“Spreke som olympiakandidater”

Av Hans Christopher Seeberg (Njotarøy 2006)

Seeberg-familien på Hvalø hadde mange dyr til nytte og glede

Hans Christopher Seeberg ble født på Hvalø i 1904 og hadde sin første leveår der; før han med familien flyttet over til Gåsø. I 1957 begynte han å skrive ned barndomsminnene sine, og til slutt, 26 år senere, var de blitt til et manuskript på 350 sider. I et etterord skriver Seeberg at notatene er gjort “con amore” og at minnene er dannet av “barnets øyne, ører og fantasi”. Njotarøy 2005 trykket en av de mange, fornøyelige episodene med tillatelse av Seebergs sønn, Tom Seeberg. I år har vi plukket ut en ny.
Seebergs språk er bevart, men åpenbare trykkfeil er rettet.

Min far fant en liten annonse om auksjon over 3 måneders griser, og slo på at dette måtte være noe – de var jo slaktendes til jul, og hvis man tok to, så kunne jo den andre gå til neste jul. Det ble jo såpass avfall fra en husholdning at det nesten var nok til å fø et par griser, så noe særlig tilskudd av melfór ble det ikke bruk for før en måneds tid før slaktingen for å få flesket fint.
Tanken ble behørig drøftet, og et par av naboene ble smittet av min fars entusiasme, så de bemyndiget ham til å reise inn til griseauksjonen og kjøpe ialt 6 griser. Det gjorde han da, og et par dager efter kom “Thor II” – havets skrekk – til brygga med de 6 grisene i kasser, som ble lempet iland til den ventende grisetrio.

Skuffede grisekjøpere

Men de høyt oppskrudde forventninger ble hurtig dempet ned, og grisebegeistringen sank på kort tid langt under frysepunktet. To av grisene hadde kan hende 3 måneder på baken, men de øvrige var noen ynkelige krek langt under den kriminelle lavalder. Så efter en del dempede uttalelser og adskillig skufling med bena, trakk de to andre interessenter seg, og min far ble sittende igjen med skam og skade og en hel flokk griser, hvorav de fleste ikke fortjente betegnelsen. Han påstod selvsagt at det var sendt andre griser enn de han hadde kjøpt og betalt for. Men dette var før markedsføringslovens og forbrukerombudsmannens eksistens. Den rettsregel som gjaldt, var nærmest den gamle romerske “caveat emptor” – kjøperen får passe seg. Og når han ikke hadde passet seg, fikk han ta støyten.

Vel, der satt vi da altså med en efter forholdene betydelig overdimensjonert griseflokk. Krekene ble da trillet opp og plassert i sin nye binge – riktig lekker var den med god plass, spisetrau og drikkekar, rikelig med strø og halm på gulvet. Men det lot ikke til at det hersket noen begeistring hos beboerne for deres nye leilighet. Tvertom virket de uglade. Ikke hadde de matlyst, og tok de av og til litt for seg av trauet, kom det nokså snart ut som en sprut i den andre enden. De virket rett og slett syke. Og det ble bekreftet da det minste kreket efter noen dager simpelthen la seg på siden og var død.

Grisene velger egen kost

Da sa min far, som var en handlingens mann som ikke lot ting skje uten å foreta seg noe, at her må noe gjøres. Og som en tilhenger av naturmetoden slapp han simpelthen alle grisene ut i frihet. De gikk da omkring og myste mot solen, men virket fremdeles apatiske overfor alt som vederfór dem, om det så var å slippes løs.

Men så hendte noe. En av dem oppdaget en kullsekk som stod bak veggen, og ikke lenge efter stod hele flokken og knasket kull så de var svarte som sudanesere i trynet. Et par dager var kull deres favorittspise. Men så begynte de å interessere seg også for annen og mindre hardhendt kost. Mat-trauet opptok dem i noen grad, men mer interessert var de i å pløye områdene omkring husene efter røtter og urter. I løpet av en ukes tid var de spretne som olympiakandidater. Som det heter i visa: “Å den nattur’n, å den nattur’n – intet er så underbart som den”.

Min far jublet, og grisenes mirakuløse selvhelbredelse ble behandlet i mang en prat nede på berget ved brygga. Med stor styrke slo han fast at det naturlige instinkt ofte viser veien til mer effektiv kur enn leger og dyrleger kan gi. Som et eksempel fortalte han da han som ung mann gikk iland i London for å ta styrmannseksamen. Han kom fra langfart med en nokså tungseilt skute, og kosten var blitt nokså skral, så han og de fleste andre fikk et kraftig snev av beri-beri. Da han kom på land, hadde han en uimotståelig trang til grønne erter og salater – helst med meget sitron på. Det hendte at han gikk fra den ene restauranten til en annen og bestilte det samme. Og han kom seg veldig fort – naturen og hans eget instinkt hadde greid sakene.

Dette var jo lenge før vitenskapen hadde oppdaget vitaminene, så min far lå altså her i en praktisk forkant.
Og han bedyret at griser så langt fra å være dumme var meget intelligente og at de hadde sine sunne instinkter i behold. Instinktet hadde vist dem veien til kullsekken og til de røtter og urter som kroppen trengte. Og når griseflokken kom farende ned til stranden og rotet i tang og tare og jafset i seg noe av det de fant, så var det en bekreftelse på hva han sa. De var jo friske som fisker, det kunne alle se. Og han høstet megen anerkjennelse for sine teorier fra de omkringsittende. Og både den ene og den andre kom med suplerende historier om kloke koner som kurerte syke folk som selveste distriktslegen ikke hadde råd for.

Grisenes nye hjem

Da alle syntes vel fornøyd med tingenes tilstand ble det til at grisene fortsatte sitt liv i frihet. Bingen ville de ikke tilbake til på vilkår. Isteden fant de seg et nattlosji som de fant både hyggeligere og mer passende for avanserte og frigjorte griser. På skogsiden av huset var det – som på de aller fleste fiskerhus på de kanter — en liten veranda med en fast benk på hver side, og sidene og litt av forsiden dekket av “kolørte glassær”. En lun og koselig prateplass i kveldingen. Under denne verandaen var et lukket rom for redskap og slikt. Det ble grisenes stolte borg, som ble lunet opp med noen sekker høy og halm.

En tid før flokken kom trekkende hjem fra dagens streiftog, kom Storegris ruslende. Det var den eneste som kanskje var 3 måneder da den kom, og den var akseptert som flokkens suverene leder, til tross for at den var av hunnkjønn. Der kan man se hvordan disse enkle dyr lå langt foran dagens opphetede diskusjon om likestilling med proklamerte “kvinneår” som en toppkonsekvens. Storegris vandret full av ansvar inn i deres hule for å se at alt var i orden til natten. Med sakkyndighet rotet den i halmen så den ble god å ligge på og gjorde i det hele klar til å motta dens undersåtter. De kom da også lydig travende en tid senere, og så gikk de tilkøys efter et bestemt mønster. De nest største – Bust og Krølle – lå på hver sin side. Innerst kom den nestminste, Aurora. Storegris selv la seg ytterst ved inngangen. Og i midten mellom alle sammen kom Minsten, som vel ikke var stort over måneden da den kom. Den ble i det hele tatt degget for av alle, både sine medgriser og av mennesker. Den var da også en riktig kjælegris, og fikk aldri noe navn, bare en rekke kjælenavn.

Naturlige grisenavn

Vi var jo litt engstelige for at det skulle bli en del lukt når grisene kamperte så å si inne i huset. Men det viste seg at grisen av natur er langt fra grisete. Tvertom. Hvis en aller annen hadde trang til et ærend i løpet av natten, var Storegris på vakt. Med ubønnhørlig myndighet og fast tryne dyttet hun vedkommende utenfor, og påså med vaktsomhet at den ikke foretok seg noe som helst før den var godt utenfor haveporten. Den eneste det ble gjort en unntagelse for var Minsten. Den fikk stå med bare bakparten utenfor. Men så langt måtte den – ikke noe inne, takk! Så grisehuset var så rent at hvemsomhelst kunne lagt seg der.

Navnene gav seg selv. Bust hadde en usedvanlig stiv ragg, og Krølle en hale som en korketrekker. Men Aurora var det Inga som gav navn til. Det var nemlig en meget romantisk gris. Efter at de andre hadde lagt seg, tok den en tur for seg selv, særlig hvis det var måneskinn. Da vandret den svermerisk omkring i nabolaget en halv-times tid eller så. Og Inga som var ivrig leser av et romantisk ukeblad fant at denne grisen var på linje med hovedpersonen i en av hennes mest elskede føljetonger. Så slik kom navnet Aurora inn idet ellers enkle navneregister.

Inga kom til oss da Johan flyttet på land efter å ha solgt sin del av øya (den søndre og største) til tidligere nevnte konsul og hvalfangstreder Finn Bugge i Tønsberg. Inga var litt sær, egentlig ikke så lite begavet, men sky og rar. Hun ville ikke til land hvor det var så mange folk. Jeg overhørte engang en samtale om Inga mellom noen – det var kanskje Elen og Nils, ikke husker jeg – hvor det ble antydet at hun var blitt slik efter å være sviktet av kjæresten sin. Det kan naturligvis ha vært slik – men det kan også ikke ha vært slik. Inga var som sagt meget romantisk, og det kan vel være at hun bare har innbildt seg dette med en kjæreste, kanskje han ikke ante noe om den plass han hadde i hennes drømmer og at han “svek” henne da han gikk til alteret som brudgom med sin utvalgte, som altså ikke var Inga. Det er jo ofte så at når en innbilt virkelighet raser sammen er reaksjonen sterkere enn om det var den virkelige virkelighet det gjalt.

Den direkte årsak til at Inga kom til oss var at Bugge fikk min far til – inntil en forpakter eller bestyrer ble ansatt – å overta gårdsbruket. Det var adskillig innmark som burde holdes i hevd, det var en bra låvebygning med hele årets avling av korn og høy, og det var fjøs og stall. Og Inga, som var vant til fjøsstell hos Johan, ble da en slags budeie og ellers til hjelp i huset.

Kom da min far ut en vakker høstdag med to vårbære rødkoller og en trillrund fjording lydende navnet Borka. Den ene kua ble utstyrt med bjelle, og var fra da av primadonna og selvskreven leder. Det er ganske artig hvordan det ser ut til å være en lov som gjelder både for dyr og mennesker at når den ene utstyres med et symbol gir det status og styrke og ikke sjelden litt snørrhovenhet, mens den andre underkaster seg som den naturligste ting av verden. I så måte har en titel og en kubjelle samme virkning.

Den senere ikke ukjente sorenskriver Chr. Apenes skrevengang i min studietid ved Kgl. Frederiks — som det het dengang – en liten artikkel i Minerva om dette fenomens utslag på den juridiske lesesal. Der satt man i rader og rekker i sine små båser og leste så øyet ble stort og vått i Platou og Ingstad og Skeie og Hagerup og hva de nå ikke het alle de gamle professorer som hadde som sitt livs oppgave å bringe den unge juridiske spire til fullkommen forvirring på flest mulig områder. Han sammenlignet oss med en tålmodig fåreflokk som i sin tid skulle føres til slaktebenken. Men en hadde merket seg ut – det var duksen som arbeidet nitid og målbevisst med sirlige notater såvel i marg som i lovsamlinger. Når denne person, selve bjellefåret, ved 11-tiden slo sammen sine bøker, fant frem sin matpakke og la i vei til frokostkjelleren for å iføre seg nødvendige kalorier, da kikket også resten av fåreflokken opp fra foliantene og travet lydig efter i hans fotspor. Den bjelle bjellefåret hadde erhvervet kunne skyldes såpass lite som et spørsmål på en forelesing. Han hadde skilt seg ut – han var blitt det etablerte bjellefår.

Da Johan forlot øya var alle hus og uthus “i den tilstand som er konstatert ved besiktigelsen”. Fjøs og stall var da i en tilstand som satte dem på linje med den klassiske beskrivelse av Augias’ tilsvarende. De hadde vært under oppsyn av Inga, og hvis hun hadde erkjent at renslighet er en dyd, så hadde hun helt overbevisende demonstrert at noe dydsmønster var hun ikke. Lort og møkk lå bokstavelig tommetykt på gulv og vegger, og kingelvev prydet tak og kroker. Min far gikk løs på oppgaven som en Hercules og noenlunde efter hans mønster, som også er anerkjent i sjømannskretser. Først var det å få spadd ut det grøvste, siden var det å gå på med skrubb og kaskader av vann. Efter en tid ble da også fjøs og stall utrolig fornyet – det skinte i rengjort treverk, det luktet friskt, det hele ble så endog en Olga ville ha godkjent det. Og ku og hest nikket anerkjennende da de senhøstes for første gang tok sin nye bolig i besiddelse – alle tre holdt til i stallen og hygget seg i hverandres selskap. Fjøset overtok Leif og jeg til våre kaniner i sine bur – det var blitt mange av dem tross vår fødsels- regulering. Og i en romslig del av fjøset flyttet grisene inn da det ble for kaldt å ferdes ute.

Standarden holdt ikke så lenge. Det lyktes Inga i løpet av nokså kort tid å få tilbake det vante hyggelige møkk-miljø. Og Leif og jeg som var assisterende sveisere var heller ikke så helt nøye på det. Så da min far kom over og besiktiget saken ut på våren engang ble han ikke blid. Han slapp dyrene ut — de myste mot solen, satte rumpene til værs og sprang omkring som gærne kalver, Horka markerte sin rase ved å avfyre en rekke knall når den slo hæla høyt i luften, og det var i det hele fryd og vårlig gammen. Så var det å gå omkring litt mer rolig og ta til seg av de grønne gresstrå som spiret i solveggen – det smakte godt efter vinterens langhalm og efter hvert noe smakløse høy.
Og så gikk min far løs på det hele igjen med skrubb og vann til han fikk etablert status quo ante. Og med såvel mine som velvalgte og ganske saftige ord slo han fast at slik skulle det være herefter, og antydet heller tydelig at ble ikke rensligheten opprettholdt så var det inntil flere som skulle angre på det. Vi holdt oss på god avstand mens det hele pågikk – her var det ikke verdt å ymte noe som helst.

Da dyrene først var sluppet ut, fortsatte de med det. Ja, kuene ble satt inn om kvelden — de skulle jo melkes morgen og aften. Kaninene kom tilbake til sine bur. Men det var blitt så mange av dem at det ikke var plass. Så slapp Leif og jeg likegodt de nye ut og beholdt bare stamdyrene i bur. En liten bihensikt var det vel også med dette: det ble så meget lettere med matingen. Kaninene trivdes storartet, men selv om de hadde hele øya å tumle seg på så holdt de seg pussig nok i nærheten av husene. De hadde kanskje noe med familiefølelse å gjøre, gudvet. Så vi hadde et slags oppsikt med dem. Men i frihet var de ikke lenger underkastet vår familiekontroll, så de formerte seg på det groveste, snart vrimlet det av kaniner på øyas østside. Det ble et godt tilskudd av kjøtt til kjøkkenet, og meget godt kjøtt også, det smakte faktisk vildt. Min far kalte det “hare-kaniner”. Og gud vet om det ikke var noe i det rent bokstavelig, for Bugge hadde sluppet en del hare på øya, og vi så ofte at harer og kaniner danset sammen i strandkanten på morgenkvisten.
Leif og jeg hadde stor pekuniær glede av vår kaninavl. Vi fikk 1 krone stykket for kaninene levert flådd og gryteferdige på kjøkkenet. Men hos de mange som efterhvert kom for å kjøpe avlskaniner, tok vi opp til 10 kroner for fine eksemplarer. Leif var forresten ganske forretningsmessig avansert i oppgjøret oss imellom. Ved en anledning hadde min far gått sterkt imot fiskehandleravansen, som fordyret fisken så rent urimelig fra fisker til husmor, den samme diskusjon om fordyrende mellomledd som går igjen til alle tider. Det skulle være forbudt å ha mer enn 25% fortjeneste, sa han – det er en glimrende fortjeneste som ville holde konsumprisen på et rimelig nivå. Dette ble da av Leif gjentatt for meg, så jeg fikk 25% av hver krone vi fikk inn på våre kaniner. Det ante meg at det var noe rart med denne delingen, men siden min far hadde fastslått at 25% var storartet, så var det vel det. Jeg har aldri vært noen tallmann, heller ingen forretningsmann, og penger som sådanne har i grunnen aldri interessert meg annet enn som bytte mot noe attråverdig. Og som byttemiddel brukte vi da våre penger meget effektivt. Først og fremst til vår tidlig utviklede kardinallast, røyking. Vi anskaffet virkelige piper, ikke akkurat Dunhill straight grain, men dog. Og en billigtobakk som het Mørk Bjørn og som gikk under navnet Møkkabjørn – siden erfarte jeg at den bestod av oppsop i fabrikkene. Leif investerte også betydelig kapital i krutt, hylser, fenghetter og annet – han var jo over 10 år, og allerede en stor Nimrod. Jo, kaninene var til meget glede for oss!

Erstatning for ekenøtter

Grisene ble drevet over øya, og de tok frydefullt sin sommerbolig under skogaltanen i besiddelse. Selvom vi hadde bredt ut et drøyt lag av halm og høy der og syntes det var riktig bra, så syntes ikke Storegris det. Og den ofret en drøy time på å dytte og jevne ut før den var fornøyd.

Mens kaninene holdt seg nokså nær i omegnen, dro grisene daglig ut på lange ekspedisjoner. Deres glede var gryntende enorm da de oppdaget ekelundene langs øst- og nordjordene. Med lyder som en toppgourmet ikke kunne gjort bedre, smasket de i seg av de mengder ekenøtter som lå på bakken. De tok det ikke helt nøye med grenser og sånt, og hadde stor glede av de eketrær som vokste på eiendommen til Nils. Han på sin side var desto mer en rettens mann, han studerte både almanakken og «Retsbog for Almuen” og få kunne sette ham fast i disse temaer. Så en dag han kom over med posten kunne han – efter en halvtimes alminnelig prat – ikke dy seg for å nevne at han jussom ikke syns det var helt rekti at grisene forsynte seg på hans eiendom. Min far hørte tålmodig på hans besværing, og erklærte seg fullstendig enig, ja, han forsterket endog anklagen mot grisene og seg selv så meget at Nils til slutt måtte si at, nei, det er dante så fali, jeg brukær dante disse eikenøttene, men jeg ville nå jussom bare ha nevnt det. Men min far slapp ikke temaet. Men du vet, sa han, at det er ikke så liketil å sette dyra i binge nå som de er vant til friheten, og å gjete dem blir for brysomt. Men rett skal være rett, og jeg sitter og lurer på om jeg ikke har en måte å gjøre denne uretten god på. Hva sier du om at vi gjør opp den erstatningen du har rett til på den måten at du får halvparten av Aurora når vi slakter henne til jul – det er en fin gris, og det blir ekstra fint flesk av eikenøtter. Og slik ble det, alle var tilfreds og det gode naboskap var helt i orden. Jeg tror til og med Nils så med stor velvilje på grisene når de hjemsøkte hans enemerker – fint flesk er fint å ha i saltdunken, og jeg antar han så frem til julen med ekstra glede det året.