Av Johan Møller Warmedal (Njotarøy 2005)
Nøtterøy i skolekringkastingen 1947
Dette er en spesiell artikkel. Den er en ren avskrift av et lydbånd fra 1947, et skolekringkastingsprogram som den meget aktive og dyktige Herstad-lærer (fra 1941), senere ordfører og senere stortingsrepresentant (fra 1953) Johan Møller Warmedal laget. De spørrelystne elevene er “Kari” alias Sissel Unn Tønseth (den gang Strøm), og “Per” alias Trygve Andersen, nå Lillehammer: Sammen med sin lærer; “Møller’n” Warmedal, deltok de også i to norskopplæringsprogrammer og ble belønnet for innsatsen med en tur til Marienlyst, hotellopphold i Oslo og Snorres kongesagaer. Det var stor stas den gang for to 13-åringer: Opptakene ble delvis gjort i dr. Strøms hjem. Møller Warmedal må naturligvis krediterers som artikkelforfatter.
MW: I dag skal dere få bli med på en tur til Nøtterøy. Jeg håper dere alle sammen har kikket på kartet over Vestfold fylke og funnet Nøtterøy der.
Hva heter den byen som ligger nærmest øya vår, Kari?
Kari: Det er Tønsberg, det.
MW: Dere vil se av kartet at det ligger en mengde mindre øyer på østsiden av Nøtterøy. Nevn noen av dem, Per!
Per: Føynland og Husø, Bjerkø, Årø og Gåsø.
Kari: Og så Bolærne og Rauer, da, med kanonene sine.
Per: Jeg har vært med far ute og fisket ved Bolærne; der var det fisk, gett: torsk og sei og kolje og..
Sol og sjø
MW: Ja, maken til fiskeplasser skal en lete lenger etter. En sommerdag ute i øyene er noe av det deiligste du kan tenke deg. Kanskje sitter du i sjekta og pilker eller du ligger i motorbåten eller seilbåten og lar sola bake kroppen din. En mild bris gir svaling i solsteiken. Langt ute i fjorden stikker Færder nesen mot sky. Innenfor deg mot vest, ligger småøyene med skog og hyggelige fiskerheimer og lune viker. På strand og svaberg holder glade sommergjester til. De bader og henter helse til en lang vinter. Og inne i denne kransen av småøyer der ligger den største perlen, Nøtterøy. Lave, skogkledde åser skifter med grønne jorder, frodige åkrer, koselige bondegarder og sjømannsheimer med velstelte hager. Jeg trenger vel ikke spørre deg, Kari, om du trives her?
Kari: Ååå, Nøtterøy er det deiligste stedet jeg vet!
MW: Det kan jo være surt her om vinteren, men sommeren er strålende. Hvor stor er selve Nøtterøy, Per?
Per: Den er 11-12 kilometer lang og 6 kilometer bred.
MW: Andre øyer på omtrent samme størrelse er Jeløy ved Moss, Tromøy utenfor Arendal og Tromsøya der Tromsø by ligger.
Kari: Og så Tjøme, naboøya vår.
MW: Ja, det er rett. – Men nå tenker jeg vi starter bilen og tar dere med på en lyntur over øya.
Vi er nå langt nord på Nøtterøy ved en kjent gard som heter Ravndal. Hvem var det som bodde der?
Per: Det var Svend Foyn, han som fant opp granatharpunen.
MW: Ja, Svend Foyn var foregangsmann i hvalfangsten. Han grunnla den næringen som har brakt slik velstand til en stor del av Vestfold. Hvalfangsten skaffer ennå levebrød til en mengde mennesker. Svend Foyn var født på Nøtterøy, og det er vi stolte av. Men la oss nå dra videre til Kaldnes.
Spanter og kraner på Kaldnes
MW: Her vi nå står, foran kontorbygningen inne på Kaldnes mekaniske verksted, er luften fylt av de forskjelligste lyder. Stål drives mot stål, sveiseapparater freser, maskiner surrer. Her arbeider hundrevis av travle mennesker, og hver og en er et viktig ledd i den store bedriften som heter Kaldnes mekaniske verksted.
Hvor mange har dere i arbeid her på verkstedet, overingeniør Ørstad?
Ø: Om lag 1100 til vanlig, men det hender at arbeidsstokken er helt oppe i 13-1400 mann, når vi regner med kontorpersonalet også.
MW: Hva er det som går for seg i de forskjellige bygningene her?
Ø: Der borte til venstre har vi maskinverkstedet, smia og skipsbyggeriet. Det store, nye, tre-etasjes huset rett frem foran oss kaller vi sentralbygget. Det rommer blant annet snekker-, modell- og lakkerverkstedet, spisesal og bad, og disse bygningene til høyre er støperi, kjeleverksted og mindre avdelinger.
MW: Det som ruver mest her på Kaldnes, og som man først legger merke til på avstand, er de fire store heisekranene. Hvor mye kan de løfte?
Ø: De minste løfter hver seks tonn, mens den største tar ti tonn om gangen, men hvis vi har tyngre maskindeler eller annet som skal løftes ut av skibene eller om bord i dem, tar vi i bruk flytekranen, den tar sine seksti tonn i hvert løft.
MW: Det var jamen ikke småtteri. Hva slags arbeid er det helst dere utfører på Kaldnes?
Tørrdokk og beddinger
Ø: Etter krigen har vi utført en mengde reparasjoner på handelsskib, men vi har også drevet mye med ombygginger av hvalbåter, som har vært nyttet til vaktfartøyer, og for ikke lenge siden var vi ferdige med ombyggingen av “Anglo Norse”, en 13000-tonner, til flytende hvalkokeri. Dette arbeidet tok syv måneder og er et av de største av det slaget her ved verkstedet. Ved slike arbeider setter vi først skibet i tørrdokken, som vi ser der nede.
MW: Hva slags båter er det som står i tørrdokken nå?
Ø: Det er den hvalbåten som brøt en meter tykk is i vinter, samt en 1000-tonns lastebåt. Disse båtene er også opprinnelig bygget her.
MW:Har dere noen nye båter i arbeid ved verkstedet nå?
Ø: Å jada, nede ved utrustningskaien ser vi en 3000 tonns lastebåt som snart er ferdig for levering, og en annen står på beddingen. På en ledig bedding strekker vi nå kjølen på en fruktbåt på 4000 tonn. På den andre beddingen er en hvalbåt med 2400 hesters maskin i arbeide.
MW: Ja, her begynner skjelettet på hvalbåten å ta form. Men det må jamen være en hel kunst å få den rette formen på spantene?
Ø: De lages etter særskilte, nøyaktige tegninger.
MW: Det skulle vært moro å se på hvordan et spant blir til?
Ø: Da må vi ta en tur bort på spanteplanen. Ja, her blir spantene bøyd til. Vi ser de lange, lave steinovnene der borte; i en av dem ligger nå en lang jernbjelke og blir varmet opp.
MW: Det ser ut til at arbeiderne gjør seg klare til å ta bjelken ut? Ja, se der åpner de ovnsluka.
Ø: Og nå ser vi at plangolvet er av tykt jern med en rekke hull i. Der fester de den ene enden av den kvitglødende jernbjelken med en klemme i ett hull, og så blir den andre enden festet på den samme måten i et annet hull. Og nå blir bjelken formet slik som spantet skal være etter tegningene.
MW: Dette var virkelig interessant. Takk skal De ha, overingeniør Ørstad.
Kari: Du Per, så du han mannen som satt høyt, høyt oppe i masta på det hvalkokeriet og malte? At han greidde det!
Per: Æsj, du prater som den jenta du er. Tror du at mannfolk blir svimle av slikt?
Flasker og saft på bryggeriet:
MW: Nå, nå, ta det rolig du Per, jeg er ikke så sikker på at du hadde greidd den malerjobben uten å få vondt i magen. Det skal øving til slikt, ser du.
Men dette går fort, se her kommer vi alt til bryggeriet, og her må vi innom og se oss om.
Vi er nå inne på bryggeriets område, og her er det liv og ferdsel. Den ene lastebilen etter den andre kjører inn porten. Kasser med tomflasker lesses av, og nye kasser blir lastet på vognene. Og så kjører bilene ut igjen til Tønsberg eller Nøtterøy med nye varer til noen av bryggeriets tusener av kunder. Vi har en av funksjonærene i denne store bedriften sammen med oss her. Det er inspektør Veierød.
Hvordan er det, inspektør Veierød, øl og mineralvann er vel bare en del av det Tønsberg Bryggeri lager?
V: Ja, vi får nok si det. Siden 1934 har vi også produsert saft og syltetøy i ganske store mengder. Saftfabrikken ligger i den bygningen der borte. Selve beholderne der saften lagres, finner vi i kjelleren, syv-åtte meter nede i jorden. Hver av beholderne tar om lag titusen liter. Vi har førti slike beholdere for saft.
MW: Det høres veldig fristende ut med all den deilige saften. Jeg tenker at mange av skolebarna som hører dette slikker seg om truten akkurat nå og har god lyst på en smak.
V: Ja, samtidig vil jeg gjerne nevne våre C-nok-produkter, nemlig nypepulveret og barnemelet.
MW: C-nok, det har vel noe å gjøre med vitaminer å gjøre?
V: Ja, det er sikkert. Nypepulveret og barnemelet vårt er rike på C-vitaminer, og derav kommer navnet.
MW: Men, denne lange, enetasjes bygningen, som vi står utenfor nå, den har vel ikke noe med saften eller nypene å gjøre?
“Konserven”:
V: Nei, det er konserv-fabrikken, eller bare konserven, som vi sier til daglig. Her inne blir hundretusener av bokser og glass med grønnkål, spinat, agurker og rødbeter og erter, plommer og pærer og epler kokt, pakket og hermetisert, og så lager vi tusener av kilo syltetøy og marmelade, som vi pakker i glass, butter og begre og sender ut over hele Norge.
MW: Jeg tror vi må få lov til å gå inn og se litt nøyere på det som går for seg her. – Her er vi inne i et ganske stort rom, og vi skjønner at her er det første stoppestedet for råvarene. Er det ikke så, inspektør Veierød?
V: Joda, her fører vi kontroll med råstoffene. Vi passer nøye på at de varene som skal videre herfra, er av beste slag. Vi ser den vekten her, den veier varene uten menneskehjelp. Her kommer det ut en veielapp, der vi kan lese av vekten med en gang. Fra dette rommet blir råstoffene fordelt til de forskjellige produksjoner; ertene går en vei, blomkålen en annen og så videre.
MW: Det kunne være morsomt å følge med ertene og se hva de må gjennom før de ligger lekre og fine i hermetikkboksene.
V: Ertene blir dyrket på åker, de blir meiet og kjørt i hele lass til denne treskemaskinen som vi ser her. Maskinen slår ertene ut av belgene, og bonden tar gresset tilbake og nytter det til fôr. Men de små, grønne ertene triller videre til de to rensemaskinene der borte. Etterpå går de til den trommelen som vi har her, hvor de blir sortert i tre størrelser og samlet i siloer. Hver sort blir behandlet for seg, og nå må vi inn i selve produksjonshallen skal vi kunne følge ertene videre på ferden.
MW: Dette var jamen et svært rom. Her står det en mengde maskiner, og mange av dem er i gang.
V: Ja, hver maskin har sitt særlige arbeid å gjøre. I denne store trommelen, som stadig går rundt, blir ertene kokt litt, og så må de kjøles før vi sender dem ut på kontrollbåndet.
MW: Og se her, her kommer ertene på rad og rekke på et bånd som stadig beveger seg framover.
V: Ja, hver eneste ert blir gått etter i sømmene, så å si, og alle som på en eller annen måte er skjemt eller skadet, sorterer vi fra. Til slutt kommer så ertene til boksene her borte. Laken blir helt over og lokk satt på, og nå falses boksene igjen. Endelig gjelder det om å drepe alle bakteriene inne i boksene. Derfor varmer vi dem opp til 120 grader Celcius. Efterpå står boksene stablet opp i et par uker før vi setter etikettene på og pakker dem i kasser.
“Dypfrysing har fremtiden for seg”
MW: Jamen var det en spennende reise vi ble tatt med på. Men er det sant at dere også driver med å fryse bær og grønnsaker i stedet for å hermetisere dem?
V: Ja, det er riktig nok. Vi fryser bær ved minus tyve grader Celcius, dypfrysing eller hurtigfrysing, som det kalles. Dette er jo en helt ny metode, som amerikanerne har tatt mer og mer i bruk og som absolutt har fremtiden for seg.
MW: Det er hyggelig å høre at vi følger med her i landet også. Ja, takk skal De ha, inspektør Veierød.
Her ovenfor bryggeriet deler veien seg i to. På østsiden går Smidsrødveien og midt over øya Kirkeveien. Hva for en vei skal vi kjøre, tro?
Kari: Kirkeveien, tenker jeg?
V: Vel, vel, men først må vi stoppe ved veikrysset og kikke på det monumentet som står her. Hvem er denne bysten av?
Even Tollefsen
Kari: Av Even Tollefsen, han var født på Nøtterøy…
Per: Det var han som fant opp tankskipet.
MW: Før Even Tollefsens tid fraktet skutene oljen på fat; det var jo nokså tungvint. Men Tollefsen kom på å lage treskutene slik at de kunne ta oljen i selve lasterommet. Tollefsens skuter ble forløpere til de store, moderne tankbåtene som seiler inn så mange penger til landet vårt. Og da skjønner vi hvorfor Nøtterøy-folk har reist denne bysten av Even Tollefsen. — Men vi må videre. Den delen av Nøtterøy, som vi nå kjører gjennom, ligger nærmest Tønsberg, og her er det hus i hus oppover, nesten som i en by. Men hva er det du sitter og spekulerer på, Per? Du ser så hemmelighetsfull ut?
Per: Jeg lurer på hvordan det hadde vært, hvis vi ikke hadde hatt slike karer som Svend Foyn og Even Tollefsen. Da hadde vi kanskje ikke hatt noen skipsfart eller hvalfangst heller?
Kari: Og så hadde vi kanskje ikke hatt bruk for et slik verksted som Kaldnes heller?
MW: Nei, det har dere rett i. Landet vårt trenger alltid folk som Foyn og Tollefsen, som lå i spissen og brøytet vei for nye tiltak som skaffer flere mennesker arbeid. Men der hører vi alt kirkeklokkene. (Kiming) Så står vi utenfor den ærverdige kirken vår, som har overlevd alle andre hus her på øya. Hvor gammel er egentlig Nøtterøy kirke, pastor Stabell?
Middelalderkirken
S: Ingen vet nøyaktig når den ble bygd, men det var en gang i det 11. århundre. Den er altså om lag ni hundre år gammel.
MW: Den har nok ikke alltid vært så stor som nå?
S: Å nei, nå har den 1100 sitteplasser og er så stor at hele 17.mai-toget får plass inne i den. Men fra førsten av var den liten og enkel, bare et langhus på omkring fem og tyve meter. Inngangen var mot sør her vi nå står, inngangsportalen er murt igjen nå. Her kan vi se tydelige spor etter den i veggen. Her i jordlaget utenfor er det ennå to gamle trappetrinn.
MW: Her finnes sikkert mer fra gammel tid som det kunne være gildt å se på.
S: I selve muren legger vi merke til to rare steiner som ligger som en slags sokkel. Vi ser det er noen figurer hogd inn i dem, for det meste dyreskikkelser i kamp. Rundt kirken er det fem lignende steiner. Disse figurene skulle minne kirkefolket om verden og de onde makter, som lå på lur utenfor kirken. Slangens skikkelse finner vi tre ganger, tenk, helt oppe i tårnveggen har de gamle plassert en slik figur. Man tror det var for å si at det onde ville nå kirkeklokkene også.
MW: Disse murene ser ut til å være solide nok.
S: Ja, kirkemurene er omtrent 1.70 meter tykke og er bygd opp av svære steiner. Der de ligger på fjellet, har de vist at de kunne stå seg mot både vær og vind, ja, små jordskjelv også.
MW: Er noe av det eldste utstyret i behold?
Den gamle døpefonten
S: Dessverre er det meste gått tapt i tidens løp. Bare en del av den gamle døpefonten er i behold; den er helt fra omkring år 1200 og et kunstverk av stor verdi. Den utgjør underdelen av den døpefonten vi nå har. I denne gamle fonten er vel nesten alle nøttlendinger døpt.
MW: Når vi hører om alle de gamle minner som knytter seg til denne kirken, forstår vi at Nøtterøy-folk er knyttet til den med sterke band. Og denne pakten med det som har vært, får et rørende uttrykk i den måten nøttlendingene hegner om gravstedene på. Vakrere kirkegård enn den skulle du sjelden se. De skjønneste blomster pryder hver grav, enten det nå er odelsbondens eller husmannens, skipperens eller dekksguttens. Og borte under den svære eika midt på kirkegården hviler de guttene fra Nøtterøy som ofret livet for landet sitt i den siste krigen.
Den nye Vrengen-brua
MW: Og så var det ut til Vrengen-brua, da. Sterk og spenstig som en stålfjær tar Vrengen-brua spranget fra Nøtterøy og over sundet til Tjøme. Her vi nå står, øvst oppe på brua, har vi vidt utsyn over Tjøme i sør. Østpå ligger det ytste av Oslofjorden stav stille og speiler av maihimmelen. Og mot nord reiser de lave, skogkledde åsene på Nøtterøy seg med hus og hytter ved foten. Folket på Nøtterøy og Tjøme er med rette stolte av denne brua.
Vi har tatt med oss hit den mannen som ledet det store arbeidet med bygginga av Vrengen-brua. Det er ingeniør Bjerke ved fylkets veivesen.
MW: Når tok dere til med byggearbeidet, ingeniør Bjerke?
B: I 1929. Først ble veien på begge sider av sundet anlagt, og så ble brua bygd. Den var ferdig i 1932, og i november samme år ble den åpnet av Hans Majestet Kongen.
MW: Jeg tenker det var mange vansker å vinne over før dere kom så langt?
B: Det var etter måten greitt å bygge bru her. Som De ser, er Vrengen-sundet nokså smalt, bare 170 meter bredt her hvor brua ligger. Det var bare det at brua måtte være så høy at all båtferdsel kunne gå under den. Derfor måtte det være en fri høyde under på 33 meter i en lengde av 60 meter.
MW: Hvor lang er brua i alt?
B: 500 meter, regnet fra langkaret på Nøtterøy til langkaret på Tjøme. Selve hovedspennet over sundet er 170 meter og bygd som hengebru.
MW: Dette med hengebru må De forklare oss nærmere, det er nesten ikke til å tro at hele denne delen av brua så å si svever 30-40 meter oppe i luften!
B: Jo, De ser, her går det fire tykke stålkabler på hver side av kjørebanen. Fra kablene henger det ned stenger, og til disse stengene er det festet tverrbærere og langbærere av stål som brubanen hviler på.
MW: Og stålkablene må da være godt festet når de skal bære så stor vekt?
B: Ja, kablene er forankret i fjell i de såkalte forankringskamre, som er sprengt ned og støpt igjen med stålbetong.
MW: Disse kablene må vel tåle ikke så liten strekk?
B: Dersom vi tenker oss at en hest greier å dra med en kraft på 750 kilo, så vil den kabel holde, selv om fem hundre hester dro i hver sin ende av den.
MW: Når vi hører slikt, kan vi være sikre på at alle som gir seg ut på Vrengen-brua, kommer trygt over til den andre siden. Men der kommer jamen sørlands-båten, og det ser ut til at den vil gi lyd fra seg også. Og her passerer båten med kvitt skum for baugen 35-40 meter under beina på oss, og passasjerene står på dekket. Vi får prøve å vinke ned til dem. Jo da, de vinker igjen langt der nede.
I den korte tiden vi har stått her oppe på Vrengen-brua, har det kjørt flere biler over. Det ser ut til å være stor ferdsel her.
B: I 1946 passerte 55 000 kjøretøyer over brua, og det må man si er svært meget når en tenker på at det var bensinrasjonering. Dette er nesten tre ganger så mange som i 1931, da brua ennå ikke var ferdig og man måtte ferje over sundet.
MW: Vi skjønner at flere og flere har fått øynene opp for det sommerparadis vi har her på Nøtterøy og Tjøme. Når vi akkurat nå vender oss mot nord og lar blikket følge hus og hage og hytte, skog og strand og sjø, da er det som hele Nøtterøy ligger der nyvasket i vårsola og venter på sommeren. Om vel en måned vil ung og gammel fra fjern og nær slikke sol her nede på glohete svaberg og glinsende strender og hente sunnhet og styrke i salt sjø. Og vi vet at alle disse sommergjestene, som hvert år vender tilbake, de stemmer i med oss når vi sier: Nøtterøy er en perle!
(Barn synger Nøtterøy-sangen)
Legg inn en kommentar