«Statsministerkommunen»

Av Einar Aaraas – Njotarøy 2018

Jeg traff for en tid siden tilfeldig på en gammel pressekollega. Da han fikk vite at jeg bor på Nøtterøy, utbrøt han:
– Jaså, du vet vel at det er «statsministerkommunen» her i landet! Rett nok! Bortsett fra storbyene er det knapt andre steder i Norge som kan konkurrere med oss i denne spesielle disiplin. Når det gjelder etterkrigstidens statsministre er det bare én eneste av landets kommuner, nemlig Oslo, som har fostret flere enn Nøtterøy. 

Personlige betraktninger 

På Teie Torv står en byste av Trygve Bratteli, og utenfor kulturhuset på Tinghaug finner vi Jan P. Syse og Abraham Berge. De to førstnevnte kjente jeg personlig, og leserne får finne seg i at jeg i denne artikkelen gir til beste endel personlige betraktninger – samt noen subjektive, kanskje tvilsomme, postulater. Jeg var i et kvart hundreår, fra 1967 til 1992, stortingsjournalist for Aftenposten og Adresseavisen, og hadde i lange perioder daglig omgang med både Bratteli og Syse. Sistnevnte var også en personlig god venn, som jeg kjente litt helt fra 1959, da han ble formann i Unge Høyres Landsforbund. 

Amtmannen på Ravndal 

Bratteli og Syse var begge født på Nøtterøy, men var ikke bosatt her på øya i voksen alder. Det var derimot Abraham Berge, som bodde på Nøtterøy i hele 28 år, også det drøye året han var statsminister – fra mai 1923 til juli 1924. 

Abraham Berge, født i Lyngdal i Vest Agder 20. august 1851, var lærer der nede i nesten 40 år, samt gårdbruker, lensmann, skipsreder og ordfører i Vanse. Han var stortingsmann for hjemdistriktet fra 1890-årene og utover – i begynnelsen en radikal venstremann, men beveget seg inn mot sentrum og ble blant annet finansminister i Christian Michelsens og Wollert Konows frisinnede regjeringer. 

Han ble utnevnt til amtmann i Jarlsbergs og Laurvigs amt i 1908, og kjøpte da herskapshuset Ravndal – hvor han også hadde kontor. Berge solgte eiendommen i 1930, men ble værende på Nøtterøy. De siste årene før han døde i 1936, bodde han i skipsreder Bulls store trebygning i Ørsnesalleen på Teie, eller Ørsnesveien, som den het da.

Vestfolds talsmann 

Amtmann Berge, som hadde tittelen fylkesmann i Vestfold de siste fire årene før han pensjonerte seg i 1923, gjorde en masse for Vestfold. Han var en av stifterne av Vestfold Kraftselskap, og han var en krumtapp i sykehusutbyggingen i fylket, for å nevne noe. Han var en god talsmann for sitt fylkes interesser i det sentrale miljø, hvor han hadde flere sentrale posisjoner – blant annet vervet som odelstingspresident i Gunnar Knudsens tid. 

Utrolig utnevnelse 

At Abraham Berge ble statsminister i en Høyre-dominert regjering er utrolig. Han var ikke medlem av partiet, han hadde en fortid som generalsekretær i Venstre, og – verre enn verst her i Vestfold – han var til og med målmann. Dessuten var han i 1923 pensjonist, 72 år gammel, og hadde vært ute av politikken i ti år da han ble finansminister i Otto B. Halvorsens annen regjering. Etter to og en halv måned døde Halvorsen, og Berge rykket opp. 

Han fikk straks ry som en handlekraftig statsminister, men ble felt da han i 1924 stilte kabinettspørsmål for å få opphevet brennevinsforbudet – ikke fordi han var ihuga tilhenger av brennevin, men fordi statskassa trengte avgiftsinntektene. Han var jo gammel finansminister.

Riksrett-sak

Og så kom stormen, noen måneder etter at Berge var felt. Det viste seg nemlig at regjeringen uten å informere Stortinget hadde gitt 25 millioner i støtte til en kriserammet bank, i form av innskudd. De tok opp et statslån for å finansiere dette, uten Stortingets godkjennelse. Det var i strid med Grunnloven. Det ble i 1926 reist riksrettssak mot Berge og seks av regjeringskollegene hans. De ble frikjent, blant annet fordi noen av tiltalepunktene var foreldet, men folk flest likte dette dårlig. Mange hadde tapt sparepengene sine, mens banksjefene og andre ansvarlige for bankkrisen slapp unna. Stemningen var noe av den samme som den var på Island for noen år siden.

Det Berge særlig huskes for i norsk politisk historie, er at han ble den siste som er stilt for riksrett her i landet. Han ble ikke knekket av det, men innrømmet at det føltes sårt når han hørte guttungene utenfor vinduene sine: «Der bor han som har støli 25 millioner».

En svekket Bratteli

Trygve Bratteli, født på Østre Hovland 11.januar 1910, ble tidlig merket av alderen – mye mer svekket enn årene skulle tilsi. Det kan – ihvertfall for en del – skyldes ettervirkninger etter oppholdet i konsentrasjonsleirene under krigen. Allerede da han var statsminister i første halvdel av 1970-årene kunne man merke dette. Yngre mennesker i regjeringsapparatet forteller at de satt utålmodige og litt oppgitte og måtte høre på en statsminister som stadig mimret om ting fra 1950-årene. Senere ble det enda verre.

I Roy Jacobsens etter mitt syn ikke helt vellykkede biografi over Bratteli, står det hvordan han på slutten av sin politiske karriere gjerne tok utgangspunkt i forholdene på Nøtterøy i oppveksten. Dette kan jeg bekrefte. I alle år var det mange som ikke turde å snakke med den tilknappede Bratteli, og i de siste stortingsårene hans var det vel også mange som ikke orket det heller.

Men jeg tok en kaffekopp med ham fra tid til annen i stortingsrestauranten, og det var alltid Nøtterøy vi snakket om. Eller rettere sagt; det var han som snakket. Doserte, slik han hele livet hadde for vane – i den utstrekning han snakket i det hele tatt.

Satset på de senile

Jeg hadde bodd på Nøtterøy i 1960-årene, og kunne ihvertfall navnet på noen av de lokale høvdinger fra hans oppvekst i 1920-årene – den lokale Høyre-høvding lensmann Agerup først og fremst. Med et slikt stikkord startet Bratteli å mimre.

Da fortalte han meg ved en anledning om starten på sin politiske karriere, da han i 1928 drev valgkamp utenfor butikkene og posthusene på Nøtterøy – og på gamlehjemmene. Dengang var det slik at partiene selv kunne hente stemmer der. Omtrent alle på Nøtterøy, og ihvertfall gamle folk, kunne ikke tenke seg å stemme på annet enn Høyre. Derfor siktet unge Bratteli seg inn mot de senile, fortalte han – og lurte dem til å stemme på Arbeiderpartiet. Han visste at de på forhånd nok hadde sendt en stemmeseddel med Høyres innsamler også, men på den måten oppnådde han at begge stemmene ble forkastet – en relativ svekkelse av Høyre. Dette var før andre land begynte å sende valgobservatører til Norge – sikkert bra for Brattelis videre politiske karrière.

Ingen klassereise

Bratteli vokste opp i fattige kår, men det spørs om han ikke følte fattigdommen enda verre enn den egentlig var. Einar Gerhardsen skriver i en av memoarbøkene at det ikke var så ille å være fattig, når alle andre også var det. Slik var det ikke på Nøtterøy. De fleste her var relativt velberget, og mange av dem hadde nok en nedlatende holdning overfor representanter for den lille underklassen, i alle fall ungdommer som sutret over sin skjebne, og ikke maktet å arbeide seg opp og frem. For akkurat det var jo mulig i et samfunn preget av sjøfart og hvalfangst.
Iherdige ungdommer hadde muligheter til å begi seg ut på det som idag kalles klassereise.

Det man leser om Trygve Brattelis ungdom, tyder på at han hadde et komplisert sinn. Hans agenda var ikke klassereise, men klassekamp. Da han etter krigen ble en kjent politiker, var det eldre folk på Teie som mintes en ikke spesielt sympatisk visergutt på 1920-tallet.

Senere i livet snakket han visst noen ganger om en «totalt mislykket barndom», og i et brev til søsteren Agnes i ungdommen beklaget han seg over at skolekameratenes dom over ham var «en feig usling, en særling, en reddhare, en veik karakter og et veikt legeme».

Tysk rundtur

Han ble visergutt, hvalfanger, taktekker, journalist og ungdomspolitiker. Og så kom krigen. Han stoppet ikke sin politiske virksomhet, og han opparbeidet de to første årene av krigen et synderegister som gjorde at han ble sendt til Grini, og så ut på en rundtur i Tyskland: Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau, Dautmergen og til sist den noe mer ukjente konsentrasjonsleiren Vaihingen am Enz. Bratteli var bare såvidt i live da han i april 1945 ble fraktet derfra i en av Bernadottes «hvite busser». Men én måned etterpå meldte han seg til tjeneste på Arbeiderpartiets kontor, og resten av hans liv ble politikk på toppnivå.

Han var Gerhardsens kronprins, og han overtok – mot Gerhardsens ønske og aktive motstand – formannsvervet i 1965.

Journalistenes yndling

Årene etter det representerte høydepunktet i hans politiske liv. Han maktet å omstille Ap fra en mangeårig og etterhvert dvask regjeringsposisjon til kraftfull opposisjon. Han ble dyrket, ikke minst av oss pressefolk. Det virket også som det var oss han likte best å snakke med, eller snakke til. Spesielt etter tre-fire pjoltere kunne han holde det gående til langt utpå natten.

Han ble en slags helt for oss pressefolk i Stortinget, som nesten alle sammen var ihuga EF-tilhengere. Hverken før eller siden har jeg opplevet at vi spontant reiste oss og klappet på en pressekonferanse. Det var da Bratteli i 1971 kom fra Slottet og hadde fått i oppdrag å danne regjering etter Borten-regjeringens sammenbrudd.

Formalisten

Deretter dreide nesten alt seg om EF-saken, og det kan hende at folkeavstemningsresultatet i 1972 ville blitt et annet dersom Bratteli hadde håndtert saken anderledes. Han var formalist, og ventet på forhandlingsresultatet før partiet offisielt tok standpunkt. I mellomtiden mobiliserte Nei-siden, og Einar Gerhardsen falt sin etterfølger i ryggen ved å legalisere at Ap-folk hvis de hadde lyst – kunne stemme Nei.

Da Bratteli konfronterte velgerne med et kabinettspørsmål, formelt sett en nokså tvilsom manøver, var det nok for sent. Og så måtte han gå av, som følge av kabinettspørsmålet.

Oppsigelse i bøttekottet

Etter valget året etter kom Bratteli tilbake, selv om Arbeiderpartiet hadde fått sitt dårligste valgresultat etter krigen. SVs fremgang oppveide dette, og de to partiene hadde én stemmes overvekt i Stortinget. Det ble en problematisk tid, og Bratteli fikk signaler om at flere mente han burde gå av som partileder. I 1974 kunngjorde han at han ville gå av på landsmøtet året etter, men da han kom dit ble han også satt på oppsigelse som statsminister. Han fikk beskjeden i et bøttekott i Folkets Hus.

Han trodde likevel at han fikk bestemme tidspunkt for avgangen selv, men dengang ei. Etter noen måneder banket den nye partiledelsen på døren og ba ham pakke sammen. På nyåret 1976 overtok Odvar Nordli, slik landsmøtet året før hadde lovet ham.

Mistet grepet

Bratteli overtok som parlamentarisk leder. Det skulle han ikke ha gjort. Han var i ferd med å miste grepet. Jeg husker en gang det var en vanskelig sak hvor Arbeiderpartiet ble nødt til å hestehandle med SV. Da gruppefører Bratteli kom ut fra forhandlingsmøtet, var han ikke i stand til å huske hva de var blitt enige om. Også Arbeiderpartiet måtte basere seg på SV-leder Hanna Kvanmos versjon. For ordens skyld: Hun utnyttet ikke situasjonen.

Han burde heller ikke ha stilt til valg påny i 1977. Bratteli var bare en skygge av seg selv denne siste stortingsperioden, men det er ingen tvil om at han – når man ser hans politiske livsverk under ett – var en av norgeshistoriens virkelig store politikere.

Historikeren Magne Skodvin fikk i et TV-intervju spørsmål om hvem han anså som Norges fremste statsmann. «Eg ville ha sett Trygve Bratteli på fyrste plass. Og så ville eg ha kumulert han», svarte Skodvin. Dette ble redigert vekk fra TV-intervjuet, for det passet visst ikke inn i sammenhengen – i et minneprogram om Einar Gerhardsen.

«Sydstats-Syse»

Jan Peder Syse, født 25. november 1930, vokste opp på Borgheim. Han var sønn av tannlege Peter Syse, ordfører på Nøtterøy og senere rådmann. Jan Syse spøkte med at han kom fra «Sydstatshøyre», og han sto i sine tidlige politikerår for endel temmelig mørkeblå standpunkter.

Men dette er bare en flik av bildet av Syse som politiker. Det er for eksempel vanskelig å stemple selveierdemokratiet som en mørkeblå idé. Jeg har lest et sted at noen av Arbeiderpartiets strateger for femti år siden fryktet at Syses selveierdemokrati kunne fremstå som et nesten heldekkende ideologisk alternativ til sosialdemokratiet, men den fremstormende maktpolitiker Kåre Willoch grabbet fatt i idéen om selveierdemokrati
– og ufarliggjorde det ved å redusere det til et spørsmål om aksjesparing.

Det var i alle fall slik jeg som ungdomspolitiker på ytterste høyre fløy oppfattet situasjonen. I det hele tatt spilte Willoch noe av den samme rolle i forhold til Syse som Gerhardsen gjorde i forhold til Bratteli, slik jeg ser det.

Måtte vente

Syse kom ikke lett til posisjonene. Da Willoch i 1981 dannet regjering, fikk han ikke være med. Da det lå i kortene at han skulle rykke opp fra viseformann til formann i Oslo Høyre, var det noen som sørget for omstokk – og Syse måtte vente noen år på vervet. Likeså da Høyre ble tildelt formannsposten i Stortingets justiskomité. Syse var partiets ledende justispolitiker, men hans klare og velformulerte standpunkter på dette feltet gjorde at enkelte så ham for seg i ridestøvler, nærmest.

Dermed søkte man en annen løsning, og den som i kraft av ansiennitet kunne gå foran Syse, var Jo Benkow, som altså ble justiskomitéformann. Benkow likte ikke at jeg senere minnet om dette, for han ble etterhvert Jan P. Syses aller fremste støttespiller.

Det er slik politikken er, og Benkow hadde også noen horn i siden til Willoch – i tilsynelatende fordragelighet og vennskapelighet. Høyre er jo de dannede menneskers parti…

«Svelge kameler»

Smått om senn ble Syse formann i både justiskomiteen og finanskomiteen i Stortinget, og den mørkeblå profilen ble nedtonet og glemt. Han var en fantastisk kompromissmaker, slik vi i stortingsmiljøet oppfattet det, og han «svelget kameler», som det heter, med godt humør. «Det gjelder bare å gre kamelene først, og fortære dem medhårs», sa han. Og i 1983 fikk han endelig oppfylt sitt høyeste ønske, å få lede et departement. Han ble industriminister, og trivdes som plommen i egget. Han måtte nærmest slepes i lenker, ble det sagt, da han to år etter fikk beskjed om å gå tilbake til Stortinget og lede Høyres stortingsgruppe.

Statsminister i motvind

Da Syse ble formann i Høyre i 1988, startet han arbeidet med å gjenreise et borgerlig alternativ – med et ytterst skjørt borgerlig fellesdokument i Stortinget våren 1989 og meget kompliserte regjeringsforhandlinger på Lysebu etter valget om høsten.

Det var – som så mange ganger før i norsk etterkrigspolitikk – EF-saken som var det store problemet, men Syse lyktes i å danne regjering. Ellers var det ikke så mye denne regjeringen lyktes med i det ene året den satt. Det var politisk motvind hele tiden, og han fikk personlig stormbyger i ansiktet da «Blaasenborgsaken» kom frem i media. Han hadde ikke levert regnskap som han skulle for et eiendomsselskap han hadde, og rundt dette ble det blåst opp litt av hvert.

Det viste seg til slutt at det iallfall ikke var noen straffbare ting, ikke noe som gav straffeskatt engang, men Arbeiderpartiet var på hugget og krevet en «granskningskommisjon» og stortingsdebatt om Syses forhold. Dette ble aldri noe av, for måneden etterpå gikk regjeringen i oppløsning. Senterpartiet trakk seg ut på grunn av EF-saken, og det sier vel litt om kjemien mellom samarbeidspartnerne at Sp-leder Anne Enger Lahnstein ikke sa dette til Syse direkte. Han fikk, som alle oss andre, vite det gjennom Dagsrevyen.

Baltikums hjelper

Så kom han tilbake til Stortinget, og måtte ta til takke med vervet som lagtingspresident. Han gjorde lite ut av seg i Stortinget de siste seks årene før han døde i 1997, men gjorde en betydelig innsats som president i Nordisk Råd, hvor han etter Sovjetunionens fall fikk halt de baltiske land nærmere Norden og Vesten.

Og det tror jeg nok de fleste i Litauen, Estland og Latvia er glade for nå – når Russland igjen viser stormaktsmuskler.