscar» startet fra Vikerholmen på Hvasser klokken syv om morgenen og var fremme i Tønsberg klokken ti. Ruteplanen var som følger: Vikerholmen – Ormelet – Engø – Mågerø – Brevik – Buerstad – Kråkere – Strengsdal. Kjøbmannskjær – Ferjeodden – Alby på Veierland – Tenvik – Melsomvik – Vårnes i Stokke –Tønsberg. Billettprisen fra Hvasser til Tønsberg var kr 1,10 på annen klasse. Det kan synes billig, men den gang var daglønn for en voksen kar ca to kroner.

Ruten endret seg med årene, avhengig av kapasitet og behov. Etter hvert ble det gjerne to båter som betjente rutene til Nøtterøy og Tjøme. Dette ble for eksempel gjort ved å kombinere «Oscar» og «Kvik». Sistnevnte startet i Langvika og gikk gjennom Vrengen og østenom Nøtterøy, mens «Oscar» hadde base på Havna og tok veien nordover langs Tjømelandet gjennom Vrengen inn gjennom Vestfjorden til Tønsberg.

I 1918 ble «Oscar» solgt til Nesodden Dampskibsselskab der den under navnet «Spro» seilte helt frem til 1954. Da ble hun gammel og mett av dage solgt til opphugging. Som en kuriositet kan nevnes at hun under krigen tjente som dampleverandør til Akers Mek. Verksted, Nylands Verksted og andre bedrifter.

Kong Oscar må ha hatt en høy stjerne blant lokalrutefolkene i de dager. Minst fem rutebåter har fått navn etter den svenske majesteten.

Motorskipene kommer

Omkring 1905–10 kom de første motorbåtene. Praktisk talt hver eneste dag forkynner Tønsbergs Blads annonsespalter: «Bolinders motorer er de bedste.» Særlig mange valgmuligheter var det neppe på den tiden. Motorer var rimelige i drift, sammenlignet med dampmaskiner, de tok mindre plass om bord og krevde mindre mannskap. Men omkring den første verdenskrigen var bunkers mangelvare, enten det gjaldt kull eller olje. I en annonse reklameres det med at DS «Granholmen» kan fyres med ved! En riktig sjømann finner alltid en utvei. Etter hvert overtok motorbåtene trafikken på sjøen.

«Vrengen» var bygd av tre i 1918 og gikk i rute på øyene til den ble hugget opp i 1940-årene. Båten hadde sertifikat for 150 passasjerer og tilhørte Tjøme og Hvasser Dampskibsselskap. Liv Andersen fra Veierland forteller: «Vrængen» var stor og hvitmalt med en romslig salong nede og tilsvarende stort dekk oppe. På begge steder var det faste benker langs sidene og midten. Den var innom Håøya, Hella og Skjærsnes. Når vi kom så langt som til Rambergodden på nordsiden av Nøtterøy kunne vi se inn på Pønterbukta. Navnet skrev seg fra den gang folk rodde til byen. Da la de til land i bukta og skiftet til byklær, «pønta» seg, før de rodde siste strekket inn til Tønsberg. Da «Vrengen» ble hugget opp, ble røykesalongen demontert og satt i land på brygga til Knut Rødnes på Rødnes ved Vrengen der den sto i mange år.

«Husvik 1» var en av de siste rutebåtene. På folkemunne het hun bare «Husvik». Båten var et lokalt produkt og var bygd av stål som byggenummer 24 på Kaldnes Mek. Verksted i 1912. Hun var utstyrt med en 60 HK Bolindermotor. Reder var Hansens Motorbåtcompany på Husø. Båten skal ha vært bygd av plater fra en gammel hvalbåt, på den tiden sparte man på skillingene! Hun hadde sertifikat for 109 passasjerer og seilte i forskjellige ruter i distriktet. Hun ble også benyttet til andre formål enn passasjertrafikk, blant annet til sleping.

Mens de fleste rutene inkluderte Nøtterøy og Tjøme fantes det også rene Nøtterøyruter. Den første av disse startet med motorbåten «Thor II» i 1909. Den seilte fra Årøysund til Tønsberg langs øyas østside og ble siden fulgt av flere i samme rute.

Byturen

Som liten gutt bodde jeg ved Vrengen. Dette var i siste halvpart av 30-årene. Vrengen var «Storgata» både for tjømlinger og nøttlendinger. Midt i sundet lå de gamle hvalkokeriene for anker og ventet på neste sesong. Her passerte kystruten Oslo – Bergen, postbåter kalte vi dem. De het blant annet «Kristiansand», «Kronprinsesse Märtha», «Galtesund» og sist, men ikke minst «Dronningen», den vakre skuta med klipperbaug. Motorskøyta «Skiensfjord» fra Telemark kom til Ferjeodden med last. Både ved Ferjeodden og i Kjøpmannskjær anløp lokalrutebåten med passasjerer og gods til fjerne steder som Hvasser og Tønsberg. Og ute på Taterholmen hadde gamle loslitte skøyter slått seg ned for sommeren, fulle av tatere med kjerringer og unger.

Sverre S. Amundsen skrev om en bytur med «Oscar» ca år 1900: «Fløyten var storslagen. Signalet kunne sikkert måle seg med brølet fra en atlanterhavsdamper. Landgangen ble tatt, trossa halt inn og så gikk reisen videre til neste stoppested av mange-mange-mange. Stadig kom det nye passasjerer. Kjente folk håndhilste, og snart var passiaren i full gang. Du verden, nu smakte en kaffekopp og et smørbrød godt! «Petra» på båten ble varslet, og snart kom hun trippende med brettet, rund, smilende og opplagt til moro.»

Isen var en plage, især for de minste farkostene. Tore Asplin intervjuet Nils Kristiansen, mangeårig mannskap på båtene: «Det var svært sjelden at «Oscar» ikke greide å ta seg fram til Tønsberg på vinterstid, selv om isen kunne ligge tykk og vanskelig i Vestfjorden … Men med «Vrengen» hendte det at vi fikk alvorlige problemer. Da måtte vi melde pass. Vi slapp passasjerene ned på isen, slik at de kunne gå over fjorden inn til Tønsberg. Vi måtte snu og gå til Tønsberg om Kjøpmannskjær og Nøtterøys østside.»

”Gudbevaremegvæl så tjukk …”

Før den annen verdenskrig var byturen noe spesielt og langt fra hverdagslig. Den krevde blant annet at man var i «bypuss». For de fleste tilsvarte dette søndagsantrekk. For mennene dress, mansjettskjorte, slips og hatt. For damene var det enda mer komplisert, og både sko, hatt, kåpe, sløyfer, bånd og frisyre måtte stemme. En dame forteller fra tyve årene: «Jeg skulle være med far til byen, og hadde fått lov til å ha på meg min aller fineste stas med ny kjole, kåpe og hatt. Jeg var stolt og glad og syntes selv jeg var veldig fin! På torvet traff far en gammel kjenning. «Gubevaremegvæl så svær og tjukk hu er blitt den dattera di. Blir a større nå, kan du reise rundt og vise a fram for pengær», sa han. Jeg hatet den mannen så lenge han levde,» fortalte hun.

Marinius Hansen var en institusjon i rutebåttrafikken på Nøtterøy, forteller Tore Asplin. Han drev en båtrute fra Nøtterøys østside til Tønsberg og gikk under navnet «Snille Hansen». Han var dessuten sterk som en bjørn. Når det var høyvann, som gikk over brygga, hendte det han bar passasjerene inn på tørt land. Av og til sto han et stykke opp i gaten i Tønsberg og ventet på passasjerene for å kunne bære dem om bord.

Spesiell service

Folk ute i skjærgården hadde ikke alltid anledning til å reise til byen. Men det fantes hyggelige skippere eller matroser som påtok seg jobben som bud eller innkjøper. En dame hadde behov for en ny kjole og henvendte seg til skipperen på «Husvik». Etter endt bytur la han til ved brygga der hun sto og ventet. Han hadde kjøpt kjole, ja faktisk to, slik at hun kunne velge. Mens båten ventet sprang hun bak en busk og prøvde kjolen. Den ene falt i smak, så hun returnerte i full fart med den andre! Så kunne «Husvik» begi seg videre på nye oppdrag. Det kan se ut til at dette utviklet seg til en tradisjon. I sin bok om rutebiltrafikken på øyene forteller Andreas Norland om Marinius Hansen og Odd Sunde Olsen som handlet undertøy og korsett for damer på øyene. Busstrafikken eksisterer fortsatt på øyene, men både denne servicen og korsettene hører historien til.

Lokalbåtene kunne brukes til litt av hvert. Om sommeren kunne borgerskapet i bygd og by iføre seg sin fineste stas og dra på fjorden. Fra dekket kunne de for eksempel se kappseilaser arrangert av Tønsberg og Omegns Seilforening, eller de kunne dra på søndagstur til Bolærne, Tjøme eller andre eksotiske steder.

Bussen overtar

Like etter århundreskiftet kom de første bilene. Etter hvert kom også bussene eller rutebilene som de ble kalt. Båtene hadde alltid et navn. Skikken gikk ikke i arv til bussene, men det fantes unntak fra denne regelen, særlig dersom bussen hadde spesielle egenskaper. En av dem var distriktets første buss som hadde stive fjærer og hjul med massive dekk. Den fikk økenavnet «Rist meg hjem», som ble satt i rute mellom Tønsberg og Kjøbmannskjær i 1911. Denne «Automobil-diligensen» som det het, tok 13 personer pluss en sjåfør, dessuten en mengde last og brukte en hel time på turen til byen. Utviklingen gikk relativt sent, blant annet grunnet den første verdenskrigen, men det var liten tvil om at bussen ville vinne konkurransen med båt. Båttrafikken ble holdt i gang en stund, men døde helt ut i 1940-årene. Busser og privatbiler hadde overtatt.

Litteratur

Sverre S. Amundsen: Tjømlinger på byreise for 70 år siden. Tønsbergs Blad 24/10-70.
Tore Asplin: Rutebåtene på Nøtterøy. Nøtterøy Sparebanks årsmelding 1983.
H. J. Bull: Minder fra gamle Tønsberg i 1860 og 70 årene. Tønsberg 1942.
Fred A. Fredhøi: Kan du huske.
Gøthe Gøthesen: Lokalbåtene mellom Tjøme og Tønsberg. Tjuma nr. 4 2006.
Andreas Norland: Rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme gjennom 50 år. Tønsberg 1961.
Carl E. Paulsen: Gamle Tønsberg. Tønsberg 1953.
Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene.